Vi hev i oss havregrøt og kom i marsj halv åtte. Fjellet var rolig, og ingen la foran i løypa. Ved nærmeste bekk bunkret vi opp vann og renset det best mulig. Harepesten har gjort oss varsomme, men den gir neppe like store konsekvenser som i 1349. Det hele er sannsynligvis overdrevet.
Vi nådde Snøhetta klokken 10, etter å ha svettet mer enn nødvendig på vei opp. I sedvanlig stil hadde jeg trumfet gjennom at vi skulle gå utenfor stien. Et stykke opp i siden klarte jeg å tryne etter å ha tråkket på en løs blokk, og kuttet opp kne, legg og hånd. Det var vel som fortjent. Man skal jo helst ikke gjøre uvanlige ting i Norge.
Oppe på toppen traff jeg overraskende nok en kamerat med kjæreste. De hadde ligget der over natten etter å ha kommet opp fra nordvest og Åmotdalsbu. Daniel og Sigrid startet fra Kristiansund, og har vært ute i over to uker. Målet er å nå Lillehammer. Original rute med sprekt tidsperspektiv.
Jeg og Jon hadde som mål å gå hele traversen mot Vesttoppen og videre mot Larseggen. Vi så raskt at klatringen ville blitt for tøff opp til Larstinden. Etter å ha passert Midttoppen sto Hettpiggen for tur. På vei ned i gjelet fikk vi snart mer enn én tanke i hodet, og de var ikke spesielt gode. Ruta så fryktinngytende ut, spesielt med det glatte og stupbratte svaet på venstre side, som ender i lufta over breen. Jeg har gått på naturlige sikringer flere ganger før, men det er noen år siden sist. Jon er blank. Litt snø og is i noen av sprekkene gjorde det ikke bedre. Vi bestemte oss for å snu, og øve mer før vi kommer tilbake. Surt, men det eneste fornuftige. Vil man oppnå suksess må man i blant være feig.
Det tok ikke lang tid før humøret var tilbake på topp. I optimalt vær skulle det bare mangle. Vi møtte en god del mennesker på returen. Snøhetta er en populær topp.
Nede på flatene traff vi på en gjeng damer som var med på nyinnspilling av Ingen grenser, serien med Lars Monsen. De var kule, og vi slo av en prat. Snøhetta er siste mål for dem, slik jeg forsto det. Serien skal være ferdig innspilt på tirsdag, med sending etter jul. Lenger nede i bakken så vi flere av deltakerne, noen filmcrew og selveste Monsemann. Kanskje vi får et glimt av oss selv etter jul, kjekke som vi var i bare torsoer.
Vel nede ved teltet lagde vi oss herlig pastagryte med Falukorv. Den ble langt bedre enn de fleste av mine middager, og var da også signert Jon. Desserten var et bad ved Snøheim, i vann som faktisk holdt levelig temperatur. Myggen er tidvis like ille her som i indre Trøndelag, men vi er stort sett fullt påkledd i leir, hvor den er verst. Etter badet var vi riktignok ikke påkledd, og fikk smake nålen.
Etter en turblås, toddy og Honningkamfer som visstnok var best før 2003 nedla vi virksomheten for dagen. Dagsturen ble på vel ti timer, og gav oss to høye topper.
Bildene viser meg foran toppene som viste seg for tøffe, meg ved militærstasjonen på Snøhetta, Monsen med turdeltakere samt en putt med ferskt islokk.
