Hviledag ved Björkliden

"Ingen dag uten regn." Én setning kan oppsummere sommeren nordpå.

Morgenen i dag ble en av turens mest behagelige, tross tromming mot duken. Jeg våknet uthvilt, kokte meg egg og spiste dem på brød med godt smør. Noen saltkorn og røkt skinke på toppen var egentlig unødvendig. Ved siden av meg sto en herlig stor juicekartong. Mens jeg planla dagen konverterte jeg en sjokoladeplate om til en ubestemmelig masse.

Siden jeg var så gjerrig at jeg valgte å gjemme teltet i skogen ovenfor hotellet, måtte jeg finne noen strømkilder i dag. Hviledagens viktigste oppgave er å lade batteriene, både kroppens og elektronikkens. Jeg saumfarte skianlegget etter kontakter, men endte til slutt ved serviceanlegget for campingen, hvor man må ha det irriterende campingkortet. Til alt hell sto døren på vidt gap, og jeg var ikke sen om å komme meg innenfor. Der inne var det heldigvis bare noen få småbarnsfamilier, og ikke flust med vegguttak. Løsningen var å sitte klint opp i bordtennisbordet i omtrent seks timer, mens barna spilte og hylte i kor. En og annen serviceansatt gav meg i blant noen små adrenalinkick da de viste seg. Passende nok var personalinngangen en meter fra stolen min.

Jeg fikk ladet opp alt til slutt, og var temmelig fornøyd. Neste oppgave var å handle mat. Det endte som i Sulitjelma. Jeg brukte en sum jeg ikke vil stå inne for.

Oppe i åsen fant jeg tilbake til teltet, tilsynelatende uberørt av langfingrede. Jeg er nøye med å legge flest mulig ekle klær i åpningen slik at folk ikke skal ønske å kikke videre.

Kvelden ble brukt til å spise og lytte til podcasts. Einsteins liv og virke var det mest interessante. Ved å si det bør jeg opptjene kredibilitet hos de intellektuelle. Det er vel også derfor jeg gjør det.

Av de mer dagligdagse hendelser kan nevnes at jeg nå har vært så lenge uten vask at ammoniakklukten har kommet, slik den gjorde i fjor sommer eller vinter. Den er ikke spesielt trivelig, og er verst når jeg tar av skoene i teltet. Lurer på om den sitter spesielt i sokkene. Jeg trodde den bare kom av gammel urin, men det kan se ut som om det er flere årsaker. Det kan høres ut som om jeg pisser i buksen til vanlig, men en dråpe på buksen fra tid til annen er umulig å unngå. Og flere dråper blir som kjent til små bekker, som igjen blir til en stor Å. I det jeg skrev dette slo det meg at man visuelt sett bør bruke en stor og ikke en liten å. Eller er det allmenn kjent? Kredibiliteten ovenfor står i fare.

Et av dagens bilder viser en del av verdens nordligste golfbane, som ligger 50 meter fra teltet. Enda nærmere ligger toppen av skiheisen. Det merkelige med banen er at den ligger i bratt terreng. Jeg trodde de bare ble lagt i flatt terreng. Et av de andre viser hvor langt opp og bredt Stordalens imperium strekker seg. Han har nå sitt eget naturreservat, samt togstasjon. Det forundrer meg ikke om han eier hotellet her også.

Før dette blir alt for morsomt, skal jeg fortelle litt om framtidsplanene. For hva skjer videre? Fortsatt tur! Iii-haaa! Ja, det er riktig. I morgen den dag tar jeg farvel med billig og svakt øl, og hilser på gode gamle Norge. Jeg setter kursen mot Lappjordhytta, langs Nordkalottleden. Om en ukes tid håper jeg å kunne hente ut depotpakker på Helligskogen. I verste fall blir det siste mål i sommer. Vel, det kan alltids skje verre ting, men jeg er ikke av typen som banker i bordet.

Til slutt; ikke kjøp Mentos Tropical Mix. Den smaker som vaskemiddel. I alle fall slik jeg forestiller meg at vaskemiddel smaker.

11 mil på tre dager

Mandag 19. juli

Jeg våknet opp til opphold og rimelig tørt telt. Når det er sommer og en god del varmegrader, riktignok under ti, men bra til å være fjellet, så tørker ting raskt. Det er verre på høsten.

Oppe i hytta var det sveitsiske paret allerede i gang med frokosten. Müslien jeg kjøpte i Sulitjelma er langt mer fristende enn 4-korn, og jeg gleder meg alltid til den annenhver dag, som er bytteintervallet mellom dem.

Det var solskinn høvelig lenge på morgenen, så jeg fikk tørket utstyret før marsjen. Så lenge jeg får tørket ting i ny og ne kan regnet strømme som det vil.

Jeg tok snart igjen paret, som hadde fått et forsprang. Hvis noen ligger foran meg, så må jeg alltid ta dem igjen, slik er det bare. Jeg klarer å slappe av hvis jeg må, men vanligvis lar jeg egoet få fritt spillerom. Jeg tok farvel med paret nok en gang. Samtidig kom regnet atter tilbake.

Terrenget var lettgått. Ganske likt Hardangervidda. Ved Kaisejaure strøk jeg østover mot Kungsleden, og fikk endelig oppleve urørt natur. Etter å ha gått ved siden av sølete spor etter firehjulinger hele dagen fikk jeg plutselig følelsen som jeg har savnet siden turen startet. Jeg følte meg i harmoni med fjellet. Turer til folketomme områder uten stier, hytter og annet glassknuseri er hva jeg vanligvis foretrekker, men i år har jeg satset på å gå effektivt. Det er herlig å kunne nyte det virkelige livet en gang i blant. Det skal sies at jeg hadde opphold da jeg gikk gjennom det uberørte området, og det hjelper stort.

Drømmen varte ikke særlig lenger enn fem kilometer. Jeg kom inn på stien igjen, og fant leirplass da jeg kom ut i dalen Tjäktjavagge litt sør for Sälkastugorna. Kebnekaise (2111), Sveriges høyeste fjell ligger en halv dagsmarsj unna.

Regnet hadde forlengst funnet meg igjen, men jeg nøt et kort opphold slik at jeg fikk slappet av og satt opp teltet. Etappen ble på såvidt over tre mil, og det er lengst hittil i sommer. Jeg ble inne resten av kvelden.

Tirsdag 20. juli

Jeg var i overraskende god form da jeg våknet, sett i forhold til den lange etappen i går. Ettersom jeg har lite tørrmelk, begynte morgenen med 4-korn og mandler utspedd i vann. Frokosten blir ikke tristere enn det.

Noen tunge svelg senere var jeg klar til å gå. De siste timene hadde vært uten regn, derfor var teltet tørt og fint. Jeg gjorde noe høyst nødvendig like ved broen over elva, i god tro om at det ikke var folk i nærheten. Etterpå gikk jeg over en kolle ti meter bak og ramlet nærmest over et telt med folk. Man kan aldri føle seg for trygg.

Jeg gikk langs reingjerdet for å finne en åpning nordover, men måtte helt opp til stien. Nå var jeg altså kommet inn på Kungsleden, og her var det flust med folk. Det vil i gjennomsnitt si én person per 100 meter, og det er mye i fjellet. Jeg nådde snart Sälkastugorna og gikk inn for å sjekke beholdningen. De hadde langt mer enn ved Ritsem, og dit inn er det attpåtil bilvei. Mange slag av brus, kjeks, sjokolade, hermetikk, turmat og andre ting, og dette midt inne på fjellet. Det meste fraktes inn med scooter, og det må bli pokkers mange turer. Historien er så og si den samme på de andre hyttene langs leden.

Himmelen bød stort sett på regn. Jeg hilste på mange trivelige folk, men også en del av det andre slaget. Fordelen med mange folk langs stien er at jeg har noen å jakte på foran meg. Det holder tempoet oppe. Like før Tjäktjastugan møtte jeg på to svenske ungdommer med sykler og sykkelklær. De var nok noe overmodige, og mente at de skulle komme fram til vei om noen mil. Lykke til før det. De er heldige som har mange stugor langs leden, men dagens moderne og tiltakende sportstrender gjør at mange tøyer grensene oppe i fjellene, i ført tynne, syntetiske tekstiler og dagstursekk med banan, sjokolade og mobiltelefon. De kan havne på tynn is hvis været svartner eller kroppen svikter. Man stoler for mye på gode lunger og ofrer sikkerheten.

Flatene nede i dalen Alisvággi var som rulletrapper for bena, men distansen likevel lang. Jeg nådde Alesjaurestugorna (jaure = innsjø) rundt klokken seks. Et fint sted. Vertinnen var hyggelig og spurte meg ut om turen min. Jeg endte opp med kioskvarer og en kaffekopp.

Innen klokken syv hadde jeg slått opp teltet etter å ha observert regn på vei mot meg. Jeg lå vel en kilometer nord for hytta, langs vannet. Et helikopter hadde nettopp tvunget et hundretalls rein inn i innhegningen på andre siden av vannet. Det er nok kalvmerking som står på tapetet.

Kvelden ble god, som så ofte ellers. Regnet viste seg fra sin milde side utover kvelden, selvfølgelig uten å slippe taket. Jeg forsøker en ny vri i teltlivet, og det er å pakke innerteltet for seg selv i en tett pose. Dermed blir det ikke bløtt, slik det ellers blir når jeg pakker det sammen med det våte ytterteltet. Min gamle lærer og gode venn Kjell Haugen har lært meg trikset, men jeg har ikke brukt det før nå. Dumt av meg, for det synes å være briljant.

Dagens etappe ble nok en gang over tre mil. Jeg takler ikke all denne nye selvtilliten.

I dag

Jeg fikk ikke sove før langt på natt, og jeg skylder på kaffen ved turisthytta jeg passerte. Liggende lys våken langt der nede i posen forbannet jeg meg på at jeg skulle stå opp tidlig. Som sagt så gjort.

Jeg kom meg i marsj klokken ni. Det var opphold og ganske fint. Sola kikket også fram fra tid til annet, og det regnet ikke før jeg var godt inne i Abisko nasjonalpark. Parken er ikke spesielt spennende for det blotte øyet. Stort sett skog og myr.

Etter to mil i marsj, nede i nasjonalparken begynte jeg å føle meg ganske sliten. Balansen ble litt dårlig, men jeg kom meg etterhvert. De siste to milene gikk jeg i en slags transe som ble sterkere og sterkere. Det skyldes nok at jeg har kjørt hardt i det siste.

Jeg møtte veien nede i Abisko, og fortsatte raskt mot Björkliden. Like greit å kjøre på når man først er i gang. Da jeg kom fram kjøpte jeg meg noe mat og lette etter campingen. Da jeg fant dem skulle de ha nesten 400 svenske kroner, inkludert et kort som man visstnok trenger ved alle campingsplasser i Skandinavia. Null verdt for meg. Teltplassene deres så rimelig triste ut også. Jeg fant meg i stedet en plass oppe i lia, og koste meg glugg i hæl.

Jeg har gått 45 kilometer i dag, og sammen med de to siste dagene har jeg totalt gått minst 110 kilometer. Bena føles ikke helt handikappede ut heller. Det skal sies at jeg de siste dagene har gått på Kungsleden, og den er stort sett lettgått. I dag har jeg i tillegg gått mye nedover. Uansett, jeg er storfornøyd. Målet for sommeren er nådd, nå gjenstår det å finne ut hva jeg skal gjøre videre.

Et av bildene viser en fugl jeg har sett mye, og som jeg gjerne vil vite litt om. Et av de andre, som er undereksponert viser en kjempelang plankeklopp rett før Alesjaurestugorna.

Kort og vått

Dagen i dag har stort sett vært en rask og kortvarig transportetappe. Jeg sto opp tidlig for å rekke fergen, kjøpte noe mat på butikken og gikk deretter langs veien i retning innsjøen Sitasjaure. De to milene tok omtrent fire timer.

Det har regnet i omtrent hele dag, og ettermiddagen har vært voldsom. Kraftig vind og regn. Jeg pratet lenge og vel med hytteverten ved Sitasjaurestugorna, og bestemte meg for å telte ved siden av slik at jeg kunne bruke hytta på ettermiddagen.

Kvelden ble fin, og jeg fikk etterhvert selskap av et sveitsisk par jeg hilste på tidligere på dagen. Vi fant tonen og pratet hele kvelden. De skal reise rundt i verden i et år framover, og ville se den flotte naturen her oppe.

Teltet står støtt, men er ikke akkurat tørt. Jeg ser fram til å legge meg ut i løpet av kvelden. Herlig med vannseng som lekker.

Nesten Ritsem

Jeg kom meg i gang så tidlig som klokken 10 i dag. Planen var å rekke båten over til Ritsem, som jeg trodde skulle gå også på kvelden.

Ferden ned fra fjellplatået gikk raskt, og stiene i bjørkeskogen langs elva Vuojatädno var flate og harde. De to milene ble gjort unna på fem timer. Jeg gikk innom en slags kafé før båtkaia, og fikk høre at båten nettopp var gått. Den går ikke på kvelden før neste uke. Jeg kjøpte meg noen kakestykker som trøst.

Nede ved kaia møtte jeg to karer fra Norge. De var også ute på NPL, og startet i nord rundt 20. juni. Sterk prestasjon å ha gått så langt på så kort tid. Nettsiden deres: www.nedoverbakke.net.

Å være på tur uten å ha dekning noen dager gjør at man tenker over hva man går glipp av. Alt kan ha skjedd i verden på denne korte tiden, og det er like spennende hver gang å sjekke mail og nyheter. Jeg blir faktisk litt skuffet når jeg ser at alt er som det var.

Strandkvelden ved Akkajaure er svært idyllisk. Her er mygg og stekende sol. Enten sitter jeg ute med jakke og svetter, ellers ligger jeg i teltet og svetter. Jeg vil tilbake til fjellet.

Jeg legger ved diverse bilder fra de siste dagene. På mange av Sveriges hytter er det hyttevakter, og de selger ofte noe mat og drikke, i noen tilfeller også eksotisk kaffe, som det ene bildet viser. Nødtelefon er det også på mange av dem. Stiene er ofte ikke merket, bortsett fra noe permanent vintermerking, noe flaggmaling her og der og noe oransje maling i skogen. Noen av doene er også mer liberalt utsmykket enn i Norge, selv om norske turistdoer gjerne har et Vi Menn liggende. Men hvem vil vel ta i det? Da er det vel bedre å gjøre som svenskene, å klistre bildene opp på veggene. To av de andre bildene viser kalkholdige bergarter og en samisk kirke.

For de som eventuelt lurer på hvorfor jeg ikke svarer på sms i dag selv om jeg blogger, så har det seg slik at jeg kun får tilgang til nettverket med den andre mobilen.

Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag.

13. juli

Jeg kom meg ut av hytta klokken tolv, og la i vei opp bakkene. Målet var svenskegrensen via Sorjushytta.

En kilometer før veien slutter ved Storelvvatnan strøk jeg ut på stien mot Sorjus, og møtte snart to damer i 40-åra på vei ned. De var dansk-norske og hadde loffet rundt på norsk side i en ukes tid.

Terrenget likner Jotunheimen i all sin golde framtoning. Her er lite liv, men jeg fikk i alle fall besøk av snøspurven noen ganger. Like før hytta passerte jeg vannet Bajep Sårjåsjávrásj (bajep = øvre), som var halvveis islagt. Det var dessverre overskyet, ellers ville jeg kanskje sett Blåmannsisen, som ligger like i nærheten.

Jeg møtte flere snøbakker, og den siste, rett før hytta var temmelig bratt. Den eldre damen som jeg skrev om i går tipset meg om hvordan jeg burde gå fram. En mann hadde visst omkommet i fjor etter at han mistet fotfestet i snøbakken.

Jeg hadde kjent noe i akillesen tidligere på dagen, og bestemte meg raskt for å ta en kort dag. Nyhytta var feiende flott, nesten som hjemme. Jeg installerte meg i gamlehytta, hvor jeg kjente meg langt mer hjemme.

Dagen gikk med til å spise ekstra mye, lese noe lokal litteratur og tygge hardt smågodt fra butikken i Sulitjelma. Det er ikke til å ta feil av; smågodtet er oftest hardt ved butikker på små steder. Jeg lukter lunta når hylleboksen jeg forsyner meg av bare inneholder bunnslam og noen hår av ulik farge, men hjertet bestemmer like så vel. Et spark sendes til bygdefolk generelt fordi de ikke spiser nok smågodt, slik at hylleboksene ikke blir fylt opp med ferskt godteri. Jeg er likevel overbevist om at det hele er en konspirasjon, hvor byfolk som meg kommer inn og kjøper restene. Når jeg har reist fyller de opp med nytt.

"Tåken og regnet lå godt i dalen denne dagen. Solen når sjelden ned til dette gudsforlatte stedet, foruten i form av lys. Jeg tenkte "Faen for et sted...", og kokte meg nytt tevann. Den slitne gasskomfyren under vinduet har sett bedre tider, men den funker som ingenting annet. Hvem tør drømme om strøm i disse tider? Krakket setter sine spor i alle, men steile vi står, rake som fjell. Heller dau enn judas. Heller jord enn et liv i løgn. Myggen i vinduskarmen flyr rundt i utmattende tempo. Den vil ut, men jeg aner ikke hvorfor. Hva skal den ut etter? Det er jo ingenting der ute. Ikke noe annet enn stein og vann. Og tåke. Jeg får ikke puste, jeg må ha luft. Ute kan jeg ikke være. Jeg fomler etter røykpakken. Fingrene er ømme, men jeg kjenner fortsatt konturer. Pakken er tom." Utdrag fra Tanker i Taushet.

14. juli

Jeg fikk en god natts søvn og drømte mange sprøe ting. Vi hadde kickoff på masteroppgavene, og presenterte temaene i rom fylt av blått, fiolett og rosa lys. Som vanlig blandes hendelsene med folk som ikke har noe med saken å gjøre. Sprøtt.

Jeg kom meg i marsj klokken elleve, og hadde bare flate flyer foran meg. Noe kupert var det jo, i tillegg til nedoverbakker. Jeg skal ned 4-500 meter i løpet av de nærmeste dagene. Forøvrig ikke noe spesielt.

Foruten snøspurven har jeg stadig følge av heilo, rødstilk og en måke-liknende fugl jeg ikke kjenner. Fine venner alle som en, selv om de helst vil skremme meg bort.

Rett før jeg skulle krysse riksgrensen måtte jeg vade over en 100 meter bred elv, tidvis knedyp og ganske stri. Jeg endte opp med gjennomvåte støvler, men også et adrenalinkick jeg savner til vanlig. Noen kilometre senere møtte jeg to tyskere, før jeg ankom Sårjåsjaurestugan, som tilhører den svenske turistforeningen. Koselig hytte. Det som skiller den fra mange norske er at den har to like, separate rom. Man oppfordres altså til å være asosial.

Jeg hadde ikke noe konkret mål for dagen, men ville gjerne gå lenger enn i går, hvor etappen ble på 12000 meter. Neste hytte var Staddajåkkåstugorna, og dit var det nedoverbakke. Jeg unnagjorde distansen på rekordtid, og passerte et svensk par. Hyggelige og blide folk.

Jeg slo meg til noen hundre meter fra hyttene, så tidlig som klokken tre. Dagens etappe ble oppunder to mil. Etter middag sov jeg to timer. Deretter lagde jeg te, fortærte godteri og hørte på Röyksopp med This Must Be It og Black Eyed Peas med Where Is The Love. Jeg har hatt dem på hjernen de siste dagene, og det var på tide å slippe dem fri.

"Fuglene synger rundt teltet. Regndråpene danser på duken. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Skal jeg ikke bære livets last etter alle disse årene? Er det ikke slik at livet blir tyngre ettersom årene går? Røttene blir sterkere, men treet mindre grønt. Det er ikke så tett som det en gang var. Vil løvet komme tilbake til våren? Vil jeg fortsatt høre fuglene? Kan gammel bli ung? Der regnet ikke faller synger ikke spurven. Uten trær, ingen fugler, sier de. Da har de ikke vært i fjellet. Ingenting er gammelt, ingenting er ungt. Det skifter bare skikkelse." Utdrag fra Tanker i Taushet.

15. juli

Jeg våknet til varmt telt. Solen stekte på duken. I en fei fikk jeg av meg de fleste fillene slik at jeg ikke skulle svette. Hvis jeg gjør det blir det verre å feste sportsteipen på hælene.

Ellers var det herlig å våkne opp til slike forhold. Været var optimalt, og skulle være slik hele dagen gjennom. Jeg kom meg i marsj på under en time, noe som må være ny rekord. Jeg følte meg ikke engang stresset.

På vei nedover dalen mot Staloluokta og Virihaure møtte jeg mange mennesker. Dalen var vakker som norske fjelldaler, med interessante morenehauger der den viet seg ut. Nede ved Stalo var det mange folk og stor bebyggelse. Det var hele fire flygninger med helikoptre mens jeg var der, og det var godt under en time. Stedet ble et lite kultursjokk. Menneskene var heller ikke like åpne som de jeg møter på bortgjemte steder.

Jeg kom meg raskt i marsj videre mot Árasluokta. På veien møtte jeg stadig flere folk, men snakket mindre enn før. Det er ikke bare slik at man lukker seg når stedet blir større og menneskene flere. Man går også trøtt av å snakke om det samme stadig vekk, og det er en ærlig sak.

Árasluokta var litt mindre enn Stalo. På begge steder finner man turisthytter, men jeg var ikke innom dem. De har gjerne flere små hytter i Sverige, i stedet for en eller to store som det oftere er i Norge. Jeg gikk rett gjennom stedet, og snakket bare kort med noen samer. Jeg spurte om det bor folk i disse traktene på vinteren også, men det er visst bare sommerboliger.

Jeg fant meg leirplass en kilometer unna, med utsikt over Virihaure og retning Norge. Jeg ser for meg Rago der bak de snøkledde fjellene i nordøst. Et flott, norsk sted.

Kvelden ble nydelig, mye på grunn av været. Det har riktignok blåst kraftig i hele dag, men det gjør meg mindre varm under marsj og holder borte myggen.

Jeg kjøpte meierismør i Sulitjelma, og det hever kvelden mange hakk. Kjøttet fra reinen på Saltfjellet likeså.

16. juli

Jeg har tidligere lært at man ikke skal sovne med for stor væroptimisme når kveldshimmelen er flott. I dag morges bøttet vannet ned over teltet. Det gjorde at jeg sov litt ekstra.

Marsjen kom i gang klokken 12. På vei over vannskillet mellom Virihaure og Vastenjaure, to av de største vannene her inne møtte jeg flust med folk. De fleste bruker trolig hytter, ettersom sekkene deres ikke er så store.

Ved Låddejåkkåstugan pratet jeg så vidt med hytteverten og gav ham en jakke jeg hadde funnet i fjellet. Jeg begynte straks på oppstigningen etter hytta. Den var lang og hard.

Oppe på fjellet valgte jeg en sti som er mindre brukt enn den vanlige turiststien, og det var en befrielse. Færre folk, ingen plankeklopper og færre spor. Noen kilometre inn på fjellet fant jeg leirplass etter å ha avrundet tidligere enn planlagt. Akillesen føltes litt for godt. Jeg kan fortsatt ikke si noe om hvorvidt betennelsen er på vei.

Plassen var fin, og jeg ble belønnet med opphold og solgløtt utover kvelden. Terrenget her oppe på platået likner Børgefjell. Stien nede i dalen gjør at man ser mindre og byr på mer søle og gørr.

I morgen regner jeg med å komme fram til det store vannet Akkajaure, hvor jeg skal ta båt over til Ritsem. Det går bilvei inn til Ritsem, og de skal visst ha en kiosk der. Interessant.

I dag

Bilder og innlegg kommer senere i dag.

Forlystelsens dag

Jeg kom meg i vei fra campingen klokken ti, og regnet begynte snart å dette ned i hodet mitt. Himmelen serverte meg godt, gammelt pissregn til jeg var fremme ved butikken i Sulitjelma.

Det tidligere gruvesamfunnet har ikke så mye å by på foruten golde dalsider, gamle, slitne fabrikkbygninger og billige, fraflyttede hus. Som et av bildene viser var det nettopp gruvedriften som gjorde dalsidene øde. Svovel fra smelteverket la seg på trærne og gjorde livet umulig for dem. Det grønne er riktignok på vei tilbake.

Jeg hentet ut kart på butikken og handlet masse tørrfór og godteri. Jeg ønsker ikke å nevne hvor mye penger jeg la igjen. På vei bort fra butikken ble jeg av en merkelig grunn tipset om en kafé borte i veien. Jeg stakk innom og fikk meg tre kakestykker og kaffe, etterfulgt av kvalme. Ingen vei utenom når man ikke er vant til slikt. Kaféen var liten, og foruten en eldre, vennlig vertinne var det bare en gjeng lokale som satt og kranglet om hvem som hadde det verst.

Etter et heseblesende tempo opp 400 høydemetere med fem kilo ny mat ankom jeg Ny-Sulitjelmahytta. Jeg hadde bare tenkt å kikke innom, men ble overbevist om å bli av en eldre dame som hadde ansvaret der oppe. Hun var tilfeldigvis innom, og kunne fortelle om fordums dager. Marit Sigvang ble født i en bygning ved siden av, før turisthytta ble reist. Tidligere var det et helt samfunn her oppe, men alle bygningene utenom en er revet. Hun fortalte om hvordan de hastet den lange veien opp hver dag etter skolen for å være kortest mulig i svovelluften langs dalsiden. Et tøft liv. Det må være en sterk opplevelse å komme tilbake og se terrenget hvor man hadde barndomshjemmet sitt. Et av dagens bilder viser interiøret på kjøkkenet i den andre, originale hytta. Friske farger fra glade dager.

Jeg ble som sagt værende. Det tar tid å ete alle godsakene. I alle fall skal mesteparten ned før jeg reiser. Et av bildene viser hva jeg må gjennom av kulinariske opplevelser.

Den korte dagen ble god. Regnet kom ikke tilbake etter butikkbesøket, og jeg fikk meg en kveldstur opp for å se på noen gruver. I alle fall utsiden, for de fleste er murt igjen.

Av de andre bildene kan man se to av Langvatnet, og de skal vise hele tettstedet Sulitjelma. Et annet viser noe som til forveksling er lik salt eller snø, men som er hvit stein. De bruker det på veiene om vinteren. Så vidt jeg vet tar de ut en god del hvit stein i nord, og det er vel årsaken til valget.

I morgen bærer det mot Sverige.

Sjarmøretappe

Jeg sov bra i natt og tok det rolig på morgenen. Dagens jobb var bare veigåing i to mil. Veien tok tak halv tolv.

Været var alle tiders og utsikten formidabel. Det ble varmt og slitsomt, men motbakkene tok slutt etter en mil. Jeg hadde planer om å nå Sulitjelma, men var usikker på hvor jeg kunne sove eller hente vann. Jeg har vanligvis ikke vansker med å spørre hos noen, men det er greit å velge en campingplass i tettere strøk. Da det gjensto en mil oppdaget jeg plutselig en campingplass på kartet. Jeg sjekket den ut da jeg kom fram, og den var fin som få. Sulitjelma Turistsenter ligger fint til ved et vann, og for bare 30 kroner fikk jeg full losji på gressbakken. De tjente naturligvis langt mer på meg, noe bildene viser...

Jeg brukte bare 3-4 timer på gåingen, og kunne derfor hvile ut i mange timer. Sola stekte og myggen var døv. Jeg slo i hjel en svær og plagsom klegg, og måtte jobbe for å få bort den dårlige samvittigheten.

Det er mange hytter her oppe i terrenget. Mange av dem ligger i åpenbare mygghøl. De funker nok best når det ikke er sommer, men folk klamrer seg fast okke som.

Middagen ble lokal ørret, og den smakte nydelig. Jeg fant meg snart strømkontakter og trådløst nettverk, og sikret dermed kvelden.

Beina føles fortsatt brukbare. Jeg har kjempet mot gnagsår i korsryggen siden første etappe fra Lønsdal, men har klart å holde de i sjakk så langt. Jeg har begynt å smøre på elgspekk etter marsj, som jeg vanligvis bruker på støvlene. Det synes faktisk å fungere. Spekket er blitt harskt, men det gjør nok ikke kroppslukten min verre. Den er tilbake på lavmålet fra i fjor.

Framover kan det bli snaut med blogginnlegg ettersom jeg snart skal inn i Sverige. Det skjer sannsynligvis på onsdag. Jeg satser på å bruke opp i mot to uker før jeg kommer på høyde med Narvik, som er sommerens ydmyke mål.

Dagens bilder er en hyllest til meg selv, til øl og til teltet.