Dagen begynte bra, og var fin lenge etter at jeg fikk sendt første melding, oppe på en topp i ingenmannsland. Da klokken ble to, og jeg forsto at jeg hadde dårlig tid hvis jeg ville rekke Taumevasshytta, begynte ting å gå galt. Jeg orienterte feil, slik at jeg nå ligger noen kilometer fra målet og jeg gled ned en alt for bratt bakke, slik at pulken ble en rimelig forhatt lekekamerat (noe den har vært ofte i dag). To stålkarabinere fikk dødelig juling, men den ene kan fortsatt brukes. Jeg har riktignok med reserve.
Nå ligger jeg i teltet, med kraftige kastevinder som gjør at kondensdråpene i taket blir som regn. Papirarbeid er derfor ikke så lett.
Det at jeg lå i hytte i natt og fikk snakket med Helene da jeg fant nettverk gjør også sitt til at jeg ligger og depper nå, og helst vil hjem. Jeg er riktignok bevisst på dette, men det er like vondt hver gang. Et heller sært savn er tørsten etter eplejuice, som kommer frem i blant.
Dagens lærdom er følgende:
1. Å holde seg helt til GPS'en når man har gjort i buksa er dumt. Først da jeg tok opp kompasset kom ting i orden igjen.
2. Ta tidligere kveld hvis man har feilet stort, slik at ikke et sløvt og desperat sinn fører til feilgrep, som bratte bakker og pulker.
Til slutt skal det sies at gode og dårlige dager hverandre. Uten kontraster blir sansene unødvendige. Med dette sier jeg at nedturer er kalkulert inn, man vet bare ikke når de skjer, hvor mange de er og hvordan de blir. Nedturer føles kjipt uansett, og det overnevnte er tross alt rimelig trivielt. Jeg har det ganske bra her jeg er, og livet føles sterkere nå enn ellers. Både på godt og vondt.
Nok snakk, denne fyller vel kanskje mer enn et normalt skjermbilde? Den lange teksten sier vel noe om min ensomhet.
Punktum finale.
