Blyvatnet

Jeg tok meg god tid i dag morges. Børgefjell skal nytes.

Turens første fisk kom raskt på land, og ble frokost sammen med en annen. Jeg hadde to til på kroken, men de slet seg av. Fine størrelser, omkring 300-400 gram.

Etter frokost tok jeg et bad, for første gang på snart to uker. Vannet var ikke så ille, men det var godt å komme på land til sol og bål.

Jeg gikk kort i dag, bare noen kilometere, og ligger nå ved Blyvatnet. Fisken her har ikke svart enda. Kanskje det er for mye bly i vannet...

Været har vært godt. Jeg kjente noe små dråper i stad, men de fallt alene. Jeg har hatt veldig godt vær så langt på turen. Grensen for hvor mye damp som kan holdes der oppe i himmelen må snart være nådd.

Jeg regner med å bruke litt ekstra tid gjennom Børgefjell, dels fordi det er et flott sted, og dels fordi jeg skal få tilsendt en pakke til Hattfjelldal. Ellers kunne man kommet unna med tre-fire dager på distansen.

I morgen går jeg til området ved lille Kjukkelvatnet. Der er mange små vann å velge blant. Jeg liker dem bedre enn de store.

Første bilde viser fisken, videre meg ved bålet, deretter utsikt mot Blyvatnet og til slutt noe det er flust av her oppe.

Børgefjell

Jeg brukte god tid i dag tidlig. Brød og juice til frokost fortjener lang oppmerksomhet.

Jeg begynte å gå fra Røyrvik mellom 11 og 12. Kort tid etter ankom jeg et sted jeg minnes sommeren 2006. Jeg og min søster var på vei til Store Namsvatn, hvorfra jeg morgenen etter skulle inn i Børgefjell. Inne på bensinstasjonen ble vi fortalt at en kar nettopp hadde gått forbi. Han gikk Norge på langs. Jeg hadde allerede begynt å vurdere NPL, derfor ville jeg gjerne hilse på. Vi kjørte straks forbi, og jeg fikk en kort prat med ham. Der stod jeg med isen i hånden, nettopp kommet ut av en behagelig Golf, og der sto han, en kar over de 50 hvis klær og kropp hadde hatt renere og mer komfortable dager. Jeg følte meg litt dum, men praten ble fin. Jeg ytret mine framtidsplaner, og hvis jeg var han ville jeg kanskje tenkt "Atter en som drømmer, men som aldri kommer seg ut". Det er jo slik at de fleste som snakker - meg i dette tilfellet - aldri realiserer. Derfor smakte det godt å minnes denne plassen ved veien.

Jeg skulle egentlig dreie av etter ei stund for å gå mot østenden av Namsvatnet, men fortsatte til havna. Der oppe traff jeg en far og sønn som tilbød skyss rett over sundet. Jeg stod hardnakket på å gå rundt - i tråd med turens ånd. Det ble også en prat med en guttegjeng som skulle ta skyssbåten til Virmadalen, omtrent samme som jeg gjorde i nevnte år.

En stund etterpå satt jeg i båten på vei over sundet. Jeg verdsetter det å treffe nye mennesker svært høyt, og det å se nye områder, og det fikk jeg nå. Jeg ville kalt det juks noen timer tidligere, men så har jeg også fått hjelp før på turen. Man blir rundere med tiden, og det er godt.

De fraktet en sekshjuling på en flåte, og jeg hjalp så mye jeg kunne. Magnar Namsvatn med sønn og kone eier Vestre Rekarvatnet og driver utleie. Straks etter landgang kjørte de opp til hytta ved vatnet. Jeg spaserte, og kom dit opp en time senere, klokken 17. Som vanlig var jeg positiv til kaffe og kaker. Vi skilte lag omkring 20, etter en lang og fin prat.

Jeg kom meg snart til noen små vann nord for Østre Rekarvatnet, hvor jeg leirer for natten. Himmelen og været er fint, og det er herlig å ankomme Børgefjell. Mindre vegetasjon, ingen knott og idylliske vann og elver. I morgen skal jeg fiske for første gang på turen.

Første bilde viser familien Namsvatn med diverse fartøyer. Himmelen speiles deretter i Vestre Rekarvatnet, og er voldsom i siste bilde.

Røyrvik

Torsdag, 9. juli

Jeg kom meg i marsj til halv elleve. Før det hadde jeg tatt farvel med Leif Ditløv etter nystekte frokostpannekaker. Jeg fikk også med meg en nettinghette som holder ute knott.

Dagen foregikk uten rabalder. Jeg møtte to gutter ved veien, hvis sommerjobb gikk ut på å kontrollere elektriske installasjoner. Det virket som en behagelig jobb, der de kjørte rundt i bil og av og til måtte ut i skogen. De gav meg sjokolade, som jeg naturligvis tok imot uten større leven.

Jeg prøvde meg litt på munnspillet jeg fikk til jul, som var ment for turen. Nok om det.

Etter to mil la jeg meg til i Devika, som ligger litt sør for Røyrvik. Limingen er regulert, og derfor går strendene temmelig langt ut på sommeren. Etter å ha snakket med ei dame i et hus ovenfor, la jeg meg til på stranden. Knotten er nok ikke så ille her.

Kvelden ble fin, med idyllisk strandved på bålet og kakao til. Middagen ble som i vinter; potetmos, boksskinke, fett og krydder. Jeg kunne ha likt den bedre.

I dag

Klokken halv elleve begynte jeg på den siste biten inn til Røyrvik. Natten og morgenen hadde vært knottfri. Hvilken virkelighetsfjern glede.

Jeg gikk temmelig raskt og krysset etterhvert over fra Lierne til Røyrvik kommune. Veien hadde vært gruslagt siden noe etter Østnes, og gikk nå over i asfalt fra kommuneskillet. På veien pratet jeg med en sørsame, som driver rein oppe i Børgefjell.

Klokken 14 ankom jeg sentrum, og gled over i spising og sjekking av mobiltelefoner før jeg handlet mat. Etterhvert kom jeg meg til gjestegården som jeg hadde hørt om. Kostnaden for rom ble litt for stor, og derfor slo jeg opp teltet utenfor bygget. Jeg fikk bruke do og strøm mot en mindre skilling.

Etter butikkbesøket var det herlig å smake vanlig kost igjen. Rugbrød, Vossafår, majones, brunost, juice og allskens frukt ble dandert utover bunnen av teltduken. Pluss en liten pose smågodt. Skjønt, jeg har ikke vært stygglenge på tur, men maten blir raskt ensformig.

Nå sitter jeg i restauranten og spiser pommes frites og drikker øl. Sistnevnte var særlig velkommen her inne i varmen. I morgen håper jeg å nå Børgefjell.

Bildene viser en dass ved avkjøringen til et hus helt sør ved Limingen, meg i dag morges og Røyrvik sentrum. Jeg trengte ikke akkurat vidvinkel for å få med sistnevnte, men det finnes mindre steder.

Frelsens fire vegger

Jeg gikk fra plattingen klokken halv ni i dag morges. Veien var klar, og så var jeg.

Det skjedde ikke stort før jeg kom til Kvelia, hvor jeg skulle stikke innom en kafé ved veien. Jeg var blitt fortalt at de hadde en besøksbok for slike som meg, og spanderte kaffe attpå. Jeg ankom Kvelibua, hilste på og skrev meg inn, og i tillegg til kaffe ble jeg skjenket et par ullsåler som var håndlaget av sjefen sjøl - Roland Aagård. Jeg takket snart for meg og travet videre - oppløftet av bygdisk gavmildhet.

Noen kilometere før Østnes - hvor jeg nå oppholder meg - var jeg inne på svensk side i noe over en time. Det var en veistubb som stort sett brukes av nordmenn. Veien var av grus, men asfaltert før og etter grensen, et lattermildt innslag av stivbent byråkrati.

Vel nede i Østnes hadde jeg tilbakelagt 25 kilometere. Det var tid for hvile. Der var ikke mange hus, og ingen mennesker før jeg ringte på i nærmeste hus. De hadde en saftig gresstubb godt utenfor huset som så fristende ut. Regnet var begynt å falle ned fra en himmel som hadde vært grå dagen lang.

Jeg ringte på og spurte om jeg kunne gjeste gresset. Familien Ditløv ba meg inn på middag, og det gled til slutt over i kaffe og cognac.

Ut på kvelden ble rekorden for knottangrep ytterligere flyttet. Jeg klarte ikke å eliminere dem i samme takt som de kom inn i innerteltet. Jeg kom meg ut, og der var det svart. En sky foran meg, en over sekken og en over teltet. Jeg har knapt sett verre, i så fall bare på fjernsyn uten antenne, hvis noen forstår. Når jeg trengte hodet gjennom skyene var det som å få damp i ansiktet, bortsett fra at dampen i dette tilfellet krøp og kravlet og trengte seg inn over alt. Jeg måtte holde pusten, ellers ville jeg hoste opp djeveldyr for hvert åndedrag.

De sier her at tiden og været er på sitt verste - juli, kveld og yr i lufta. Jeg tror dem så gjerne, men trodde også at det ikke kunne bli verre enn i går. Nå tror jeg det kan bli enda verre. Jeg begynner å bli lei av å skrive om at knotten stadig blir verre, og enda mer lei blir trolig mine lesere. Jeg må nok spørre om husly i morgen også. Å være ute slik går i to tilfeller - hvis man må eller blir tvunget. Jeg kan heldigvis velge, og innrømmer svakhet. Dette er verre en gnagsår på ryggen, lungebetennelse i høyfjellet og vannblemmer under halve foten. Jeg sover inne i natt.

Jeg legger ved to bilder fra i dag. Legg merke til hvordan asfalten slutter og begynner ved grenseovergangene.

Hviledag på Nordli

Jeg pisket meg opp i dag klokken 06. Jeg hadde tidligere bestemt meg for hviledag, og den ville jeg ha på Nordli. Jeg valgte å ta bussen de siste 15 kilometerne for å spare føttene. De er temmelig kjørt nå.

Uansett hvor ille knotten har vært, så var den enda verre denne morgenen. De som hang på fortsatte å plage meg inne på bussen.

Det var herlig å komme frem til Nordli. I alle fall for en kort stund. Intet sted var åpent, så derfor måtte jeg gå frem og tilbake i nesten to timer. Vind og tidvis regn gjorde det ikke bedre. Når det er sagt, så er det slikt ubehag som gjør komforten enda bedre. Det er ofte verdt å lide før glede.

Og hvilken glede! Først handlet jeg mat, deretter lappesaker for sykkelslange (hull i kartmappen) og så strøk jeg opp på den lokale kaféen, Li-Vert'n. Greie saker, men der oppe fikk jeg så klart høre om utallige andre som hadde vært innom. Og hva skjedde? Gratis lunsj! Og så, gratis middag! De har visst en slik politikk overfor vandrere av mitt slag. Jeg synes det blir verre og verre å ta i mot slikt, det føles ikke greit. Samtidig blir jeg naturligvis strålende blid og glad. Og det er godt.

Jeg satt i en krok for meg selv fra 10 til 16-17 og levde livets glade dager. Kartmappen ble ny og føttene fikk velfortjent hvile.

Teltet og meg har nå havnet på en platting nede ved vannet, sammen med Velforeningens båthus. Vogntogene haster forbi ti meter unna. Knotten er her tidvis, men ikke på langt nær som i går.

I morgen går jeg videre mot Røyrvik. Jeg vil gå veien ettersom terrenget i området ikke er spesielt interessant, det er tidkrevende å ferdes i, og det er smalt mellom veier og bebyggelse. Det får være grenser for stahet.

Det ble mange spennende bilder i dag, så mange at jeg nøyer meg med ett og slenger på to fra tidligere dager. På det ene pusser jeg sko på kveldens teltplass, et annet viser en stein som likner et ansikt, og til slutt restene av dyret jeg nevnte tidligere.

Velgjørende engler

Lørdag, 4. juli

Jeg karret meg opp litt etter åtte. Rutinene gikk som før, og jeg kom meg i marsj en time senere. Været var som ellers; nesten skyfritt, litt vind og varmt som på Kreta. På vei ned berget skremte jeg opp en elg på lang avstand.

Planen var å gå innom gården på Holderen før jeg svingte av nordover. Jeg ankom stedet etter noen timer, og ble møtt av Vigdis Moe, som holder kuer i juli. Vi fant ingen relasjon hva angår etternavn. Jeg fant noe annet, nemlig mobildekning, og fikk sendt av gårde innlegg til bloggen. Vi hadde en hyggelig prat, og hun gav meg hjemmebakte lefser med smør og kanel. Herlig supplement til mitt ensidige kosthold. Videre anbefalte hun meg å gå via Gjevsjøen. Holderen har forøvrig to Statskog-hytter og en for DNT i tillegg til Vigdis' seter.

Jeg kom meg snart i vei mot Gjevsjøen Fjellgård. Langs vannet opplevde jeg et av de verste angrepene fra klegg i nyere tid. Jeg ble nesten gal, og dro over myggnettet. Nettets luftige skjold føltes som å ankomme paradis, en erfaring jeg forøvrig har til gode.

Stien inn til gården ble stadig bedre, og noe før 16 sto jeg på tunet og forhørte eieren. De drev utleie og servering. Familien Gjefsjø er fastboende og driften gjøres i hovedsak av sønnen Nils Christian, som jeg fikk en lang prat med. Det er nok ikke mange gutter i 20-åra som driver gård der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Senere på kvelden ba jeg om å få kjøpe middag. Jammen fikk jeg ikke servert både elgkjøtt, kyllinglår, poteter, salat med fetaost, kokte grønnsaker og tyttebær. Dessert også, is med jordbær og blåbær. Da jeg ville betale sa de attpåtil at det var på huset. Snakk om godtfolk!

Vi pratet om masse rart etterpå, blant annet vindmøller og solceller, som de hadde i tillegg til dieselaggregat. Etterpå smakte jeg på kraftfôr, så på melking av ku og holdt en håndfull hønsekylling. Rett før leggetid ble jeg overrumplet av knott, men de klarte ikke å ødelegge en flott kveld.

Søndag, 5. juli

Jeg kom meg i marsj klokken ti, etter å ha takket farvel til familien Gjefsjø. Like etter så jeg en hare oppe i skogen.

Ferden gikk først gjennom skog og deretter vekslet det mellom myr og fjell resten av dagen. Jeg møtte på tidkrevende terreng mot slutten av dagen, det vil si bjørkekratt med steinblokker. Slikt tar tid å forsere, og er typiske steder hvor man raskt kan brekke en knokkel eller tre.

Når jeg er inne på bein, så kom jeg forbi et område hvor det lå et svært skjelett. Det lå spredt utover omtrent 100 kvm. Hodet virket for stort til å være rein, men hva vet jeg. Det var uansett planteeter og byttedyr. De to egenskapene henger vel ofte sammen. Stemningen ble litt trykket, og derfor strøk jeg snart "inn mellem fjellene", som Helge Ingstad ofte skrev.

Dagen foregikk uten særlig spenning utover all moroa ovenfor. Som noen kanskje tenker, så bruker jeg lite tid på annet enn gåing for tiden. Etter alle problemene i vår er jeg utålmodig etter tilbakelagte kilometre. I tillegg er jeg ikke særlig glad i myr, skog og flyvende bitedyr på varme sommerdager, og det har Trøndelag nok av. Fisking, bålkos og bading får komme senere.

I kveld kom ovenfravann for første gang på turen. Det er på sett og vis godt. Insektene som er skapt for at vi skal føle at vi lever holder seg borte, og temperaturen faller. Jeg blir nok snarlig lei, men man får ingen tørke uten regn før og etter.

I dag

Jeg kom i gang fra 10. Det regnet ikke på morgenen, men det fallt noen ganger utover dagen.

Jeg hadde ligget omtrent i hjertet av Gressånoen NP til i dag. Det er forøvrig mulig at Gressåmoen ikke lenger er en egen nasjonalpark, men at den ligger under Blåfjell-Skjækerfjella NP, hvor jeg har vært den siste uken.

Terrenget varierte kraftig i dag, fra snaufjell til storvokst skog. Fossdalens øvre deler har idylliske elvesvinger, men etter Ramnkrokan er det over en mil med tråkking i vasstrukken myr. Det tar tid og tålmod.

Ved flere anledninger skremte jeg opp rypekull. Det er sjarmerende å se hvordan mor og i blant far forsøker å lede meg vekk.

Jeg kom fram til enden av Holden omkring 18, og gikk opp for å tigge drikkevann på Kveaunet gård. De var hyggelige trøndere, og fortalte om flere andre som gjennom årene har gått forbi i samme ærend.

Jeg ligger i kanten av et jorde og skriver, mens jeg vekselsvis eliminerer knott som kommer inn gjennom myggnettingen. I morgen står Nordli for tur. Det blir nok noen unødvendige kjøp der oppe.

Jeg legger ved noen bilder, blant annet deler av Gjevsjøen Fjellgård, middagen der og en foss fra i dag. Noen som vet hvilket dyr sporene stammer fra? Jeg tipper jerv.

En liten skuffelse

Fredag, 3. juli

Jeg sto opp klokken 09 og kom meg i marsj en time senere.

I forhold til i vinter, hvor kjapp betydde to timer om morgenen er dette noe helt annet. Jeg slipper å smelte vann, varme maten og ta på masse klær for å nevne noen få ting.

Gåingen gikk greit ned Ståggådalen. Jeg møtte på to elger som lå i den våte myra, under 200 meter unna. De gadd ikke bry seg, jeg måtte rope høyt og bryskt for at de i det hele tatt skulle vri på hodet.

Oppe på Ståggåfjellet fikk jeg det første glimtet av Gaundalen. Nok en gang møtte jeg på en elg, under ti meter unna. Jeg skremte den opp fra et vannhull.

Av ren nysgjerrighet la jeg igjen sekken - etter å ha krysset Grønlivassbekken som kommer fra Grønlivatnet - for å sjekke ut sistnevnte vatn. Vannet er stort i skjækerfjelsk målestokk, og driver et lite kraftverk for blant annet gården i Gaundalen.

Noe før 15 sto jeg på tunet på Gaundalen Fjellgård. Personen som åpnet var ikke den gamle damen som jeg har lest om, men et av hennes syv barn. Sønnen driver gården, og tjener penger på turisme. Moren så jeg ikke snurten av. Det skal nevnes at de ikke driver DNT-liknende turisme, men utleie av hytter i området.

Litt skuffet over at middagen uteble, vendte jeg nesen mot Holderen, og fulgte strømstolpene. Klokken 17 slo jeg meg ned oppe ved Gaundalklumpen. I det jeg skulle sette opp teltet knakk et rør på teltstangen. Trolig et trøtthetsbrudd. Dette har ikke hendt meg før, men reservestenger er likevel med, og jeg fikset biffen raskt. Bra at været var godt. Det skal nevnes at teltet ikke er fra Nanok, som er min sponsor. For å gjøre starten lettere har jeg valgt å pakke med et av typen en-persons-lettvektstelt, og i den kategorien lager ikke Nanok noe for tiden.

Kvelden ble fin. Middagen ble en pose potetmos med reinsfett og krydder. Jeg sparer den siste reinstungen i tilfellet fisket er dårlig. Været er såpass varmt, stille og tørt.

Det øvre bildet viser Gaundalen Fjellgård. Nedre bilde viser en flyktende elg midt på horisonten, hvis man ser nøye eller forstørrer.