På vei opp lia mot snaufjellet kom himmelen mer og mer for en dag, og jeg begynt å drømme om skyfritt hele dagen gjennom. Det torde jeg ikke i går, da jeg forbannet været nord og ned.
Terrenget der oppe var stort sett lettgått. Jeg møtte først to utlendinger, deretter en tysk familie. Hyggelige folk. Nå har jeg kommet inn i områder hvor det er få, og da er det enklere å komme i snakk. Senere på dagen, nede i Salvasskardet møtte jeg også noen nordmenn.
Nede i bunnen av skardet kom Altevatnet til syne. Vannet er stort og langt, regulert og demmet opp av store steinblokker. Mye finere enn betong. Jeg mener å ha fått med meg at steinblokker er den nye trenden innenfor konstruksjon av demninger. For dem som følger med på slikt.
Det tok tid å komme rundt vestenden og opp på nordsiden. Terrenget på nordsiden var kupert og fullt av bladtrær og alskens plantevekster. Skal det være trær på tur, så foretrekker jeg bartrær og helst skrinn bunn. Blad holder fukten mye lengre, og gjør klærne våtere når man presser seg forbi. Det var riktignok ikke et problem i dag.
Jeg kom meg omsider til Gaskashytta. Den lå fint til i sola, og gjorde det lett å ikke velge telt. Dagens etappe ble på 35-40 kilometer, en distanse som gjør meg ganske fornøyd. Klok av skade har jeg ingen tanker om morgendagens vær.
I morgen bærer det inn i Øvre Dividal Nasjonalpark. Jeg har hørt så mangt om den, blant annet angående rovdyr. Vi får se hva den har å by på, spennende blir det okke som.
Jeg ser for meg dårlige dekningsforhold de neste tre dagene.
Chorizopølser til potetmosen smaker forresten gromgodt. Reinsdyrpølser er riktignok best, men vanskeligere å få tak i. Putt mye meierismør i mosen, det betaler seg.
