9. mars - Gressli og Trondheim

Jeg våknet til samme vær som i går. I dag hadde jeg likevel bestemt meg for å gå, dels fordi jeg trodde det gikk stikket løype over fjellet, og fordi jeg muligens hadde overvurdert risikoen i går (slikt kan man begynne å lure på når man ligger værfast, og det kan bli farlig fordi man kan overvurdere seg selv).

Etter morgenrutinene kom jeg meg ut, og været var akkurat inne i en god periode. Jeg kom meg i marsj oppover, og merket etterhvert at ruta både hadde scooterspor, og var stikket. Da slapp jeg å fikle med kartet i vinden, og kunne gå på.

I vårvær, slik som det er nå for tiden, kan man gå i verre vind enn midtvinters, fordi sikten kan være bedre, og spesielt fordi temperaturen er høyere. Det gjør at man er mindre sårbar om noe uforutsett skulle skje.

Vel nede på andre siden av fjellkjeden, som hadde en forholdsvis smal passasje, kom jeg meg ned i skogen for en matbit og litt vann. Bakken ned var preget av kraftig sastrugi (skavler). Det var egentlig ganske moro fordi pulken fikk bank og fordi vinden gav meg fart over den harde flaten. Mindre moro var det da skifellene oppå pulken ble ristet av. Jeg fryktet at de hadde blåst bort, men jeg fant dem igjen etter å ha stavret meg opp noen hundre meter, rett i mot vinden. Vinden var godt oppe på kulingskalaen, og gav meg noe å jobbe med.

Nederst i dalen, noen kilometere fra Gressli og vegen mot Selbu, traff jeg på turens første kramme snø. Jeg forbannet meg (noe jeg har gjort mye i det siste) over at elgen hadde ødelagt skisporene, og så for meg at jeg skar ned alle trærne i skogen. Vill dagdrømming, som kun skjer når man må være fandenivoldsk over lengre tid. Jeg håper at våren ikke kommer enda, og at de kjærlige kuldegradene snart kommer meg i møte.

Vinden i dag (og for tiden) kunne tidvis gitt meg svært små marginer om noe-som-ikke-bør-skje skulle inntreffe. I tillegg har jeg kun mat for tre-fire dager til, og derfor tok jeg bussen til Trondheim i dag, og ikke når jeg kommer til Meråker, som jeg tidligere skrev. Jeg blir i Trondheim i noen dager, jeg skal motta noe nytt utstyr og ordne noe småtteri. Bloggen blir punktlig oppdatert med nye godbiter.

8. mars - Aunegrenda

Jeg våknet til fryktelig vind som dundret mot teltduken. Vekkerklokke var unødvendig. Vinden var såpass kraftig at jeg etterhvert bestemte meg for å stå været over.

Et døgn i telt kan bli kjedelig. Det er viktig å opprettholde rutinene, selv om man føler seg ute på et hav av tid. Jeg står opp til vanlig tid, spiser frokost, børster tennene, varmer vann til termosene og fatter etterhvert andre tiltak, som reparasjoner og syarbeid. Har man masse dødtid blir det raskt langt verre å sitte i teltet hele dagen. Det er gjerne noe som kan forbedres, og derfor bør ikke fritid være et tema, i alle fall ikke ved kun et døgn eller to.

Jeg er så heldig å ha med meg en radio som kan lades opp ved sveiving, og med en ståltråd festet fra antennen til telttaket, blir det sjelden kjedelig. Jeg har reparert votter og bukse, strippet en kamerabag pluss andre små gjøremål.

Været ble bedre etterhvert, men viste kraftige kast i blant. Jeg kunne nok gått litt i dag, men jeg liker best å starte tidlig, ikke på ettermiddagen eller senere. Dessuten er det genialt å kunne kombinere en slik dag med hviledag og reparasjoner. Jeg har ikke hatt hviledag på to uker, men føler heller ikke behov for det.

I løpet av noen dager regner jeg med å komme til Meråker. Derfra tar jeg en avstikker til Trondheim, hvor jeg besøker Helene.

Kveldsværet består av en god del vind, men jeg har følt verre. Æ tru de vært minn dag i mårrå, sjø. Kvelden krones med noen fliser av Arnoldpølsa, nok en gang donert av en privat velgjører, og atter en gang familien Skeie Hermansen fra Gjøvik. Jeg tror jeg føler det slik Amundsen og Nansen må ha følt da de fikk tilskudd fra Axel Heiberg. Synd det er lite jeg kan kalle opp her ute.

Jeg legger ved et par bilder av uhyre spennende art, betegnende for dagens løp.

7. mars - Aunegrenda

5. mars, torsdag, Sørytjørna
Jeg kom meg ut av teltet noe sent, men dagens distanse skulle være noe kortere enn vanlig. Målet var bua oppe ved Sørytjørna, i Forollhogna NP.
Det tok meg om lag halvannen time å nå den bua jeg egentlig skulle nådd 4. mars. Den var liten og koselig.
Oppe på flyene ved Grønlitjern, tok vinden skikkelig tak, et sted på kulingskalaen. Sikten var derimot ok.
Nasjonalparken er preget av vidder, runde topper og kortvokst flora. Ikke veldig spennende, men frister likevel til et besøk sommerstid. Det er så mye man ikke ser på vinteren.
Jeg fulgte elven oppover til tjernet. Det er ofte enklere, hvis snøen likevel er hard og isen er sikker. Nesten oppe på høyde med tjernet overrasket terrenget med skarpe formasjoner, og sliten og værbitt som jeg var, ble jeg såpass irritert at jeg brølte ut gloser, blant annet til pulken og været. Når jeg blir så til de grader irritert, må jeg passe på å ta meg sammen etterpå, slik at jeg ikke gjør noe dumt. Jeg føler nemlig at jeg mister kontrollen, jeg er tross alt ikke vant med å avreagere i så stor grad. Kanskje det er sunt.
Det var herlig å finne bua, selv om jeg har forelsket meg i teltet. Når man får inn rutinen, er det så deilig enkelt å forholde seg til. En hytte gir likevel en fin variasjon, pluss tørkemuligheter. Jeg må bare passe meg for ikke å bli sløv, det er nemlig langt enklere å overbevise seg selv om en hviledag eller værfastdag når man allerede har tatt inn på hytte. Komfort sløver sinnet.
Hytta var feiende flott, og med uttak for 12 volts lader. Sistnevnte satte meg i ekstase. Jeg fikk nå ladet opp mange batterier. Solcellerullen min er nemlig litt rar for tiden.
Kvelden ble sedvanlig god. Været var i kok, med kuling av en viss grad. Jeg trengte ikke egen musikk, den sørget bygningsmassen for. Det liknet dog folkemusikk, noe som ikke står høyest i kurs hos meg.

6. mars, fredag, Elgsjøen
Da jeg forlot sengen klokken åtte manglet været fortsatt tøyler. Min indre sperre for å ligge værfast var i dårlig forfatning. Jeg gjennomgikk morgenrutinene som vanlig.
Etterhvert stilnet været av. Jeg bestemte meg for å gå. Som ofte ellers bestemmer man seg lenge før det skjer, og når det skal skje, så er været igjen ille. Været ble ikke virkelig ille, men jeg gruet meg for å starte.
Et stykke med i dalen, på vei mot Forollsjøen, var været virkelig ille. Jeg måtte beskytte kinnene så godt jeg kunne, og det høyre hadde fått hard medfart i går. Ingen skade er skjedd, men man må være bevisst hvis man vil beholde skjønnheten. Vanskelig vær gjør at man raskt dropper slike sekundære bekymringer.
Jeg nådde omsider vatnet, og krysset det raskt. Marsjen gikk raskere enn ventet, og jeg tok sikte på Elgsjøen, som ville gi noe roligere vær, noen hundre meter lavere. Jeg nådde det noe før seks.
Kvelden ble god. Været tok seg etterhvert opp, og utførte noen tester på teltet. Jeg var glad for å være i leir.

I dag, Aunegrenda
Jeg våknet til greit vær. Ut i marsjen ble det langt mer alvorstynget nede ved Øyungen, etter å ha spurt noen om rutetips. Jeg tok sikte på Hessdalen.
Vinden sto ikke særlig tilbake fra gårsdagen, og jeg så mange "påsketurister" (for å gi det negativ ladning) på vei opp. Her går jeg topp utstyrt og lider mot vinden, og så kommer folk med hetteløse jakker. Godt det ikke er midtvinters lenger. Det gir dem iallfall større odds.
Langs veien nede i dalen måtte jeg gi tapt. Veien ble for gruset, og skuldrene ble for knappe. De på sidene av veien, altså. Jeg spurte i første hus, om jeg kunne få snylte skyss. Svaret var positivt. Man erfarer det nesten uten unntak, at folk på bygda er svært hjelpsomme. Godt jeg ikke må gå gatelangs i byen.
Familiens eldste sønn kjørte meg til Aunegrenda. Et langt stykke, men alternativene var få. Jeg er fast bestemt på å klare meg selv så langt det går, men når man møter en innoljet flaggstang, så når man aldri toppen med bare hender.
Bjørn Gjersvold skal ha en stor takk for hjelpen, forsåvidt det samme til Magne Rønning i Kvikne, som også kjørte meg her forleden dag. Dere hjalp meg stort, og ville ikke engang ha en slant for det.
Jeg la meg til noe overfor Nordpå, som er et kurs- og oppholdssted for tilreisende. Verten der lot meg sitte inne for litt varme, og gav meg attpåtil et par kopper velsmakende kaffe. Hyllest til ham.
I kveld er blesten nok en gang til stede. Snart er det posetid. Jeg legger ved et par bilder. Det ene viser toppen Forollhogna, det andre et reir. Hvis man vil studere tomme fuglereder, bør det gjøres på vinteren, da er de langt enklere å få øye på. Det kryr av dem i bjørkeskogen. Attpåtil unnslipper man angsten for å skremme de små, bevingede krypene.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:62.9606
Longitude:11.2798
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/07/2009 19:59:13 (Europe/Oslo)

Kart

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:62.7206
Longitude:10.9975
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:03/06/2009 19:57:37 (Europe/Oslo)

Kart

Annonsering

Det nærmer seg påske, og i den anledning vil jeg innby til påsketur for dem som vil bruke noen dager i fjellet. Jeg vil ha kommet meg et sted nord for Trondheim, det er det eneste jeg kan si om destinasjonen akkurat nå.

Turen, som varer så lenge hver enkelt ønsker, vil holde rolig påsketempo. Forhåpentligvis vil vi kunne nyte bål, appelsiner og annen god mat og drikke. Pris: 450 kroner. Hahaha, nei, nei, nei. Alt med meg og naturen er gratis.

Jeg kommer tilbake med informasjon om datoer og mulige steder å hoppe på. Ettersom informasjonen blir noe vag i forkant, regner jeg med at det blir vanskelig for mange. Jeg håper likevel at noen ihuga snødiggere tar seg gleden. Da kan jeg jo få ny forsyning!

For å melde interesse, og for alle spørsmål utenom personlig helse, send meg en mail (eriksmoe@gmail.com).

4. mars - Kvikne

2. mars, mandag

Dagen bød på påskevær, noe som gjorde at jeg kun gikk iført nettingtrøya for første gang i år. For dem som lurer, så hadde jeg naturligvis benklær på. Det er en uansett en merkedag, ikke nødvendigvis for dem som er vulgært interessert i nettingklær, men for dem som følger værets forandring gjennom året. Vi går mot vår, med andre ord. Nedsiden er høyere temperatur på kveld og natt, som medfører mer fukt i teltet.

Dagen gikk strålende, men noe tregt. Snøen var tidvis dyp, men stort sett hard. Jeg la leir ved Flåmsætrin, som var base for Woodpecker og Milorg Folldal under WW II. Landskapet rundt minnet om månen og golde stepper, det første av denne typen hittil på turen. Spennende og værhardt. Rart at dette kan være et lukrativt sted for seterdrift.

3. mars, tirsdag

Været var som for gårsdagen. Jeg tok i mot med takk. Skulle jeg dog ha vist meg skikkelig takknemlig, burde jeg vel ha startet tidlig, men jeg kom ikke i gang før 10.

Rett før demningen i enden av Fundin, skremte jeg opp en flokk ryper, og deretter en rødrev. Sistnevnte la på sprang over halve fjellet. Et stykke opp i Setaldalen så jeg nok en rev, på myrene nede ved elva. Jeg håper det ikke var den samme, ellers hadde den løpt svinaktig langt for null gevinst.

I motsetning til i går, var dette en marsj som gjorde ære på det metriske system. Jeg kom meg to-tre mil avgårde.

Leiren ble lagt ved en elv, og like ved et makabert slaktested. Jeg observerte nemlig den halve bakparten av en hare, med innvollene spredd en labblengde bortenfor. For en bygutt var det rå natur, og jeg syntes vel at den skyldige burde ha konsumert noe mer av skrotten, spesielt i disse nedgangstider.

I dag

Jeg kom meg i marsj til halv ti, i et vær som sto noe tilbake fra tidligere. Det var riktignok helt greit, litt vind og noen snøfiller.

Planen var å følge Orkla (navnet på flere elver i området, trolig for å gjøre sårbare kartbrukere enda mer desorienterte) ned til en seter. Det skulle vise seg at elva var regulert, noe mitt kart ikke sa noe om. Jeg har lang erfaring med at det ikke lønner seg å stole 99 prosent på kartene. Uansett, reguleringen hadde ingen praktisk betydning for meg. Jeg skulle bare frem til en vei, hvor jeg hadde luktet scooterspor. Nesen fikk rett.

Ferden over fjellet og ned mot Stor-Innsjøen gikk med feiende fart. Snart var jeg også nede langs RV 3 ved Kvikne.

Veien var et trist syn, i sin brungråe, oversaltede pryd. Jeg visste ikke på dette tidspunktet, at dette var toppen av Østerdalen. Den hyppige lastebiltrafikken hadde altså en årsak.

Jeg skulle nedetter veien, mot matbutikken. Etter nesten en kilometer, hvor jeg gikk langs veiskulderen samtidig som jeg skjøv pulken på kanten i skulderhøyde, ringte jeg på hos første hus. Tanken var å spørre om en bedre vei til sentrum. Jeg ble møtt av et ungt og vennlig par, som tilbød biltransport. Jeg er tilhenger av sterke prinsipper på tur, deriblant frakt for egen maskin, men alternativene var skrøpelige denne gangen. Det ble bil et par kilometere.

Jeg takket for hjelpen, fikk handlet det lille jeg trengte, og mye av det jeg ikke trengte. Dagens siste mål var en koie oppe i lia, et sted som lå litt vel langt borte. Etter grunne overveielser stanset jeg og teltet noe tidligere. Jeg er lei av å halse etter teite mål til langt på kveld. Det er ikke bra.

Jeg har hatet mangt og mye i dag, og er vel litt lei. Kanskje jeg trenger en hviledag, kanskje jeg trenger ny motivasjon. En ting vet jeg i alle fall, at slike dager har gått og skal komme. Jeg må komme meg gjennom. Kun den som er tørr, kaster inn håndkleet. Levende mennesker blir da aldri tørre?