søndag 27. juni 2010

Nordkapp!?

Hoho, nei. Polarsirkelen. Mange lar seg nok lure av det første bildet.

Jeg kom meg opp halv ti etter å ha prøvd å stå opp flere ganger. Kroppen hadde nok behov for hvile etter den lange dagen i går. Jeg gikk jo hele åtte kilometer.

Ettersom dagens mål var Lønsstua i Lønsdal, som lå over tre mil unna måtte jeg få kroppen i gir. Jeg droppet frokosten, støvsugde meg ut, pakket og skrev i hytteprotokollen raskere enn noen kan lese alle blogginnleggene mine tilsammen. Beina ble plantet på E6 før kvart på 11.

Ferden gikk etterhvert langs den gamle veien ved siden av E6. Langt mer behagelig. Med flatbrød i jakkelommen, myrvann i flasken og kaffepenger til Polarsirkelsenteret skinte jeg som månen. Straks fikk jeg øye på senteret, med alle bobilene utenfor. Det første som møtte meg var naturligvis en japaner som myste bak et kamera.

Jeg fant meg snart et ledig bord i kaféen, og kjøpte meg kaffe og Daimkake. Kaffe for tøffe menn skal ha mye fløte og sukker, ellers forblir man innadvendt. Det tok likevel ikke lang tid før jeg strøk på dør. Kultursjokket ble for stort. Jeg tok meg en tur i souvenirsjappa før jeg forlot stedet. Juggelbutikken må være det store klimaks for tyske bussturister. Slik overflod av troll og elger har jeg knapt sett maken til. Likevel, det fantes knapt nok krus eller glorete t-skjorter med reinsdyr på, og det er jo selve særpreget for nordområdene. Elg og troll hører til sør for Børgefjell. Det later til at alle slike sjapper handler inn standardvarer. Den som produserer slikt bør i alle fall ikke få statlig kunstnerstøtte. Men altså, jeg skulle mene noe om kaféen. Den var lys og luftig, men de hadde ikke så mye å by på. Av kioskvarer så jeg ikke annet enn Kvikk Lunsj, men is hadde de i mange varianter, ikke bare på pinne. Kaffen var god, og Daimkaken likeså, men begge er standardvarer uten personlig preg. Foruten en ikke-smilende kafémann ble jeg møtt av blide, søte og serviceinnstilte jenter som trekker opp totalsummen. De drar opp stedet til en femmer. Jeg er ikke hardere på krava.

Arkitektonisk sett var bygningen vulgær, men festlig. Midt i blinken for bussturister, som ofte mangler estetisk sans. Jeg kom meg vekk etter en times tid.

Ferden gikk nå kun langs E6. Noen få biler tutet, og de fleste virket positive. Fra en av dem hang det ut en halv overkropp, som attpåtil vinket som besatt. Slikt gjør meg glad.

Med halvannen mil igjen møtte jeg på en galning på sykkel. Han het Kjell Sunde, og hadde syklet fra Stryn i midten av mai. Nå var han på vei tilbake fra Grense-Jakobselv. I fjor syklet han fra Nordkapp til Lindesnes på racersykkel. Jeg tipper at han var i 60-åra. Noen ganger lurer jeg på hva som driver folk. Det er ikke ofte, men han satte meg ut. Det jeg gjør er peanøtter, kanskje linfrø sett i forhold til å sykle langs hele Norges E6. All honnør til ham.

Med fem kilometer igjen var føttene mine som pløsete mandariner. Det er som å gå på et sviende hett svaberg. Glødende kull sier noen, men det blir å dra det langt. Å gå på vannblemmer burde jo være omtrent som å gå med Nike Air-joggesko, men så feil kan man ta. Dette gjorde jeg til gangs i januar i fjor, omtrent fra Lindesnes. Da var det mye verre, og i dag er det allerede ille. Føttene mine er ikke herdet, og det kan jeg skylde meg selv for. Jeg går ikke videre i morgen.

Da jeg hadde det som verst, med en kilometer igjen, fikk jeg øye på noe som snudde ankomsten til Lønsdal på hodet. Nysgjerrig som jeg er, snudde jeg meg og fikk øye på en bygning med et skilt på; Saltfjell Reinprodukter. Reinskjøtt og lokale bedrifter er to av mine bedre erfaringer, og ettersom jeg mangler kjøtt kikket jeg innom. Uten å tenke på at det var søndag kveld braste jeg inn i gården. Jeg møtte snart noen blikk fra et kjøkken, og ut kom far i huset. Per Ole, en snill og flegmatisk same fra Finnmark bød meg inn på kaffe. Jeg nølte ikke lenge.

Der inne var middagen i gjære, med gjester og det hele. Heldigvis var de ikke så nøye på klær og lukt. Hehe.

Rune og Grete, Liv, Lena og ikke minst Per Ole og Nina overtalte meg straks til å bli middagen over. Jeg prøvde å være tøff, men ble for svak.

Måltidet besto av surret reinsdyrstek, poteter, soppstuing, tyttebær, grønnsaker og en aldeles nydelig saus. Bedre tilberedte ingredienser har jeg ikke smakt på lenge. De er ikke noe serveringssted, men står glatt til en sekser. Hva med å begynne servering av hjemmelaget mat?

Jeg fikk med meg kjøtt og fett attpå, selv om jeg egentlig var kommet for å kjøpe. Jeg skylder dem en stor takk. Nina og Per Ole holder egne rein, og tilbyr både kjøtt og andre produkter. Se saltfjell-reinprodukter.no.

Jeg kom meg omsider opp til hytta. En av blemmene må ha sprukket, for jeg måtte plutselig halte. Jeg klarte ellers ikke å gå uten å stønne eller banne. Hytta var fin, og jeg kom meg straks inn. Etter å ha skrevet et blogginnlegg så langt at trolig ingen gidder å lese hele, får jeg vel lagt meg snart.