Komfort

Jeg var særdeles lat i dag morges, og stod ikke opp før ti. Det skyldtes nok den lange marsjen i går. Jeg hadde våknet flere ganger i løpet av natten, og det skjer gjerne når regnet begynner å tromme mot duken, eller hvis jeg blir kald. Temperaturmessig besørger posen at kroppen akkurat er innenfor komfortgrensen, men ikke mer.

Jeg sov nok litt for lenge, noe som gjorde at jeg somlet og ikke kom i gang før tolv. Noen gjesp på veien nedover beviste oversovingen.

Planen var å nå Polarsirkelsenteret i løpet av dagen. Grusveien jeg lå ved viste seg etterhvert å være ufarbar for andre enn turgåere, som vist på bildet.

Oppe i bakken hadde jeg på forhånd sett jernbanen og E6, og det første kjøretøyet som viste seg var naturligvis en bobil. De hvite, uproporsjonerte kassene er ikke til å ta feil av selv om man har glemt igjen brillene med styrke -9.

Nede ved veien var det varmere. Vinden var fraværende. Et minnesmerke i veikanten minte meg på at jeg bør hoppe i grøfta hver gang en bil passerer. Jeg fant straks noen solbriller av den moteriktige og hjernetomme typen, hvor krav til form har fått spille fritt på bekostning av funksjon. Det lekre modellbildet viser hva slags typer som bruker dem.

Jeg stakk innom Bolnastua, en av de utallige ubetjente hyttene til Rana Turlag. Et spark til dem fordi de har så få selvbetjente hytter, hvor jeg i så fall kunne ha ødslet ut drøssevis av penger på mat. Hytta ligger forøvrig rett ved E6. Det var fint der inne, og ettersom jeg hadde gått så lenge som halvannen time stoppet jeg opp for kvelden. Hytten hadde elektrisitet i strie strømmer, og ikke noe er bedre enn det etter å ha vært på tur så lenge som jeg har vært nå. Villmarkingen i meg forsvinner så fort jeg får ferten av mobilmast og stikkontakt.

På tross av hytte uten mat disket jeg opp med et herremåltid uten sidestykke. Bergensk fiskesuppe, potetmos, Natvigs krydder og tørrmelk. Posesuppen gjorde susen. Krydderet fant jeg i skapet, og er det beste som er å oppdrive.

Det gjorde seg med en kortere dag. Kroppen har ytt god innsats de siste dagene. I morgen står Saltfjellet for tur, med en kikk innom Polarsirkelsenteret. Det er best at kaféen deres holder topp standard, ellers gir jeg dem en saftig smell i anmeldelsen i morgendagens innlegg. Med så mange lesere som jeg har kan det få store konsekvenser.

Regn og rein

Jeg våknet av at det stortrommet på teltduken rundt halv tre i natt, og forsøkte å undertrykke tankene som fulgte. Omsider sovnet jeg. Vekkerklokken var satt på 7, og jeg sto opp 8. Bedre enn forventet.

Det regnet heldigvis ikke under frokosten. Jeg fikk sjangs til å virkelig nyte den deilige 4-korn-blandingen. Nærmere sagt; jeg spiser så fort jeg kan, skyller ned med store mengder vann og prøver å tenke på noe annet. Jeg har gjerne kartet å glo på, og det hjelper. Kornene smaker ikke vondt, det er bare det at det er så intenst kjedelig når de kun er blandet med tørrmelk, kanel og vann.

Jeg kom meg raskt på fjellet, hvor reinen stod og beitet. Rein ser jeg nå stort sett hvor enn jeg går. De pleier å flykte bak en kolle foran meg til de ser meg igjen. Deretter traver de mot neste kolle. Slik holder de gjerne på en stund før de tar til vettet og snur. Jeg så forøvrig en svær elg i går, den luntet rundt på en liten myr noen hundre meter unna. Den drev med sitt der nede, men det så ikke ut som om det var noe nyttig. Fram og tilbake, fram og tilbake.

Første mål var Virvasshytta. Jeg spiste lunsj og så meg rundt. Fin beliggenhet, og fine hus. Virvatnet har sikkert bra med fisk også, uten at jeg gadd å sjekke ut det. Himmelen hadde begynt å dette ned, så det var ikke så fristende. Jeg er mest gira på å gjøre unna en god del distanse nå, derfor prioriterer jeg å gå.

Oppe på Virvassfjellet møtte jeg en skokk med rein, og fintet dem ut før jeg kom til Daudmannselvkoia. Fiffig navn. Det er flere som slekter på det her i området. Det har trolig en skummel historie bak seg. Jeg skulle krysse Daudmannselva, som var skremmende stri. Etter en kort lunsj i koia bestemte jeg meg for å følge elva oppover. Det skulle vise seg smart, selv om det kostet noen tørre støvler. Bedre med ti våte støvler på mosen enn én dau kropp i elva. Kanskje det er derfor elva heter som den gjør.

Regnet øste ned. Landskapet rundt var karrig som Månen, og vasstrukkent som ei hengemyr. Når det trommet som verst mot hetta skremte jeg opp en heilo en meter foran meg. Regnet gjorde den nok mindre oppmerksom. Bak en stein lå det fire pyntelige egg, helt oppe i dagen. Utrolig at den kan sitte i styrtregn og holde varmen i dem og seg selv.

Tankene har gått mest mot at jeg vil hjem, ligge på sofaen og spise deilig mat. Ikke noe uvanlig, med andre ord. Slik er det alltid i starten, og gjerne når værforholdene blir mindre fristende. Etter noen dager blir det nok bedre, selv om regn flere uker i strekk kan sette meg på prøve. Jeg har aldri vært på tur med regn hver dag i mange uker. De to største utfordringene nå er å holde kart og dagbøker tørre, og sørge for å jeg får tørket føttene i løpet av natten. Resten går greit.

Jeg ligger nå i telt ved en liten grusvei, ikke langt fra E6. I morgen skal jeg gå opp mot Saltfjellet. Jeg tar etterhvert en tur innom Polarsirkelsenteret. Etter det venter Junkerdalen, men hvor ruta skal gå er enda ikke bestemt.

Bildene viser blant annet den strie elva med hengende snøbre og en spesiell topp jeg gikk forbi; Auronasa.

Godvær

Jeg våknet til knallvær klokken ni. Natten hadde gjort særdeles godt. Jeg spiste 4-korn med kanel og tørrmelk, og drakk te. Førstnevnte var rimelig kjip.

Jeg pakket meg ut og kom i gang halv elleve. Målet var Virvatnet via Kvepsendalen.

Formen var fin, og jeg var helt uten støle muskler, overraskende nok. Det skyldes nok at jeg gikk med sekk noen dager like før turen. Gnagsår har jeg derimot.

Myggen har ikke kommet fram enda, og det gjør turlivet til noe ganske annet. Jeg skal nyte disse dagene før utyskene viser seg.

Jeg har fulgt T-merking til nå, og det gjør at jeg kan slappe mer av, kikke mer rundt og spare tid. Stien er langt mindre synlig her oppe enn i Sør-Norge, så det er nok få turgåere av den vanlige sorten.

Jeg har ikke sett annet enn reinsdyr, ryper og småfugl i dag. Førstnevnte brydde seg lite om meg da jeg passerte dem innenfor den vanlige intimgrensen.

Det har ikke vært aktivitet i noen vann i dag, og derfor har jeg ikke prøvd stangen. Jeg må nøye meg med potetmos i kveld også. Synd at jeg glemte å ta med meierismør og spekepølse.

Bildene viser blant annet Kvepsendalstjønna og ei nødbu lenger ned i dalen.

Kvepsendalsbukta og Melkfjellet

Norge på langs i gang.

Etter å ha avbrutt i fjor på grunn av studier skal jeg gå en etappe i sommer. Jeg startet i dag fra Umbukta, like ved Mo i Rana, og regner med å rekke fram til Narvik før studiene igjen setter friheten på spill.

Jeg tog nattoget til Mo i Rana etter å ha inntatt en 300 grams burger og tre halvlitere før toget skulle gå. Turen ble et ork, men mest på grunn av at jeg begynner å bli lei nattog med sittekupé. De bør forbys, og sovekupé bør bli standard, naturlig nok hjulpet av en saftig statsstøtte. Utrolig hvilke verdensproblemer man kan løse på tur.

Jeg kom meg omsider med buss til Umbukta, og slo av en prat med eieren, Thor Inge. Han gikk NPL i fjor, og hadde mange tips å komme med til en skakkjørt stakkar.

Jeg startet omkring klokken 10. Terrenget var frydefullt lettgått. Jeg hadde sett for meg å rekke en DNT-bu langt der inne mellom fjellene.

Like etter start måtte jeg gå utenom en flokk reinsdyr med kalver. Jeg har tidligere måttet slakte en kalv i Jotunheimen, etter at vi gikk rett mot dem uten å skjønne at man skal gå utenom når de har kalver. Kalvene klarer ikke å følge med på rømmen, og blir derfor forlatt. Jeg var klokere denne gangen.

Jeg passerte en annen DNT-bu på veien, og der var vannet ved siden av fortsatt isdekt. Ned mot neste bu måtte jeg gå lange strekninger på snø. Det er greit så lenge man ikke faller gjennom til knes.

Jeg blir mektig sliten av sekken, selv om den "bare" veier 25 kilogram. Det høres teit ut, men jeg er vant med å bære tyngre. Jeg har ikke trent så mye på forhånd, ettersom jeg klarte å pådra meg gnagsår i korsryggen under turen på Fosen. Det ser ut til å gå greit nå, hjulpet av masse vaselin.

Noen kilometere før bua så jeg en rev like foran meg. Den forsvant raskt, og jeg ble stående og kikke. Rett etterpå hørte jeg vemmelige skrik fra samme retning. Den holdt på en stund. Ikke nok med det, men samtidig begynte en annen merkelig lyd å fremtre. Den kom bakfra, like bak en haug, og lød som når man fyller dekk med luft fra bensinstasjon, men ikke treffer ventilen. Høyfrekvent og varierende i styrke, og den kom og gikk med jevne mellomrom. Jeg forsto ingenting ettersom jeg hadde passert der bak to minutter før. Lyden var såpass vemmelig at jeg ble redd, samtidig som jeg var nysgjerrig. Jeg aner ikke hva det kan ha vært, men jeg beveget meg sakte og forsiktig bort da jeg bestemte meg for å la risikoen få siste stikk. Lyden fulgte ikke etter meg.

Jeg ble lettere sprø og paranoid resten av ettermiddagen, og mistenkte hvert eneste lille tegn. I skrivende stund er jeg mer avslappet. Merkelige greier. Jeg håper å finne ut av lyden. Sannsynligvis en gaupe som hveste mot en bjørn.

Kvelden ble god, med herlig potetmos og krydder. Jeg hadde fiskeutstyret i sekken, så det får vente til i morgen. Ser fram til noen uker med flatbrød, mandler, potetmos, 4-korn og en bitte liten fisk i ny og ne. For en ferie!

Det blir nok så som så med mobildekning framover. Nå har jeg få og svenske signaler, slik at jeg må kutte ut bilder. Teksten kommer i alle fall i fokus, og det er en god ting.

Tilbake i Vanvikan

Presenningen bråkte verre i vinden, og gjorde at jeg ikke fikk sove på flere timer. Tåken kom også etterhvert, og dempet lysten til å fjerne den. Utpå morgenkvisten lettet tåken, og jeg fjernet duken. Søvnen kom straks.

Jeg følte meg uthvilt i åtte-tiden, og lagde meg noen nudler og tomatbønner. Merkelig turmat, men de ble i alle fall ikke kombinert i samme rett. Morgenen var flott, og feide bort nattens minner.

Jeg kom meg i marsj så vidt etter ni. Ruten jeg hadde sett for meg gikk i en bue om Sauheia, Mevatnet og Brattliklumpen. Det lå godt med snø i det ellers myrlendte terrenget, og jeg gikk omtrent like mye på dét som på opptint underlag.

Været var vennlig hele dagen, og akkurat ikke for varmt. Jeg fant noen Colabokser i en brønn ved Setersetran, men lot meg ikke friste. Flomvann med myrsmak danker ut det meste.

Utsikten fra Brattliklumpen var et verdig farvel. Det var godt med dis over fjorden, men Tautra, byen, Gråkallen og alt som bedre er kunne fortsatt skimtes i det fjerne.

Jeg gikk ned ved Seter. Interessant navn. Milen tilbake langs veien mot Vanvikan gikk på rekordraske 75 minutter. Jeg skulle prøve å rekke fergen, men den gikk typisk nok lenge etter at jeg trodde den skulle gå. Det ble i alle fall trening.

Legger ved noen bilder, blant annet av noen som sloss om å parre.

Fjellene på Fosen

Fjellene på Fosen-halvøya har fristet meg gjennom hele vinteren. De ligger der ute i den glitrende fjorden, steile som furutrær, og det er umulig å ikke hvile øynene på dem når man ferdes i bartebyen. Det var på tide at jeg kom meg dit ut.

På vei ned mot fergen rullet jeg forbi selveste Rema-Reitan. Han var kledd som en kjendis, med frakk og mørke briller. Trondheim har alt.

Jeg kom i land på andre siden halv fem, og kjøpte meg noen nudler på butikken. Godterihyllene var fristende, men jeg hadde Reitans Landlord melkesjokolade i sekken. Den er litt sur, men også billig.

Åssidene ble raskt besteget, men ikke uten dramatikk. Jeg rispet meg kraftig opp i et tornekratt og ble overfalt av flått. Det er på tide å passe seg. Jeg har nettopp blitt blodgiver, og har ikke mer å avse.

Før fjellene gikk jeg gjennom Bjørgan gård, og fikk hilse på får av alle slag. Gården drives økologisk, og lå trivelig til.

Veien tok snart slutt, men fortsatte som sti opp til Gammeldammen. Ute av stand til å avgjøre om dammen er eldre enn andre vann, la jeg løypa utenom. Jeg kom meg snart opp til ryggen sørøst for Grønliklumpen, områdets høyeste topp. Toppen så fristende ut, men får virke som incentiv for neste tur.

Etter en lengre lunsj kom jeg meg omsider ned i terrenget, og fant meg leirplass. Jeg ligger ved Lomtjønna, nordvest for Munken.

Plassen er fin og nudlene var en opplevelse av de sjeldne. Jeg skal legge meg under en presenning som er latterlig dårlig forankret. Det går enten bra, eller rett til helvete. Jeg ser i alle fall Gråkallen her i fra.

Været er knall og dagen har vært varm. Det ligger godt med snø her og der, men ski ville vært trasig. Jeg legger ved noen bilder som beskriver forholdene. Et av dem viser også Trondheim sett herfra, med sauer foran.