Fredag
I helgen var jeg på tur med NTNUI Ski og Fjellsport, og denne gangen skulle vi gli på ski gjennom Forollhogna nasjonalpark. Jeg krysset parken fra vest til øst under NPL, men denne gangen skulle det skje fra nord til sør. Røros var målet.
En kvalmende varm buss fraktet oss fra Trondheim til Kotsøy, hvor vi skiftet til lokalbussen. Den var deilig temperert. Sjåføren var svært vennlig, og kjørte oss et ekstra stykke innover Budalen. Vi var de eneste passasjerene, noe som forsåvidt ikke overrasket oss i et øde område som dette.
Vi la i vei fra Tovmoen etter klokken 18, og rakk et stykke opp langs Storbekken før vi fant leir noen hundre meter unna Tangvollen. Her var ly for den verste vinden. Luften var varmere enn ti kalde, og pudderet voldt oss ikke mer slit enn ankelhøydes motstand.
Ivar og Gunnhild ledet turen, og besto med glans. Selv i det hustrige været ble det bål og pasta med kjøttdeig. Maten ble riktignok kald etter hvert, men det er vel min egen skyld. Vi talte ni personer på tre telt, med ulike antall i hvert.
Lørdag
Denne dagen klarte jeg å skuffe gruppen to ganger, og i det ene tilfellet kunne det ha blitt fatalt. Det første som skjedde var at jeg forsov meg, slik at resten av gruppen måtte vente på meg og min teltgjeng. Jeg hadde lovt de andre vekking kvelden i forveien. Smått om senn kom vi i marsj, omkring 09.30.
Vinden ble stadig sterkere ettersom vi nærmet oss snaufjellet. Ansiktsmaske og snøbriller var nærmest nødvendig for å beholde forstanden. Kastene var i blant så sterke at vi hadde vansker med å holde oss oppe. Vi sneglet oss fremover, og turlederne innså etterhvert at noe måtte gjøres. Røros ville ikke være mulig i vårt tempo. I slikt vær ville også et uhell kunne belaste oss med langt større utfordringer enn i normalt vær. Etter noen kilometer oppover elva snudde vi.
Målet for lørdagen ble endret fra Dalbusjøen midt i parken til Taagaabu, som ligger ved Nordre Nysæterbekken, et par kilometer sør for Ytre Tåvåhøgda.
Under en pause på vei ned oppdaget jeg at teltstengene ikke lenger var med meg. Jeg toget oppetter sidene for å finne dem, men de var som sunket i snøen. Dette var dagens andre blemme. Hvis vi hadde fortsatt innover i parken ville natten blitt temmelig kjip, med tre personer stuet inn i de andre teltene.
Vel fremme på Taagaabu skremte vi opp et kjærestepar som for lengst hadde innlosjert seg. Bua er en såkalt NTNUI-koie, som studenter kan låne. Paret var svært vennlige, og lot oss få plass selv om de hadde leid den. Kvelden ble god, med potetmos og gryte, og annet godt. De fleste sov ute i de gjenværende teltene, mens synderen selv og noen andre brisket seg i hytta.
Søndag
Natten hadde gjort meg godt. De fleste andre virket også tilfredse. Ydmyket av gårsdagens blemmer sto jeg først opp og fikk i gang vannkokingen. Rutinene gikk som en drøm, og vi la i veg fra hytta før 10.
Planen var å nå Singsås, slik at vi kunne toge tilbake til Trondheim. Ruten gikk via Tåvåfjellet, som rager 1084 meter over havet. Vinden var sterk, men ikke plagsom. Kulden veide knappe 5 grader. Fjellet var stedvis bart, men det bød ikke på store utfordringer.
Etter noen knall og fall kom vi oss ned på veien til Forbygda. Veien gav lite friksjon, og kilometerne gikk radig unna. Det tok ikke stort mer enn en time før vi nådde Singsås kirke. Den siste strekningen ble tilbakelagt oppover Gaula, som knapt var flytende. Noen av oss nøt glass-Cola og en bedre middag på Arnolds kro, mens de fleste fyrte bål ved togstasjonen. Med en time igjen før toget skulle ankomme, fikk vi glede av flytende nedbør. Singsås fikk vist seg fra sin beste side.
Togturen gikk strålende. Jeg satt utenfor toalettet, som mot slutten av turen begynte å lekke vann utover i gangen. Sekken trakk til seg det den kunne, som om den ikke hadde drukket på to uker. Prikken over i'en en søndag ettermiddag.
Total lengde ble omkring tre mil. Se flere bilder på Facebook.
