Strålende, strålende, mindre strålende

Søndag 25. juli

Været var optimalt for andre dag på rad. Skal dette fortsette? Jeg tør ikke leke med tanken.

Jeg kom meg i marsj halv ni, etter å ha stått opp syv. Planen er å få sparket litt disiplin inn i meg, slik at jeg ikke dasser rundt på kvelden uten mål og mening. Søvn har løst mange problemer opp gjennom historien.

Jeg følger Nordkalottruta og skal innom Treriksrøysa før Helligskogen. Første mål i dag var Vuomahytta etter 17 kilometer. Starten var ikke så tullete rask som i går, men jeg ble skikkelig sliten da jeg bikket over passet ned dalen mot hytta. Jeg møtte snart en finne som hadde gått fra Kautokeino. Han var lik de andre finnene jeg har sett, blek og med pistrete skjegg, men hans mentale utseende stred mot stereotypien; han var utadvendt og snakkesalig. Jeg klarte å lire av meg "I'm getting tired, I better keep walking." før vi tok farvel, noe han muligens tolket som at han kjedet meg. Jeg var som sagt sliten, derfor uberegnelig i munnen, men mente det ikke slik. De neste jeg møtte var et tysk par, og starten på samtalen ble en masse mumling fra min side. Jeg tok tak i meg selv etterpå, og nektet meg selv mer prat før jeg følte meg tilregnelig. En pause med kjeks og sjokolade fungerte som en turboladet hjertestarter, og snart jog jeg nedetter de steinete flyene.

Nede ved hytta var omgivelsene til å grine av. Noen ganger blir jeg overveldet av hvor flott fjellet kan være. I disse dager har jeg riktignok ikke salt nok i kroppen til tårer.

Nedenfor hytta var det et lite vann, med en bekk som endte i et enda mindre vann - og ingen bekk derfra. Det lille vannet hadde tydeligvis et sluk i bunnen. Sprøtt. Jeg har ikke sett slikt før.

Ruta fortsatte ned Anjavassdalen. Jeg hadde bjørnesansene i helspenn. Dalen var flott som få, men hadde bare fugler å by på. Jeg møtte etterhvert noen koselige lokale. De fortalte om masser av bjørn i Dividalen, som jeg snart skulle krysse.

Det tok ti lange år å komme seg ned. Dalen var smykket med tykk bladvegetasjon, og en stor, men rolig elv. Elva ned Anjavassdalen var noe helt annet, med juv i canyon-klassen. Øvre Dividal Nasjonalpark har alt fra elvegrus til furumoer og breer, og området er relativt kompakt.

Jeg hadde satt øynene mine på Dividalshytta, som lå oppe i lia på andre siden av dalen. Der oppe møtte jeg en utsikt jeg sent vil glemme, og fornemmet samtidig hvor barskt det må være her på vinteren. Vindutsatt til tusen.

Jeg kom meg inn og kickstartet tarmsystemet med en Kex. Gamlehytta var koselig, som de pleier å være. Nyhytta var fin, men manglet sjel. Den kommer med årene.

Jeg har gått litt over 35 kilometer nok en gang, og er over meg av begeistring. Det hele tok ni og en halv time. Sliten og støl, men stolt av meg sjøl, det er jeg til gangs. Med to tidligere betennelser i akillesen er jeg vidunderlig glad for hver dag den fungerer når forholdene er som nå.

"Sliten og støl, og fy faen for et høl." utbryter noen når de kommer fram til Oslo etter å ha syklet Den Store Styrkeprøven. Mye visdom der. Solen skinner på den, som i Øvre Dividal har gået.

Mandag 26. juli

Nok en dag med flott vær. Jeg kan vende meg til dette, men jeg vet bedre. Regnet lurer nok bak neste blåne.

Jeg klarte å komme meg ut av hytta klokken 08, og ble straks møtt av en nordmann som bodde i nyhytta. Han hadde gått fra Kilpisjärvi i Finland, og det har påfallende mange av de andre jeg har møtt. Resten har begynt i Kautokeino. Begge er gode distanser. I sør er det annerledes, der er gjerne folk ute på kortere distanser, og kan attpåtil kjøpe mat på mange hytter (alle DNT-hytter nord for Trøndelag er ubetjente). Nord er noe for seg selv.

Dagens distanse bød på mange stigninger og nedstigninger. Jeg gikk blant annet tvers over Skakterdalen, som er en flott dal med rolige fiskevann i den innerste halvdelen. Deretter bar det rett mot Dærtahytta. Jeg møtte flere utlendinger på veien. De fleste jeg har møtt på turen er tyske. Noen mener at folk generelt kommer fra Asia, min erfaring er at folk generelt er tyske.

Noen ganger møter jeg merkverdige folk, som den siste jeg så før den nevnte hytta. Jeg hilste, han nikket forsiktig, og vi skred raskt forbi hverandre. Han hadde sorte solbriller, agentfjes deluxe og siste fjellmote fra Patagonia, inkludert rutete, tofarget skjorte med korte ermer, bukse med zip-off ben, staver, liten sekk og strandhatt. Fjeset minnet meg om Arnold i Terminator. Noen ganger lurer jeg på om slike har helt ren samvittighet. Man vet aldri. Jeg ble i alle fall bittelitt redd ham.

Jeg var sliten da jeg ankom hytta, etter 24 kilometer. Mannen fra morgenen mente at denne distansen burde være nok, så jeg hadde allerede forbannet meg på å gå 17 kilometer til, altså til Rostahytta. Han burde ikke sagt slik når han ikke visste hvem han hadde med å gjøre.

En Kex og noen kjeks senere var jeg i vei. Terrenget var tungt, med klyving og steinete terreng de første kilometerne. Jeg tok farvel med Øvre Dividal Nasjonalpark, og braste i vei mot Rostadalen. På vei ned møtte jeg mange, og totalt har jeg nå møtt overraskende mange i nasjonalparken. Jeg trodde på forhånd at jeg ville få være i fred i så ville trakter, men det er visst mange flere enn meg som har noen kromosomer til overs.

Det høye folketallet i området reduserte lysten på å gå ned til hytta i bunnen av dalen. Det var også et herlig vinddrag oppe i høyden som jaget vekk blodsugerne. Jeg la meg til en kilometer fra hytta, med overblikk over det meste.

Jeg har gått 42 kilometer på 10 timer i dag. Bena imponerer meg, selv om det tidvis kan bli langt for resten av kroppen. Så lenge mastene holder kan skipet seile, men hva med seilene og skroget? Skroget har nok blitt tynnere, men får noen nye bord hver dag. Det spørs bare om det får nok. Seilene varer nok ut sommeren.

Tirsdag 27. juli

Jeg hadde merket meg østavind i går kveld, noe som gjerne betyr dårligere vær. Skyene begynte også så smått å komme fram. Jeg luktet lunta på morgenen, og kom meg i marsj kvikkere enn min egen skygge.

Nede ved Rostahytta ble det en obligatorisk prat med turgåerne før jeg strøk oppover lia. Terrenget ble etterhvert temmelig brått. Jeg måtte klyve over et høyt pass før dalen igjen roet seg ned.

På vei nedover mot Gappohytta møtte jeg flust med folk, både tyskere og nordmenn. Trivelige alle som en. Jeg møtte også horder av andre, mindre trivelige organismer. Myggen var riktig ille der nede.

Tåken hadde ligget på lur i horisonten gjennom hele dagen, og plutselig tok den kvelertak på meg. Jeg hadde god sikt mot de neste tre vardene, og moroa varte heller ikke lenge. Kult med tåke når man ser langt nok foran seg.

Jeg fortsatte naturligvis forbi hytta, og ble enig med meg selv om å nå (Tr)eriksrøysa, et ikke altfor hårete mål. Terrenget var krevende, med rabber og kampesteiner hulter til bulter.

Regnet kom naturligvis fram like før jeg nådde Goldajávri. Jeg visste det. Godværet kunne ikke vare. Es regnet in strömen. Jeg tok vett til meg, og fikk satt opp teltet. Krysset mellom de tre landene fikk vente til i morgen, det lå bare en times tid unna.

Jeg rakk heldigvis å bli våt som en fisk før jeg smatt inn gjennom glidelåsen. I skrivende stund prøver jeg forgjeves å holde dråpene unna innerteltet, men det funker ikke. Det er godt det er sommer. I morgen når jeg trolig Helligskogen, så det spørs om det ikke blir en tørk der. Jeg har i alle fall funnet meg flere finske mobilnettverk, så stemningen er likevel på topp. Finnene har attpåtil 3,5G-dekning her oppe. To spark sendes herved til norske og svenske mobiloperatører.

De første bildene er fra Øvre Dividal Nasjonalpark. Bildene fra og med steinørkenen ble tatt etterpå. Legg merke til nesen til det nyoppdagede steinvillsvinet og reinen på snøbreen. De trekker dit opp for å kjøle seg ned, og er et merkverdig skue der de står tett sammen.