Vekkerklokka gikk som vanlig i vasken. Vi våknet til samme vær som kvelden før, nemlig tåke med himmelglimt. Klokken viste 10.30 da vi la i vei. Målet for dagen var Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet.
Vi var ikke alene i dalen. På ingen måte. Før vi la i vei så vi folk som strømmet ut langs alle stiene fra hyttesentrumet. De fleste startet nok tidligere enn oss. Da vi kom i gang gikk vi etterhvert forbi flere grupper med turister, av ulikt kaliber. Hyggelige folk, som vanlig.
Dalen opp til Rondholet er lettgått, med slettemark flere steder. Her er altså ikke bare stein, men grønne lunger og sildrende bekker. Den er på ingen måte noen tropisk oase, men et frodig innslag i et ellers steinete terreng.
Tåken hadde ligget godt over toppene siden kvelden før, og da vi kom opp i passet sør for Vinjeronden tok vinden tak. Vi gjøv på oppover selv om været og tåken sparket oss ned. Oppe på toppen (2044) hadde vi 50 meters sikt, og ble enige om å gå for Slottet.
Veien fram var brått, våt og stedvis løs, men temmelig trygg. Før den siste stigningen i sørhellingen klarnet det plutselig opp, med sol og store hull i skylaget. På vei opp i ura gjorde skyene helomvending, og testet tålmodigheten vår nok en gang. Rondeslottet (2178) har en stor og velbygd varde, av typen man la opp i gamle dager. Det er vel slik det bør være på det høyeste fjellet her omkring.
Vi hev i oss noe mat bak en levegg, og kom oss ned igjen. Pausene blir ofte slik på høye topper hvor været er ullent.
Rondanes fjell har mange naturlige huler og overbygg i blokkura, noe som kan skyldes den skiferaktige lagdelingen her omkring. Det er mange fine steder å søke ly om været ikke skulle imponere.
Tilbake i passet sørøst for Vinjeronden vurderte vi å gå opp til Storronden fra nordvest, men droppet det på grunn av all den løse steinen. Ruta var fristende, men det får bli en annen gang.
Vi kom oss raskt ned dalen, og rakk et forbigående regnskyll like før teltet ble nådd. Noen dråper regn etterfulgt av stekende solskinn gir den beste kontrasten man kan få. Litt hat med etterfølgende nytelse.
Min middag besto av Real turmat produsert i 2001, fra Forsvaret. De gamle sølvpakningene slår dagens ned i støvlene. Etter en horisontal time i teltet besøkte vi Rondvassbu. Det smakte usannsynlig godt med Solo og Pepsi på glassflaske.
Sittegruppene var temmelig fulle. Vi fant oss noen små puter etterhvert, og tørrpratet med noen turister. En av ulempene med turisthytter er at man stues sammen og tvinges til å sosialisere med ukjente når man er sliten og egentlig vil slappe av i ro og mak. Man kommer naturligvis ikke utenom dette, men så kan det også bli overraskende koselig hvis man havner med de rette menneskene.
Hytta hadde sine spennende personligheter. En rødmusset, stivbent kar med ølmage som knapt kunne gå, og en kvinne i postbuduniform som fisket med flue. For ikke å nevne alle mennene med langt, mørkt hår.
Vi kjøpte oss en flaske lokalbrygget Atna-øl. Gjæren på bunnen ble dessverre med inn i munnen og ødela smaken. En tur bort i det lokale Jutulhogget reddet kvelden, og gav oss noe fint å tenke på før vi la oss. Severdigheten består av et ti meter dypt og hundre meter langt kutt i terrenget, med en foss innerst, for dem som våger seg inn langs bunnen.
Det er forresten flust med lemen i terrenget. De fleste er i levende live. Vi gambler med urenset vann så lenge flaksen rekker.
