Livet i boblen

Mandag 9. august - dagen før Dagen

Jeg våknet til tåke og vått yttertelt. Det strålende været dagen i forveien hadde spikret fast smilet til munnvikene og tåken fremkalte således ikke mitt negative repertoar.

Med frokosten i hånden jog jeg nedetter dalen i retning E69. Jeg kunne småløpe i det steinete terrenget, men tåkedråpene ble snart så store at de satte spor etter seg. Friksjonen svant hen. Et fall forover gjorde meg voksen, og jeg tok det rolig deretter.

Rett før hovedveien traff jeg en halvgammel kall på vei oppover lia. Han jobbet med å kartlegge blant annet det biologiske mangfoldet innenfor et mindre geografisk område. Jeg fattet straks interesse for en dings han hadde hvor han kunne få et stereoskopisk inntrykk av terrenget. Dette skjedde ved hjelp av påmonterte briller og to like flyfotos ved siden av hverandre. Det er vel i praksis hva dagens opphausede 3D-teknologi handler om.

Vel nede på veien rev sjøluften i skjegget. Jeg var på havnivå og kunne skimte bratte klipper i det fjerne. Naturligvis ikke Nordkapplatået, men spektakulært likevel. Jeg hadde noen kilometere å gå før jeg måtte velge mellom terreng og vei. Det ble terreng, og jeg sparte en time eller to på det. For ikke å snakke om beina. Det ble igjen muligheter for småjogging og storsvetting.

Jeg dumpet snart ned i Kåfjord, hvorfra fergen gikk til Honningsvåg før den undersjøiske tunnelen ble bygget. Sistnevnte var også min vei, og noe jeg ikke hadde sett fram til.

I fem-tiden trasket jeg ned i tunnelen. Laveste punkt er om lag 200 meter under havoverflaten. Det var rart å gå nedover ettersom jeg allerede var på havnivå før tunnelen. Halvannen time senere var røret unnagjort. Jeg kunne puste lettet ut i frisk sjøluft. På grunn av lite trafikk var luften riktignok ganske bra der inne. Sikkerheten ble ivaretatt med refleksvest. Ørepropper var veldig behagelig, for dem som trenger tips.

Gående i tunnelen oppdaget jeg at lufttrykket fra forbipasserende lastebiler kommer motsatt vei av hva man skulle tro. Hvis bilen passerer i motsatt retning av din marsjretning - altså på samme side som deg hvis du følger venstreregelen for gående - kommer lufttrykket bakfra og vice versa. Jeg har ikke kommet fram til noen forklaring på fenomenet.

Jeg hadde egentlig tenkt å køye like etter tunnelen, men var allerede blitt fristet av Honningsvåg som lå nesten to mil unna. 7. august drømte jeg om å fullføre turen tre dager senere ettersom 10. er et rundt tall, men da jeg samme dag så skiltet med 150 kilometer igjen mistet jeg alt håp. Nå var håpet tilbake.

Jeg manglet kartene for både Honningsvåg og Skarsvåg og begynte etterhvert å drømme om å nå inn på Nordkappkartet før jeg tok kvelden, slik at jeg kunne markere av teltplassen. Det var et mål hinsides all fornuft, og derfor bare en utopisk drøm.

Det gjenstod en lang tunnel før Honningsvåg som jeg ikke visste om. Nordkapptunnelen var syv kilometer lang, Honningsvågtunnelen fire. Midt inne i tunnelen oppnådde jeg den deilige rusen man får hvis man kjører på lenge nok. Man føler ikke smerte og bryr seg ikke om omstendighetene. Omtrent som når man er passe full og sitter i sofaen og stirrer ut i luften med en herlig låt fra stereoen. Man føler seg god. Jeg kan delvis forstå hvorfor narkomane ruser seg. Følelsen av å sveve er herlig, og jeg har kjent den noen ganger før på turen. Jeg foretrekker likevel den tunge og sunne veien til rusen.

Vel framme i Honningsvåg kjøpte jeg meg påfyll på butikken og la i vei mot Nordkapp for å finne teltplass. Kvelden var rolig og kjølig, og kroppen fungerte utmerket. Føttene var de eneste som ville stoppe.

Det var fortsatt mange biler og busser ute selv om klokken hadde passert ni. Straks etter Honningsvåg så jeg de lange asfaltstripene som ledet opp langs fjellet foran meg, og ønsket meg dit. Jeg gikk og gikk, og klokken fulgte med. Halv tolv la jeg inn årene. Det hadde vært interessant å presse kroppen gjennom dagen, men jeg måtte stoppe hvis jeg skulle fungere dagen etter. Neste morgen skulle det vise seg at jeg hadde maktet å gå 80 kilometer på 15 timer. Jeg var innenfor Nordkappkartet med margin på under tusen meter. Sjumilsstøvler er ikke slitesterke nok for meg.

Tirsdag 10. august - den store dagen

Jeg våknet til uanstendig godt vær. Verden smilte til meg, som om jeg hadde fortjent noe ekstra godt. Gårsdagens ekstreme etappe lå godt i skrotten, men jeg var i overraskende god form. Jeg kom meg ikke i marsj før halv ett, ettersom jeg visste at sjarmøretappen ville bli kort. Ved kveldens slutt skulle den vise seg å bli på tre mil, som absolutt ikke er kort.

Kartmappen min var forresten deilig lett i dag. Jeg kan ikke huske sist jeg bare hadde ett kartblad i plastlommen. Det var jo ikke flere igjen.

Etter en halv mil droppet jeg innom Midnattssol Camping for å lade batterier. Det ble kaffe, øl og chilinøtter også. Vertskapet gav meg hyggelig selskap. Halv fem satte jeg inn sluttspurten.

Veien inn mot campingen ender forøvrig ved Skarsvåg. Stedet hevder å være verdens nordligste fiskevær. Jeg kjørte forbi i buss senere, og stedet virket trivelig nok.

Underveis gikk jeg forbi en steinrøys. En røyskatt eller snømus jagde fra hull til hull og skrek for å skremme meg vekk mens jeg foreviget den. Jeg så også mange harer i løpet av dagene på Magerøya. For ikke å snakke om rein, som er overalt.

Fem kilometer fra
Nordkapplatået styrte jeg ut mot vest. Jeg fant teltplass og la i vei mot Knivskjellodden med lett sekk. Dette er mitt Nordkapp, både fordi det ligger lengst nord og fordi det ikke er pløyet ned av campingturister. Det skal riktignok sies at stien dit ut er særdeles slitt og vond for såre føtter på grunn av alle de spisse steinene. Jeg tar min del av skylden for slitasjen.

På veien ned dalen mot stranden hadde jeg hatt hovedlåten til American Beauty på hjernen. Stemningsfull og svært passende, for dem som kjenner den.

Havet og horisonten der framme trakk meg utover. Jeg fikk lyst til å legge på svøm ut i evigheten. Hvis man svømmer til man ikke orker mer, har man et problem når man skal tilbake. I fjellet kan man bare legge seg ned og slappe av til formen er tilbake.

Vel ute på odden kunne jeg meddele verden min bragd. Jeg ble velsignet en feiende flott solnedgang, men følte ikke noe spesielt over denne siste dagen. Jeg har feiret i stillhet i hodet mitt de siste ukene ettersom sannsynligheten for at jeg ville klare det var høy. Dessuten er det ofte ikke noe spesielt over å nå slike langsiktige mål, fordi de store hendelsene skjer underveis - hver dag. Hver eneste dag er som å nå en liten bit av målet. Den siste dagen er ikke forskjellig fra de andre, den bringer bare den siste biten på plass.

Gårsdagens monsterbragd ble det store høydepunktet for meg, og satte på mange måter punktum før turens formelle endepunkt.

I dag

Jeg kom meg i gang mot platået før elleve. Bussen skulle gå sørover klokken 13, så jeg hadde god tid ettersom leiren lå fem kilometer unna.

Etter noen hundre meter ble jeg angrepet av et par aggressive fugler. De var mørke og hadde svømmeføtter. Jeg overlevde.

Jeg hadde beholdt sovesokkene på i dag. For første gang siden 23. juni gikk jeg i andre sokker. De var herlig myke og klebet ikke. Gåsokkene har riktignok blitt vasket to ganger i mellomtiden.

På vei opp den siste bakken møtte jeg to karer som skulle gå sørover i samme ærend som meg. De var veldig hyggelige, og vi ble stående en lang stund. Jeg må si at det føltes godt å være ferdig da. Samtidig har de mye fristende foran seg. Høsten er en flott tid, og bør brukes i fjellet. Jeg skal delvis leve opp til det. Bloggadressen deres: www.uteliggar.no.

Oppe ved senteret ville de ha inngangspenger av meg. Jeg visste om det på forhånd, og forsøkte å snike meg inn ved å late som ingenting. Det fungerte dårlig, men ettersom jeg bare skulle ta bussen derfra og hadde gått så langt lot kvinnen meg få slippe inn gratis. Hyggelig av henne. Samtidig synes jeg at området rundt bør være fritt. Å ta betaling ved museet og kinoen er naturlig, men selve platået bør være åpent for alle. I forhold til allemannsretten er sperringen like urimelig som å skulle kreve betaling for de siste hundre meterne av Galdhøpiggen.

Jeg kom meg inn og fikk tatt noen fotos. Moralsk som jeg er kikket jeg ikke innom museet eller kinoen. Utover utsikten var det ikke noe spennende ved stedet. Senteret var ellers bare en stor kafé og souvenirbutikk.

Bildene er fra de siste tre dagene. Det andre bildet viser en rein inne i en steintunnel ved siden av veien. Det neste er det foreløpig siste tilskuddet til verktøyserien min. Deretter de stive sokkene mine, min brune kropp, beistet i steinura, Skarsvåg, meg på Knivskjellodden seende mot vest og deretter mot platået, de to gutta som skulle mot sør, Knivskjellodden sett fra platået, standardfotografiet med meg og globusen og feiring med obligatorisk glass-Cola i Honningsvåg. Ikke alle er beskrevet, men det trenger jeg nok ikke.

Jeg kommer tilbake med ettertanker og annet senere. Utover det vil jeg fortsette å blogge om turene mine. Se heller ikke bort i fra at jeg kommer tilbake med nye sprell.

Takk til alle som har hjulpet meg på turen, og til dem som har fulgt med på bloggen! Kommentarer er alltid gull!

Knivskjellodden - mitt Nordkapp

Norge på langs er herved fullført!

Det er sent og jeg er enda ikke tilbake ved teltet. Jeg har hatt mye å gjøre i dag, derfor rekker jeg dessverre ikke å komme med fyldige innlegg før i morgen.

En vilje til besvær

Jeg har nå gått siden klokken 08 og holder fortsatt koken. Føttene kjenner milene godt. Jeg har kommet meg over på Magerøya og har passert Honningsvåg. Dagens innlegg blir noe kort, så jeg vil beskrive både dagens og morgendagens forløp i morgen.

Søndag på Porsangerhalvøya

Jeg våknet nok en gang til flott vær. Klokken var åtte og jeg kom meg i gang halvannen time senere. Frokosten var ikke i hånden denne gangen. Besøket på butikken i går kveld hadde velsignet meg med Polarbrød og majones, som jeg spiste sammen med Arnoldpølsa. Spekepølsen lages i Valdres og holder lenge i varmen. Jeg fikk den i posten på Helligskogen. Den er svært god og ypperlig som turmat. Måltidet manglet agurk, men jeg gråt ikke av den grunn.

Jeg tok omsider fatt på bilveien. Fotsålene var ikke så gale til sinns, og jeg skulle heldigvis bare gå litt mer enn fem kilometer før ruta gikk ut i terrenget. Inne i hodet mitt hadde jeg en hard kamp mellom ja- og neisiden. Spørsmålet var om jeg nok en gang skulle vrake planene om å gå i terrenget, og heller kjøre på med asfalt. Naturen vant. Det er jeg svært glad for i skrivende stund. Det er noe HELT annet for kroppen å gå i terrenget. Føttene jubler for hver meter, jeg slipper å tette øret for hver bil som passerer og nervene står ikke i helspenn på grunn av biler som passerer på armlengdes avstand. For ikke å snakke om harmonien.

Jeg kom meg raskt gjennom bladvegetasjonen mellom E6 og veien i Russelvdalen. Videre strøk jeg opp siden langs høyspenten som går nordover og parallellt med fjellområdet Gárdevárri. De første kilometerne bød på myr, men snart ble det tørt og fint. Luften var kjøligere og vestavinden tilstede. Myggen hadde tatt ferie og blokkura var bokstavelig talt som sunket i jorden. Det var rett og slett gildt å være på tur. Jeg tok det rolig og regnet med at antall kilometere måtte lide, men ved dagens slutt viste det seg at jeg hadde gått opp i mot fire mil likevel. Marsjen varte i ni timer.

Jeg tok meg godt med pauser gjennom dagen. Skrånende gressletter var det mange av, og de er klart best å ligge i. Null fukt, fjærende mykt og uten for mange gratispassasjerer som kryper opp og gjemmer seg. Med sola til stede blir det ikke bedre.

Jeg tenkte å gå til åtte, men under pausen i syvtiden fant jeg plassen for fristende. Reinen sto og glodde mens jeg satte opp teltet. Det er morsomt å se hvordan de ofte sprer bakbena og later vannet mens de vurderer situasjonen. Posituren gjør dem ganske latterlige å se på. De aner nok ikke hva jeg tenker, og godt er det.

I dag har jeg hatt George Michael med Papa Was a Rolling Stone (?) på hjernen. Ellers har jeg latt meg fascinere av luftboblene som ofte ligger på bunnen i små bekker og kulper. De ligger der i tusentall og ser ut som egg, men løsner og stiger til overflaten hvis man pirker på dem.

Bildet av føttene viser det paradisiske gresset. Hvis man ser nøye etter kan man mellom bena skimte et reinsdyr som står og glor langt der framme. De to andre er kveldsbilder som viser typisk terreng.

Ved Skaidi

Jeg våknet til knallstemning utenfor teltet. Kroppen klarte å samle seg halv åtte, og en time senere gikk jeg langs E6 med frokosten i hånden.

Det var få biler ute så tidlig en lørdag morgen. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å gå til klokken 19, som er grensen min. Føttene var heldigvis ved godt mot. Planen var egentlig å skjære av veien ved Áisaroaivi og streife i fjellet omtrent parallellt med veien, for deretter å lande i Skaidi. Jeg syntes det var like greit å følge veien. Det er mange myrer her oppe, og de frister meg minst av alt. Det er en av årsakene til at jeg følger veien såpass mye.

Det ble mange pauser på rasteplassene. Benkene frister meg når jeg ser dem langt unna. Ved en anledning delte jeg benk med noen nederlandske campingturister. De var greie, og det ble en kort prat. Jeg er ikke så ivrig på det sosiale når jeg kjører på så hardt, ettersom jeg har nok med smerten og sola. Engelsken blir også tyngre når jeg er i ørska.

Jeg fulgte Repparfjorddalen ned til Skaidi. Det var mange laksefiskere ute i finværet. De fleste av dem har de særegne bilstativene hvor stangen festes på skrått opp fra panseret og til overkanten av frontvinduet. Andre bruker vanlige skistativ. Det er slikt jeg legger merke til. Fisket i seg selv er uinteressant for meg. Jeg må være på tur for at det skal bli noe tess. Mitt fiske blir riktignok sjelden noe tess, men det holder i alle fall til mat i blant.

Jeg har slått leir så vidt øst for Skaidi. Da jeg gikk i gjennom tettstedet dumpet jeg heldigvis innom en butikk rett før stengetid, og fikk kjøpt halvt om halvt med fornuftige og mindre fornuftige varer. Jeg telter i myrterreng, og har nå spist sesongens første multe. Den var god. Jeg liker multe bedre enn blåbær, men den er dessverre vanskeligere å få tak i. Årets sesong er sen. De fleste bærene er fortsatt knallrøde.

Jeg har tenkt på dette med campingbiler og -vogner og hvorfor de er hvite, som jeg nevnte i går. Jeg tror det må skyldes at den hvite fargen gir mindre varme innvendig i møte med solen. Et nytt spørsmål er hvorfor de fleste anleggsmaskiner er gule? Kan det stemme at det var Caterpillar som initierte dette?

I dag har jeg gått oppunder fem mil. Jeg har gått i omtrent ti timer, samme tid som i går. Omtrent ti mil på to dager er godt som gull.

Planen for morgendagen er å gå et stykke på vei, for så å gå ut i terrenget, krysse veien mot Lillefjord og deretter fortsette i terrenget. Neste dag dumper jeg forhåpentligvis ned i Repvåg og går straks i terrenget igjen med retning Kåfjord og tunnelen som går ut til Magerøya. Det vil nok ta to-tre dager.

Bildet av tangen måtte med for å følge opp i den uoffisielle bildesamlingen av antikke verktøy som ligger og slenger rundt om i fjellene. Ut over det sier bildene mest om hvor lite interessant som skjer om dagen. Utrolig at jeg likevel får klemt ut en lang tekst.

Fem mil til Sennalandet

Været viste kjærlighet i dag morges. Jeg følte at det ville gi meg en god start. Solen varmet og frokosten mettet. Jeg hadde brød, smør, brunost og kvalitetsjuice. Grunnlaget for gull var lagt.

Jeg forlot campingplassen klokken ni og styrte mot veien som går utenom sentrum og bort til østre del, der E6 tar overhånd. Fjeset ble snart innhyllet i svette, og alt var plutselig som det skal være. Like før jeg var fremme ved utkanten av sentrum passerte jeg noen som la asfalt. De ble i alle fall ikke kalde i dag.

Jeg hadde egentlig tenkt meg inn i terrenget og oppom Stabbursdalen Nasjonalpark. Den har verdens nordligste furuskog, og er visst veldig koselig. Ettersom jeg er mest interessert i Nordkapp for tiden ville ruten gått i utkanten av parken. Dette ville blitt noe krampaktig og derfor vil jeg spare den til en annen gang. Asfalt kan være dødelig effektivt, bokstavelig talt for bena.

Noen timer etter Alta gikk jeg gjennom Rafsbotn. Det er en liten vik med egen skiheis og matbutikk. Jeg fant noen kuer ved veien som var oppsiktsvekkende rene og pene, for ikke å si nysgjerrige. Jeg måtte naturligvis prøve strømgjerdet, og støtet var så kraftig at jeg impulsivt bannet, hoppet bakover og skremte bort kuene. Det sved i fingertuppen og den har så vidt merke når jeg ser på den i skrivende stund. Rart at det er lov med så sterk strøm. Kanskje bonden egentlig hadde koblet det til høyspentlinjen som gikk forbi like bortenfor.

Jeg maktet forøvrig ikke å gå forbi matbutikken. Det ble en is, bananer og kjeks. Rett før jeg så butikken spurte jeg om vann i et hus. Kvinnen der inne utbrøt først at hun ikke ville ha noe, og regnet nok med at jeg var ryggsekkmisjonær. De er temmelig pågående i utkantstrøk, noe jeg erfarte i Hattfjelldal i fjor. Jeg skrev forresten om det i bloggen. Damen gav meg vann og var svært hyggelig da jeg forklarte henne om min misjon.

Jeg kom meg snart opp i høyden. På kort tid syklet det forbi hele tre grupperinger som tilsynelatende skulle langt. To alene og en familie. De var nok i siget ettersom det ikke ble noe mer enn hilsing. Rett før Sennalandet møtte jeg nok en fyr på sykkel, og han var svært hyggelig og pratsom. Han hadde syklet fra Tyskland og kom via Finland og Karasjok. Nå var han på vei tilbake. Tøff tur. Det ble en lang prat i kveldssola. Nettsiden hans, hvis noen vil friste tysken: www.weltentraum.de.

Et stykke tidligere i løypa fikk jeg øye på noe kjent og kjært i grøfta. Noen hadde mistet et telt, med både inner- og ytterduk. Stengene manglet dog. Kleptomanfingrene mine fisket ivrig etter merkenavn, og det viste seg å være av anerkjent kvalitet. Sjansen er liten for at noen vil finne det igjen, derfor tok jeg hånd om det, for å si det pent. Jeg flyr som fuglen over asfalten om dagen, så det er bare bra med noen ekstra kilogram i sekken slik at jeg blir nødt til å slappe av.

Angående avslapping, så har jeg hatt noen deilige pauser i dag. Før på turen har jeg nesten ikke tatt pauser i løpet av dagen og har praktisk talt gått hele tiden. Asfalten er tøff og solen frister til hvile.

Jeg så for første gang en campingbil som ikke var hvit i dag. Den var attpåtil kledd i knallrød metallic-lakk, noe som egentlig var ganske kult. Kulhetsfaktoren på lang sikt er kanskje noe annerledes. Hvorfor alle andre er hvite er et høyt skattet spørsmål.

Langs den nye asfalten på Sennalandet hadde jeg medvind. Bilene som kom mot meg hørtes ikke før de var tyve meter foran, mens de brummet lenge etter at de var passert. Interessant å tenke over hvor mye vinden har å si for forplantning av lyd. Det samme gjelder jo for lyd i skogen, med tanke på rovdyr.

For dem som er på Facebook kan jeg nå skilte med egen side for Turporten. Alle som vil kan melde seg inn ved å trykke på "Like". Man vil da kunne se innleggene der man ellers ser innlegg fra venner, og slipper å besøke nettsiden. Det skal samtidig sies at nettsiden fungerer best til lesning og visning av bilder. Utover det vil jeg anbefale RSS til dem som forstår slikt. Dette ligger nede til høyre på nettsiden.

Folk har ønsket at jeg skal legge inn hvor langt jeg går hver dag. Den dagen jeg ankom Alta hadde jeg gått 45 kilometer, fordelt på terreng og vei. I dag har jeg gått 50. Jeg er særdeles godt fornøyd med begge dager.

Blomsterbildet forteller noe om hvorfor Alta sies å være så frodig. Sofaen og kuene står i Rafsbotn. Campingplassen på bildet er ikke hvor jeg lå, heldigvis, for den er kanskje Norges tristeste. De siste viser sykkeltyskeren Uwe og utsikt over Sennalandet. Det er strålende flott her oppe.

Alta gir hvile

Han våknet til regnvær. Dråpene rant nedover innerteltet. Regnet gjør treg om morgenen, han gruer seg alltid til å gå ut. I dag kunne han sove lenger. Han skulle til byen.

De slitte lankene bevitnet en grov ferd over tunge vidder. Myren hadde satt sine spor. Ura hadde bitt seg merke i ham. De ville ikke gi slipp. Men havet lokket. Havet er liv. Havet er dypt. Havet er endeløst.

Han spiste sin frokost og pakket sine ting. Sekken skulle med, men kun for å huse verdisakene og innkjøpene. Teltet og de nedslitte tingene ble igjen. Han var ikke redd for dem. "Gamle menn mister aldri sokkene." hadde bestefaren alltid sagt. Den tid er over nå. Ordene lever fortsatt i ham. Som suset fra skogen.

I øsende regn og blendende sprut fra forbipasserende motorvogner famlet han seg fram til Altas indrefilet. Mannen søkte postkontoret, men fant først matbutikken. Den gjorde alt den kunne for å suge ut blodet fra den tynnslitte stakkaren, men hans innbitte vesen var ikke til å rikke. Posen hans tynget den værbitte sekken, men ikke så meget at han ikke kunne hindre den fra å gå i dørken. Han fattet mot og fant utgangen.

Utenfor var været fortsatt det samme. Han lot blikket gli over skiltene, myste til rynkene foldet seg om de dype øyehulene og fant snart det han lette etter; "Posten".

Kjøpesenteret var varmt og gjestfritt. Det luktet nybakt. Han hadde ikke smakt gjærbakst på snart en uke. Borte ved rulletrappen fant han skiltet som skulle vise veien for de som ikke før hadde satt føttene innenfor. Der nede til høyre fant han navnet. "Posten" stod det. "Posten." Denne statlige tjenesten var det nærmeste han kom nødhjelp på denne altfor lange turen. Han var langt hjemmefra. Han kunne føle kallet. Jo lenger vekk, desto sterkere.

"Sendingsnummer?". Mannen kvakk til. Kvinnen bak skranken strammet munnvikene. "Sendingsnummer?!". Han forsøkte å forklare at han ikke hadde fått det. "Moe..." mumlet han. "Moe." Kvinnen smatt ut på lageret og kom tilbake med en liten pakke. Hun smilte. Navnet var riktig. Han fattet den brune, slitte pakken under armen og føk ut. Dagen var reddet.

Nede ved utgangen så han skiltet som så mange ganger hadde belastet kontoen hans. Blikket flakket. Fram og tilbake. Han ville ut, men lukten slapp ikke taket. Pizzaene der inne var varme. Døren var åpen. Lukten seg ut. Han visste så godt at det bare var et triks. Selg mer, selg mer. Han så det overalt. "Motstand gjør sterk." tenkte han. Men i dag var han for svak.

Servitrisen tilbød buffét. Han svelget, og tok menyen. Musikken var funky. Lokalet var tomt for mennesker. Han følte seg godt. "Buffét og øl." utbrøt han. Kortet ble en anelse mindre. Det var snart ikke mer igjen av det etter en lang sommer uten arbeid. Plasten skrek etter påfyll.

Borte ved bufféen forsynte han seg grovt. "Grådighet varer lengst." tenkte han. Altfor ofte hadde han falt for dette begrepet. Altfor ofte hadde han lidd. Likevel satt det ved ham. Det var hans fødselsmerke. Han levde for dette. Aldri skulle han gi etter for overmakten.

Bufféen var tom. Glasset tømt. Kaffekoppen kald, men det var intet igjen. Puten på stolen hadde for lengst fått tilbake sin opprinnelige form. Bare litt regnvann beminnet slaget som nettopp var hendt.

Sårene var grodd med årene, men kunne fortsatt skimtes. Piggtrådene hadde revet godt i leggene den gangen. Som en slagen mann hadde han ligget der. Heldigvis var han ikke alene. Han fikk hjelp. Kom seg i hus. Fikk plasterlapp. De var ikke dype. "De vil gro." sa gymlæreren. Piggtråden fra det gamle gjerdet ute i skogen var rusten, men hjalp ikke mot lærerens kamferdråper. Dråpene sved som syre.

Dråpene lå på duken. Mannen sto ved teltet, fomlet med tankene. Hva skulle han gjøre? Pizzabitene trykket ikke lenger mot magen. Men duken var våt. Han tok sekken og lette etter et tørt sted. "Grillhytten er alltid ledig." tenkte han. Med det mente han "fritt for folk". Han likte det slik. Derfor var han blitt som han var.

Han gikk ikke ut igjen før sola var nede. Kartene var ferdigpakket. Ruta var prikket inn. Han var klar. Som en ørn med mus i blikket gjorde han seg klar for det siste krampetaket. Havet lå der framme. Det var snart på tide å reise seil.