søndag 30. oktober 2011

Nesten Skåla








Lørdag 29. oktober

Skåla er en av de mest kjente fjelltoppene i Sogn og Fjordane, og trekker årlig mange tusen turister opp de bratte bakkene mot 1848 meter. Jeg hadde vært der en gang før, nemlig under Skåla Opp, som er et av de mest populære motbakkeløpene i landet. Forrige gang gikk det mest i svette og tung pust, og derfor husker jeg ikke så mye av området utenfor stien. Nå ville jeg ta meg en tur til.

De fleste går opp fra Loen, og mange av dem er gjester ved ærverdige Hotell Alexandra. Stien slynger seg nær en frådende elv de første kilometerne, som stedvis slipper seg nedover høye stup og danner spektakulære fosser. Elven er severdig flomstor både titt og ofte, for her i vest er vi velsignet med god og saftig nedbør omtrent hver dag. Noen hevder at hver dag er en fest. Min erfaring er at hver dag er en test.

Oppe i bakkene kuttet jeg til noen granpinner for å bruke som snøplugger. Dette fant jeg på under Norge på langs, ettersom jeg innså å ha glemt plugger da jeg hadde ankommet Ljosland, hvor skigåingen skulle begynne. Jeg kan sterkt anbefale dette. Pinnene veier ikke mye mer enn aluminiumsplugger, de er gratis og er ikke for søppel å regne om man glemmer en og annen.

I forhold til sist gang holdt jeg nå en behagelig hastighet, men hadde samtidig 15 kilogram på ryggen. Ingen grunn til å bære lite hvis man ikke må.

Jeg tok meg en pause i høyde med Tjugensætra, som ligger på andre siden av elven. Der borte fant jeg en koselig plass med noen små bygg, som nyter en fabelaktig utsikt over Loen. Etter en alt for lang vurdering, bestemte jeg meg for å telte på en liten plass ovenfor sætra. Klokken nærmet seg den attende timen, og mørket ville raskt sige oppover fjellsidene.

Det var godt å atter ligge i teltet, selv om forrige helgs natt under åpen himmel var minneverdig. Kveldens middag var også av mine bedre på tur, med potetmos, kjøttboller av lam og meierismør. Som dessert fulgte mange timers dødtid, uten annen underholdning enn mine egne tanker og bruset fra elven.


Søndag

Jeg våknet noen ganger før jeg mekket grøt halv ti. På grunn av omstilling til vintertid var klokken egentlig halv ni, uten at jeg hadde oppdaget det. Det fikk merkelig nok ingen store konsekvenser.

Regnet trommet på duken fra tid til annen, og formildet ikke omstendighetene for å komme i gang med dagen. Det er ikke videre fristende å være ute i regn når man kun har bomull i ytterklærne, men jeg ville gi dem et forsøk.

Noen hundre høydemetere lenger opp var det snø nok for skiene. Det var temmelig glatt, og jeg hadde ikke medbrakt feller. Snøen var ikke særlig dyp, og skiene sank ofte igjennom og ned mellom steinene under. Det ville ha vært en pine uten plankene, men så fikk stålkantene også gjennomleve et mareritt oppetter bakkene.

Smått om senn kom jeg meg opp i skaret mellom Skåla og Rongjuvnibba. Føret hadde bedret seg den siste kilometeren, men været ble stadig mindre medgjørlig jo høyere jeg klatret. Jeg fulgte noen varder videre fra skaret, etter å ha satt igjen ski og sekk. Sistnevnte er noe jeg ikke liker å gjøre, så jeg ville se an oppover mens jeg fortsatt hadde en viss kontroll på vardene og mine egne spor. Jeg kom meg opp til den fjerde varden etter skaret, og kunne skimte den siste bakken før toppen. Sikten varierte, men ble dårligere mens jeg sto der oppe. Tåken kom og gikk, med stedvis tykk konsistens. Det diagonale regnet fra de siste timene var blitt til horisontal snø, og gjorde det mindre trivelig å stå der oppe våt til skinnet mens vinden snek oppunder jakkeryggen.

Jeg valgte å snu, selv om toppen var noen hundre meter unna. Det er ikke gøy å kave rundt i uværet uten livsnødvendigheter, attpåtil oppe på et bratt fjell. Skåla har riktignok en selvbetjent steinhytte på toppen, men slikt gir likevel ingen garanti.

Returen var spennende nok de første ti minuttene, med tiltagende uvær og kald kropp. Nedenfor skaret kom alt i balanse, og jeg kunne skli nervøst nedover på de smale skiene.

Nede ved Tjugensætra pakket jeg teltet som jeg hadde latt stå igjen, og fortsatte nedetter elva mot fjorden. Skåla får besøk senere.


Øverst ser man Loen, sett fra Tjugensetra. Dernest en enkel smørblomst som tviholder på livet. Det neste viser en av de mange steintrappene opp mot Skåla, som blir lagt av arbeidere fra Himalaya. Disse skal redusere slitasjen fra de mange turistene. Ellers er det verdt å merke seg refleksjonen i isen på Skålavatnet, et syn man kun ser ved overvann. Det siste viser Skålavatnet og Vesleskåla, med Loen og fjorden der bak.

mandag 24. oktober 2011

Strynefjellet







Lørdag, 22. oktober

Snøen har kommet til Stryn, om enn bare i høyden. Den kommer nærmere for hvert snøfall, men det tar tid. I blant kommer også varmen tilbake og nøytraliserer mesteparten av det hvite gullet. Strynefjellet får ikke like mye nedbør, men ligger i høyeste grad i den nåværende snøsonen, med det meste av sitt areal på snaufjellet eller høyere. Jeg har passert Strynefjellet mange ganger i høst, og hver gang har det forsøkt å lokke meg ut til seg. Denne helgen lot jeg fjellet få sitt.

Jeg forlot bussen litt etter fire, noen kilometer øst for Grotli. Sjåføren tenkte nok sitt, ettersom alle kunne se at snølokket var temmelig tynt. Myrmoene hadde sine brune flekker, og de ville ha vært i flertall hvis jeg hadde spurt en brillebefengt akademiker. Jeg visste at fjellet ikke var kledd for midtvinters, men hadde forventet noen færre farger. Det har ikke blitt for mange høstfarger så langt i år, men for denne anledningen var jeg kledd i rødt (les: vinterantrekk).

Været var forholdsvis godt, med vindstille og overskyet. Så lenge det ikke regner eller sludder til skiføret kan de andre variablene leke fritt. Når man er mye ute må man like labert vær. Jeg er riktignok ikke så mye ute for tiden, men innstillingen har satt seg i meg fra tidligere år.

Det tok ikke lang tid før jeg fant meg en lun furumo. Jeg brukte en god time på å finne rikelig med tyrived, og som ellers fanger jeg mye mer enn jeg trenger. Kjelen koste seg snart nede i glørne, og det tok ikke lang tid før den putret om å få menge seg med den tørre potetmosen. Med makrell i tomat ble middagen sedvanlig gørrkjedelig, ettersom jeg hadde glemt meierismør og krydder. Tyribålet og litt snacks gjorde opp for det.

Jeg kom meg i posen en halv time før kvelden stengte, og frøs litt før jeg fant meg til rette.


Søndag

Noen ganger er jeg redd når jeg er på tur alene. Kombinasjonen av tussmørke og nære lyder gir liv til forestillinger om banditter, lystmordere, romvesener og andre fantasiskapninger. Denne kvelden var jeg uvanlig avslappet, og tenkte knapt to ganger da jeg hørte noe. Jeg godtok mine egne rasjonelle forestillinger om at lydene kom i fra bekkene, isen, vinden, plantene og et og annet dyr, noe de naturligvis gjør. Det er likevel ikke grenser for hvor irrasjonelt man kan gruble hvis man først lar tankene få gro.

Denne natten var den beste utenatten jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Jeg våknet riktignok flere ganger, og vet ikke hvorfor. Jeg var ikke kald en eneste gang, og været holdt seg. Himmelen ble stjerneklar etter hvert, noe jeg la merke til fordi jeg våknet, og å våkne til bedre vær er bare en fornøyelse.

Jeg lot solen stå opp før meg, bare for å nyte den gode følelsen. Ettersom været var såpass bra på kvelden hadde jeg ikke satt opp presenningen. Den tette furua over meg ville hjelpe en god del hvis været skulle svikte. Det er alltid best å våkne i fri luft, heller enn i teltet. Tilgangen på frisk luft har sin del av æren.

Bålet tok raskt fyr. Tyri og bjørkenever i kombinasjon er en sikker vinner. Det blir egentlig for enkelt, og utgjør ingen særlig treningsverdi for dem som tenker såpass kjedelig. Havregrøt med tørrmelk og ferske eplebiter som frokost var faktisk ikke verst, selv om jeg muligens synes at den er best uten melk.

Jeg kom meg i sporet litt etter elleve. Med ny smurning under skiene var ikke føret så aller verst, og jeg kom meg raskt opp i høyden hvor snømengden var mer enn god nok. Solen tok tak med en gang, og med den litt gamle og råtne snøen følte jeg at sesongen minnet mer om påske enn senhøst. Temperaturen var også deretter. Skjorten fant raskt sin plass i sekken, i bytte mot solkremen.

Ved bålet hadde jeg blitt gjestet av en overivrig spettmeis, og her oppe i høyden fikk jeg snart se noen rypekull. De var hvite som snøen, og trykket lenge før de gadd å lette. Den siste satt stivt helt til jeg sto en halv meter fra, riktignok uten at jeg så den før den hadde lettet. Jeg stjal en fjær som minne.

Det er ikke mange navn på kartet her oppe, spesielt når man går såpass kort. Jeg startet ved Stuttgongen, og sto nå høyt oppe ved bekken Mosagrovi. Det rant livlig i alle bekker og far, noe som ellers ikke er så vanlig når snøen kler grunnen. Åpent vann er praktisk, ettersom man ikke behøver å smelte mye snø for drikke.

Jeg fulgte fjellet i omkring 1100 meters høyde, og holdt meg sør for Rundhaugen, som rager 1339 meter til værs. Et par timer før bussen skulle gå fra Grotli, sto jeg med utsikt til hotellet. Skianlegget lå der borte i det fjerne, med sin danske fallhøyde. Her er ikke natur for utforkjørere.

Det var vanskelig nok å ta seg nedover på spinkle ski i den råtne snøen. Jeg brukte mine senest innkjøpte fjellski, et par som kostet meg 10 kroner på et loppemarked ved Småbergan barnehage i Trondheim. Jeg ville egentlig bare ha bindingene, men skiene viste seg å stå til gull.

Jeg kom meg ned på en liten time, og kunne snart late meg nede ved et vinterstengt Grotli Hotell. Varmegradene og det klare været gjorde det ikke spesielt ubehagelig. Strynefjellet har vist seg fra sin beste side, så det tar nok ikke lang tid før jeg vender tilbake.

Flere bilder kommer på Facebook.

mandag 12. september 2011

Stryn









Høstens første tur er historie. Jeg bor nå i Stryn, og derfor vil mange av turene framover utspille seg i nærområdet. Stryn og omegn har en natur som er typisk for Vestlandet, med stupbratte fjell som skyter opp fra den bregrønne fjorden. Her er flust for folk som liker seg ute.


Lørdag

Helgens tur har kun en overnatting. Leiren ligger tre timers gange fra Stryn sentrum, like ovenfor en skiheis. De fleste lokale synes å foretrekke det aller nærmeste fjellet for dagsturer, og det gir meg anledning til å vandre i ro og mak ellers i området. Når man har bodd et sted lenge nok vil ikke nærområdet være like spennende, men for en fersking som meg varer nysgjerrigheten en god stund.

Jeg startet turen med å gå opp til Stryn Skisenter og videre til Bøasætra, før jeg fortsatte rett øst til Bubergskaret, med høyde 907. Skisenteret må ikke forveksles med det mer kjente sommerskisenteret, som ligger på Strynefjellet, en times kjøretur lenger inn i landet.

Dagens ferd sluttet altså like ovenfor øverste skiheis, sør for fjellet Natakupa (1400). Jeg aner ikke hva navnet kommer av, og fantasien hjelper meg heller ikke særlig langt. Dialekten i området gir meg allerede problemer med å forstå hva som blir sagt til daglig. Kanskje jeg finner ut av navnet senere.

Området er svært steinete, med mange ulike steintyper. Den sedvanlige granitten er ikke like dominerende her som på Østlandet, og spesielt er det en lys type som fanger oppmerksomheten. Plantene har jeg sett før, men til gjengjeld er det svært frodig. Det er ikke uten grunn at uttrykket Fagre Stryn har blitt viden kjent.

Jeg har stort sett brukt tiden til å kikke og fotografere, og derfor har det gått mer tid enn planlagt. Leiren ble altså lagt før det egentlige målet, uten at det gav meg noen tunge tanker.

Sauen er på alle hauger, og gir meg sjarmerende selskap med sine mange fakter. Dyrene her oppe er mer skvetne enn nede i dalen, naturlig nok, men jeg kommer nært nok. Utover ullkulene er det ravnen som regjerer luftrommet.

Været er Stryns store og svært uforutsigbare variabel, men solen var ofte med i dag. Regnet kommer og går daglig her omkring, noe jeg allerede har lært å kjenne. Så også i kveld, men har man telt er man stelt, lyder et forholdsvis nytt ordtak. Det er godt å være tilbake i vante baner, med potetmos og annen luksustrøst, etter en tid uten særlig turaktivitet.


Søndag

Jeg våknet noen ganger før jeg gadd å stå opp. Dråpene trommet på teltduken med noen få avbrudd, og med varierende intensitet. Mellom ni og ti fikk jeg laget meg havregrøt, med tørrmelk og hjemmelaget eplesyltetøy. Jeg kom i gang opp bakkene mot Natakupa klokken 11, men uten pakning. Det er fantastisk å gå på tur uten særlig mye på ryggen, noe jeg har gjort alt for lite. Den tunge sekken stjeler oppmerksomhet og mobilitet.

Oppe på Natakupa ble jeg møtt av et kraftig uvær rett etter ankomst, og valgte å ri stormen av bak varden. Det fungerte optimalt, ettersom været veksler raskt her i vest. Plutselig blir været bedre, men ofte for en kort periode. Man må gripe sjansen. Å ta værpauser i le bak steiner og annet føyer seg inn i rekken av smarte ting som jeg vanligvis ikke gjør, og det skyldes at jeg prioriterer å gå, koste hva det koste vil. Det er deilig å kunne ta mange pauser, og ikke føle at klokken tikker.

Natakupa har en ørliten bre på sin østre flanke, og jeg fant også et boltet topptaufeste noen meter bortenfor toppen. Et merkelig sted å bolte, men for all del.

Vel nede ved sekken fortsatte jeg mot foten av Sølvberget, som er litt lavere. Jeg kunne se toppen fra lang avstand, men da jeg omsider nådde opp hadde tåken kommet meg i forkjøpet. Det ble en rask pause før jeg gjøv løs mot Karifjellet. Tåken fulgte med som en slitsom venn, og gav meg ingen pause. Jeg fikk først et glimt av utsikt på neste topp, Holskarhornet.

Været hadde gitt regn hele dagen, med noen få pauser. På vegen ned fra toppen og mot Holskaret opplevde jeg det verste regnværet jeg har hatt i år, med vannrett pissregn i kulings hastighet. Jeg kunne ikke annet enn le, selv om det gav meg en hard tørn på veg ned det bratteste henget på turen. 15-20 kilogram på ryggen trekker godt nedover lia.

Jeg kom meg raskt ned til Holevatnet, som er drikkevannskilden til en liten bygd i nærheten av Stryn. Dette var kjente trakter, etter at jeg hadde løpt opp hit en ukes tid tidligere. Det kan høres langt ut, men er ikke lenger enn en time hjemmefra. Hjemturen langs kjerrevegen ned fra vannet og videre til sentrum var det eneste som gjensto før den stakkars kroppen kunne få sine timer.


Bildene er temmelig selvforklarende. Jeg var heldig og hadde pause da en sau kom brekende over kammen. Legg godviljen til, og tenk på den som en slags koselig elg i solnedgang. Flere bilder på Facebook-siden.

lørdag 23. juli 2011

Den tragiske dagen

Fredag 22. juli

Den første morgenen med regn var også starten på siste dag for turfølget mitt. Jeg skulle bli igjen, mens de andre skulle returnere.

Dagens mål var Storronden, en enkel topp i nærheten av hytta og teltet. Min søster sto først opp, og befalte en rask start. Vi hev i oss noen skiver og pakket sekkene. Amund valgte å passe teltene.

Regnet hadde stilnet, og vi labbet tilfredse oppetter lia. Det var kun en liten gruppe turgåere foran oss, som vi snart tok igjen.

Storronden har en slak og jevn profil, med to bratte partier, nederst og rett før toppen. Den er ganske kjedelig, men egner seg for alle. Dette gjaldt i særdeleshet i dag, hvor tåken og duskregnet regjerte himmelen. Med fritt utsyn blir det meste trivelig.

På grunn av været ble det få pauser. Vinden var tidvis sterk og tåken tykk, og kombinasjonen gjorde huden kald. Pausen på toppen ble ganske kort, men vi fikk med oss den stupbratte østsiden, hvis avgrunn besto av kritthvit tåke. Det gjorde den mindre fryktinngytende og desto mer spennende. Med fjeset ned i avgrunnen følte jeg at vinden blåste oppover, et fenomen som ikke er uvanlig på slike steder.

Returen gikk forholdsvis raskt, de fuktige forholdene tatt i betraktning. Vi møtte kun tre andre grupper på vei ned, så det var få turgåere ute i været. Amund kom oss etterhvert i møte, etter å ha fått mark i bena nede ved hytta.

De andre samlet raskt sakene før returen. En halvtimes tid i teltet var nok før de strøk i vei mot bilen. Jeg var nå overlatt til meg selv, som så ofte ellers.

De neste fem timene ble brukt til å lette samvittigheten for bloggen, samt å bøte på for tapt interaksjon med omverdenen.

I løpet av kvelden fikk jeg høre om de tragiske hendelsene lenger sør, og resten av turen ble farget av dette. Jeg reiste hjem dagen etter.

Veslesmeden

Torsdag 21. juli

Vi våknet til solskinn og kvalmende teltvarme. Luften stod nesten stille, så det var ikke mye som holdt meg fra å krype ut.

Det er sjelden jeg ikke spiser kjedelig frokost, men i dag var det annerledes. Vi hadde kjøpt med oss egg og bacon, noe som selvfølgelig ikke var min idé. De andre tenker alternativt, og får meg ut av den vante banen.

Med proteiner i bringa og sol i fjeset satte vi oppover lia langs Lonin og etterhvert Rondhalsbekken. Begge er leverandører til Rondvatnet, og finner flere av sine kilder oppunder tindene i vest. Blant disse fjellene var Veslesmeden det ydmyke målet for dagen. Toppen er lett tilgjengelig, med en lang, slak oppstigning fra Rondvassbu.

Ingen av oss er av den gode, gamle sorten som lar mobiltelefonen ligge igjen hjemme. Med utsyn helt ned til Furusjøen sørøst for Mysuseter fikk vi strålende gode signaler, bokstavelig talt. De livsviktige nyhetene fra Tour de France var førsteprioritet, dernest den høyst avgjørende e-posten.

I dag som i går glemte jeg å fylle på vann ved siste kilde, og måtte nøye meg med noe sandholdig. Jeg tror ofte at det stadig ligger en kilde enda høyere, og unngår å fylle for å spare vekt. I de verste tilfellene kan det bli rimelig tørt i kjeften.

Oppe på 1871, sørøst for Veslesmeden kan man spasere uhindret ganske lenge inntil den siste kneika før toppen. Med knallblå himmel så vi rett hjem hos alle Rondanes 2000-metere, foruten den navneløse tinden nordøst for Midtronden.

Etter en del knipsing slet vi oss opp til målet på 2015 overhavsmetere. Her var enda bedre utsikt, vindstille og flate sittesteiner. Som så ofte ellers fant vi noen buer av oppstablet stein, men de var unødvendige denne dagen.

Brød, nøtter, sjokolade og vann sto høyt i kurs, mens regnskyene nærmet seg fra nordøst. Etter å ha lagt alle toppene øst for Rondvatnet i blind vigør, kom de etter oss. Vi ble innhentet på vei ned, men dusjen varte kun ti minutter. Deretter stekende sol og vindstille. Været i fjellet lever sitt eget, upåvirkede liv.

Vi kostet på oss en pause i den sterke solen, og fortsatte deretter ned mot Kaldbekkbotn langs vestsiden av Svarthammaren. Blokkura var løs, men vi var forsiktige. Vel nede gjøv vi løs på flyene langs østsiden av Kaldbekken. Det går en gammel T-sti her, som ikke lenger blir vedlikeholdt. Den går forbi en dyregrav, og kan være spennende for folk som ikke har mer fornuftig fore.

Nede ved teltet ble det eldgammel Real turmat i sola, før vi kapret en salong på Rondvassbu mens de egentlige gjestene spiste middag. Det ble øl på øl, men ikke flere. Etter en del kortspilling med fremmede og et møte med en gammel kjenning kom vi oss tilbake til teltet før regnet satte inn.

En god avslutning på en heldig dag, hvor vi akkurat hadde gjestet fjelltoppen før den ble innhyllet i skodde.

Det siste bildet viser dyregraven. De andre er selvforklarende.

fredag 22. juli 2011

Vinjeronden og Rondeslottet

Onsdag 20. juli

Vekkerklokka gikk som vanlig i vasken. Vi våknet til samme vær som kvelden før, nemlig tåke med himmelglimt. Klokken viste 10.30 da vi la i vei. Målet for dagen var Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet.

Vi var ikke alene i dalen. På ingen måte. Før vi la i vei så vi folk som strømmet ut langs alle stiene fra hyttesentrumet. De fleste startet nok tidligere enn oss. Da vi kom i gang gikk vi etterhvert forbi flere grupper med turister, av ulikt kaliber. Hyggelige folk, som vanlig.

Dalen opp til Rondholet er lettgått, med slettemark flere steder. Her er altså ikke bare stein, men grønne lunger og sildrende bekker. Den er på ingen måte noen tropisk oase, men et frodig innslag i et ellers steinete terreng.

Tåken hadde ligget godt over toppene siden kvelden før, og da vi kom opp i passet sør for Vinjeronden tok vinden tak. Vi gjøv på oppover selv om været og tåken sparket oss ned. Oppe på toppen (2044) hadde vi 50 meters sikt, og ble enige om å gå for Slottet.

Veien fram var brått, våt og stedvis løs, men temmelig trygg. Før den siste stigningen i sørhellingen klarnet det plutselig opp, med sol og store hull i skylaget. På vei opp i ura gjorde skyene helomvending, og testet tålmodigheten vår nok en gang. Rondeslottet (2178) har en stor og velbygd varde, av typen man la opp i gamle dager. Det er vel slik det bør være på det høyeste fjellet her omkring.

Vi hev i oss noe mat bak en levegg, og kom oss ned igjen. Pausene blir ofte slik på høye topper hvor været er ullent.

Rondanes fjell har mange naturlige huler og overbygg i blokkura, noe som kan skyldes den skiferaktige lagdelingen her omkring. Det er mange fine steder å søke ly om været ikke skulle imponere.

Tilbake i passet sørøst for Vinjeronden vurderte vi å gå opp til Storronden fra nordvest, men droppet det på grunn av all den løse steinen. Ruta var fristende, men det får bli en annen gang.

Vi kom oss raskt ned dalen, og rakk et forbigående regnskyll like før teltet ble nådd. Noen dråper regn etterfulgt av stekende solskinn gir den beste kontrasten man kan få. Litt hat med etterfølgende nytelse.

Min middag besto av Real turmat produsert i 2001, fra Forsvaret. De gamle sølvpakningene slår dagens ned i støvlene. Etter en horisontal time i teltet besøkte vi Rondvassbu. Det smakte usannsynlig godt med Solo og Pepsi på glassflaske.

Sittegruppene var temmelig fulle. Vi fant oss noen små puter etterhvert, og tørrpratet med noen turister. En av ulempene med turisthytter er at man stues sammen og tvinges til å sosialisere med ukjente når man er sliten og egentlig vil slappe av i ro og mak. Man kommer naturligvis ikke utenom dette, men så kan det også bli overraskende koselig hvis man havner med de rette menneskene.

Hytta hadde sine spennende personligheter. En rødmusset, stivbent kar med ølmage som knapt kunne gå, og en kvinne i postbuduniform som fisket med flue. For ikke å nevne alle mennene med langt, mørkt hår.

Vi kjøpte oss en flaske lokalbrygget Atna-øl. Gjæren på bunnen ble dessverre med inn i munnen og ødela smaken. En tur bort i det lokale Jutulhogget reddet kvelden, og gav oss noe fint å tenke på før vi la oss. Severdigheten består av et ti meter dypt og hundre meter langt kutt i terrenget, med en foss innerst, for dem som våger seg inn langs bunnen.

Det er forresten flust med lemen i terrenget. De fleste er i levende live. Vi gambler med urenset vann så lenge flaksen rekker.

Topper i Rondane

Tirsdag kveld, 19. juli

Toppene i Rondane har lenge ligget i hodet for sommeren. Området er lett tilgjengelig med kollektivtrafikk, og fjellene er relativt enkle å bestige. Denne gangen har jeg med meg søsteren min og Amund.

Vi kom fram til Rondvassbu noe før midnatt. Hytta er betjent, og med sin beliggenhet i hjertet av nasjonalparken er den et naturlig mål for turer hit opp. De fleste av toppene ligger i umiddelbar nærhet, og nås enkelt i løpet av en dagsmarsj.

Vi kunne naturligvis ikke koste på oss hytteluksus, og hamret opp teltet i det store vierkrattet sør for bua. Mens vi skulte opp på forbipasserende, og passet på å vende hodet vekk før de kunne hilse på oss, fikk vi i oss noen blingser av Annes hjemmelagde brød.

Vi kom oss i posene noe etter ett, og hadde store planer om å stå opp tidlig.

søndag 17. juli 2011

Skredahøin og hjem








Fredag, 15. juli


Det ble vel fem-seks timers søvn før Jon kom og vekket meg klokken 06. Han er god på å stå opp tidlig, i motsetning til meg. Jeg vil, men har ikke sjangs.


Den umiskjennelige havregrøten gled ned i dag også, og når man står opp såpass tidlig er det fint med varm mat. Jeg foretrekker vanligvis kald frokost om sommeren, noe som delvis skyldes at jeg ligger til langt på dag, når lufttemperaturen er blitt kvalmende varm.


Vi kom oss i gang mot vest klokken 08. Målet var Skredahøin, Svånåtindane og Langvasstind. Ambisiøst, som vanlig, selv om de sistnevnte kan tas enkelt uten særlig opp- og nedstigning når man først er kommet opp i høyden.


Før vi knapt nok hadde kommet i marsj fant jeg en granat 50 meter fra leirplassen. Den så ikke ut til å ha detonert. Jeg merket av plassen, og rørte den ikke. Noen kilometere senere, på høyden øst for Bandranden fant vi detonerte granater i hopetall. Disse, i tillegg til overnevnte lå innenfor det markerte området hvor man ikke skal oppholde seg innenfor visse tidsrom. Forsvaret har muligens oversett en god del skrapjern, i verste fall også udetonerte bomber. I så fall er ikke området sikkert å ferdes i, selv om gutta i vaktbua hadde fått i oppgave å opplyse om at det var trygt.


Før Bandranden kom vi over en spurv som jaget en røyskatt, like ved en steinrøys. Uoverensstemmelsene hadde trolig rot i et eggtyveri.


Jon krysset Svoni barføtt på grunn av sine lave sko. Jeg hadde jaktstøvler, og labbet over. Det må ha vært kaldt for ham, men han skar ikke ansikt av den grunn.


Ferden opp til den høyeste av Skredahøin bar på blokker, urer, hauger, røyser og mye annet man kan sette "stein" foran. Vi så grått, men himmelen var blå med hvitt slør, og holdt motet oppe selv om øynene datt ned. Oppe på 2004-toppen var utsikten skandaløst bra, og vi kunne se det meste av ruten vår før oppstigningen hadde tatt til.


Før vi steg ned mot vestenden av Svånåvatnet tok vi en velfortjent hvil i den hvite ura. Store partier av fjellet var dekket av hvit stein, med spennende strukturer på de fleste av dem. Mange hadde også en lavflekker i overflaten, som om noen hadde sølt blekkdråper over dem.


Vi spiste og drakk, og kom fram til at vi skulle slappe av i det fine været og si oss fornøyde med dagens fangst, heller enn å gå for de andre toppene. Det er deilig å regelrett kunne drite i planene, uten å få dårlig samvittighet.


Etter pausen begynte returen. Vi ruslet ned dalen mot vestenden av Svånåvatnet. Jon ble bokstavelig talt bergtatt av de store kampesteinene, og begynte å buldre på dem. De fleste ville blitt dritt lei av en dal fylt av store steiner, men her rådet et ungdommelig engasjement som bare naturen fremkaller.


Vi ble snart lei den harmoniske tilstanden, og hoppet videre fra stein til stein langs vannet. Snøspurven var en av de få innfødte som viste seg frem, foruten en rype som forsøkte å lede oss bort. Førstnevnte fugl finner man sjeldent andre steder enn i høyfjellet eller lenger nord, og er således et kjærkomment bekjentskap på fjelltur.


Været hadde vært noe tilbakeholdent fra morgenen av, med et gjennomsiktig skylag som forgjeves forsøkte å stenge solen ute. Den kom likevel frem en gang i blant, og minte oss på hvor vi var brent.


På veg ned mot Fisketjønne gled vi ned en snøbakke så bratt at vi kunne ha satt helsen på spill. Vi var pinlig nøyaktige med stegene, og kom oss vel ned. Etter å ha rundet nok et vann dristet vi oss tilbake over Svoni, og jog opp mot nordsiden av Heimaste Svånåkollen. Vel oppe i høyden gjenstod sjarmøretappen mot teltet, men det ble langt med såre føtter og sultne kasser.


Vi hadde vært ute i over 12 timer da vi ankom teltet, og tilbakelagt tre mil foruten mange hundre høydemetere. Snurringen og potetmosen gled godt ned, og det tok ikke lang tid før Jon kom seg i posen. Jeg rotet rundt i en time til før jeg tok til fornuften.



Lørdag, 16. juli


Jon var i plagsomt godt humør da han sang meg opp klokken 04. Jeg hatet og hatet under frokosten og pakkingen, og så ikke lyset før vi ankom grusveien ved Snøheim, som skulle lede oss ut mot Hjerkinn. Vi måtte begynne tidlig for å rekke toget sørover.


Dagen begynte som gårsdagen sluttet, med et usannsynlig godt vær. Vi spaserte rolig nedover veien, og gjorde unna de fire første kilometerne på tre kvarter. Deretter ventet moskusene på oss fremme på veien, som måtte passeres ved å ta en avstikker ut i lyngen. De gadd knapt å vende seg mot oss, og forventet nok en stor porsjon respekt fra de tynne, spinkle legemene våre.


Lengre nedover kom vi over en moskuskalv, men den valgte å løpe foran oss i ren redsel. Vi følte oss svære, og spradet stolt nedover hakk i hæl på den stakkars kalven. Den fant snart en venn, og tok den med seg nedover veien før den galoperte ut i terrenget ved synet av dagens første bil.


Fotsålene ble stadig sårere, noe jeg har blitt godt vant med fra veigåing under NPL. Det gjør fortsatt minst like vondt selv om jeg har erfart det mang en gang. Vi haltet oss omsider fram til Hjerkinn stasjon, hvor det vanket åpen bygning med toalett og springvann. Det ligger et vandrerhjem like ved, og jeg var ikke sen om å spandere is på Jon. Han hadde det like vondt som meg, men smilet satt som stemplet.


Turen gav oss tre topper: Stortoppen og Midttoppen i Snøhettamassivet, samt den eneste over 2000 meter av Skredahøin. Det gikk ikke som planlagt, men vi gråt ikke nevneverdig av den grunn.



Bildene viser oppstigningen til Skredahøin, elvekryssing, fotavtrykket til en Måsåbjønn, Jon som utfordrer moskusene og den potensielt udetonerte granaten. Flere fotos kommer på Facebook.

fredag 15. juli 2011

Snøhetta

Vi våknet til strålende sol, stille og skyfritt, men frost på bakken. Vekkerklokken sto på 04, men jeg kom meg ikke opp før Jon begynte å mase to timer senere.

Vi hev i oss havregrøt og kom i marsj halv åtte. Fjellet var rolig, og ingen la foran i løypa. Ved nærmeste bekk bunkret vi opp vann og renset det best mulig. Harepesten har gjort oss varsomme, men den gir neppe like store konsekvenser som i 1349. Det hele er sannsynligvis overdrevet.

Vi nådde Snøhetta klokken 10, etter å ha svettet mer enn nødvendig på vei opp. I sedvanlig stil hadde jeg trumfet gjennom at vi skulle gå utenfor stien. Et stykke opp i siden klarte jeg å tryne etter å ha tråkket på en løs blokk, og kuttet opp kne, legg og hånd. Det var vel som fortjent. Man skal jo helst ikke gjøre uvanlige ting i Norge.

Oppe på toppen traff jeg overraskende nok en kamerat med kjæreste. De hadde ligget der over natten etter å ha kommet opp fra nordvest og Åmotdalsbu. Daniel og Sigrid startet fra Kristiansund, og har vært ute i over to uker. Målet er å nå Lillehammer. Original rute med sprekt tidsperspektiv.

Jeg og Jon hadde som mål å gå hele traversen mot Vesttoppen og videre mot Larseggen. Vi så raskt at klatringen ville blitt for tøff opp til Larstinden. Etter å ha passert Midttoppen sto Hettpiggen for tur. På vei ned i gjelet fikk vi snart mer enn én tanke i hodet, og de var ikke spesielt gode. Ruta så fryktinngytende ut, spesielt med det glatte og stupbratte svaet på venstre side, som ender i lufta over breen. Jeg har gått på naturlige sikringer flere ganger før, men det er noen år siden sist. Jon er blank. Litt snø og is i noen av sprekkene gjorde det ikke bedre. Vi bestemte oss for å snu, og øve mer før vi kommer tilbake. Surt, men det eneste fornuftige. Vil man oppnå suksess må man i blant være feig.

Det tok ikke lang tid før humøret var tilbake på topp. I optimalt vær skulle det bare mangle. Vi møtte en god del mennesker på returen. Snøhetta er en populær topp.

Nede på flatene traff vi på en gjeng damer som var med på nyinnspilling av Ingen grenser, serien med Lars Monsen. De var kule, og vi slo av en prat. Snøhetta er siste mål for dem, slik jeg forsto det. Serien skal være ferdig innspilt på tirsdag, med sending etter jul. Lenger nede i bakken så vi flere av deltakerne, noen filmcrew og selveste Monsemann. Kanskje vi får et glimt av oss selv etter jul, kjekke som vi var i bare torsoer.

Vel nede ved teltet lagde vi oss herlig pastagryte med Falukorv. Den ble langt bedre enn de fleste av mine middager, og var da også signert Jon. Desserten var et bad ved Snøheim, i vann som faktisk holdt levelig temperatur. Myggen er tidvis like ille her som i indre Trøndelag, men vi er stort sett fullt påkledd i leir, hvor den er verst. Etter badet var vi riktignok ikke påkledd, og fikk smake nålen.

Etter en turblås, toddy og Honningkamfer som visstnok var best før 2003 nedla vi virksomheten for dagen. Dagsturen ble på vel ti timer, og gav oss to høye topper.


Bildene viser meg foran toppene som viste seg for tøffe, meg ved militærstasjonen på Snøhetta, Monsen med turdeltakere samt en putt med ferskt islokk.

torsdag 14. juli 2011

Dovrefjells topper

Det har blitt få turer det siste semesteret. Jeg er ferdig som student, og det har kostet. Nå ligger jeg ved Snøheim på Dovre, klar til å ta fatt på noen høye topper før hverdagen innhenter meg.

Jeg har med meg Jon Elvesæther, og sammen skal vi raske med oss så mange 2000-metere som mulig. Helst uten å stresse. Sistnevnte blir nok det vanskeligste.

Vi har funnet en fin plass noen hundre meter fra Snøheim. På grunn av oppryddingsarbeid i forbindelse med at Forsvaret har lagt ned øvingsområdet på Dovre, måtte vi bli kjørt omtrent inn til Snøheim på grunn av ferdselsforbud. Hytta blir for tiden pusset opp etter at DNT overtok den. I enkelte soner er det forbud mot ferdsel, men kun på grunn av selve oppryddingen. Det anses som trygt å ferdes i hele terrenget. Snøheim ligger kun 2-4 timer fra Snøhetta, og er et populært startpunkt for turer til toppen.

Været har vært fint i hele dag, og desto bedre på kvelden. Vi ligger i et rolig søkk, og har derfor blitt ofre for en gjeng sultne mygg. Koselig så lenge vi kan utøve vold mot dem, en konsekvens de bare må ta innover seg.

Jon har tatt kvelden under åpen himmel. Jeg ligger i teltet og håper at regnet snart skal komme.


Bildene viser Snøheim fra to vinkler, samt Jon som klatrer og lager mat.

søndag 20. februar 2011

Vassfjellet på langs





Lørdag


I rekken av mine mange tvangstanker må jeg gjennom alle tenkelige "på langs"-varianter i Norge. Det er bare fantasien som setter grenser, og hos meg er den særdeles velutviklet. Denne helgen har jeg gjennomført Vassfjellet på langs, en særdeles tung og lang tur på opp i mot to mil. Mye hard bålfyring, lange pauser og mat opp til ørene. En slik tur kan knekke en tøff stakkar.


Fra lørdag til søndag har jeg hatt gleden av å være på tur med Gunnhild Preus-Olsen. Ettersom ingen av oss ville bruke hele helgen på tur med NTNUI Ski og Fjellsport, fant vi på å lage vår egen. Den sto ikke noe tilbake for de andre.


Bussen skulle gå fra Samfundet klokken 08.30, og jeg stresset som vanlig. Hukommelsen min har omtrent samme kvalitet som mine besteforeldres, noe som førte til at jeg måtte innom instituttet på veg ned og printe kart. De ble særdeles vellykkede, rett fra nettleseren, sorte/hvite og uten målestokk.


Morgenen var fri for skyer, og solen lurte i det fjerne. På veg ned fra Gløs enset jeg Fosens snøkledde åser der ute i Trondheimsfjorden, med den duse fiolette og rosa horisonten over seg. Området har sin egen, horisontale tyngdekraft, men denne morgenen var jeg sterk. Jeg takket pent nei, og ble med bussen i motsatt retning.


Vi ankom snart Nyhus, et lite busskur sør for Melhus. Vi gikk de første kilometerne oppover en gårdsvei, med morgensolen i ryggen. Den bleknet i kampen mot en knapt merkbar, men isende kald vind. Ute i marka ble vi snart overrumplet av det svært kuperte terrenget sør for fjellet. Man må kjenne terrenget for å gå effektivt. Etter noen tunge tak befant vi oss snart i en scooterløype, og fulgte den nesten helt opp til toppen.


Et par timer før toppen ble det lunsjbål i solen. Vi hadde enda ikke truffet folk. Disse områdene er nok ikke de mest populære, men de går mange en høy gang. Krokete furuer, åpne myrområder med lettgått terreng og utsikt så langt øyet kan se.


Den siste timen gav oss utsikt til nesten alle kanter. Fuglene hadde kvitret hele dagen, og snart fikk vi øye på en hakkespett. Den var som vanlig svært opptatt med maskingeværet, og tok seg ikke tid til oss. Vi hilste arrogant tilbake.


Oppe på toppen var vi vitne til solnedgangen, med utsikt til alle kanter. Stasjonen med den gigantiske antennen ble vel dokumentert på minnekortet, og vi var fortsatt alene. Solen var nesten i havn, og klokken hadde passert 16. Kulden tvang oss til fornuft, og vi akte snart ned det første henget i alpintbakken på østsiden.


Nede ved øverste heisbu strøk vi av mot nord, og fant oss en leirplass borte i skogen. Teltet fôr opp, og bålgropa fant sin lyng. Gunnhild behøvde ikke mer enn én fyrstikk for å finne flammene, og tenkte nok at hun kunne ha spart seg for en hel pakke. Den er tross alt unødvendig tung.


Kvelden ble fin, med måneskinn og jaktgryte med biffkjøtt, bacon, tørrmelk, løk, sopp og potetmos. Retten var naturligvis ikke mitt verk, til det var den for avansert. Selv om jeg hadde tatt æren ville ingen ha trodd meg.


Soveposen fant sin make noe etter midnatt. Vi kastet ikke bort tiden, og sovnet snart hen.



Søndag


Jeg våknet bare én gang, og måtte derfor ha sovet godt. Kroppen og sinnet var likevel tregt resten av dagen. Tregere enn vanlig, vel og merke.


Vi fikk i gang bålet og havregrøten, og sved av tre-fire timer før vi tok til vettet. Ferden mot Klæbu-bussen begynte klokken 14. Himmelen var løst overskyet, men været ellers perfekt. Vi føk nordetter Reinslættdalsåsen, Reinslettåsen og Higeråsen før Damtjønna ble etterlatt med isen i behold. Bakkene nedover via Vassfjellkapellet og mot Skjøla gikk radig unna, og snart stod vi der nede og ventet på bussen. Ikke lenge etter oss kom en eldre herremann susende på langrennski, og tilbød oss skyss til Tiller. I neste øyeblikk stod vi ved City Syd og ventet på bussen hjem.


Nok en fortreffelig tur, selv om jeg hadde fått røykelunger etter noen tunge drag av bålet kvelden før. Man får sjelden noe uten å ofre.


Turen talte omtrent to mil. Absolutt verdt et forsøk for dem som ikke har noe nyttigere å ta seg til, og for dem som tør våge. Flere bilder på Facebook.

søndag 30. januar 2011

Storlien






Fredag


Helgen gav atter en gang tid for tur med NTNUI. Denne gangen skulle jeg og Kristian Steen Wollen være turledere, en rolle jeg har hatt til gode å fylle. Ruten skulle egentlig gå langs Fosen-halvøya, men på grunn av en deprimerende værmelding ble den endret. Jeg gikk fra svenske Storlien til norske Tydal i fjor vår, en rute som derfor ville være en rask erstatter.


Bussen var sen som vanlig. Hasteløpingen ned fra Gløshaugen til busslommen ved Samfundet var derfor verdiløs, men vi kom i alle fall med. Like etter klokken 15 forlot vi Trondheim sentrum med kurs for Stjørdal. Busskiftet gikk fint, i motsetning til i fjor, hvor bussen allerede var på vei ut før vi tok til vettet. Skade gjør klok.


Mørket seg mer og mer på ettersom vi nærmet oss. Ved Meråker ble det lille gjenværende dagslyset fullstendig absorbert av skyene, og dråpene rant i strie strømmer nedover vinduene. Grunnlaget for noen timers vandring var strålende.


Oppe ved Storlien hadde vinden og snødrevet inntatt horisontalen mot vår tiltenkte marsjretning. Vi hastet inn på matbutikken og klargjorde feller, smurning og fordeling av fellesutstyr. Det ble så vidt tid til en visitt bakenfor kassadamen, uten at vi sved av kortene. Sekkene var allerede lastet til randen. Det siste jeg husker derfra var køen av trøndere ved tobakksdisken. Det er nok ingen engangshendelse.


Jeg gjorde regning for en pølsesnabb for å blidgjøre gruppa, noe som egentlig var helt unødvendig. Stemningen hadde vært høylydt hele veien fra Trondheim, forsåvidt uten takstbar skade på hørselen.


Vi gikk ikke lenger enn en time før vi satte leir. Snøen var nådeløs mot den røde sølvvoksen min, men de andre hadde heldigvis husket feller. Fiskeben reddet æren for meg. Det hadde ikke snødd siden vi forlot butikken, men vinden trente fortsatt til VM. Teltene kom omsider opp etter en god kamp med blesten.


Kvelden ble særdeles velkommen, med sosial middag i det store teltet. Vi brukte et femmanns og et tomanns selv om vi bare var fem personer. Teltprodusentene lover alltid for god plass, noe vi var vel kjent med på forhånd.


Vi gravde sitteplasser og koblet løs innerteltet, en løsning som er undervurdert i sosiale sammenhenger. Middagen besto av signaturretten min, potetmos med bogskinke, meierismør og krydder. Tørrmelken lå hjemme, men ingen klagde over det. Kvelden ble avsluttet med kakao, sjokolade og tullprat. Perfekt start på turen.



Lørdag


Vi hadde bestemt oss for vekking klokken 7. I motsetning til på forrige tur klarte jeg å våkne denne morgenen. Vinden utenfor gav oss enda mer luft enn i går, og serverte attpåtil mengder av snø. Jeg forsøkte uten hell å ringe Kristian i det andre teltet for å slippe å gå ut, men gjenoppdaget snart en eldgammel kommunikasjonsteknikk. Rop fungerte strålende. I vår tidsalder skal det flott gjøres, men i blant fungerer kun det elementære. Det er bra at ikke stemmen er avhengig av mobilnettet.


Vi hadde blitt enige om å se an været, og snurpet derfor igjen posene med det samme. Jeg våknet neste gang klokken 10, til lyden av glidelåsen på soveposen til Helge Tovslid, min teltkamerat. Snart kom tyske Sara von Kaminietz over, og maste om at frokosten allerede var inntatt i deres telt. Etter fikling med klærne i en halvtimes tid kom jeg meg ut i godværet.


Havregrøten ble godt mottatt av fordøyelsessystemet. De fleste andre hadde kalde brødskiver. De fikk intet misunnelig blikk av meg.


Den siste jeg ikke har nevnt er franske Matthieu Desbief. Vi har altså en god slump utvekslingsstudenter med, men de takler utfordringene godt. Gruppen kom sammen i krigsråd, og fant ut at det ville være håpløst å forsøke opprinnelig plan i slikt vær. Vi bestemte oss for å returnere på kvelden.


Etter tidlig middag i 14-tiden kom vi i gang med pakkingen, og returnerte omkring klokken 16. Mørket hadde begynt å sige inn, og gjorde turen tilbake temmelig spennende. Vi fulgte scooterleden, og øynet så vidt de neste pinnene framfor oss selv om snødrevet forsøkte å pløye oss ned. Litt etter litt så vi det svake lyset som forplanter seg på himmelen når man nærmer seg tettsteder. Det neste var lysmastene, og da var vi sikre på suksess. Matbutikken fikk atter besøk av oss.


Med hårfin margin og bæreposer i hendene gled vi inn på togstasjonen. Vi hadde nådd målet som kun vår egen fysikk kunne nekte oss. I år som i fjor ble jeg lurt til å kjøpe rådyre, lokalproduserte varer av den søte tjeien bak disken på togstasjonen. Historien fra i fjor gjentok seg, men tjeien var ny.


Snart satt vi på jernhesten tilbake til bartebyen. Stemningen var fortsatt på topp selv om vi måtte over på plan C. Fosen og Tydal får vente.