Søndag 10. mai, Gjøvik

Dette er en dag for vedmod. Bare en uke før vi feirer oss selv, annonserer jeg nå en stor beslutning.

Med blandede følelser har jeg bestemt meg for å droppe fjelltoppene. Jeg får rett og slett ikke tid. Nesten to måneder er blitt borte i sykdom. Disse to månedene er best egnet for skibestigninger, og ville trolig gitt flest topper.

Jeg har hatt tre alternativer en stund. Bestige topper, fullføre NPL eller begge. Førstnevnte er uansett usikker innen året, fordi været er avgjørende. NPL kan jeg klare uansett, og den er tross alt påbegynt. Det er fortsatt en teoretisk mulighet for å klare begge, men da burde jeg sykle resten av Langsen for å høyne oddsen. Da blir det ikke mye igjen av årsaken til at jeg drar på tur, nemlig det å være ute med naturen.

I vinter lekte jeg med tanken om Store Norske Triple, mens jeg gikk der ute i det kalde landskapet. Hvis tiden strakk til ville jeg altså vurdere Norge på tvers (NPT) i tillegg. For noen dager siden gjentok plutselig tanken seg, da toppene så som høyest ut. Store Norske Doble uten toppene, men med NPT som erstatter. Et godt substitutt.

Jeg har sagt til flere at kun NPL ville være litt kjedelig. Dette høres teit ut, men slik er det når man har hatt en langt mer ambisiøs plan. De nye planene har gitt meg nytt pågangsmot, og jeg jobber nå med å komme meg ut så raskt som mulig. Det er tross alt enklere å gå tur i flatt landskap enn opp og ned topper når formen fortsatt er rusten.

Jeg har tidligere lovt utstyrstester mens turen ligger brakk. Først glemte jeg å ta med bilder til Trondheim, og her hjemme har jeg ikke bredbånd for tiden (jeg blogger via telefonen). Altså stadig nye unnskyldninger, men de kunne vært dårligere.

Tross det vonde med omleggingen har jeg nå fått mulighet til å vandre langs Norge på sommeren. Dette gir meg større muligheter for fisk og bål, og lar meg bedre se landskapet. Vinteren, god som den er, skjuler også mye fint.

I tiden før fortsettelsen vil jeg oppdatere bloggen oftere enn før. Kors på ullhalsen.

Onsdag 29. april, Trondheim

Jeg må beklage min slappe holdning til bloggen. Da jeg dro opp til Trondheim sist fredag glemte jeg å ta med meg bilder av utstyr. Av den grunn har jeg ikke kunnet legge ut utstyrstester, slik som jeg skrev.

Framgangen de siste to månedene ikke har vært så god, og av den grunn frykter jeg å miste en rekke lesere. Risikoen for frafall var en av årsakene til utstyrstestene. Jeg vil legge ut tester når jeg kommer hjem neste uke.

Jeg har fortsatt tro på å klare mitt mål, selv om timeglasset ikke er min beste støttespiller. Neste helg er seneste mål for fortsettelse.

Som en kuriositet kan nevnes James Baxter, en hyggelig skotte som jeg møtte to ganger nær Lindesnes. Han startet samtidig med meg, 1. januar, og har nå kommet frem. Les mer om ham her.

Tirsdag, 21. april, Gjøvik

Jeg har lungebetennelse. Den er virusbasert, og derfor ikke så ille som slike betennelser kan være. Det medfører likevel at jeg må ta pause en stund. Varigheten er vanskelig å fastslå. Jeg håper å bli raskt frisk, slik at jeg kan fortsette bestigningene.

I siste innlegg skrev jeg at det blir viktig å holde humøret oppe. Stillstand kan være deprimerende, spesielt når man har beveget seg såpass mye som meg de siste månedene. På den annen side er det alltids noe som kan gjøres, enten det har med turen og gjøre eller ikke. Jeg har det bedre enn de fleste, ut i fra min tro på at fjellivet er noe av det mest optimale man kan ta seg til.

Fremover vil jeg fortsatt oppdatere bloggen angående min tilstand. For å holde liv i bloggen vil jeg i tillegg legge ut noen utstyrstester, hvor jeg tar for meg diverse produkter som jeg har brukt på turen.

19. april - Gjøvik

Lørdag, 18. april.

Jeg dro i fra lavvuen klokken 07, og ankom Fagernes sentrum tyve minutter etter, på sykkel. Sekken må ha veid over 30 kilogram. Jeg forventet at bakdekket ville sprekke når som helst, men det viste seg sterkt nok.

Bussen tok meg til Fagernes fra klokken 08, med ankomst Beitostølen tre kvarter senere. Jeg kjøpte en Red Silver-smurning, på tross av anbefalinger om bruk av klister. Sistnevnte søl er ikke noe for meg. Jeg legger heller på feller.

Jeg kom meg i marsj før kredittkortet ble for varmt for bukselommen. Det gikk tregt oppover, mest på grunn av den tunge oppakningen. Jeg gikk mest, og syklet kun på de flateste strekningene. For dem som lurer, så lot jeg sklibrettet bli igjen hjemme.

Jeg ble innhentet av Per Helge og Inger Brit under en kilometer fra Båtskardet. Vi fikk utstyret inn i bilen og kjørte mot Valdresflya. Et stykke nord for flya stanset vi, og pakket lette bestigningssekker. Vi startet noe etter 10.

Ruta gikk opp Steinflya nord for Leirungsdalen, med retning Høgdebrotet. Jeg ble uvanlig sliten. Været var svært varmt og rolig, men lett overskyet. Vi kom oss over skydekket rett før søndre Steinflybre. På breen var det vindfullt, noe som forekommer når varm luft møter den kalde fra breen, i følge Per Helge. Vinden ble borte da vi kom oss av breen, og i kombinasjon med solen innbød været til en lengre pause.

Neste steg var den bratte snøbakken opp til østre Tjønnholstind, som er en PF 20-topp. Toppen var en stor steinblokk. Vi hadde skiene på sekken, slik at vi kunne gå videre til hovedtoppen. Etter en farefull nedstigning traverserte vi langs sørsiden av hovedtoppen, og kom oss etterhvert opp til fjellets flate vestside. Toppen ble nådd like etterpå, og smilet kom meg i forkjøpet. Min første hovedtopp i 2009! Tjønnholstind, med sine 2330 meter over havet.

Ferden var ikke over. Tjønnholsoksle stod for tur, egentlig en filletopp. Den består av en eneste plan, skrånende flate. "Oppstigningen" ble virkelig en prøvelse for meg, i det aerobe plan. De andre to travet foran, mens jeg luntet bak, med flere pauser på veien. Jeg begynte å innse at formen min var skummelt laber. Stygg hoste hadde også begynt å anløpe.

Tjønnholsoksle fikk et raskt besøk. Vinden var kald, og klokken nærmere 20. Nede på sørsiden av toppen tok vi en lengre pause. Ruta videre gikk ned langs flaten øst for toppen. Skiene kunne gli forholsvis rolig helt ned til dalen, og nesten helt ut til vegen som vi forlot 10 timer tidligere. På vegen passerte vi to telt. Bare flekker og dels åpne elver gjør telting litt mer fristende på denne tiden av året.

Vi kom oss opp til vandrerhjemmet oppe på flya, hvor jeg ble påspandert middag og seng av mine to følgesvenner. Hosten min var styggere enn tidligere. Middagen var svært god, hjortekarbonader med øl til. Senga gjorde meg godt etter midnatt en gang.


Søndag, 19. april

Jeg våknet noen ganger, og stod opp nærmere 09. Formen var bedre, og en fin frokost gjorde godt. Været var bra, med litt sterkere vind enn i går. En vurdering senere avgjorde jeg hjemtur. Jeg hadde fått tilbakeslag, og bedring er lite trolig i trekkfullt telt og med kald luft overalt.

Ved hjelp av Per Helge og Inger Brit, kom jeg meg ned til Beitostølen. Bussen ankom Gjøvik noe før 17.

Det første jeg skal gjøre er å få legens mening. Deretter bli bedre for alle penga. Jeg har fått en fin start med to topper, men jeg håper å snart kunne begynne igjen for alvor. Alle disse pausene er deprimerende. Utfordringen er ikke fysisk, det handler om å holde humøret oppe uansett hva som skjer.


Bildene viser meg i lite ydmyk positur på Tjønnholstind, og i en mer moderat versjon på Tjønnholsoksle (med Tjønnholstind bak).

Fredag 17. april - Leira, Valdres

Jeg kom opp med buss litt før halv ni på kvelden. Stedet var Jutul AS, de som blant annet lager klær i allskens materialer. Jeg har blitt kjent med dem etter å ha kjøpt noe utstyr til "ekspedisjonen". Eieren, Bjørn Nytun, har vært så vennlig å la meg få sove i lavvuen på gården.

Da jeg kom opp forsøkte jeg å tilnærme meg reinsdyrene de har i innhegningen, og de viste seg tamme som kjæledyr. Tidligere har jeg ikke kommet så nær innpå reinsdyr, selv om tamrein blant annet i Femund-traktene kan være temmelig nærgående. Jeg legger ved noen bilder av "kjæledyrene".

Resten av kvelden gikk med til en fin prat med Bjørn, rundt den effektive bålkassen i midten av teltet.

Natten tok meg en time etter midnatt.

16. april - Gjøvik

Nå er jeg omsider klar for fjellene. Mine fysiske form har blitt langt bedre enn den var. Jeg er snart på toppen, ikke bare av fjellet.

Jeg begynner på lørdag, sammen med Per Helge og Inger Brit. Vi går blant annet for Høgdebrotet. Deretter fortsetter jeg alene, med blant annet Besshøe, Nautgardstindane, Kalvehøgda og topper i sørvest og rundt Olavsbu. Etter disse tar jeg trolig en rask tur hjem.

Jeg har blitt noe sløv etter all denne tiden i byen, og derfor må jeg sparke meg selv i gang. Når jeg først kommer opp blir det andre snøballer. Pulkene lar jeg få hvile etter alt de har vært gjennom, mens jeg tar med meg sekk og et Paris sklibrett denne gangen. Sklibrettet har jeg brukt før, med hjemmelaget drag, noe som kun gav dårlig erfaring (ikke på grunn av draget). Denne gangen er snøforholdene annerledes. Sklibrettet gjør kollektivtransport langt enklere, og jeg unngår å måtte bære alt på kroppen oppe i fjellet.

Bloggen skal bli oppdatert så ofte som mulig. Jeg har også som mål å legge ut flere bilder. Våren kan gi mye fint av den slags.

10. april - Gjøvik

Jeg er kommet godt over på bedringens veg, etter noen vonde dager. Å kjøre mot trafikken over lengre tid kan være tøft, men nå har jeg endelig endret retning. Nydelig metafor.

Jeg legger ved et bilde, for å vise at påsken min ikke bare er tid for sykdomsutdrivelse og godtedyrkelse. Jeg kaller ham Spøkelsesladden, for dem som digger Donald.

I tillegg til å reparere meg selv, bruker jeg altså tid på å reparere utstyr, noe som er kjedelig arbeide, men fullt ut nødvendig hvis man har et begrenset budsjett og forsøker å gjøre sitt for miljøet. Supplert med lyd eller film går alt som en drøm. Bortsett fra selvangivelsen.

God påske, det glemte jeg å skrive i forrige innlegg. Fortsatt god påske for dem som tok det for gitt.