TEST: Tradex Blå Comfort

TEST: Tradex Blå Comfort

Mang en gang har jeg blitt møtt av høylytt latter når jeg - med engasjert røst - taler dette liggeunderlagets sak. Jeg forstår det godt. Navnet «Tradex Blå Comfort» kan høres ut som «Durex Extra Safe» eller noe liknende, og mer enn antyder hva dette egentlig kan handle om. Og - når alt kommer til alt - dette handler jo om ligging, så hvorfor ikke. Morsomt skal man ha det, og humør er spesielt viktig når stormen gjør de 20 blå gradene dobbelt så effektive, uten at undertegnede har erfart noe slikt.

Tilbake til start. Statistikken forteller oss at vi tilbringer 30 % av våre liv liggende på et eller annet. Dette produktet, som synes å alltid bli nedtrykt av mennesker, blir ofte undervurdert. Enten vi ligger i et hus, telt, hustelt eller telthus, så er det sjelden noen putter så store summer i madrassen som den fortjener. Vel, noen putter mange penger i madrassen, men med det sannsynlige resultat at liggekomforten blir dårlig. Uansett om talen er bokstavelig, så handler det ikke alltid om penger. Tradex Blå Comfort er trolig det rimeligste liggeunderlaget på markedet, i kategorien «Celleplast med tykkelse 15 millimeter».

Mange glemmer at liggeunderlaget er svært viktig, ikke bare å ha en tykk sovepose. Et dårlig underlag kan blekne inntrykket av en knallgod pose. Husk at du ligger på snø, at den er kald og gjerne vil varme seg på din potetmosbaserte kroppsenergi.

Form
Tradex Blå Comfort kommer i én størrelse. Lengde 1800 millimeter, bredde 550 og tykkelse 15. Overflaten er glatt og med et slags mini-vaffelmønster. Trolig benytter fabrikken gigantiske vaffeljern når disse ryggdelikatessene skal bakes. Hvert eksemplar er tydeligvis kuttet ut av en enda større bit, noe som vitner om et enda større vaffeljern. Trolig enorme vaffelhjerter som er kuttet opp, etter at de forsto at et underlag med form som et hjerte ikke er særlig praktisk, hverken på tur eller for en lønnsom produksjon. Nå er vel ikke vaffelteorien morsom lenger. Sidene er altså «grove» etter kuttingen. Fargen er nydelig blå, og underlaget er rullet sammen med en strikk for samhold. Mer er ikke å fortelle.

Dette underverket har en vidunderlig pris: 200 norske kroner. De to siste nullene kan forekomme som andre sifre i noen butikker, men jeg har aldri sett noen som har bikket «2» som midterste tall.

Funksjoner
Kinkig avsnitt. Hva kan man si om noe så enkelt? Tradex Blå Comfort kan rulles sammen til noe som likner en lompe, eller lefse ettersom den er firkantet. Praktisk og velkjent transportform.
Man kan ikke si at det er utstyrt med antisklibelegg, men den glatte overflaten er bedre enn man kanskje vil tro. Legemet mitt ender ikke opp nederst i teltet mot slutten av søvnen.
Brannteppe, i praksis. Dette underlaget har reddet meg fra en begynnende teltbrann. Underlaget var så godt som nytt etterpå, dog ikke av utseende. Hvis jeg den gang hadde brukt et ekstravagant, «selvoppblåsbart» liggeunderlag ville jeg måttet kjøpe et nytt, og etter å ha brukt altfor mange daler på seng ville jeg ikke hatt råd til annet enn - nettopp - et Tradex Blå Comfort etterpå. Og godt er det.

I bruk
Jeg har i lang tid, også før 1. januar, brukt dette lyseblå liggeunderlaget. Det har vært min partner gjennom mang en tur, så også på turen som foregår nå for tiden. Nok en gang er jeg fornøyd. Dette liggeunderlaget punkterer ikke, det forblir ikke vått, snøen og is sklir av, det veier «ingenting», det er klart til bruk når som helst, det holder spensten lenge, det er i følge merkelappen - en enkel, glanset papirlapp som faller av før man er kommet hjem fra butikken - miljøvennlig, hva enn det i praksis betyr, det har god bredde og lengde, det kan enkelt forlenges og «forbredes» hvis man kan bruke hendene til annet enn tasting, og man kan kjøpe to for dobbelt bredde eller tykkelse til prisen av ett fra en annen produsent! Som om ikke alt dette var nok, så støtter man norsk industri ved kjøpet. Det kan man høste skryt for i disse dager. Jeg føler at denne testen allerede er ferdig.

Strikken som følger med må raskt knytes mindre, hvis man vil ha minst mulig diameter på lefseformen.

Konklusjon
Her kommer en god, gammel markedsklisjé til nytte: løp og kjøp!

Hvis du vil ha utstyr, og ha råd til buss-/ togbillett til fjellet etterpå, så bør valget være enkelt. Turen er jo tross alt viktigst, nok en gang i følge en gammel klisjé. Som jeg pleier å si til forsvar av min gode partner; «Man må spare inn noen steder, og da ryker søvnen først.» Etterfulgt av en løgnaktig latter, for dette mener jeg naturligvis ikke. De fleste vet jo ikke at dette er et knallprodukt, og da nytter det ikke å være ærlig.

TEST: SPOT - Satellite Personal Tracker

TEST: SPOT - Satellite Personal Tracker

Fra Lindesnes til Meråker har jeg hatt med meg en innretning som er temmelig ny på markedet, og som ytterligere stiller nåtidens eventyrere i skyggen av gamlegutta fra de to foregående århundrene. Jeg snakker om Spot, som er en nødpeilesender for allmuen.

De av dere som har fulgt meg i vinter, har kunnet se hvor jeg slår leir hver kveld. Mine nærmeste har i tillegg hatt et beroligende middel i at jeg har avgitt posisjon også om morgenen. Mye kan skje om natten - fordi man er mest sårbar. Stormen kan bli overmåte spennende hvis teltet slipper taket i snøen når man ligger der nede i posens lune mørke.

Tidligere var nødpeilesendere forbeholdt "skikkelige" ekspedisjoner, som ferder til Grønland og polene. Dagens Spot har riktignok dårlig dekning i hver ende av vår klode, men det skal visst bli bedre. Årsaken - så vidt jeg vet - til at slikt utstyr ikke har vært for kreti & pleti er den samme gamle greia, altså høy kostnad.

Form
Jeg vil ikke legge stor vekt på det tekniske, som kan leses i utfyllende grad her.
Spot kommer i et skall av kvalitetsplast, som er vanntett. Sistnevnte er bra på sommeren, men også kjekt om vinteren når man tar den med inn og ut av soveposen for å varme batteriene, noe som ellers ville skapt problemer med kondens. Baksiden har klips for feste til bukse, sekk eller annet.
Apparatet benytter to stykk AA-batterier, og de må være lithium. Hvorfor vites ikke. Batteridekselet festes med stålskruer som henger igjen og derfor ikke mistes. Det er tilsynelatende få svake punkter i konstruksjonen.
Den veier omtrent det samme som et kompaktkamera, og er temmelig likt i størrelsen. Fargen levner ingen tvil om at dette er et instrument for redning. Gummigrep på sidene gjør håndtering enklere. De fire knappene er av behagelig gummi, omtrent som viskelær, og fungerer godt i bruk. Nødknappen ligger nede i en brønn, for å motvirke utilsiktet bruk. Det er bra at Spot’en ikke er laget i metall, fordi det ville ledet kulde rett ut i våre sårbare og livsnødvendige klør.

Apparatet koster så vidt over 2000 kroner, og i tillegg må man ha et abonnement som øker totalprisen til oppunder 3000 kroner.

Funksjoner
Spot har innebygget GPS i tillegg til satelittsender. Når man velger å sende et OK-signal eller et nødsignal, sendes posisjonen sammen med nødsignalet. Det er to store fordeler ved dette. Den forulykkede kan melde i fra på et tidlig tidspunkt og dermed begrense eventuelle skader, og i tillegg gjør GPS-en det mulig for mannskaper å finne personen raskere. Dermed kan redningsorganisasjonene sende ut noen få personer i stedet for 20 eller 40, noe som kan spare liv og store ressurser. Det sistnevnte er grunn god nok for å inkludere denne i standardutrustningen.

Spot har tre hovedfunksjoner. Den eneste jeg har brukt er OK-funksjonen, hvor jeg bekrefter at alt er bra samtidig som posisjonen oppgis. Dette blir sendt til ulike e-postadresser, men kan også sendes som SMS. SMS koster noe ekstra, mens e-post er gratis. Jeg benyttet kun e-post.
De to andre funksjonene er nødsignal og en Help-knapp. Sistnevnte er satt opp for å sende et mindre alvorlig signal om at noe er galt, for eksempel ved utstyrshavari, men den kan stilles inn til hva som er ønskelig. Jeg fant ikke noe aktuelt bruksområde for dette.

I bruk
Bruken er noe komplisert, og krever tilvenning. Man blir bedt om holde inne enkelte av knappene i ulike antall sekunder for å aktivere ønskede funksjoner. Når man er blitt vant med den, fungerer det greit, men det blir prøving og feiling i noen dager.

Ved to tilfeller opplevde jeg at Spot'en ikke fungerte. Det vil si, i ettertid. Man får beskjed av noen lysdioder om at meldingene er sendt, noe jeg fikk ved de anledningene det ikke fungerte. Da jeg atter kom til mobildeknning fikk jeg beskjed via SMS om at signalene likevel ikke var mottatt, med det resultat at familien min hadde vurdert å melde meg savnet. Vi hadde et døgn som sikkerhetsmargin. Heldigvis hadde Spot'en fungert neste kveld i begge tilfeller. Slike feil bør ikke skje, selv om det skjedde over et løp på to måneder.

Apparatet har ligget i pulken under hele turen, og ser derfor ut som det er nytt. Vi får se hva som skjer i sommer og høst, men den virker temmelig solid. Klipsen kan dog være et svakt punkt. Utskifting av batteriene er enkelt. Batteriene varte opp til tre uker i vinter, og jeg var nøye med å varme dem. Jeg sendte signal hver kveld og morgen, og apparatet behøvde om lag 15 til 20 minutter for hver sending. Dette gjorde jeg under frokost og middag.

Konklusjon
Mange former for dagens friluftsliv stinker kapital og mote lang veg. Det er likevel mulig å leve uten mesteparten av det markedsaktørene forteller oss at vi er avhengige av. På samme tid kan man ikke vri seg fra det faktum at folk flest har relasjoner til andre mennesker. Relasjoner som vil føre til bekymringer for den som er ute i villmarken. I verste fall vil disse bekymringene føre til at store redningmannskaper risikerer livet for å redde ett annet liv. I slike tilfeller vil Spot'en gjøre regning for sitt forurensende fotavtrykk.

En klar forbedring ville være et display som med enkelhet kan fortelle at signalet er kommet fram. Displayet kunne også vise GPS-koordinater. Da ville det vært unødvendig med en egen GPS-enhet i tillegg. Trolig kommer dette i fremtiden, og kanskje også GPS-enheter med innebygget satelittsender for nødbruk.

For meg fungerte apparatet som en psykisk støtte. Det gir en følelse av trygghet. Spot har riktignok sin største verdi hos dem som sitter der hjemme.

Flere bilder av enheten ligger her.

Søndag 10. mai, Gjøvik

Dette er en dag for vedmod. Bare en uke før vi feirer oss selv, annonserer jeg nå en stor beslutning.

Med blandede følelser har jeg bestemt meg for å droppe fjelltoppene. Jeg får rett og slett ikke tid. Nesten to måneder er blitt borte i sykdom. Disse to månedene er best egnet for skibestigninger, og ville trolig gitt flest topper.

Jeg har hatt tre alternativer en stund. Bestige topper, fullføre NPL eller begge. Førstnevnte er uansett usikker innen året, fordi været er avgjørende. NPL kan jeg klare uansett, og den er tross alt påbegynt. Det er fortsatt en teoretisk mulighet for å klare begge, men da burde jeg sykle resten av Langsen for å høyne oddsen. Da blir det ikke mye igjen av årsaken til at jeg drar på tur, nemlig det å være ute med naturen.

I vinter lekte jeg med tanken om Store Norske Triple, mens jeg gikk der ute i det kalde landskapet. Hvis tiden strakk til ville jeg altså vurdere Norge på tvers (NPT) i tillegg. For noen dager siden gjentok plutselig tanken seg, da toppene så som høyest ut. Store Norske Doble uten toppene, men med NPT som erstatter. Et godt substitutt.

Jeg har sagt til flere at kun NPL ville være litt kjedelig. Dette høres teit ut, men slik er det når man har hatt en langt mer ambisiøs plan. De nye planene har gitt meg nytt pågangsmot, og jeg jobber nå med å komme meg ut så raskt som mulig. Det er tross alt enklere å gå tur i flatt landskap enn opp og ned topper når formen fortsatt er rusten.

Jeg har tidligere lovt utstyrstester mens turen ligger brakk. Først glemte jeg å ta med bilder til Trondheim, og her hjemme har jeg ikke bredbånd for tiden (jeg blogger via telefonen). Altså stadig nye unnskyldninger, men de kunne vært dårligere.

Tross det vonde med omleggingen har jeg nå fått mulighet til å vandre langs Norge på sommeren. Dette gir meg større muligheter for fisk og bål, og lar meg bedre se landskapet. Vinteren, god som den er, skjuler også mye fint.

I tiden før fortsettelsen vil jeg oppdatere bloggen oftere enn før. Kors på ullhalsen.

Onsdag 29. april, Trondheim

Jeg må beklage min slappe holdning til bloggen. Da jeg dro opp til Trondheim sist fredag glemte jeg å ta med meg bilder av utstyr. Av den grunn har jeg ikke kunnet legge ut utstyrstester, slik som jeg skrev.

Framgangen de siste to månedene ikke har vært så god, og av den grunn frykter jeg å miste en rekke lesere. Risikoen for frafall var en av årsakene til utstyrstestene. Jeg vil legge ut tester når jeg kommer hjem neste uke.

Jeg har fortsatt tro på å klare mitt mål, selv om timeglasset ikke er min beste støttespiller. Neste helg er seneste mål for fortsettelse.

Som en kuriositet kan nevnes James Baxter, en hyggelig skotte som jeg møtte to ganger nær Lindesnes. Han startet samtidig med meg, 1. januar, og har nå kommet frem. Les mer om ham her.

Tirsdag, 21. april, Gjøvik

Jeg har lungebetennelse. Den er virusbasert, og derfor ikke så ille som slike betennelser kan være. Det medfører likevel at jeg må ta pause en stund. Varigheten er vanskelig å fastslå. Jeg håper å bli raskt frisk, slik at jeg kan fortsette bestigningene.

I siste innlegg skrev jeg at det blir viktig å holde humøret oppe. Stillstand kan være deprimerende, spesielt når man har beveget seg såpass mye som meg de siste månedene. På den annen side er det alltids noe som kan gjøres, enten det har med turen og gjøre eller ikke. Jeg har det bedre enn de fleste, ut i fra min tro på at fjellivet er noe av det mest optimale man kan ta seg til.

Fremover vil jeg fortsatt oppdatere bloggen angående min tilstand. For å holde liv i bloggen vil jeg i tillegg legge ut noen utstyrstester, hvor jeg tar for meg diverse produkter som jeg har brukt på turen.

19. april - Gjøvik

Lørdag, 18. april.

Jeg dro i fra lavvuen klokken 07, og ankom Fagernes sentrum tyve minutter etter, på sykkel. Sekken må ha veid over 30 kilogram. Jeg forventet at bakdekket ville sprekke når som helst, men det viste seg sterkt nok.

Bussen tok meg til Fagernes fra klokken 08, med ankomst Beitostølen tre kvarter senere. Jeg kjøpte en Red Silver-smurning, på tross av anbefalinger om bruk av klister. Sistnevnte søl er ikke noe for meg. Jeg legger heller på feller.

Jeg kom meg i marsj før kredittkortet ble for varmt for bukselommen. Det gikk tregt oppover, mest på grunn av den tunge oppakningen. Jeg gikk mest, og syklet kun på de flateste strekningene. For dem som lurer, så lot jeg sklibrettet bli igjen hjemme.

Jeg ble innhentet av Per Helge og Inger Brit under en kilometer fra Båtskardet. Vi fikk utstyret inn i bilen og kjørte mot Valdresflya. Et stykke nord for flya stanset vi, og pakket lette bestigningssekker. Vi startet noe etter 10.

Ruta gikk opp Steinflya nord for Leirungsdalen, med retning Høgdebrotet. Jeg ble uvanlig sliten. Været var svært varmt og rolig, men lett overskyet. Vi kom oss over skydekket rett før søndre Steinflybre. På breen var det vindfullt, noe som forekommer når varm luft møter den kalde fra breen, i følge Per Helge. Vinden ble borte da vi kom oss av breen, og i kombinasjon med solen innbød været til en lengre pause.

Neste steg var den bratte snøbakken opp til østre Tjønnholstind, som er en PF 20-topp. Toppen var en stor steinblokk. Vi hadde skiene på sekken, slik at vi kunne gå videre til hovedtoppen. Etter en farefull nedstigning traverserte vi langs sørsiden av hovedtoppen, og kom oss etterhvert opp til fjellets flate vestside. Toppen ble nådd like etterpå, og smilet kom meg i forkjøpet. Min første hovedtopp i 2009! Tjønnholstind, med sine 2330 meter over havet.

Ferden var ikke over. Tjønnholsoksle stod for tur, egentlig en filletopp. Den består av en eneste plan, skrånende flate. "Oppstigningen" ble virkelig en prøvelse for meg, i det aerobe plan. De andre to travet foran, mens jeg luntet bak, med flere pauser på veien. Jeg begynte å innse at formen min var skummelt laber. Stygg hoste hadde også begynt å anløpe.

Tjønnholsoksle fikk et raskt besøk. Vinden var kald, og klokken nærmere 20. Nede på sørsiden av toppen tok vi en lengre pause. Ruta videre gikk ned langs flaten øst for toppen. Skiene kunne gli forholsvis rolig helt ned til dalen, og nesten helt ut til vegen som vi forlot 10 timer tidligere. På vegen passerte vi to telt. Bare flekker og dels åpne elver gjør telting litt mer fristende på denne tiden av året.

Vi kom oss opp til vandrerhjemmet oppe på flya, hvor jeg ble påspandert middag og seng av mine to følgesvenner. Hosten min var styggere enn tidligere. Middagen var svært god, hjortekarbonader med øl til. Senga gjorde meg godt etter midnatt en gang.


Søndag, 19. april

Jeg våknet noen ganger, og stod opp nærmere 09. Formen var bedre, og en fin frokost gjorde godt. Været var bra, med litt sterkere vind enn i går. En vurdering senere avgjorde jeg hjemtur. Jeg hadde fått tilbakeslag, og bedring er lite trolig i trekkfullt telt og med kald luft overalt.

Ved hjelp av Per Helge og Inger Brit, kom jeg meg ned til Beitostølen. Bussen ankom Gjøvik noe før 17.

Det første jeg skal gjøre er å få legens mening. Deretter bli bedre for alle penga. Jeg har fått en fin start med to topper, men jeg håper å snart kunne begynne igjen for alvor. Alle disse pausene er deprimerende. Utfordringen er ikke fysisk, det handler om å holde humøret oppe uansett hva som skjer.


Bildene viser meg i lite ydmyk positur på Tjønnholstind, og i en mer moderat versjon på Tjønnholsoksle (med Tjønnholstind bak).

Fredag 17. april - Leira, Valdres

Jeg kom opp med buss litt før halv ni på kvelden. Stedet var Jutul AS, de som blant annet lager klær i allskens materialer. Jeg har blitt kjent med dem etter å ha kjøpt noe utstyr til "ekspedisjonen". Eieren, Bjørn Nytun, har vært så vennlig å la meg få sove i lavvuen på gården.

Da jeg kom opp forsøkte jeg å tilnærme meg reinsdyrene de har i innhegningen, og de viste seg tamme som kjæledyr. Tidligere har jeg ikke kommet så nær innpå reinsdyr, selv om tamrein blant annet i Femund-traktene kan være temmelig nærgående. Jeg legger ved noen bilder av "kjæledyrene".

Resten av kvelden gikk med til en fin prat med Bjørn, rundt den effektive bålkassen i midten av teltet.

Natten tok meg en time etter midnatt.