13. juli
Jeg kom meg ut av hytta klokken tolv, og la i vei opp bakkene. Målet var svenskegrensen via Sorjushytta.
En kilometer før veien slutter ved Storelvvatnan strøk jeg ut på stien mot Sorjus, og møtte snart to damer i 40-åra på vei ned. De var dansk-norske og hadde loffet rundt på norsk side i en ukes tid.
Terrenget likner Jotunheimen i all sin golde framtoning. Her er lite liv, men jeg fikk i alle fall besøk av snøspurven noen ganger. Like før hytta passerte jeg vannet Bajep Sårjåsjávrásj (bajep = øvre), som var halvveis islagt. Det var dessverre overskyet, ellers ville jeg kanskje sett Blåmannsisen, som ligger like i nærheten.
Jeg møtte flere snøbakker, og den siste, rett før hytta var temmelig bratt. Den eldre damen som jeg skrev om i går tipset meg om hvordan jeg burde gå fram. En mann hadde visst omkommet i fjor etter at han mistet fotfestet i snøbakken.
Jeg hadde kjent noe i akillesen tidligere på dagen, og bestemte meg raskt for å ta en kort dag. Nyhytta var feiende flott, nesten som hjemme. Jeg installerte meg i gamlehytta, hvor jeg kjente meg langt mer hjemme.
Dagen gikk med til å spise ekstra mye, lese noe lokal litteratur og tygge hardt smågodt fra butikken i Sulitjelma. Det er ikke til å ta feil av; smågodtet er oftest hardt ved butikker på små steder. Jeg lukter lunta når hylleboksen jeg forsyner meg av bare inneholder bunnslam og noen hår av ulik farge, men hjertet bestemmer like så vel. Et spark sendes til bygdefolk generelt fordi de ikke spiser nok smågodt, slik at hylleboksene ikke blir fylt opp med ferskt godteri. Jeg er likevel overbevist om at det hele er en konspirasjon, hvor byfolk som meg kommer inn og kjøper restene. Når jeg har reist fyller de opp med nytt.
"Tåken og regnet lå godt i dalen denne dagen. Solen når sjelden ned til dette gudsforlatte stedet, foruten i form av lys. Jeg tenkte "Faen for et sted...", og kokte meg nytt tevann. Den slitne gasskomfyren under vinduet har sett bedre tider, men den funker som ingenting annet. Hvem tør drømme om strøm i disse tider? Krakket setter sine spor i alle, men steile vi står, rake som fjell. Heller dau enn judas. Heller jord enn et liv i løgn. Myggen i vinduskarmen flyr rundt i utmattende tempo. Den vil ut, men jeg aner ikke hvorfor. Hva skal den ut etter? Det er jo ingenting der ute. Ikke noe annet enn stein og vann. Og tåke. Jeg får ikke puste, jeg må ha luft. Ute kan jeg ikke være. Jeg fomler etter røykpakken. Fingrene er ømme, men jeg kjenner fortsatt konturer. Pakken er tom." Utdrag fra Tanker i Taushet.
14. juli
Jeg fikk en god natts søvn og drømte mange sprøe ting. Vi hadde kickoff på masteroppgavene, og presenterte temaene i rom fylt av blått, fiolett og rosa lys. Som vanlig blandes hendelsene med folk som ikke har noe med saken å gjøre. Sprøtt.
Jeg kom meg i marsj klokken elleve, og hadde bare flate flyer foran meg. Noe kupert var det jo, i tillegg til nedoverbakker. Jeg skal ned 4-500 meter i løpet av de nærmeste dagene. Forøvrig ikke noe spesielt.
Foruten snøspurven har jeg stadig følge av heilo, rødstilk og en måke-liknende fugl jeg ikke kjenner. Fine venner alle som en, selv om de helst vil skremme meg bort.
Rett før jeg skulle krysse riksgrensen måtte jeg vade over en 100 meter bred elv, tidvis knedyp og ganske stri. Jeg endte opp med gjennomvåte støvler, men også et adrenalinkick jeg savner til vanlig. Noen kilometre senere møtte jeg to tyskere, før jeg ankom Sårjåsjaurestugan, som tilhører den svenske turistforeningen. Koselig hytte. Det som skiller den fra mange norske er at den har to like, separate rom. Man oppfordres altså til å være asosial.
Jeg hadde ikke noe konkret mål for dagen, men ville gjerne gå lenger enn i går, hvor etappen ble på 12000 meter. Neste hytte var Staddajåkkåstugorna, og dit var det nedoverbakke. Jeg unnagjorde distansen på rekordtid, og passerte et svensk par. Hyggelige og blide folk.
Jeg slo meg til noen hundre meter fra hyttene, så tidlig som klokken tre. Dagens etappe ble oppunder to mil. Etter middag sov jeg to timer. Deretter lagde jeg te, fortærte godteri og hørte på Röyksopp med This Must Be It og Black Eyed Peas med Where Is The Love. Jeg har hatt dem på hjernen de siste dagene, og det var på tide å slippe dem fri.
"Fuglene synger rundt teltet. Regndråpene danser på duken. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Skal jeg ikke bære livets last etter alle disse årene? Er det ikke slik at livet blir tyngre ettersom årene går? Røttene blir sterkere, men treet mindre grønt. Det er ikke så tett som det en gang var. Vil løvet komme tilbake til våren? Vil jeg fortsatt høre fuglene? Kan gammel bli ung? Der regnet ikke faller synger ikke spurven. Uten trær, ingen fugler, sier de. Da har de ikke vært i fjellet. Ingenting er gammelt, ingenting er ungt. Det skifter bare skikkelse." Utdrag fra Tanker i Taushet.
15. juli
Jeg våknet til varmt telt. Solen stekte på duken. I en fei fikk jeg av meg de fleste fillene slik at jeg ikke skulle svette. Hvis jeg gjør det blir det verre å feste sportsteipen på hælene.
Ellers var det herlig å våkne opp til slike forhold. Været var optimalt, og skulle være slik hele dagen gjennom. Jeg kom meg i marsj på under en time, noe som må være ny rekord. Jeg følte meg ikke engang stresset.
På vei nedover dalen mot Staloluokta og Virihaure møtte jeg mange mennesker. Dalen var vakker som norske fjelldaler, med interessante morenehauger der den viet seg ut. Nede ved Stalo var det mange folk og stor bebyggelse. Det var hele fire flygninger med helikoptre mens jeg var der, og det var godt under en time. Stedet ble et lite kultursjokk. Menneskene var heller ikke like åpne som de jeg møter på bortgjemte steder.
Jeg kom meg raskt i marsj videre mot Árasluokta. På veien møtte jeg stadig flere folk, men snakket mindre enn før. Det er ikke bare slik at man lukker seg når stedet blir større og menneskene flere. Man går også trøtt av å snakke om det samme stadig vekk, og det er en ærlig sak.
Árasluokta var litt mindre enn Stalo. På begge steder finner man turisthytter, men jeg var ikke innom dem. De har gjerne flere små hytter i Sverige, i stedet for en eller to store som det oftere er i Norge. Jeg gikk rett gjennom stedet, og snakket bare kort med noen samer. Jeg spurte om det bor folk i disse traktene på vinteren også, men det er visst bare sommerboliger.
Jeg fant meg leirplass en kilometer unna, med utsikt over Virihaure og retning Norge. Jeg ser for meg Rago der bak de snøkledde fjellene i nordøst. Et flott, norsk sted.
Kvelden ble nydelig, mye på grunn av været. Det har riktignok blåst kraftig i hele dag, men det gjør meg mindre varm under marsj og holder borte myggen.
Jeg kjøpte meierismør i Sulitjelma, og det hever kvelden mange hakk. Kjøttet fra reinen på Saltfjellet likeså.
16. juli
Jeg har tidligere lært at man ikke skal sovne med for stor væroptimisme når kveldshimmelen er flott. I dag morges bøttet vannet ned over teltet. Det gjorde at jeg sov litt ekstra.
Marsjen kom i gang klokken 12. På vei over vannskillet mellom Virihaure og Vastenjaure, to av de største vannene her inne møtte jeg flust med folk. De fleste bruker trolig hytter, ettersom sekkene deres ikke er så store.
Ved Låddejåkkåstugan pratet jeg så vidt med hytteverten og gav ham en jakke jeg hadde funnet i fjellet. Jeg begynte straks på oppstigningen etter hytta. Den var lang og hard.
Oppe på fjellet valgte jeg en sti som er mindre brukt enn den vanlige turiststien, og det var en befrielse. Færre folk, ingen plankeklopper og færre spor. Noen kilometre inn på fjellet fant jeg leirplass etter å ha avrundet tidligere enn planlagt. Akillesen føltes litt for godt. Jeg kan fortsatt ikke si noe om hvorvidt betennelsen er på vei.
Plassen var fin, og jeg ble belønnet med opphold og solgløtt utover kvelden. Terrenget her oppe på platået likner Børgefjell. Stien nede i dalen gjør at man ser mindre og byr på mer søle og gørr.
I morgen regner jeg med å komme fram til det store vannet Akkajaure, hvor jeg skal ta båt over til Ritsem. Det går bilvei inn til Ritsem, og de skal visst ha en kiosk der. Interessant.
I dag
Bilder og innlegg kommer senere i dag.
