Fredag, 15. juli
Det ble vel fem-seks timers søvn før Jon kom og vekket meg klokken 06. Han er god på å stå opp tidlig, i motsetning til meg. Jeg vil, men har ikke sjangs.
Den umiskjennelige havregrøten gled ned i dag også, og når man står opp såpass tidlig er det fint med varm mat. Jeg foretrekker vanligvis kald frokost om sommeren, noe som delvis skyldes at jeg ligger til langt på dag, når lufttemperaturen er blitt kvalmende varm.
Vi kom oss i gang mot vest klokken 08. Målet var Skredahøin, Svånåtindane og Langvasstind. Ambisiøst, som vanlig, selv om de sistnevnte kan tas enkelt uten særlig opp- og nedstigning når man først er kommet opp i høyden.
Før vi knapt nok hadde kommet i marsj fant jeg en granat 50 meter fra leirplassen. Den så ikke ut til å ha detonert. Jeg merket av plassen, og rørte den ikke. Noen kilometere senere, på høyden øst for Bandranden fant vi detonerte granater i hopetall. Disse, i tillegg til overnevnte lå innenfor det markerte området hvor man ikke skal oppholde seg innenfor visse tidsrom. Forsvaret har muligens oversett en god del skrapjern, i verste fall også udetonerte bomber. I så fall er ikke området sikkert å ferdes i, selv om gutta i vaktbua hadde fått i oppgave å opplyse om at det var trygt.
Før Bandranden kom vi over en spurv som jaget en røyskatt, like ved en steinrøys. Uoverensstemmelsene hadde trolig rot i et eggtyveri.
Jon krysset Svoni barføtt på grunn av sine lave sko. Jeg hadde jaktstøvler, og labbet over. Det må ha vært kaldt for ham, men han skar ikke ansikt av den grunn.
Ferden opp til den høyeste av Skredahøin bar på blokker, urer, hauger, røyser og mye annet man kan sette "stein" foran. Vi så grått, men himmelen var blå med hvitt slør, og holdt motet oppe selv om øynene datt ned. Oppe på 2004-toppen var utsikten skandaløst bra, og vi kunne se det meste av ruten vår før oppstigningen hadde tatt til.
Før vi steg ned mot vestenden av Svånåvatnet tok vi en velfortjent hvil i den hvite ura. Store partier av fjellet var dekket av hvit stein, med spennende strukturer på de fleste av dem. Mange hadde også en lavflekker i overflaten, som om noen hadde sølt blekkdråper over dem.
Vi spiste og drakk, og kom fram til at vi skulle slappe av i det fine været og si oss fornøyde med dagens fangst, heller enn å gå for de andre toppene. Det er deilig å regelrett kunne drite i planene, uten å få dårlig samvittighet.
Etter pausen begynte returen. Vi ruslet ned dalen mot vestenden av Svånåvatnet. Jon ble bokstavelig talt bergtatt av de store kampesteinene, og begynte å buldre på dem. De fleste ville blitt dritt lei av en dal fylt av store steiner, men her rådet et ungdommelig engasjement som bare naturen fremkaller.
Vi ble snart lei den harmoniske tilstanden, og hoppet videre fra stein til stein langs vannet. Snøspurven var en av de få innfødte som viste seg frem, foruten en rype som forsøkte å lede oss bort. Førstnevnte fugl finner man sjeldent andre steder enn i høyfjellet eller lenger nord, og er således et kjærkomment bekjentskap på fjelltur.
Været hadde vært noe tilbakeholdent fra morgenen av, med et gjennomsiktig skylag som forgjeves forsøkte å stenge solen ute. Den kom likevel frem en gang i blant, og minte oss på hvor vi var brent.
På veg ned mot Fisketjønne gled vi ned en snøbakke så bratt at vi kunne ha satt helsen på spill. Vi var pinlig nøyaktige med stegene, og kom oss vel ned. Etter å ha rundet nok et vann dristet vi oss tilbake over Svoni, og jog opp mot nordsiden av Heimaste Svånåkollen. Vel oppe i høyden gjenstod sjarmøretappen mot teltet, men det ble langt med såre føtter og sultne kasser.
Vi hadde vært ute i over 12 timer da vi ankom teltet, og tilbakelagt tre mil foruten mange hundre høydemetere. Snurringen og potetmosen gled godt ned, og det tok ikke lang tid før Jon kom seg i posen. Jeg rotet rundt i en time til før jeg tok til fornuften.
Lørdag, 16. juli
Jon var i plagsomt godt humør da han sang meg opp klokken 04. Jeg hatet og hatet under frokosten og pakkingen, og så ikke lyset før vi ankom grusveien ved Snøheim, som skulle lede oss ut mot Hjerkinn. Vi måtte begynne tidlig for å rekke toget sørover.
Dagen begynte som gårsdagen sluttet, med et usannsynlig godt vær. Vi spaserte rolig nedover veien, og gjorde unna de fire første kilometerne på tre kvarter. Deretter ventet moskusene på oss fremme på veien, som måtte passeres ved å ta en avstikker ut i lyngen. De gadd knapt å vende seg mot oss, og forventet nok en stor porsjon respekt fra de tynne, spinkle legemene våre.
Lengre nedover kom vi over en moskuskalv, men den valgte å løpe foran oss i ren redsel. Vi følte oss svære, og spradet stolt nedover hakk i hæl på den stakkars kalven. Den fant snart en venn, og tok den med seg nedover veien før den galoperte ut i terrenget ved synet av dagens første bil.
Fotsålene ble stadig sårere, noe jeg har blitt godt vant med fra veigåing under NPL. Det gjør fortsatt minst like vondt selv om jeg har erfart det mang en gang. Vi haltet oss omsider fram til Hjerkinn stasjon, hvor det vanket åpen bygning med toalett og springvann. Det ligger et vandrerhjem like ved, og jeg var ikke sen om å spandere is på Jon. Han hadde det like vondt som meg, men smilet satt som stemplet.
Turen gav oss tre topper: Stortoppen og Midttoppen i Snøhettamassivet, samt den eneste over 2000 meter av Skredahøin. Det gikk ikke som planlagt, men vi gråt ikke nevneverdig av den grunn.
Bildene viser oppstigningen til Skredahøin, elvekryssing, fotavtrykket til en Måsåbjønn, Jon som utfordrer moskusene og den potensielt udetonerte granaten. Flere fotos kommer på Facebook.
