Nesten Skåla

Lørdag 29. oktober

Skåla er en av de mest kjente fjelltoppene i Sogn og Fjordane, og trekker årlig mange tusen turister opp de bratte bakkene mot 1848 meter. Jeg hadde vært der en gang før, nemlig under Skåla Opp, som er et av de mest populære motbakkeløpene i landet. Forrige gang gikk det mest i svette og tung pust, og derfor husker jeg ikke så mye av området utenfor stien. Nå ville jeg ta meg en tur til.

De fleste går opp fra Loen, og mange av dem er gjester ved ærverdige Hotell Alexandra. Stien slynger seg nær en frådende elv de første kilometerne, som stedvis slipper seg nedover høye stup og danner spektakulære fosser. Elven er severdig flomstor både titt og ofte, for her i vest er vi velsignet med god og saftig nedbør omtrent hver dag. Noen hevder at hver dag er en fest. Min erfaring er at hver dag er en test.

Oppe i bakkene kuttet jeg til noen granpinner for å bruke som snøplugger. Dette fant jeg på under Norge på langs, ettersom jeg innså å ha glemt plugger da jeg hadde ankommet Ljosland, hvor skigåingen skulle begynne. Jeg kan sterkt anbefale dette. Pinnene veier ikke mye mer enn aluminiumsplugger, de er gratis og er ikke for søppel å regne om man glemmer en og annen.

I forhold til sist gang holdt jeg nå en behagelig hastighet, men hadde samtidig 15 kilogram på ryggen. Ingen grunn til å bære lite hvis man ikke må.

Jeg tok meg en pause i høyde med Tjugensætra, som ligger på andre siden av elven. Der borte fant jeg en koselig plass med noen små bygg, som nyter en fabelaktig utsikt over Loen. Etter en alt for lang vurdering, bestemte jeg meg for å telte på en liten plass ovenfor sætra. Klokken nærmet seg den attende timen, og mørket ville raskt sige oppover fjellsidene.

Det var godt å atter ligge i teltet, selv om forrige helgs natt under åpen himmel var minneverdig. Kveldens middag var også av mine bedre på tur, med potetmos, kjøttboller av lam og meierismør. Som dessert fulgte mange timers dødtid, uten annen underholdning enn mine egne tanker og bruset fra elven.

Søndag

Jeg våknet noen ganger før jeg mekket grøt halv ti. På grunn av omstilling til vintertid var klokken egentlig halv ni, uten at jeg hadde oppdaget det. Det fikk merkelig nok ingen store konsekvenser.

Regnet trommet på duken fra tid til annen, og formildet ikke omstendighetene for å komme i gang med dagen. Det er ikke videre fristende å være ute i regn når man kun har bomull i ytterklærne, men jeg ville gi dem et forsøk.

Noen hundre høydemetere lenger opp var det snø nok for skiene. Det var temmelig glatt, og jeg hadde ikke medbrakt feller. Snøen var ikke særlig dyp, og skiene sank ofte igjennom og ned mellom steinene under. Det ville ha vært en pine uten plankene, men så fikk stålkantene også gjennomleve et mareritt oppetter bakkene.

Smått om senn kom jeg meg opp i skaret mellom Skåla og Rongjuvnibba. Føret hadde bedret seg den siste kilometeren, men været ble stadig mindre medgjørlig jo høyere jeg klatret. Jeg fulgte noen varder videre fra skaret, etter å ha satt igjen ski og sekk. Sistnevnte er noe jeg ikke liker å gjøre, så jeg ville se an oppover mens jeg fortsatt hadde en viss kontroll på vardene og mine egne spor. Jeg kom meg opp til den fjerde varden etter skaret, og kunne skimte den siste bakken før toppen. Sikten varierte, men ble dårligere mens jeg sto der oppe. Tåken kom og gikk, med stedvis tykk konsistens. Det diagonale regnet fra de siste timene var blitt til horisontal snø, og gjorde det mindre trivelig å stå der oppe våt til skinnet mens vinden snek oppunder jakkeryggen.

Jeg valgte å snu, selv om toppen var noen hundre meter unna. Det er ikke gøy å kave rundt i uværet uten livsnødvendigheter, attpåtil oppe på et bratt fjell. Skåla har riktignok en selvbetjent steinhytte på toppen, men slikt gir likevel ingen garanti.

Returen var spennende nok de første ti minuttene, med tiltagende uvær og kald kropp. Nedenfor skaret kom alt i balanse, og jeg kunne skli nervøst nedover på de smale skiene.

Nede ved Tjugensætra pakket jeg teltet som jeg hadde latt stå igjen, og fortsatte nedetter elva mot fjorden. Skåla får besøk senere.

Øverst ser man Loen, sett fra Tjugensetra. Dernest en enkel smørblomst som tviholder på livet. Det neste viser en av de mange steintrappene opp mot Skåla, som blir lagt av arbeidere fra Himalaya. Disse skal redusere slitasjen fra de mange turistene. Ellers er det verdt å merke seg refleksjonen i isen på Skålavatnet, et syn man kun ser ved overvann. Det siste viser Skålavatnet og Vesleskåla, med Loen og fjorden der bak.

Strynefjellet

Lørdag, 22. oktober

Snøen har kommet til Stryn, om enn bare i høyden. Den kommer nærmere for hvert snøfall, men det tar tid. I blant kommer også varmen tilbake og nøytraliserer mesteparten av det hvite gullet. Strynefjellet får ikke like mye nedbør, men ligger i høyeste grad i den nåværende snøsonen, med det meste av sitt areal på snaufjellet eller høyere. Jeg har passert Strynefjellet mange ganger i høst, og hver gang har det forsøkt å lokke meg ut til seg. Denne helgen lot jeg fjellet få sitt.

Jeg forlot bussen litt etter fire, noen kilometer øst for Grotli. Sjåføren tenkte nok sitt, ettersom alle kunne se at snølokket var temmelig tynt. Myrmoene hadde sine brune flekker, og de ville ha vært i flertall hvis jeg hadde spurt en brillebefengt akademiker. Jeg visste at fjellet ikke var kledd for midtvinters, men hadde forventet noen færre farger. Det har ikke blitt for mange høstfarger så langt i år, men for denne anledningen var jeg kledd i rødt (les: vinterantrekk).

Været var forholdsvis godt, med vindstille og overskyet. Så lenge det ikke regner eller sludder til skiføret kan de andre variablene leke fritt. Når man er mye ute må man like labert vær. Jeg er riktignok ikke så mye ute for tiden, men innstillingen har satt seg i meg fra tidligere år.

Det tok ikke lang tid før jeg fant meg en lun furumo. Jeg brukte en god time på å finne rikelig med tyrived, og som ellers fanger jeg mye mer enn jeg trenger. Kjelen koste seg snart nede i glørne, og det tok ikke lang tid før den putret om å få menge seg med den tørre potetmosen. Med makrell i tomat ble middagen sedvanlig gørrkjedelig, ettersom jeg hadde glemt meierismør og krydder. Tyribålet og litt snacks gjorde opp for det.

Jeg kom meg i posen en halv time før kvelden stengte, og frøs litt før jeg fant meg til rette.

Søndag

Noen ganger er jeg redd når jeg er på tur alene. Kombinasjonen av tussmørke og nære lyder gir liv til forestillinger om banditter, lystmordere, romvesener og andre fantasiskapninger. Denne kvelden var jeg uvanlig avslappet, og tenkte knapt to ganger da jeg hørte noe. Jeg godtok mine egne rasjonelle forestillinger om at lydene kom i fra bekkene, isen, vinden, plantene og et og annet dyr, noe de naturligvis gjør. Det er likevel ikke grenser for hvor irrasjonelt man kan gruble hvis man først lar tankene få gro.

Denne natten var den beste utenatten jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Jeg våknet riktignok flere ganger, og vet ikke hvorfor. Jeg var ikke kald en eneste gang, og været holdt seg. Himmelen ble stjerneklar etter hvert, noe jeg la merke til fordi jeg våknet, og å våkne til bedre vær er bare en fornøyelse.

Jeg lot solen stå opp før meg, bare for å nyte den gode følelsen. Ettersom været var såpass bra på kvelden hadde jeg ikke satt opp presenningen. Den tette furua over meg ville hjelpe en god del hvis været skulle svikte. Det er alltid best å våkne i fri luft, heller enn i teltet. Tilgangen på frisk luft har sin del av æren.

Bålet tok raskt fyr. Tyri og bjørkenever i kombinasjon er en sikker vinner. Det blir egentlig for enkelt, og utgjør ingen særlig treningsverdi for dem som tenker såpass kjedelig. Havregrøt med tørrmelk og ferske eplebiter som frokost var faktisk ikke verst, selv om jeg muligens synes at den er best uten melk.

Jeg kom meg i sporet litt etter elleve. Med ny smurning under skiene var ikke føret så aller verst, og jeg kom meg raskt opp i høyden hvor snømengden var mer enn god nok. Solen tok tak med en gang, og med den litt gamle og råtne snøen følte jeg at sesongen minnet mer om påske enn senhøst. Temperaturen var også deretter. Skjorten fant raskt sin plass i sekken, i bytte mot solkremen.

Ved bålet hadde jeg blitt gjestet av en overivrig spettmeis, og her oppe i høyden fikk jeg snart se noen rypekull. De var hvite som snøen, og trykket lenge før de gadd å lette. Den siste satt stivt helt til jeg sto en halv meter fra, riktignok uten at jeg så den før den hadde lettet. Jeg stjal en fjær som minne.

Det er ikke mange navn på kartet her oppe, spesielt når man går såpass kort. Jeg startet ved Stuttgongen, og sto nå høyt oppe ved bekken Mosagrovi. Det rant livlig i alle bekker og far, noe som ellers ikke er så vanlig når snøen kler grunnen. Åpent vann er praktisk, ettersom man ikke behøver å smelte mye snø for drikke.

Jeg fulgte fjellet i omkring 1100 meters høyde, og holdt meg sør for Rundhaugen, som rager 1339 meter til værs. Et par timer før bussen skulle gå fra Grotli, sto jeg med utsikt til hotellet. Skianlegget lå der borte i det fjerne, med sin danske fallhøyde. Her er ikke natur for utforkjørere.

Det var vanskelig nok å ta seg nedover på spinkle ski i den råtne snøen. Jeg brukte mine senest innkjøpte fjellski, et par som kostet meg 10 kroner på et loppemarked ved Småbergan barnehage i Trondheim. Jeg ville egentlig bare ha bindingene, men skiene viste seg å stå til gull.

Jeg kom meg ned på en liten time, og kunne snart late meg nede ved et vinterstengt Grotli Hotell. Varmegradene og det klare været gjorde det ikke spesielt ubehagelig. Strynefjellet har vist seg fra sin beste side, så det tar nok ikke lang tid før jeg vender tilbake.

Flere bilder kommer på Facebook.