Treriksrøysa og Helligskogen

Noen ganger er det deilig å tenke på at regnet lakk inn i innerteltet kvelden i forveien. En av gangene er når man våkner opp til tørt telt etter at vinden, varmen og noen timer med opphold har gjort jobben. Det er som å våkne til nybakt brød fra brødbakemaskinen, noe jeg riktignok aldri har opplevd, men det holder med tanken.

Ikke så rent sjelden kan dyrene i fjellet irritere meg. Skrikende fugler, fjelljoer som stuper mot hodet mitt og suser to meter over og heiloen som piper intenst ved teltet midt på natten. Dyr er ikke alltid romantisk uimotståelige. Når man er så lenge på tur som jeg, så blir fjellet hverdagen og dyrene hverdagslige. Ting gjentar seg, og man får nok. Tur er en romantisk affære i kortere tidsrom. I det lange perspektiv ser man nye sider. Hverdagen i byen er plutselig ikke så ulik likevel.

Ettersom bekken var hundre meter unna gadd jeg ikke hente vann til frokosten. Det ble frokost on the run, noe som fungerer utrolig bra. Jeg skal gjøre det mer. Man sparer sikkert 20 minutter hver morgen, som tilsvarer nesten to kilometer lengre marsj per dag. Etter fem dager vil man ha gått inn én mil, og det er utrolig flott å tenke på. Ta det med et snev av ironi, men bare et lite snev.

Jeg kom meg til Treriksrøysa på en times tid. Selve røysa er temmelig stygg. Den ville vært mye penere om man hadde vektlagt estetikk mer enn økonomi, og laget en skikkelig steinrøys á la den jeg viste bilde av for noen dager siden. Området rundt var også ganske nedslitt, men slik må det jo bli. Jeg er jo selv en av årsakene. Uansett, det var trivelig å se den. Det var en god del folk ute selv om tåken hang lavt.

Jeg gikk videre mot Kilpisjärvi av ren nysgjerrighet. Terrenget var som i Norge og Sverige, overraskende nok. Jeg møtte mange stereotype finner langs stien, altså folk som mumlet lavmælt eller så deprimerte ut. De mest livlige var kvinnene, uten at det sjokkerte meg. Mennene er vel mest opptatt av å komme hjem til spriten og hopprennet.

Møtet med Kilpisjärvi var et av de tristeste på turen. Det jeg trodde var en bensinstasjon var i virkeligheten en tollstasjon, hvor de attpåtil sa at matbutikken lå noen kilometre lenger sør. Jeg er ikke særlig interessert i sørlige anliggender nå for tiden, som leseren sikkert forstår. Jeg endte opp med striskjorta, havrelefsa og katta i sekken og to mil igjen med asfalt før Helligskogen. Skjegget havnet også i postkassen, for den som trenger teskjeer.

Jeg er vant til å gå på vei. Fingrene i ørene og fjeset bort når motorene farer forbi. Et stykke før grensen lå en reinkalv i veikanten. Den var pen og så ikke ut til å være skadet. Vi får håpe at døden inntraff momentant.

Grensen kom raskere enn forventet. Jeg øynet håp. Like før Helligskogen møtte jeg noen finner som trengte hjelp, og fikk nytte av GPS'en for første gang på turen. Da jeg endelig kom fram var det fortsatt en time igjen til de skulle stenge kaféen. John og Guri ved Helligskogen Vandrerhjem er selve personifiseringen av gjestfrihet. De vartet opp med stor middag, påfyll og kake til dessert. Jeg ble stappmett.

Vi fikk en lang prat om alle tidligere NPL'ere de har huset. De første var Lars Monsen og Trond Strømdahl i 89/90. Jeg bor nå på samme rom som de hadde den gang. Det suser i veggene. Kjenningsmelodien fra Monsens mange tv-program dirrer i hodet mitt. Jeg får den ikke bort. Nei, det er faktisk løgn, diktet opp fordi det passet inn. Jeg har hatt Ace of Base på hjernen i dag. For dem som er sjokkert over min overraskende gode musikksmak; ja, jeg hører faktisk på dem i blant. I blant.

Det blir hviledager inntil jeg har mottatt begge pakkene på posten. Den ene har visst kommet, den andre aner jeg intet om. De som tjener mest på dette er først og fremst bena mine, dernest Helligskogen. Men det fortjener de begge to. De har begge imponert meg stort.

Omstendighetene rundt dagens bilder har stort sett blitt forklart. Husene og måltidet er fra Helligskogen. Skiltet med det liflige navnet er fra Finland. Det er alltid gøy å gjøre narr av andre språk.