Siste pust

Vi sto opp omkring klokken 09. Været var godt. Skyer, men ofte solgløtt.

Ettersom dette var siste dag, sløyfet vi frokosten for å spare tid. Vi hadde mål om å rekke bussen i Ås i Tydal klokken 18.30. Veien dit var lang.

Vi tok oss noe varm drikke og noen nøtter før vi begynte å pakke ut. Formen var fin. Været gjorde sitt for å løfte humøret vårt, men vi var allerede ved god mine.

Sekken ble fylt, og teltet pakket ned. Omkring klokken 11 sto vi klare til avmarsj. Ferden skulle gå omtrent langs kraftlinjen. Den forenkler marsjen betydelig, men på en dag som denne har det ikke like mye å si. Det fine været gir oss oversikt slik at vi kan orientere oss i forhold til omgivelsene.

Nede ved Sankåvollen i nordvestre ende av Esansjøen fikk vi øye på et par dvergspetter. De er et sikkert tegn på en vår i anmarsj, ettersom de trekker opp i fjellet når vær og temperatur gjør at insektene kommer fram. Rype ser vi flere ganger daglig.

Etter klokken 14 rundet vi Øfjellet og suste nedover scootersporet mot Ås. Det var fortsatt et godt stykke å gå. Vi passerte Gammelvollsjøen klokken 16, og sakket tempoet.

Været hadde vært svært skiftende i dag som i går. Det er ikke ofte det skifter såpass ofte som hver halve time. Sol, snødrev, sol, snødrev. Slik går dagen. Det gir en fin kontrast, ettersom gleden over solen blir større enn ved vedvarende solskinn.

Vi kom oss nedover jordene mot Ås, og bunnet dalen noe etter klokken 17.30. Vi hadde en knapp time på oss. Ås er heldigvis ikke stort, og vi fant raskt bussholdeplassen og bensinstasjonen. Jeg befant meg i en svak sinnsstilling, og kjøpte en flaske eplemost. Den ble spart til bussen. Odd Helge røyk på en muffin.

På bussen tilbake fikk vi selskap av en gjeng fjortisjenter. De maste og gnålte, og til min fortjeneste satt Odd Helge nærmest dem. Vi ankom et overskyet Trondheim rett før 21, akkurat slik vi forlot den.

Kontrastenes dag

Vi våknet til et forferdelig bråk. Vekkerklokken min var på uten at jeg visste det, og la gjemt nede i en plastboks. Svært dramatisk. Det satte en ekstra spiss på dagen.

Risgrøt til frokost var godt som gull. Vi kom oss ut av teltet omkring klokken 12, og hadde gleden av vått snødrev mens vi pakket sammen.

Den første delen av marsjen gikk motsatt vei av hva som var planlagt. Jeg gikk for lenge på magefølelsen, men Odd Helge kom heldigvis med et kritisk spørsmål etter en stund. Ydmykheten omfavnet meg, og resten av dagen gikk knirkefritt.

Været vekslet fra piskende snødrev til solgløtt hver halve time. Vi fikk gleden av sol, men ble heller ikke bortskjemt. De som advarte mot dårlig vær før vi skulle ut kan herved spise store mengder boller. Vi drar ikke på tur for å nyte godvær.

Omsider fant vi høyspentmastene, slik at vi slipper å navigere. Vi mener herved at staten bør sette opp strømmaster over alt i Norge, slik at vi kan gå på tur uten å ta ut kompasskurs. Vi fant samtidig et monument til minne om Armfelts hærtog. Hundrevis av soldater hadde altså dødd der for under 300 år siden. Vi følte ingen stor frykt.

Før vi slo leir hadde vi fått et halvt blikk av Sylanmassivet i det fjerne. Synd vi ikke skal opp dit. Det får bli en annen gang.

Odd Helge disket opp med spaghetti og kjøttdeig. Herlig mat. Kvelden ble fin og uten særlig vær utenfor.

Legger ved noen bilder. Er for trøtt til å nevne noe om dem.

Sylan i helgen

Vi trosset værmeldingene og satte oss på bussen mot Storlien. Helgens mål er skitur fra Storlien til Tydal. Denne gangen har jeg med meg Odd Helge Tunheim.

Bussen slapp oss av på Storlien så vidt over fem, fredag ettermiddag. Stedet var nærmest folketomt. Bak oss kunne vi skimte "Rea" gjennom butikkvinduet. Nok til å lure to gjerrige studenter. Vi skred inn i butikken, og ble møtt av en søt, svensk tjei. Odd Helge skulle se etter gamasjer. Hun hadde dessverre intet, men jeg endte opp med å kjøpe en gave og en rull med Polarbrød med reinsdyrkjøtt. Underbart.

Vi kom oss i marsj langs veien, og det tok ikke lang tid før vi fant en ny butikk. Det ble noe godis til turen. Vi er jo tross alt i Sverige. Som tjeien hadde sagt, så er det stort sett nordmenn som gjester Storlien. Dette skyldes trolig en kombinasjon av nærhet til både skianlegg og lavpris på alkohol. Det skal ikke mer til for å tekkes Ola Dunk. Uansett, butikk nummer to besto av mat, sprit og tobakk, og var således full av nordmenn.

Vi kom oss omsider opp fra metropolen, og la i vei inn mellom fjellene. Snøen var ny og løs, og lurte oss til å tro at det var midtvinters. Himmelen var ikke skyfri, men heller ikke mørk. Solen slapp tidvis nesten i gjennom. For anledningen har jeg et par utslitte ski kjøpt for ti kroner på et loppemarked. De hadde noe gammel smurning under som jeg valgte å prøve. Den viste seg å fungere perfekt. Trekjernen er blottlagt på flere steder, noe som gir gode vekstvilkår for råte. Råte er bra hvis man vil brekke skiene. Hvis jeg er heldig varer skiene halvveis.

Aftenen bød på vær av beste sort. Delvis skyet med litt vind. Noen knappe minusgrader. Utsynet inn over viddene var makeløst. Hvis noen ville kristne oss, var dette tidspunktet.

Vi fant leirplass bortenfor et lite tjern med en hytte. Lysene fra Blåhammarens Fjellstasjon strålte i det fjerne. Kvelden var sen. Skiven viste om lag ni. På tide å komme seg i telt.

Middagen ble mitt privilegie. En klassisk rett; bogskinke servert på en seng av potetmos med veldige strømmer av meierismør.

Vinden kom etter stengetid. Mon tro hva morgendagen bringer. Uansett, teltet er bedre enn hybelen. Vidda er bedre enn byen. Snødrev er bedre enn regnvær.

Det ene praktfulle bildet viser Odd Helge foran den siste butikken i Storlien. Jeg pryder det neste.

Påsken har passert.

Vi våknet en stund etter klokken 10. Været var litt lettere enn i går.

Frokosten ble droppet til fordel for snarere exit. Vi labbet over noen jorder og inn i et grustak før vi fant veien. Snøen satt som lim under pulken min, og minte meg på påskeværet til siste stavtak. Noe overdramatisert, naturligvis.

Vi fikk vite navnet på stedet av ei lokal barnevogntriller før vi ringte taxien. Turen opp til Beitostølen var ikke lang, men ville vært hard. En stereotyp barnefamilie på påskeferie underholdt oss i mellomtiden med stress, mas og kjeft. Det minte oss på hva som venter hjemme, og vi følte straks en sterk hjemlengsel.

Plutselig kom en svær minibusstaxi farende mot oss på slapseføret. Vi ante ufred og fare. Sjåføren viste seg lokal og grei, og svingte oss av der oppe i "byen" før vi rakk å telle til 30000, noe som normalt tar ti minutter.

Bussplassen, som vanligvis har plass til mang en buss, var dels sperret av en bod med gratis potetgull. Oppe ved skiheisen tok en svær kakaoballong mesteparten av oppmerksomheten. Det var deilig å komme tilbake til byen.

Jeg og Ola skilte lag på Fagernes. Påsken er over for denne gang, i alle fall den påsken som betyr mest. Selv om været ikke har vært typisk, har turen vært feiende flott likevel. Det blir uansett mindre enn seks måneder til neste tur.

Bildene viser Ola og grustaket, samt en siste hilsen fra oss begge. Sistnevnte har dessverre hvitbalansen i ubalanse.

Retrett

Jeg våknet klokken åtte, men orket ikke stå opp. Det var meningen at vi skulle komme oss tidligere i marsj. En time senere kom jeg igjen til bevissthet, og tok meg sammen.

Risgrøten kom raskt på kokern, men trengte kriminelt lang koketid. Jeg mistenker at det hadde sneket seg inn noen 45 minutters-korn i posen. Ola var klar for grøt, og fikk æren av å polere bollen til slutt.

Vi var rekordraske til å pakke, men sikten ute var nok en gang like dårlig som om vi skulle vært blinde. Et langt teltråd senere konkluderte vi med at det ville være hasardiøst å fortsette. Å gå tilbake samme vei ville være det tryggeste valget. Som sagt så gjort.

Av ymse årsaker valgte Ola å avslutte turen. Jeg lurte lenge på å fortsette turen mot Eidsbugarden fra øverst i Raudalen mens Ola gikk ned. Jeg tok en midlertidig beslutning om å dra ned sammen med ham. Jeg skal sove på saken.

Ferden ned fra fjellet ble lengre og tyngre enn antatt. Det hadde falt en halv meter snø i løpet av tiden i teltet, og denne skulle måkes bort over flere kilometere av tunge føtter og overvektige pulker. Det krevde sine menn.

Omsider var vi kommet et godt stykke ned langs kraftlinjen i retning Raudalen. Vi hev innpå med drivstoff mens solen glødet som en gammel døgnflue. Jeg koste meg med reinsdyrtunge mens Ola spiste selvlaget Delfiakake. Hva som inneholdt mest fett er høyst usikkert.

Været hadde vært greiere inntil lunsj, altså klokken fire, men skyet til nedover mot dalen. Snøen var ikke sen om å hive seg på.

Vi nådde bunnen av dalen omkring klokken seks og fant oss teltplass et stykke unna veien.

Like inne i skogen fikk vi øye på en jerv som yppet seg mot ei gaupe. Ved synet av oss forduftet de raskt som blå himmel i påsken. De er sjeldne syn i dette området.

Kvelden ble god med førsteklasses middag laget av Ola. Et eller annet med rødløk, kjøttdeig, bokskylling, ris og Carbonarapose. Jeg spanderte dengt sjokoladekake.

Natten tok meg ikke før halv to. Ola er mer fornuftig.

Dagens bilder kunne hengt på veggen hjemme. Snakk om blinkskudd.

Værfast

Vi våknet rundt klokken ti. Soveposen var som limt til kroppen. Den lot seg ikke gli av før timeviseren hadde danset hensynsløst rundt på urskiven. Jeg skylder på været, som ikke hadde bedret seg.

Havregrøten kom etterhvert på bordet. Den var herrens god, signert Ola. Store mengder tørrmelk og meierismør er to av hemmelighetene.

Etter frokost planla vi dagens rute. Vi så for oss å nå Yksendalsbu innen kvelden.

Utenfor teltet var virkeligheten en annen. Vi så ingenting annet enn noen få steinknatter her og der. Teltet var nærmest klart til å rives, men beslutningen var egentlig tatt på forhånd. Terrenget foran oss er kupert og krever sin mann eller kvinne. Vi er bare noen guttevalper med god selvinnsikt, og ble derfor enige om å ligge værfast.

Utover dagen bygde Ola utedass av snøblokker mens jeg lå i teltet og passet mine egne saker. Etterhvert hørte vi podcast av Radioresepsjonen og sov fram til syv-åtte. Deretter ventet en herlig blanding av bogskinke, Snurring, en boks erter og gulrøtter, fett og den uimotståelige potetmosen. Et måltid forbeholdt de få.

På tampen av kvelden serverte jeg herlig Toro Fruktsuppe med best før-dato 1999, mens Ola sto for radioen. Jahn Teigen med "Det vakreste som finnes" hamret seg inn i hjernebarken. Jahn skrev visst denne sangen etter skilsmissen med Anita Skorgan, for å vise henne hva han virkelig følte. Så vidt meg bekjent er de to perlevenner den dag i dag. På vegne av Norges befolkning takker jeg ham for slik en praktfull sang. Jeg er faktisk ikke bare ironisk nå. Selv turfolk har et mykt fettlag under huden.

Jeg føler at forrige avsnitt markerer dagens høydepunkt. Det er best å gi seg på topp.

Vedlagt følger praktfotos av lovende norsk ungdom i megetsigende, naturskjønne omgivelser.