ESN:0-7429914
Latitude:61.7235
Longitude:9.0614
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/25/2009 21:04:44 (Europe/Oslo)
Kart
onsdag 25. februar 2009
25. februar
24., i går: Jeg kom meg i marsj til halv ti, noe som ikke var så aller verst i forhold til tidligere. Ruta gikk over Bygdin og opp lia i retning Gjende.
Så naiv som bare jeg kan være, fulgte jeg den stikkede ruta helt uten å tenke meg om. 4-5 kilometer ut i løypa sjekket jeg GPS'en, og innså feilen. Vel tilbake der jeg burde navigert selv, hadde jeg altså kastet bort en mils gange og halvannen time. Jeg ble rasende da jeg innså feilen, og sendte høylytte gloser til DNT og meg selv, men feilen var jo kun min. Sinnstilstanden gjorde at jeg skuffet på mengder av kull på veien tilbake. Jeg kom meg så vidt foran gutta da jeg fant riktig retning, og tok igjen Arnt Helge og Tonice rett før Gjendebu. Jeg ble utmattet av flausen, og orket ikke å gå lenger, som jeg hadde tenkt. Det ble telt ved siden av hytta.
Kvelden ble tidlig og fin. Jeg hadde kjøpt reinsfett fra Jutul på Fagernes, noe som er overlegent ved kulde og fysisk utskeielse. I tillegg skal jeg nå forsøke å spise frokost ved middagstid og middag om morgenen, etter tips fra Jutul. Det skal blant annet være bedre å ha middagen å gå på under marsj, ettersom den er større. Havregrøt er riktignok ikke noe å glede seg til under marsjen.
I dag våknet jeg til lyden av gutta med bikkjene. De var lei av å stadig komme sent i marsj, og slo derfor til med å starte halv åtte. Jeg følte meg som en slask der jeg satt med frokostrutinene.
Gutta fikk meg til å raske på, og jeg kom meg i marsj halv ni. Det gikk etterhvert lekende lett bortetter vannet, i sporet til de foran.
Jeg nådde Gjendesheim etter fire timer, og kjøpte en smoothie og et løypekart. Sistnevnte fikk jeg lite brukt for, ettersom veien var tilstrekkelig dekket av snø og is.
Veien ble lang og god, og jeg rakk helt ned til Randsverk før mørket tok til. Her spurte jeg i første hus, om husly for natten. Familien var overmåte koselig, og gav meg både mat og sofa.
Denne etappen er den lengste hittil, noe som ikke er særlig rart når man har så fin vei. 5 mil på nesten 10 timer. Jeg er stolt, på tross av veien.
tirsdag 24. februar 2009
SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!
ESN:0-7429914
Latitude:61.451
Longitude:8.4876
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/24/2009 19:27:44 (Europe/Oslo)
Kart
Latitude:61.451
Longitude:8.4876
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/24/2009 19:27:44 (Europe/Oslo)
Kart
mandag 23. februar 2009
23. februar
Marsjen i dag ble svært effektiv, med vei i starten og resten i scooterspor. Nå ligger jeg i telt rett utenfor Fondsbu. Typisk nok traff jeg hundegruppene her.
Det er godt å være tilbake på tur. Jeg føler meg mer hjemme her, men det er nok mest fordi jeg har vært mye ute i det siste.
Jeg legger ved et bilde. Falketind er en av mine få bestegede topper over to tusen meter, og den venter meg igjen dette året.
SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik
ESN:0-7429914
Latitude:61.3744
Longitude:8.2979
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/23/2009 19:36:45 (Europe/Oslo)
Kart
Latitude:61.3744
Longitude:8.2979
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/23/2009 19:36:45 (Europe/Oslo)
Kart
fredag 20. februar 2009
20. februar - Gjøvik
Jeg startet dagen med hardkokte egg og kald juice. Det var som vanlig en herlig opplevelse. Å ta en pause fra turen kan være smart, og er særdeles behagelig.
Hovedgrunnene til hjemturen er som følger: Den ene skoen er ødelagt i tuppen, og revner stadig mer. Snøen pakker seg innover mellom gummisålen og innersålen, og bygger oppunder tåballene slik at gangen blir hemmet, og smertene større og større. Videre har laddene og ullvottene store hull og revner, og må byttes. Pulken, som er bredere enn normalt for økt stabilitet ved skiseiling, skal byttes i en smalere utgave som jeg har fra før. En smalere pulk gir mindre motstand, spesielt nå som snøen er dyp. Skiseilet er med andre ord lagt på hylla inntil videre, ettersom terrenget som venter ikke byr på ideele forhold for en som er amatør. Jeg håper å få brukt det senere. Sist, men ikke minst, det er også litt koselig og fristende å ta seg fri fra muskelsammentrekningene der oppe i det hvite. Det skal jeg glatt innrømme.
Siden hjemkomst har jeg blitt bevisst enkelte ting. Det er deilig å kunne pusse tennene med normalt lang tannbørste (turbørsten er kuttet til halv lengde - klassisk vektgimmick). Videre er det herlig å kunne skrive på papir uten at det drypper fra et fuktig telttak. Å føle bomull mot huden er en stor luksus. Bomull på tur gir som kjent sjelden gode erfaringer, om det da ikke brukes ytterst som vindtøy. Skriving av dette innlegget går nesten raskere på mobiltelefonen, som jeg bruker i fjellet. Jeg bommer ofte på de rette tastene, nå som jeg sitter på en bærbar datamaskin. Enkelte ting går raskt i glemmeboken. Godt at tingene ikke er så viktige.
Jeg legger ut to videoer, den ene er omtrent fra starten i januar, mens den andre er temmelig ny. Jeg håper de faller i smak.
Hovedgrunnene til hjemturen er som følger: Den ene skoen er ødelagt i tuppen, og revner stadig mer. Snøen pakker seg innover mellom gummisålen og innersålen, og bygger oppunder tåballene slik at gangen blir hemmet, og smertene større og større. Videre har laddene og ullvottene store hull og revner, og må byttes. Pulken, som er bredere enn normalt for økt stabilitet ved skiseiling, skal byttes i en smalere utgave som jeg har fra før. En smalere pulk gir mindre motstand, spesielt nå som snøen er dyp. Skiseilet er med andre ord lagt på hylla inntil videre, ettersom terrenget som venter ikke byr på ideele forhold for en som er amatør. Jeg håper å få brukt det senere. Sist, men ikke minst, det er også litt koselig og fristende å ta seg fri fra muskelsammentrekningene der oppe i det hvite. Det skal jeg glatt innrømme.
Siden hjemkomst har jeg blitt bevisst enkelte ting. Det er deilig å kunne pusse tennene med normalt lang tannbørste (turbørsten er kuttet til halv lengde - klassisk vektgimmick). Videre er det herlig å kunne skrive på papir uten at det drypper fra et fuktig telttak. Å føle bomull mot huden er en stor luksus. Bomull på tur gir som kjent sjelden gode erfaringer, om det da ikke brukes ytterst som vindtøy. Skriving av dette innlegget går nesten raskere på mobiltelefonen, som jeg bruker i fjellet. Jeg bommer ofte på de rette tastene, nå som jeg sitter på en bærbar datamaskin. Enkelte ting går raskt i glemmeboken. Godt at tingene ikke er så viktige.
Jeg legger ut to videoer, den ene er omtrent fra starten i januar, mens den andre er temmelig ny. Jeg håper de faller i smak.
19. februar - Gjøvik
Torsdag morgen maktet jeg å stå opp litt tidligere enn vanlig. Jeg visste at jeg ganske sikkert ville komme meg hjem, og den effekten det har på motivasjonen bør ikke undervurderes. Jeg vil naturligvis gjerne være ute, men det er rart hvordan en variasjon kan virke forlokkende.
Jeg kom meg ut av posen og i marsj på to timer, til omkring 09.15. Jeg startet med en kort nedkjøring, for deretter å gå noen meter i et bekkefar med snø dypere enn Grand Canyon. Det satte sinnet i kok, men jeg bet min egen dumhet i meg, og kom meg raskt opp i høyden igjen. Straks gjorde jeg en taktisk smart endring, og gikk ned av fjellet noe lenger vest. Det førte til at jeg snart kom inn på et ferskt oppkjørt skispor som senere skulle føre til hjertet av Tyinkrysset.
Tre timer ut fra start møtte jeg sivilisasjonen. Nede ved en av skiheisene var det tåkete, på tross av optimalt vær på vidda. Her var folk som tråkket rundt i stive plaststøvler med Frankenstein-skritt, og som trengte en skiheis for å føle fjellets frihet. Jeg følte meg malplassert, men var glad for å bli beglodd. Humøret beholdt jeg fortsatt en god stund. Det jeg bedriver gjør meg stolt.
Fremme ved krysset møtte jeg hyggelige mennesker som hjalp meg med rutetidene og bussholdeplassen. Det var til og med en gamling der som hadde bodd ved Hellemobotn, nær Narvik, der Norge er smalest, og hvor trolig turen møter sin største utfordring. Han fortalte forøvrig en god del om flukt til Sverige under den andre verdenskrig. Jeg vil nødig gjøre som dem selv om terrenget viser seg vrangt, og selv om min misjon tross alt er langt mindre alvorlig.
På bussen nedover nøt jeg på sedvanlig vis en glass-Cola, men jeg hadde også kjøpt noe frukt, som jeg ofte savner. Det ble mange telefoner på vegen, både med nære, kjære og sponsorer.
Jo lenger nedover jeg kom, og jo mer tid jeg til da hadde vært i sivilisasjonen, desto mer deprimert ble jeg. Jeg lot det ikke skinne i gjennom, men forsøkte heller å betrakte det utenfra meg selv. Dette er ingen ny opplevelse, men jeg har ikke vært borte så lenge noen gang, og regner derfor med at kontrastene blir sterkere.
Folk rundt meg, luften, larmen, luktene og hastigheten til levende og ikke-levende objekter er noen av elementene som virker sterkest inn på meg. Tidvis fyller de meg med avsky, andre ganger med glede. Jeg har en følelse av at dette ikke er min plass på denne jord, og vil straks tilbake. Plutselig smyger et paradoks inn bakveien, om en person som ikke vil innfinne seg, men som samtidig ikke kan løsrive seg fra jordisk gods og velbehag.
Kjensgjerningen er krystallklar. Jeg ønsker kontakt med mitt innerste jeg, og vil se naturen for det den er, men jeg må gjøre det innenfor enkelte rammer. Å gjenta Helge Ingstads kanadiske bedrifter er ikke like enkelt i dag, ettersom mennesket har bredt seg utover et større område, og spesielt vanskelig er det å overføre livsførselen hans til norsk natur. Jeg kan ikke jakte på hva jeg vil, eller bygge skjul hvor jeg vil. Det er dog heller ikke meningen. Det er greit for meg å bruke telt av nylonduk, og det er vanskelig å komme utenom. Enkelte kameler kan jeg svelge.
Jeg føler meg mindre hjemme her hjemme, enn ute der ute. Det er godt å kunne komme ned og få en god middag, og å bytte til nye sko, men ferien bør ikke bli for lang. Folk er langt mer vennlige der oppe i fjellheimen. Man er mer sosial, selv om fjellet huser færre mennesker. Nede i byen er folk mindre sosiale, selv om det er flere til stede. Det skal bli godt å komme tilbake dit hvor man imøtekommer mennesker med et blidt ansikt, og hvor man blir tatt vel i mot. Kanskje vi bør spre oss over hele Norges land, slik at alle kan føle mitt velbehag?
Jeg kom meg ut av posen og i marsj på to timer, til omkring 09.15. Jeg startet med en kort nedkjøring, for deretter å gå noen meter i et bekkefar med snø dypere enn Grand Canyon. Det satte sinnet i kok, men jeg bet min egen dumhet i meg, og kom meg raskt opp i høyden igjen. Straks gjorde jeg en taktisk smart endring, og gikk ned av fjellet noe lenger vest. Det førte til at jeg snart kom inn på et ferskt oppkjørt skispor som senere skulle føre til hjertet av Tyinkrysset.
Tre timer ut fra start møtte jeg sivilisasjonen. Nede ved en av skiheisene var det tåkete, på tross av optimalt vær på vidda. Her var folk som tråkket rundt i stive plaststøvler med Frankenstein-skritt, og som trengte en skiheis for å føle fjellets frihet. Jeg følte meg malplassert, men var glad for å bli beglodd. Humøret beholdt jeg fortsatt en god stund. Det jeg bedriver gjør meg stolt.
Fremme ved krysset møtte jeg hyggelige mennesker som hjalp meg med rutetidene og bussholdeplassen. Det var til og med en gamling der som hadde bodd ved Hellemobotn, nær Narvik, der Norge er smalest, og hvor trolig turen møter sin største utfordring. Han fortalte forøvrig en god del om flukt til Sverige under den andre verdenskrig. Jeg vil nødig gjøre som dem selv om terrenget viser seg vrangt, og selv om min misjon tross alt er langt mindre alvorlig.
På bussen nedover nøt jeg på sedvanlig vis en glass-Cola, men jeg hadde også kjøpt noe frukt, som jeg ofte savner. Det ble mange telefoner på vegen, både med nære, kjære og sponsorer.
Jo lenger nedover jeg kom, og jo mer tid jeg til da hadde vært i sivilisasjonen, desto mer deprimert ble jeg. Jeg lot det ikke skinne i gjennom, men forsøkte heller å betrakte det utenfra meg selv. Dette er ingen ny opplevelse, men jeg har ikke vært borte så lenge noen gang, og regner derfor med at kontrastene blir sterkere.
Folk rundt meg, luften, larmen, luktene og hastigheten til levende og ikke-levende objekter er noen av elementene som virker sterkest inn på meg. Tidvis fyller de meg med avsky, andre ganger med glede. Jeg har en følelse av at dette ikke er min plass på denne jord, og vil straks tilbake. Plutselig smyger et paradoks inn bakveien, om en person som ikke vil innfinne seg, men som samtidig ikke kan løsrive seg fra jordisk gods og velbehag.
Kjensgjerningen er krystallklar. Jeg ønsker kontakt med mitt innerste jeg, og vil se naturen for det den er, men jeg må gjøre det innenfor enkelte rammer. Å gjenta Helge Ingstads kanadiske bedrifter er ikke like enkelt i dag, ettersom mennesket har bredt seg utover et større område, og spesielt vanskelig er det å overføre livsførselen hans til norsk natur. Jeg kan ikke jakte på hva jeg vil, eller bygge skjul hvor jeg vil. Det er dog heller ikke meningen. Det er greit for meg å bruke telt av nylonduk, og det er vanskelig å komme utenom. Enkelte kameler kan jeg svelge.
Jeg føler meg mindre hjemme her hjemme, enn ute der ute. Det er godt å kunne komme ned og få en god middag, og å bytte til nye sko, men ferien bør ikke bli for lang. Folk er langt mer vennlige der oppe i fjellheimen. Man er mer sosial, selv om fjellet huser færre mennesker. Nede i byen er folk mindre sosiale, selv om det er flere til stede. Det skal bli godt å komme tilbake dit hvor man imøtekommer mennesker med et blidt ansikt, og hvor man blir tatt vel i mot. Kanskje vi bør spre oss over hele Norges land, slik at alle kan føle mitt velbehag?
Abonner på:
Innlegg (Atom)