Marsjen tok til klokken åtte. Jeg gikk stort sett i myrterreng i timene framover. Himmelen var skyfri og vinden fraværende. Det lå an til en varm dag.
Kroppen hadde kommet seg litt etter gårsdagen, men fikk raskt den slaveliknende krumningen. Sekken var ikke bare tung, den var skikkelig tung. Jeg maktet ikke å konsentrere meg om annet enn gåing.
Etter å ha tenkt lenge har jeg bestemt meg for å sende hjem utstyr eller dra til Trondheim og legge igjen noe der.
Kroppen trenger alltid noen dager på å komme seg i starten, men kroppen min synes ikke å være i normal stand i utgangspunktet.
Lungebetennelsen har gjort meg svakere enn antatt. Jeg trodde formen var god, men møter veggen nok en gang. Slit er uunngåelig, men dette slitet er for mye. Slik skal det ikke være, og jeg kommer meg ikke fram på dette viset. Jeg er heller ikke overbevist om at redusert vekt er nok.
Jeg ankom Sul klokken tolv, og forhørte meg om mulig skyss i nærmeste hus. Jeg ble tipset om en annen gård, hvor jeg fikk napp.
Sekkens vekt vurderte jeg til 35-40 kilo. Vekten på gården viste knappe 30. Ingen tvil om at kroppen har tapt seg når jeg tar så feil.
Etter å ha delt bil til Verdal med en snill dame og tatt toget til byen, sitter jeg nå og lurer. Det er ikke gøy at slikt skjer gang på gang, og verst er følelsen overfor mine trofaste lesere og sponsorer.
Tiden er tung, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke lyst til å gi opp, selv om motgangen kunne tilsi så.
Jeg vil oppdatere bloggen som normalt.
