Turen i tall

I dette innlegget presenterer jeg en rekke tall fra i sommer. De er basert på posisjoner fra GPS'en, måling av rutene på papirkart og tall fra Gule Siders karttjeneste. Mange av tallene er gjennomsnittsverdier og noen er basert på skjønn, slik som antall timer og hastighet. Bildet av grafen kan forstørres ved et klikk.

Tall
Jeg var totalt 50 dager i nord. 9 dager med rehabilitering i Lønsdal gir 41 reele dager. 36 marsjdager. 5 reele hviledager. 88 % av dagene var marsjdager, 12 % var hviledager.

Jeg gikk 1067 kilometer på 36 marsjdager, gjennomsnittlig 30 kilometer hver marsjdag. Med gåtid hver dag på anslagsvis 8 timer tilsvarer det 288 timer totalt. Marsjhastighet var 4 kilometer per time. Distanse mellom samme start- og stoppunkt langs bilvei er 1150 kilometer. Hypotetisk reisetid med bil er 15 timer, hastighet oppunder 80 kilometer per time. Konklusjon: Å gå er en svært ineffektiv reisemåte.

Korteste marsjlengde var 8 kilometer på turens fjerde dag. Lengste dag gav 80 kilometer, og det var nest siste dag. Interessant nok skilles de to tallene med faktor 10. Tallenes nøyaktighet er ikke så viktig, men forholdet sier mye om progresjonen fra start til mål på langtur.

Distansen langs veien fra Lindesnes til Nordkapp er om lag 2450 kilometer. Sett i forhold til veistrekning innebærer dette at jeg har gått omtrent halve Norge på langs i sommer. Dette stemmer med manges oppfatning av at Mo i Rana ligger midtveis mellom sør og nord. Jeg startet fra Umbukta, som er omtrent like langt nord som Mo.

Grafen viser hvor langt jeg gikk hver dag. De hvite feltene fra bunnen og opp viser hviledager. Den lange hvite perioden fra månedsskiftet juni/juli reflekterer rehabiliteringen i Lønsdal. Den blå linjen viser trenden. De fleste periodene mellom hviledagene slutter med lange dager, og kan tyde på at jeg økte for raskt. Man kan undres om jeg burde ha gått jevnere og noe kortere, for dermed å kunne kutte ut enkelte av hviledagene.

Jeg hadde fem marsjperioder mellom hviledagene. Første periode varte i fem dager med gjennomsnittlig 21 kilometer per dag. Andre periode varte i 14 dager med 24 kilometer daglig. Tredje periode varte i seks dager med 33 kilometer per dag. Fjerde periode varte i fem dager med 36 kilometer daglig. Femte og siste periode varte også i seks dager og hver dag gav gjennomsnittlig 43 kilometer. Teller jeg med hviledagen etter hver periode i snittet har jeg fortsatt gode gjennomsnittsmarsjer. Etter siste periode ville jeg riktignok behøvd lang hviletid for å kunne fortsette med lange etapper.

Lærdom
Å gå intensivt i korte perioder kan gi god uttelling på marsjlengde, men dette stemmer kun opptil et visst punkt. Etter nest siste dag, hvor jeg gikk 80 kilometer burde jeg ha hvilt føttene i noen dager. Jeg mistenker at de tre milene dagen etter gjorde at føttene i ettertid har vært ubrukelige i tursammenheng. Jeg ville trolig ikke ha vært klar for lange marsjer før to til tre uker etterpå. Dette viser at det er lite hensiktsmessig å ta seg ut i så stor grad hvis man har mange dager igjen av turen.

Livet i boblen

Mandag 9. august - dagen før Dagen

Jeg våknet til tåke og vått yttertelt. Det strålende været dagen i forveien hadde spikret fast smilet til munnvikene og tåken fremkalte således ikke mitt negative repertoar.

Med frokosten i hånden jog jeg nedetter dalen i retning E69. Jeg kunne småløpe i det steinete terrenget, men tåkedråpene ble snart så store at de satte spor etter seg. Friksjonen svant hen. Et fall forover gjorde meg voksen, og jeg tok det rolig deretter.

Rett før hovedveien traff jeg en halvgammel kall på vei oppover lia. Han jobbet med å kartlegge blant annet det biologiske mangfoldet innenfor et mindre geografisk område. Jeg fattet straks interesse for en dings han hadde hvor han kunne få et stereoskopisk inntrykk av terrenget. Dette skjedde ved hjelp av påmonterte briller og to like flyfotos ved siden av hverandre. Det er vel i praksis hva dagens opphausede 3D-teknologi handler om.

Vel nede på veien rev sjøluften i skjegget. Jeg var på havnivå og kunne skimte bratte klipper i det fjerne. Naturligvis ikke Nordkapplatået, men spektakulært likevel. Jeg hadde noen kilometere å gå før jeg måtte velge mellom terreng og vei. Det ble terreng, og jeg sparte en time eller to på det. For ikke å snakke om beina. Det ble igjen muligheter for småjogging og storsvetting.

Jeg dumpet snart ned i Kåfjord, hvorfra fergen gikk til Honningsvåg før den undersjøiske tunnelen ble bygget. Sistnevnte var også min vei, og noe jeg ikke hadde sett fram til.

I fem-tiden trasket jeg ned i tunnelen. Laveste punkt er om lag 200 meter under havoverflaten. Det var rart å gå nedover ettersom jeg allerede var på havnivå før tunnelen. Halvannen time senere var røret unnagjort. Jeg kunne puste lettet ut i frisk sjøluft. På grunn av lite trafikk var luften riktignok ganske bra der inne. Sikkerheten ble ivaretatt med refleksvest. Ørepropper var veldig behagelig, for dem som trenger tips.

Gående i tunnelen oppdaget jeg at lufttrykket fra forbipasserende lastebiler kommer motsatt vei av hva man skulle tro. Hvis bilen passerer i motsatt retning av din marsjretning - altså på samme side som deg hvis du følger venstreregelen for gående - kommer lufttrykket bakfra og vice versa. Jeg har ikke kommet fram til noen forklaring på fenomenet.

Jeg hadde egentlig tenkt å køye like etter tunnelen, men var allerede blitt fristet av Honningsvåg som lå nesten to mil unna. 7. august drømte jeg om å fullføre turen tre dager senere ettersom 10. er et rundt tall, men da jeg samme dag så skiltet med 150 kilometer igjen mistet jeg alt håp. Nå var håpet tilbake.

Jeg manglet kartene for både Honningsvåg og Skarsvåg og begynte etterhvert å drømme om å nå inn på Nordkappkartet før jeg tok kvelden, slik at jeg kunne markere av teltplassen. Det var et mål hinsides all fornuft, og derfor bare en utopisk drøm.

Det gjenstod en lang tunnel før Honningsvåg som jeg ikke visste om. Nordkapptunnelen var syv kilometer lang, Honningsvågtunnelen fire. Midt inne i tunnelen oppnådde jeg den deilige rusen man får hvis man kjører på lenge nok. Man føler ikke smerte og bryr seg ikke om omstendighetene. Omtrent som når man er passe full og sitter i sofaen og stirrer ut i luften med en herlig låt fra stereoen. Man føler seg god. Jeg kan delvis forstå hvorfor narkomane ruser seg. Følelsen av å sveve er herlig, og jeg har kjent den noen ganger før på turen. Jeg foretrekker likevel den tunge og sunne veien til rusen.

Vel framme i Honningsvåg kjøpte jeg meg påfyll på butikken og la i vei mot Nordkapp for å finne teltplass. Kvelden var rolig og kjølig, og kroppen fungerte utmerket. Føttene var de eneste som ville stoppe.

Det var fortsatt mange biler og busser ute selv om klokken hadde passert ni. Straks etter Honningsvåg så jeg de lange asfaltstripene som ledet opp langs fjellet foran meg, og ønsket meg dit. Jeg gikk og gikk, og klokken fulgte med. Halv tolv la jeg inn årene. Det hadde vært interessant å presse kroppen gjennom dagen, men jeg måtte stoppe hvis jeg skulle fungere dagen etter. Neste morgen skulle det vise seg at jeg hadde maktet å gå 80 kilometer på 15 timer. Jeg var innenfor Nordkappkartet med margin på under tusen meter. Sjumilsstøvler er ikke slitesterke nok for meg.

Tirsdag 10. august - den store dagen

Jeg våknet til uanstendig godt vær. Verden smilte til meg, som om jeg hadde fortjent noe ekstra godt. Gårsdagens ekstreme etappe lå godt i skrotten, men jeg var i overraskende god form. Jeg kom meg ikke i marsj før halv ett, ettersom jeg visste at sjarmøretappen ville bli kort. Ved kveldens slutt skulle den vise seg å bli på tre mil, som absolutt ikke er kort.

Kartmappen min var forresten deilig lett i dag. Jeg kan ikke huske sist jeg bare hadde ett kartblad i plastlommen. Det var jo ikke flere igjen.

Etter en halv mil droppet jeg innom Midnattssol Camping for å lade batterier. Det ble kaffe, øl og chilinøtter også. Vertskapet gav meg hyggelig selskap. Halv fem satte jeg inn sluttspurten.

Veien inn mot campingen ender forøvrig ved Skarsvåg. Stedet hevder å være verdens nordligste fiskevær. Jeg kjørte forbi i buss senere, og stedet virket trivelig nok.

Underveis gikk jeg forbi en steinrøys. En røyskatt eller snømus jagde fra hull til hull og skrek for å skremme meg vekk mens jeg foreviget den. Jeg så også mange harer i løpet av dagene på Magerøya. For ikke å snakke om rein, som er overalt.

Fem kilometer fra
Nordkapplatået styrte jeg ut mot vest. Jeg fant teltplass og la i vei mot Knivskjellodden med lett sekk. Dette er mitt Nordkapp, både fordi det ligger lengst nord og fordi det ikke er pløyet ned av campingturister. Det skal riktignok sies at stien dit ut er særdeles slitt og vond for såre føtter på grunn av alle de spisse steinene. Jeg tar min del av skylden for slitasjen.

På veien ned dalen mot stranden hadde jeg hatt hovedlåten til American Beauty på hjernen. Stemningsfull og svært passende, for dem som kjenner den.

Havet og horisonten der framme trakk meg utover. Jeg fikk lyst til å legge på svøm ut i evigheten. Hvis man svømmer til man ikke orker mer, har man et problem når man skal tilbake. I fjellet kan man bare legge seg ned og slappe av til formen er tilbake.

Vel ute på odden kunne jeg meddele verden min bragd. Jeg ble velsignet en feiende flott solnedgang, men følte ikke noe spesielt over denne siste dagen. Jeg har feiret i stillhet i hodet mitt de siste ukene ettersom sannsynligheten for at jeg ville klare det var høy. Dessuten er det ofte ikke noe spesielt over å nå slike langsiktige mål, fordi de store hendelsene skjer underveis - hver dag. Hver eneste dag er som å nå en liten bit av målet. Den siste dagen er ikke forskjellig fra de andre, den bringer bare den siste biten på plass.

Gårsdagens monsterbragd ble det store høydepunktet for meg, og satte på mange måter punktum før turens formelle endepunkt.

I dag

Jeg kom meg i gang mot platået før elleve. Bussen skulle gå sørover klokken 13, så jeg hadde god tid ettersom leiren lå fem kilometer unna.

Etter noen hundre meter ble jeg angrepet av et par aggressive fugler. De var mørke og hadde svømmeføtter. Jeg overlevde.

Jeg hadde beholdt sovesokkene på i dag. For første gang siden 23. juni gikk jeg i andre sokker. De var herlig myke og klebet ikke. Gåsokkene har riktignok blitt vasket to ganger i mellomtiden.

På vei opp den siste bakken møtte jeg to karer som skulle gå sørover i samme ærend som meg. De var veldig hyggelige, og vi ble stående en lang stund. Jeg må si at det føltes godt å være ferdig da. Samtidig har de mye fristende foran seg. Høsten er en flott tid, og bør brukes i fjellet. Jeg skal delvis leve opp til det. Bloggadressen deres: www.uteliggar.no.

Oppe ved senteret ville de ha inngangspenger av meg. Jeg visste om det på forhånd, og forsøkte å snike meg inn ved å late som ingenting. Det fungerte dårlig, men ettersom jeg bare skulle ta bussen derfra og hadde gått så langt lot kvinnen meg få slippe inn gratis. Hyggelig av henne. Samtidig synes jeg at området rundt bør være fritt. Å ta betaling ved museet og kinoen er naturlig, men selve platået bør være åpent for alle. I forhold til allemannsretten er sperringen like urimelig som å skulle kreve betaling for de siste hundre meterne av Galdhøpiggen.

Jeg kom meg inn og fikk tatt noen fotos. Moralsk som jeg er kikket jeg ikke innom museet eller kinoen. Utover utsikten var det ikke noe spennende ved stedet. Senteret var ellers bare en stor kafé og souvenirbutikk.

Bildene er fra de siste tre dagene. Det andre bildet viser en rein inne i en steintunnel ved siden av veien. Det neste er det foreløpig siste tilskuddet til verktøyserien min. Deretter de stive sokkene mine, min brune kropp, beistet i steinura, Skarsvåg, meg på Knivskjellodden seende mot vest og deretter mot platået, de to gutta som skulle mot sør, Knivskjellodden sett fra platået, standardfotografiet med meg og globusen og feiring med obligatorisk glass-Cola i Honningsvåg. Ikke alle er beskrevet, men det trenger jeg nok ikke.

Jeg kommer tilbake med ettertanker og annet senere. Utover det vil jeg fortsette å blogge om turene mine. Se heller ikke bort i fra at jeg kommer tilbake med nye sprell.

Takk til alle som har hjulpet meg på turen, og til dem som har fulgt med på bloggen! Kommentarer er alltid gull!

Knivskjellodden - mitt Nordkapp

Norge på langs er herved fullført!

Det er sent og jeg er enda ikke tilbake ved teltet. Jeg har hatt mye å gjøre i dag, derfor rekker jeg dessverre ikke å komme med fyldige innlegg før i morgen.

En vilje til besvær

Jeg har nå gått siden klokken 08 og holder fortsatt koken. Føttene kjenner milene godt. Jeg har kommet meg over på Magerøya og har passert Honningsvåg. Dagens innlegg blir noe kort, så jeg vil beskrive både dagens og morgendagens forløp i morgen.

Søndag på Porsangerhalvøya

Jeg våknet nok en gang til flott vær. Klokken var åtte og jeg kom meg i gang halvannen time senere. Frokosten var ikke i hånden denne gangen. Besøket på butikken i går kveld hadde velsignet meg med Polarbrød og majones, som jeg spiste sammen med Arnoldpølsa. Spekepølsen lages i Valdres og holder lenge i varmen. Jeg fikk den i posten på Helligskogen. Den er svært god og ypperlig som turmat. Måltidet manglet agurk, men jeg gråt ikke av den grunn.

Jeg tok omsider fatt på bilveien. Fotsålene var ikke så gale til sinns, og jeg skulle heldigvis bare gå litt mer enn fem kilometer før ruta gikk ut i terrenget. Inne i hodet mitt hadde jeg en hard kamp mellom ja- og neisiden. Spørsmålet var om jeg nok en gang skulle vrake planene om å gå i terrenget, og heller kjøre på med asfalt. Naturen vant. Det er jeg svært glad for i skrivende stund. Det er noe HELT annet for kroppen å gå i terrenget. Føttene jubler for hver meter, jeg slipper å tette øret for hver bil som passerer og nervene står ikke i helspenn på grunn av biler som passerer på armlengdes avstand. For ikke å snakke om harmonien.

Jeg kom meg raskt gjennom bladvegetasjonen mellom E6 og veien i Russelvdalen. Videre strøk jeg opp siden langs høyspenten som går nordover og parallellt med fjellområdet Gárdevárri. De første kilometerne bød på myr, men snart ble det tørt og fint. Luften var kjøligere og vestavinden tilstede. Myggen hadde tatt ferie og blokkura var bokstavelig talt som sunket i jorden. Det var rett og slett gildt å være på tur. Jeg tok det rolig og regnet med at antall kilometere måtte lide, men ved dagens slutt viste det seg at jeg hadde gått opp i mot fire mil likevel. Marsjen varte i ni timer.

Jeg tok meg godt med pauser gjennom dagen. Skrånende gressletter var det mange av, og de er klart best å ligge i. Null fukt, fjærende mykt og uten for mange gratispassasjerer som kryper opp og gjemmer seg. Med sola til stede blir det ikke bedre.

Jeg tenkte å gå til åtte, men under pausen i syvtiden fant jeg plassen for fristende. Reinen sto og glodde mens jeg satte opp teltet. Det er morsomt å se hvordan de ofte sprer bakbena og later vannet mens de vurderer situasjonen. Posituren gjør dem ganske latterlige å se på. De aner nok ikke hva jeg tenker, og godt er det.

I dag har jeg hatt George Michael med Papa Was a Rolling Stone (?) på hjernen. Ellers har jeg latt meg fascinere av luftboblene som ofte ligger på bunnen i små bekker og kulper. De ligger der i tusentall og ser ut som egg, men løsner og stiger til overflaten hvis man pirker på dem.

Bildet av føttene viser det paradisiske gresset. Hvis man ser nøye etter kan man mellom bena skimte et reinsdyr som står og glor langt der framme. De to andre er kveldsbilder som viser typisk terreng.

Ved Skaidi

Jeg våknet til knallstemning utenfor teltet. Kroppen klarte å samle seg halv åtte, og en time senere gikk jeg langs E6 med frokosten i hånden.

Det var få biler ute så tidlig en lørdag morgen. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å gå til klokken 19, som er grensen min. Føttene var heldigvis ved godt mot. Planen var egentlig å skjære av veien ved Áisaroaivi og streife i fjellet omtrent parallellt med veien, for deretter å lande i Skaidi. Jeg syntes det var like greit å følge veien. Det er mange myrer her oppe, og de frister meg minst av alt. Det er en av årsakene til at jeg følger veien såpass mye.

Det ble mange pauser på rasteplassene. Benkene frister meg når jeg ser dem langt unna. Ved en anledning delte jeg benk med noen nederlandske campingturister. De var greie, og det ble en kort prat. Jeg er ikke så ivrig på det sosiale når jeg kjører på så hardt, ettersom jeg har nok med smerten og sola. Engelsken blir også tyngre når jeg er i ørska.

Jeg fulgte Repparfjorddalen ned til Skaidi. Det var mange laksefiskere ute i finværet. De fleste av dem har de særegne bilstativene hvor stangen festes på skrått opp fra panseret og til overkanten av frontvinduet. Andre bruker vanlige skistativ. Det er slikt jeg legger merke til. Fisket i seg selv er uinteressant for meg. Jeg må være på tur for at det skal bli noe tess. Mitt fiske blir riktignok sjelden noe tess, men det holder i alle fall til mat i blant.

Jeg har slått leir så vidt øst for Skaidi. Da jeg gikk i gjennom tettstedet dumpet jeg heldigvis innom en butikk rett før stengetid, og fikk kjøpt halvt om halvt med fornuftige og mindre fornuftige varer. Jeg telter i myrterreng, og har nå spist sesongens første multe. Den var god. Jeg liker multe bedre enn blåbær, men den er dessverre vanskeligere å få tak i. Årets sesong er sen. De fleste bærene er fortsatt knallrøde.

Jeg har tenkt på dette med campingbiler og -vogner og hvorfor de er hvite, som jeg nevnte i går. Jeg tror det må skyldes at den hvite fargen gir mindre varme innvendig i møte med solen. Et nytt spørsmål er hvorfor de fleste anleggsmaskiner er gule? Kan det stemme at det var Caterpillar som initierte dette?

I dag har jeg gått oppunder fem mil. Jeg har gått i omtrent ti timer, samme tid som i går. Omtrent ti mil på to dager er godt som gull.

Planen for morgendagen er å gå et stykke på vei, for så å gå ut i terrenget, krysse veien mot Lillefjord og deretter fortsette i terrenget. Neste dag dumper jeg forhåpentligvis ned i Repvåg og går straks i terrenget igjen med retning Kåfjord og tunnelen som går ut til Magerøya. Det vil nok ta to-tre dager.

Bildet av tangen måtte med for å følge opp i den uoffisielle bildesamlingen av antikke verktøy som ligger og slenger rundt om i fjellene. Ut over det sier bildene mest om hvor lite interessant som skjer om dagen. Utrolig at jeg likevel får klemt ut en lang tekst.

Fem mil til Sennalandet

Været viste kjærlighet i dag morges. Jeg følte at det ville gi meg en god start. Solen varmet og frokosten mettet. Jeg hadde brød, smør, brunost og kvalitetsjuice. Grunnlaget for gull var lagt.

Jeg forlot campingplassen klokken ni og styrte mot veien som går utenom sentrum og bort til østre del, der E6 tar overhånd. Fjeset ble snart innhyllet i svette, og alt var plutselig som det skal være. Like før jeg var fremme ved utkanten av sentrum passerte jeg noen som la asfalt. De ble i alle fall ikke kalde i dag.

Jeg hadde egentlig tenkt meg inn i terrenget og oppom Stabbursdalen Nasjonalpark. Den har verdens nordligste furuskog, og er visst veldig koselig. Ettersom jeg er mest interessert i Nordkapp for tiden ville ruten gått i utkanten av parken. Dette ville blitt noe krampaktig og derfor vil jeg spare den til en annen gang. Asfalt kan være dødelig effektivt, bokstavelig talt for bena.

Noen timer etter Alta gikk jeg gjennom Rafsbotn. Det er en liten vik med egen skiheis og matbutikk. Jeg fant noen kuer ved veien som var oppsiktsvekkende rene og pene, for ikke å si nysgjerrige. Jeg måtte naturligvis prøve strømgjerdet, og støtet var så kraftig at jeg impulsivt bannet, hoppet bakover og skremte bort kuene. Det sved i fingertuppen og den har så vidt merke når jeg ser på den i skrivende stund. Rart at det er lov med så sterk strøm. Kanskje bonden egentlig hadde koblet det til høyspentlinjen som gikk forbi like bortenfor.

Jeg maktet forøvrig ikke å gå forbi matbutikken. Det ble en is, bananer og kjeks. Rett før jeg så butikken spurte jeg om vann i et hus. Kvinnen der inne utbrøt først at hun ikke ville ha noe, og regnet nok med at jeg var ryggsekkmisjonær. De er temmelig pågående i utkantstrøk, noe jeg erfarte i Hattfjelldal i fjor. Jeg skrev forresten om det i bloggen. Damen gav meg vann og var svært hyggelig da jeg forklarte henne om min misjon.

Jeg kom meg snart opp i høyden. På kort tid syklet det forbi hele tre grupperinger som tilsynelatende skulle langt. To alene og en familie. De var nok i siget ettersom det ikke ble noe mer enn hilsing. Rett før Sennalandet møtte jeg nok en fyr på sykkel, og han var svært hyggelig og pratsom. Han hadde syklet fra Tyskland og kom via Finland og Karasjok. Nå var han på vei tilbake. Tøff tur. Det ble en lang prat i kveldssola. Nettsiden hans, hvis noen vil friste tysken: www.weltentraum.de.

Et stykke tidligere i løypa fikk jeg øye på noe kjent og kjært i grøfta. Noen hadde mistet et telt, med både inner- og ytterduk. Stengene manglet dog. Kleptomanfingrene mine fisket ivrig etter merkenavn, og det viste seg å være av anerkjent kvalitet. Sjansen er liten for at noen vil finne det igjen, derfor tok jeg hånd om det, for å si det pent. Jeg flyr som fuglen over asfalten om dagen, så det er bare bra med noen ekstra kilogram i sekken slik at jeg blir nødt til å slappe av.

Angående avslapping, så har jeg hatt noen deilige pauser i dag. Før på turen har jeg nesten ikke tatt pauser i løpet av dagen og har praktisk talt gått hele tiden. Asfalten er tøff og solen frister til hvile.

Jeg så for første gang en campingbil som ikke var hvit i dag. Den var attpåtil kledd i knallrød metallic-lakk, noe som egentlig var ganske kult. Kulhetsfaktoren på lang sikt er kanskje noe annerledes. Hvorfor alle andre er hvite er et høyt skattet spørsmål.

Langs den nye asfalten på Sennalandet hadde jeg medvind. Bilene som kom mot meg hørtes ikke før de var tyve meter foran, mens de brummet lenge etter at de var passert. Interessant å tenke over hvor mye vinden har å si for forplantning av lyd. Det samme gjelder jo for lyd i skogen, med tanke på rovdyr.

For dem som er på Facebook kan jeg nå skilte med egen side for Turporten. Alle som vil kan melde seg inn ved å trykke på "Like". Man vil da kunne se innleggene der man ellers ser innlegg fra venner, og slipper å besøke nettsiden. Det skal samtidig sies at nettsiden fungerer best til lesning og visning av bilder. Utover det vil jeg anbefale RSS til dem som forstår slikt. Dette ligger nede til høyre på nettsiden.

Folk har ønsket at jeg skal legge inn hvor langt jeg går hver dag. Den dagen jeg ankom Alta hadde jeg gått 45 kilometer, fordelt på terreng og vei. I dag har jeg gått 50. Jeg er særdeles godt fornøyd med begge dager.

Blomsterbildet forteller noe om hvorfor Alta sies å være så frodig. Sofaen og kuene står i Rafsbotn. Campingplassen på bildet er ikke hvor jeg lå, heldigvis, for den er kanskje Norges tristeste. De siste viser sykkeltyskeren Uwe og utsikt over Sennalandet. Det er strålende flott her oppe.

Alta gir hvile

Han våknet til regnvær. Dråpene rant nedover innerteltet. Regnet gjør treg om morgenen, han gruer seg alltid til å gå ut. I dag kunne han sove lenger. Han skulle til byen.

De slitte lankene bevitnet en grov ferd over tunge vidder. Myren hadde satt sine spor. Ura hadde bitt seg merke i ham. De ville ikke gi slipp. Men havet lokket. Havet er liv. Havet er dypt. Havet er endeløst.

Han spiste sin frokost og pakket sine ting. Sekken skulle med, men kun for å huse verdisakene og innkjøpene. Teltet og de nedslitte tingene ble igjen. Han var ikke redd for dem. "Gamle menn mister aldri sokkene." hadde bestefaren alltid sagt. Den tid er over nå. Ordene lever fortsatt i ham. Som suset fra skogen.

I øsende regn og blendende sprut fra forbipasserende motorvogner famlet han seg fram til Altas indrefilet. Mannen søkte postkontoret, men fant først matbutikken. Den gjorde alt den kunne for å suge ut blodet fra den tynnslitte stakkaren, men hans innbitte vesen var ikke til å rikke. Posen hans tynget den værbitte sekken, men ikke så meget at han ikke kunne hindre den fra å gå i dørken. Han fattet mot og fant utgangen.

Utenfor var været fortsatt det samme. Han lot blikket gli over skiltene, myste til rynkene foldet seg om de dype øyehulene og fant snart det han lette etter; "Posten".

Kjøpesenteret var varmt og gjestfritt. Det luktet nybakt. Han hadde ikke smakt gjærbakst på snart en uke. Borte ved rulletrappen fant han skiltet som skulle vise veien for de som ikke før hadde satt føttene innenfor. Der nede til høyre fant han navnet. "Posten" stod det. "Posten." Denne statlige tjenesten var det nærmeste han kom nødhjelp på denne altfor lange turen. Han var langt hjemmefra. Han kunne føle kallet. Jo lenger vekk, desto sterkere.

"Sendingsnummer?". Mannen kvakk til. Kvinnen bak skranken strammet munnvikene. "Sendingsnummer?!". Han forsøkte å forklare at han ikke hadde fått det. "Moe..." mumlet han. "Moe." Kvinnen smatt ut på lageret og kom tilbake med en liten pakke. Hun smilte. Navnet var riktig. Han fattet den brune, slitte pakken under armen og føk ut. Dagen var reddet.

Nede ved utgangen så han skiltet som så mange ganger hadde belastet kontoen hans. Blikket flakket. Fram og tilbake. Han ville ut, men lukten slapp ikke taket. Pizzaene der inne var varme. Døren var åpen. Lukten seg ut. Han visste så godt at det bare var et triks. Selg mer, selg mer. Han så det overalt. "Motstand gjør sterk." tenkte han. Men i dag var han for svak.

Servitrisen tilbød buffét. Han svelget, og tok menyen. Musikken var funky. Lokalet var tomt for mennesker. Han følte seg godt. "Buffét og øl." utbrøt han. Kortet ble en anelse mindre. Det var snart ikke mer igjen av det etter en lang sommer uten arbeid. Plasten skrek etter påfyll.

Borte ved bufféen forsynte han seg grovt. "Grådighet varer lengst." tenkte han. Altfor ofte hadde han falt for dette begrepet. Altfor ofte hadde han lidd. Likevel satt det ved ham. Det var hans fødselsmerke. Han levde for dette. Aldri skulle han gi etter for overmakten.

Bufféen var tom. Glasset tømt. Kaffekoppen kald, men det var intet igjen. Puten på stolen hadde for lengst fått tilbake sin opprinnelige form. Bare litt regnvann beminnet slaget som nettopp var hendt.

Sårene var grodd med årene, men kunne fortsatt skimtes. Piggtrådene hadde revet godt i leggene den gangen. Som en slagen mann hadde han ligget der. Heldigvis var han ikke alene. Han fikk hjelp. Kom seg i hus. Fikk plasterlapp. De var ikke dype. "De vil gro." sa gymlæreren. Piggtråden fra det gamle gjerdet ute i skogen var rusten, men hjalp ikke mot lærerens kamferdråper. Dråpene sved som syre.

Dråpene lå på duken. Mannen sto ved teltet, fomlet med tankene. Hva skulle han gjøre? Pizzabitene trykket ikke lenger mot magen. Men duken var våt. Han tok sekken og lette etter et tørt sted. "Grillhytten er alltid ledig." tenkte han. Med det mente han "fritt for folk". Han likte det slik. Derfor var han blitt som han var.

Han gikk ikke ut igjen før sola var nede. Kartene var ferdigpakket. Ruta var prikket inn. Han var klar. Som en ørn med mus i blikket gjorde han seg klar for det siste krampetaket. Havet lå der framme. Det var snart på tide å reise seil.

Endelig Alta

Jeg maktet å stå opp klokken syv til tross for sen kveld i går. Når jeg finner nettverk går det merkelig nok mer tid. Luften ute var fylt av tåke. Jeg var halvveis i ørska, men kom meg i marsj en time senere. Frokosten var klar i hånden. Jeg måtte bare finne en bekk.

Terrenget hadde begynt å kjede meg, med sine myrer, koller og steinblokker. Etter at frokosten var unnasvelget fikk jeg lyst til å dra på for å komme bort fra ensformigheten. Jeg kjørte på med tidvis småløping i et par timer, og rakk bortenfor Sandåsvannet godt før elleve. Sekken veier nå under 20 kilogram, og det føles som ingenting når man har båret og gått i lang tid.

Etter vannet var det bare å komme seg over et høydedrag før slutten av vidda åpenbarte seg. Jeg fant snart spor etter firehjulinger som ledet meg inn på stien jeg hadde sett på kartet. Den skulle gå helt til riksvei 93, som binder sammen Alta og Kautokeino.

Stien gav meg tid til å sakke farten. Underlaget var steinete, så det var uansett ubehagelig å gå raskt. Været var blitt bedre utover dagen og myggen var bare tidvis plagsom.

Jeg ligger nå på en campingplass noen kilometere utenfor Alta sentrum. I morgen skal jeg inn dit for å proviantere og hente en pakke.

Jeg hadde først Abisko/Narvik som ydmykt mål for sommeren. Ettersom kroppen fungerte overraskende bra skjønte jeg snart at jeg kanskje kunne kjøre rett i mål. De siste ukene har kroppen gått som vinkelsliper i kjøttdeig, så det er ingen vits i å hemmeligholde de åpenbare planene; jeg går for Nordkapp!

Dagens bilder viser mange motorspor. Jeg har også fått med et hjemmelaget vindskur. Samene er mestere til å finne nye bruksområder for gammelt skrap, noe som er en veldig god egenskap. Det estetiske er en helt annen sak. Veibildet viser hva som straks møtte meg da jeg skred ut i fra skogsbilveien. Det tok meg 40 minutter å gå til enden, som man så vidt kan skimte. Dagens siste bilde er en verdig vinner av konkurransen om Norges styggeste låve. Her er stilkrasj på stilkrasj. Det ser ut som om de faktisk har lagt ned en del arbeid for å gjøre den stygg. Den kan trolig fungere både som fugleskremsel og menneskeskremsel. Tyvene holder seg nok på god avstand.

Solen har snart gått ned her oppe i midnattssolens land, og klokken er bare 22. Turen begynte rundt sankthans. Nok en gang kan jeg bruke mitt enorme bibliotek av høykvalitetslåter for å understreke poenget, og siterer Morten Harket; "Summer moved on.".

Finnmarksliv

Jeg startet dagen til Dire Straits' Sultans of Swing. Sangen har toppet listen i hodet min i flere dager, og nå var det på tide å høre den uten at det bare er hjernen som setter reprisen på repeat.

Solen stekte på duken mens jeg lå som et blekt rundstykke der inne og strevde med sportsteipen. Heten var heldigvis ikke uutholdelig. Formen var god, men kroppen treg. Rutinene seg unna som rennende kvae. Det hjalp å komme i marsj.

Jeg har nå gått over til å spise frokost gående, og sparer en del tid på det. Det handler bare om å få på sportsteip og klær om morgen, så er jeg klar. Jeg sparer ikke bare tid, men unngår å bli passiv og søvnig som jeg ellers kan bli når jeg ligger og spiser. Det blir gjerne til at jeg slapper av og tar det piano. I disse dager er det en slett holdning som ikke fører fram.

Jeg begynner å bli dritt lei vellingen som jeg blander ut i müslien. Det er et svensk produkt som jeg kjøpte i Björkliden, for barn fra seks måneder og oppover. Morsmelkerstatning er langt bedre, og inneholder den samme ekstreme blandingen av vitaminer og mineraler og andre vitenskapeligheter.

Noe annet som plager meg er heiloen. I begynnelsen var den en pen fugl med et vakkert pip som fulgte meg i et sett. Nå er den en plageånd av verste sort. Den har det med å være i nærheten av teltet, hvor den sitter og piper og piper og piper og piper. Snakk om ensformig låt. Når jeg begynner å tenke på den får jeg ikke lyden ut av hodet. Det verste er å våkne midt på natta og høre pipene. Da er det et sant helvete å få sove igjen. Hadde jeg hatt en hagle ville jeg vært farlig nær ved å skyte den, hvis jeg bare ikke hadde vært fuglevenn. Man ser i alle fall at livet på langtur er noe ganske annet enn en eneste lang dans på røde roser.

Myggen ble mye mer plagsom for noen dager siden, men i går var den ikke ille. I dag har den nok en gang summet rundt hodet mitt. De er mange, de er tørste og de er ville. Likevel driver de meg ikke til vanvidd, og det er trolig fordi de ikke setter seg i fjeset. Av en merkelig grunn har jeg sjelden blitt bitt der de siste ukene. De stikker gladelig gjennom trøya, men jakka har nå satt en stopper for det. Å gå med badstue rundt overkroppen er bedre enn tusener av nålestikk. Jeg tror det er jakken som gjør meg ekstra sliten og svimmel, fordi jeg ikke blir kjølt ned. Det er likevel verdt det.

Terrenget veksler mellom blokkur, uendelige myrer og lettgått vidde. Det tar lengre tid å gå her enn jeg hadde trodd. Finnmarksvidda øst for veien mellom Alta og Kautokeino skal være langt enklere å gå på, så vidt jeg har hørt. Jeg går i utkanten, noe jeg ble advart mot på forhånd.

Jeg dropper oftest å nevne stedsnavn i bloggen. De er vanskelige å lese riktig og umulige å sette i kontekst for kreti og pleti. Det er langt enklere i sør, hvor man gjerne har et forhold til mange fjellnavn fra før. Jeg ligger nå ved vannet Guhkes Hoalloluoppal i området Cuidnárlákhu, for den som lurer...

"Knas." Kna-knas." Plutselig hadde den minste stangbuen på teltet en annen form enn før. Jeg lå og plukket ut bilder til kveldens innlegg da jeg plutselig hørte den første lyden. Jeg skjønte ikke hvor det kom i fra, og trodde først det var noen utenfor. Deretter neste knaselyd, og plutselig hang duken litt innover. Ikke "knekk", men "knas". Merkelig. Det tok litt tid før jeg husket at jeg alltid har med reserveledd. Jeg kom meg ut, tok ned halve teltet, byttet ledd og fikk strukket duken igjen. Rett etter at stangen knakk begynte det passende nok å regne, men jeg rakk å ordne det før de verste dråpene tok til. Regnet ville gjort det særdeles kjipt hvis jeg ikke hadde hatt med reserveledd. Det samme skjedde i Snåsatraktene i fjor, og da holdt leddet noen strakser før det knakk igjen samme kveld. Jeg hadde heldigvis to.

Det første, dårlige bildet viser hva man kan finne i finske turistkoier. Det neste viser finnehytta Kopmajoki i idylliske omgivelser ved Somásjárvi. Deretter to bilder av en sjarmerende elv i Reisa Nasjonalpark. Neste viser strømgaten som tok meg ned i Reisadalen. Bildet med broen viser Nedrefosshytta ved Reisaelven. Fossebildet er naturlig nok av Imofossen. Hva den andre kalles aner jeg ikke. Imo er den til høyre - tror jeg. De neste viser bilder av vidda fra i går og i dag.