19. februar - Gjøvik

Torsdag morgen maktet jeg å stå opp litt tidligere enn vanlig. Jeg visste at jeg ganske sikkert ville komme meg hjem, og den effekten det har på motivasjonen bør ikke undervurderes. Jeg vil naturligvis gjerne være ute, men det er rart hvordan en variasjon kan virke forlokkende.

Jeg kom meg ut av posen og i marsj på to timer, til omkring 09.15. Jeg startet med en kort nedkjøring, for deretter å gå noen meter i et bekkefar med snø dypere enn Grand Canyon. Det satte sinnet i kok, men jeg bet min egen dumhet i meg, og kom meg raskt opp i høyden igjen. Straks gjorde jeg en taktisk smart endring, og gikk ned av fjellet noe lenger vest. Det førte til at jeg snart kom inn på et ferskt oppkjørt skispor som senere skulle føre til hjertet av Tyinkrysset.

Tre timer ut fra start møtte jeg sivilisasjonen. Nede ved en av skiheisene var det tåkete, på tross av optimalt vær på vidda. Her var folk som tråkket rundt i stive plaststøvler med Frankenstein-skritt, og som trengte en skiheis for å føle fjellets frihet. Jeg følte meg malplassert, men var glad for å bli beglodd. Humøret beholdt jeg fortsatt en god stund. Det jeg bedriver gjør meg stolt.

Fremme ved krysset møtte jeg hyggelige mennesker som hjalp meg med rutetidene og bussholdeplassen. Det var til og med en gamling der som hadde bodd ved Hellemobotn, nær Narvik, der Norge er smalest, og hvor trolig turen møter sin største utfordring. Han fortalte forøvrig en god del om flukt til Sverige under den andre verdenskrig. Jeg vil nødig gjøre som dem selv om terrenget viser seg vrangt, og selv om min misjon tross alt er langt mindre alvorlig.

På bussen nedover nøt jeg på sedvanlig vis en glass-Cola, men jeg hadde også kjøpt noe frukt, som jeg ofte savner. Det ble mange telefoner på vegen, både med nære, kjære og sponsorer.

Jo lenger nedover jeg kom, og jo mer tid jeg til da hadde vært i sivilisasjonen, desto mer deprimert ble jeg. Jeg lot det ikke skinne i gjennom, men forsøkte heller å betrakte det utenfra meg selv. Dette er ingen ny opplevelse, men jeg har ikke vært borte så lenge noen gang, og regner derfor med at kontrastene blir sterkere.

Folk rundt meg, luften, larmen, luktene og hastigheten til levende og ikke-levende objekter er noen av elementene som virker sterkest inn på meg. Tidvis fyller de meg med avsky, andre ganger med glede. Jeg har en følelse av at dette ikke er min plass på denne jord, og vil straks tilbake. Plutselig smyger et paradoks inn bakveien, om en person som ikke vil innfinne seg, men som samtidig ikke kan løsrive seg fra jordisk gods og velbehag.

Kjensgjerningen er krystallklar. Jeg ønsker kontakt med mitt innerste jeg, og vil se naturen for det den er, men jeg må gjøre det innenfor enkelte rammer. Å gjenta Helge Ingstads kanadiske bedrifter er ikke like enkelt i dag, ettersom mennesket har bredt seg utover et større område, og spesielt vanskelig er det å overføre livsførselen hans til norsk natur. Jeg kan ikke jakte på hva jeg vil, eller bygge skjul hvor jeg vil. Det er dog heller ikke meningen. Det er greit for meg å bruke telt av nylonduk, og det er vanskelig å komme utenom. Enkelte kameler kan jeg svelge.

Jeg føler meg mindre hjemme her hjemme, enn ute der ute. Det er godt å kunne komme ned og få en god middag, og å bytte til nye sko, men ferien bør ikke bli for lang. Folk er langt mer vennlige der oppe i fjellheimen. Man er mer sosial, selv om fjellet huser færre mennesker. Nede i byen er folk mindre sosiale, selv om det er flere til stede. Det skal bli godt å komme tilbake dit hvor man imøtekommer mennesker med et blidt ansikt, og hvor man blir tatt vel i mot. Kanskje vi bør spre oss over hele Norges land, slik at alle kan føle mitt velbehag?

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!
ESN:0-7429914

Latitude:61.2032
Longitude:8.2351

Nearest Location:not known
Distance:not known

Time:02/19/2009 12:29:34 (Europe/Oslo)
http://maps.google.com/maps?f=q&hl=en&geocode=&q=61.2032,8.2351&ie=UTF8&z=12&om=1

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!
ESN:0-7429914

Latitude:61.1193
Longitude:8.2199

Nearest Location:not known
Distance:not known

Time:02/18/2009 20:07:04 (Europe/Oslo)
http://maps.google.com/maps?f=q&hl=en&geocode=&q=61.1193,8.2199&ie=UTF8&z=12&om=1

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:61.0136
Longitude:8.1056
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/17/2009 23:28:44 (Europe/Oslo)

Kart

17. februar

I dag har jeg lagt meg nær RV 52, vest for Hemsedal, og her er nettverket til stede. Jeg ramser opp dagene nedenfor.

14. lå jeg på Kongshelleren, sammen med Oddvar Reinton og samboer Gunnveig. Han er far til en klassevenninne fra Østfold, og spurte om jeg ville dele en dagsmarsj med ham ettersom jeg var i hans hjemmeområdet. Det ble en hyggelig kveld på hytta, med herlig middag fra deres side. Tidligere på dagen møtte vi tre dansker som kom ned fra fjellet. De gav meg tre kilo kjøtt og grønnsaker, samt en herlig energikake og sjokolade. Jeg bøyer meg så meget for de dejlige dansker.

15. Det ble en koselig tur sammen med Oddvar og Gunnveig. Jeg forlot dem på formiddagen, for å gå sammen med hundegruppene mot Iungsdalshytta. Veien ned ble brøytet av Kjell Ivar, Stian og hundene, og det var herlig å slippe å gå opp spor selv, til en forandring. Vi kom frem ganske tidlig. Jeg la meg på doen, for å spare penger. Kveldsstunden ble tilbrakt inne med de andre, må jeg innrømme. Fredrik hadde forresten også kommet, like etter oss. Han hadde gått om Raggsteindalen.

16. Jeg og Fredrik gikk samlet mot Bjordalsbu og byttet på opptråkkingen, noe som var riktig så smart. Halvdyp snø i tillegg til den uendelig lange oppstigningen gjennom Mjolgedalen gjorde samspill verdifullt. Jeg hadde ikke gått sammen med Fredrik før, men han var en glimrende makker. Hundepatruljene hadde forøvrig hviledag. Det var herlig å komme frem til bua klokken seks. Vi var slitne og våte av svette, i alle fall jeg. Sikringsbua var en av de koseligste jeg har sett, med et fyldig proviantlager.

I dag morges kom jeg meg i marsj klokken tolv, etter en lang og god morgen. Fredrik skulle ha hviledag, og når man skal ut alene mens andre blir værende, er det alltid vanskelig å bryte opp.

Marsjen ble grei, med noe kuling og varm kulde, men jeg var frustrert over dyp snø og Blå Extra som ikke bet. Jeg skrek av full hals gjentatte ganger, og første gang ble jeg faktisk litt redd meg selv. Det høres kanskje ille ut, men slike dager har gått og vil komme. Fordelen er at man kan avreagere fullt ut hjemme i villmarken. Borte i sivilisasjonen må man alltid beholde båndene. Ikke rart de ryker for noen og hver, noe som ofte fører til vold mot andre, med den følge at man må sone straff for sine instinkter. Det er nok feil å si at vi lever våre liv i frihet. Vi lever alle i et stort bur. Akkurat nå er jeg på luftetur. Det føles herlig. Inne bra, ute best.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:60.9278
Longitude:7.9976
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/16/2009 20:17:13 (Europe/Oslo)

Kart

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:60.8102
Longitude:7.9338
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:02/15/2009 17:23:56 (Europe/Oslo)

Kart