lørdag 9. oktober 2010

Bålnatt i Estenstadmarka






Fredag


Endelig fikk jeg tatt meg sammen og kommet meg ut igjen. Det er to uker siden sist, og det er jo alt for lenge. Vi skulle egentlig på lørdagstur med NTNUI Ski & Fjellsport til Snota, som med sine 1668 overhavsmetere er en av de høyeste toppene i Trollheimen. Slik ble det ikke, men det ble bålkveld i Estenstadmarka i stedet. Marka ligger østenfor Trondheim by, og er en av de sentrale utfartsmålene for beboerne i bartebyen.


Jeg og Frederik Duun Norberg hadde som mål å overnatte ute, og satte oppover lia fra Dragvoll klokken halv seks. Jeg møtte Frederik under Norge på langs i 2009, hvor han gjennomførte NPL i ett strekk. Turbloggen hans finnes her.


Vi fulgte veiene oppover, og kom oss snart sør for Estenstaddamman, med retning Styggedalen. Like deretter strøk vi av mot Tomsetåsen, som ligger på hele 414 overhavsmetere. Ingen av oss hadde vært her oppe før, og målet var derfor ikke fastsatt på forhånd. Etter en del sutring om våt mose fra min side fant vi en tørr plass ved et hogstfelt. Ved var det i lange baner, med tørrgraner både høyt og lavt. Himmelen ble skyfri mot kvelden, og hverken regn eller vind våget å utfordre tålmodigheten vår.


Til middag bød jeg på laksefilét med potetmos og meierismør, mens Frederik sto for de edlere varene. Potetmosen ble grå av sot, men sulten var verre. Snart satt vi der, gode og runde og stekte ansiktene i lyset fra bålet. Det ble mye mimring om NPL, men også et og annet om livet utenfor villmarken. Vi er nok nærmere knyttet til byen enn vi liker å innrømme.



I dag


Været holdt seg natten i gjennom. Jeg våknet noen få ganger, men var sjelden kald. Den mørke, prikkete himmelhvelvingen hjalp meg i søvn, og velsignet meg med en håndfull stjerneskudd, deriblant et av de største jeg noen gang har sett.


Solen reiste seg snart og jeg kom meg opp, lysten på å gjenopplive bålet. Frederik ante fred og ingen fare, og purket videre. Etter en stund måtte han også innse at det snart var slutt på drømmen. Frokosten ble herlig, med grillpølser, ost og Polarbrød signert Frederik.


Det intense bålet og den varme solen tviholdt på oss, som om de ønsket at vi skulle bli værende. Vi tok oss etterhvert sammen, og ruslet nedover etter elleve. Jeg sitter igjen med én huskelapp etter denne turen, og det er nettopp å dra ut oftere. Det skal så lite til.


Første bilde viser Trondheim by night, med Gråkallen som tredje kul fra høyre og Storheia nærmere solnedgangen i vest. Neste viser omtrent samme motiv morgenen etter, med soloppgangen fra øst. Neste viser leiren, deretter Frederik i posen og ved bålet.