Marsjen i dag ble uforsvarlig, fordi den ble for lang og slitsom. Jeg fikk dårlig balanse mot slutten, dårlig vurderingsevne (jeg måtte overstyre kroppen ved å overbevise meg selv om at jeg egentlig var kald når jeg følte meg varm, for å nevne noe) og måtte jobbe alt for mye mentalt mot slutten. Slik blir det fort når man tenker at man teoretisk sett KAN nå et mål på en dag, selv om man i praksis ikke bør. De gangene bør bli få på en slik tur, ellers spiller man for mye på flaks.
Ellers kan nevnes at temperaturomslaget kom i går, noe jeg har ventet på. 10 kalde da jeg satte leir, 15 i teltet på kvelden, og nærmere 20 i dag morges. Jeg liker ikke dyp kulde, men jeg har lurt på hvor lenge de få fem kalde (som har vært maks i to uker) kunne vare. Man blir sløv av varme, og tror at Norge ikke har mer å by på. Jeg kan nok vente meg verre, og da blir det hardt å stå opp. Bra jeg er godt utstyrt.
De to andre gruppene har tilsynelatende ikke rukket frem. Jeg venter dem i morgen, ettersom været har vært såpass ok de siste dagene. Riktignok var de to foregående dagene nærmest for liggedager å regne, ettersom sikten var miserabel, men når man kun er en person, blir det fort til at dristigheten tar overhånd, slik at man går nesten uansett.
Det er verre når man er to, og attpåtil har hunder.
I morgen blir liggedag for meg. Jeg fortjener og trenger det nå. Det er noen reparasjoner som skal gjøres, forsyninger som skal pakkes, og kanskje en kosetur til en butikk. Det kan bli farlig for budsjettet.
Jeg skal forsøke å legge ut noen bilder i morgen, som er øremerket bloggen. Det handler bare om å ta noen bilder med mindre oppløsning, som ikke er så sære. Til de som savner bilder, kan sies at selv om jeg har nett, kan signalet være dårlig, og da tar de lang tid å laste opp, noe som medfører stort konsum av batterikapasitet. Bloggen er viktig, men mobilen (les: batteriet) er enda viktigere som sekundær sikkerhetsinnretning. Dette ble kanskje en overmåte alvorlig utredning. Uansett, fyldigere blogg kommer i morgen.
Nå streifet nettopp en rev forbi vinduet i matsalen. Noen av dem er virkelig ikke redde for mennesker. Det spørs med meg etter ukers ensomhet.
