søndag 31. mai 2009

Troen vender tilbake


I dag våknet jeg med optimisme. Det skyldtes at kroppen føltes bedre, mest fordi jeg fortsatt lå i sengen. Troen brast som forrige høsts verdensøkonomi da jeg stablet legemet på beina. Likevel, det lå noe og ulmet. Jeg hadde sett for meg hjemreise i går, men begynte nå å leke med rask retur til fjells.

Dagen gikk i rolig tempo. Sekken ble strippet for luksus. Jeg har lagt igjen videokamera, speilreflekskamera, solcellepanel, diverse batteriladere, røret til fiskestangen, fiskeristen og batterier og minnekort i tillegg til noen småting. Alt i alt snakker vi om fem kilo eller mer. Det merkes, og blir forhåpentligvis avgjørende.

Noen vil nok smile når de leser at jeg faktisk hadde med så mye, noe jeg godt kan forstå. Samtidig skal det sies at vi alle har ulike gleder på tur. Noen liker å ha med minst mulig for å føle seg i ett med naturen, mens andre liker å ta bilder og å fiske i stedet for å bære proteinene på ryggen. Jeg hører til siste gruppe, og må derfor ta konsekvensen i form av tyngre bør.

Jeg drar i veg på tirsdag, fordi bussen ut til Sul kun går på skoledager. Slik er det ofte på bygda.

Det blir vinn eller forsvinn denne gangen. Jeg har fått to stygge gnagsår på ryggen på grunn av sekken, og de tar all oppmerksomhet. Det er derfor ikke så lett å bedømme om kroppen virkelig er blitt så svak av lungebetennelsen som jeg frykter. Sårene gjør at jeg må gå med sekken på en litt spesiell måte, som igjen fører til verre belastning. Gnagsår er i utgangspunktet trivielt, men samtidig skaper de et helvete.

Jeg vil stå ut gnagesmerten for å se om kroppen er sterk nok. Hvis ikke bærer det hjem, med uvisst utfall. Rulleski eller sykkel er alternativer, men da snakker vi om å fortsette kun for å fullføre, noe som i utgangspunktet har liten verdi for meg.

Jeg legger ved et bilde av kveldens middag. Det er viktig å være god mot seg selv i motgangstider.

lørdag 30. mai 2009

Vond gjentakelse

Jeg kom meg opp klokken 06, noe som ikke er så aller verst. Solen stod allerede høyt på himmelen. Søvnen var ok.

Marsjen tok til klokken åtte. Jeg gikk stort sett i myrterreng i timene framover. Himmelen var skyfri og vinden fraværende. Det lå an til en varm dag.

Kroppen hadde kommet seg litt etter gårsdagen, men fikk raskt den slaveliknende krumningen. Sekken var ikke bare tung, den var skikkelig tung. Jeg maktet ikke å konsentrere meg om annet enn gåing.

Etter å ha tenkt lenge har jeg bestemt meg for å sende hjem utstyr eller dra til Trondheim og legge igjen noe der.
Kroppen trenger alltid noen dager på å komme seg i starten, men kroppen min synes ikke å være i normal stand i utgangspunktet.

Lungebetennelsen har gjort meg svakere enn antatt. Jeg trodde formen var god, men møter veggen nok en gang. Slit er uunngåelig, men dette slitet er for mye. Slik skal det ikke være, og jeg kommer meg ikke fram på dette viset. Jeg er heller ikke overbevist om at redusert vekt er nok.

Jeg ankom Sul klokken tolv, og forhørte meg om mulig skyss i nærmeste hus. Jeg ble tipset om en annen gård, hvor jeg fikk napp.
Sekkens vekt vurderte jeg til 35-40 kilo. Vekten på gården viste knappe 30. Ingen tvil om at kroppen har tapt seg når jeg tar så feil.

Etter å ha delt bil til Verdal med en snill dame og tatt toget til byen, sitter jeg nå og lurer. Det er ikke gøy at slikt skjer gang på gang, og verst er følelsen overfor mine trofaste lesere og sponsorer.

Tiden er tung, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke lyst til å gi opp, selv om motgangen kunne tilsi så.

Jeg vil oppdatere bloggen som normalt.

fredag 29. mai 2009

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:63.5669
Longitude:11.9555
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:05/29/2009 20:28:45 (Europe/Oslo)

Kart

torsdag 28. mai 2009

Elementære kompromisser

Jeg nå begynt på fortsettelsen av Norge på langs.

I dag har jeg gått en bra distanse, stort sett på vei. Jeg ankom Meråker tyve på ti og har holdt koken i syv timer. Kroppen og sinnet har det vondt, og det er nettopp hva jeg regnet med. Sistnevnte lider av savn etter sin bedre halvdel, og det å slappe av, noe jeg har blitt vant til i det siste. Nok en gang føler jeg hva jeg må ofre for dette.

Himmelen har vært grå i dag, med noen få regndrypp. Temperaturen blir derfor litt mer levelig. Fiskeutstyret har prøvd å forsvare sin vekt og pris, men til ingen nytte. Jeg må nok prøve meg på små vann. Overflaten er for kald til av fisken gidder å komme opp, og jeg når ikke ut til bunnen av store vann.

Årets vann smaker herlig, og fargen har sin sedvanlige brune nyanse, uten at det ødelegger noe.
Frokosten inntas fortsatt til middagstid, og i dag har den blitt kokt på bål, turens andre sådanne. Det første bålet ble tent av min kjære på Lindesnes. Fremover blir det mange.

Insektene er enda ikke i slaget, noe jeg takker våren for. Det er bare å nyte stundens komfort. Om kort tid vil de surre rundt og gjøre meg gal. Smart som jeg er, har jeg intet medbrakt unntatt myggnett, som jeg fester på sydvesten. Det er i verste fall originalt.

I perioden fremover skal jeg flytte døgnrytmen. Jeg tenker å stå opp klokken 04. Vi får se hvor vellykket det blir.

Jeg taster dette foran bålet. Fuglene skvaldrer og minner meg på hvor fint det skal bli å få oppleve senvåren i fjellet. Slikt er grunnlag for dagdrømming.

Fortsettelse fra Meråker

Jeg har hatt gode dager i Trondheim sammen med min kjære, og er nå klar for tur. Formen min er blitt bedre, og jeg regner med å unngå flere tilbakeslag.

I morgen den dag vil jeg ta toget fra Barteby til Meråker, hvor jeg fortsetter turen fra i vinter. Jeg kom meg strengt tatt til Bjørneggen for egen maskin, og ble hentet der. Slik sett burde jeg ha kommet meg inn dit for å gå distansen til Meråker, som ikke er veldig lang. I mine øyne er det småplukk og unødig bruk av ressurser ettersom jeg er avhengig av bil for å komme dit inn.

Jeg har planlagt å gå ut hele turen uten noen slags hjemreise underveis. Det er noe jeg savnet fra i vinter, i tillegg til å være lenge alene. I vinter gikk jeg opp i mot en uke uten å se folk, og det gir ikke nok villmarksfølelse. Apropos villmark, ved å se på dette kartet fra Direktoratet for naturforvaltning ser man hvor lite villmark vi har igjen i Norge. Det er trist, men man må ikke glemme at berørte områder fortsatt kan glede mange, også meg.

Jeg har i det siste lagt ut en mengde tester, slik jeg lovte. Jeg har som mål å legge ut flere mens jeg går. Fremover skal jeg blant annet benytte Arc'Teryx Bora 95 etter at min gamle sekk har jobbet i 10 år. Videre vil jeg skaffe meg en Klättermusen Brede, som erstatter min gamle Gore-tex-jakke fra 2000.

Bloggen vil oppdateres som før, det vil si hver dag, eller så ofte jeg finner nettverk.

onsdag 27. mai 2009

TEST: Ortlieb First-Aid-Kit L


TEST: Ortlieb First-Aid-Kit L

Førstehjelpsutstyr hører til standardutrustningen, men er samtidig det jeg bruker minst av alt – foruten sportsteipen. Jeg har med meg bandasje, plaster, pinsett, kamferdråper, bomullsdotter, smertestillende tabletter og mye annet. Slikt er livsviktig hvis noe sjeldent skulle inntreffe.

Det er også viktig å holde slikt utstyr rent og tørt. Esker og poser av mange slag kan benyttes, og jeg har i mange år brukt den samme posen. Den gamle posen er med meg uansett lengde på turen, og med samme innhold, bare i ulike mengder.

Ettersom førstehjelpsutstyr sjelden benyttes, kan det lønne seg å trene i blant. Å visualisere hendelser og hva man skal gjøre i hvert tilfelle er et godt hjelpemiddel før og under turer, og det gjelder ikke bare førstehjelp.

Form & funksjon
Den gamle posen min kommer fra tyske Ortlieb, og er laget i et plastmateriale. Den har rullelukking med spenner og D-ringer. På sidene og bak finnes ulike fester slik at posen kan monteres på sekken. På sidene finnes D-ringer for feste til medfølgende skulderreim.

Posen er rød, noe som vitner om innholdet, i samme stil som Spot. Innsiden er også rød, og holder i overkant av en liter. Forsiden har blant annet inskripsjonen ”First-aid-kit” og et kors som nok en gang symboliserer innholdet.

Årsaken til at jeg kan skrive om en gammel pose er at dagens oppfølger ikke har nevneverdige endringer. Prisen ligger mellom 300 og 500 kroner.

I bruk
Posen legges alltid lett tilgjengelig i sekken, altså ikke nederst og innerst mot ryggen. Den ligger ofte mot skarpe gjenstander, men stoffet har holdt stand i over fem år.

Åpningen er enkel og god, men jeg sikrer alltid spennen med en reim gjennom D-ringene som er montert bak spennedelene. Dette gjør jeg for å unngå fuktskader hvis posen skulle åpne seg. Sannsynligheten for slikt er svært liten, men førstehjelpsutstyret er hellig.
Posen er for øvrig vanntett ved normal bruk, men ikke tett under vann. Den må luftes i blant for å unngå at fukt trenger inn i posen, på linje med silikonposene.

Skulderreima har aldri blitt brukt. Jeg valgte raskt å klippe av D-ringene på hver side, fordi de bare var i veien. Løkkene sitter igjen og fungerer godt nok hvis man har behov for dem.
Posen kunne gjerne hatt lysere farge på innsiden for lettere oversikt i pressede situasjoner.

Førstehjelpsposen kan fint benyttes som vannpose hvis den vrenges, og sidene vil trolig stå oppreist på bakken. Jeg har ikke forsøkt dette selv.

Konklusjon
Førstehjelp er nødvendig, og fuktsikring like viktig. Denne posen har vist sin verdighet tro.

Jeg kjenner ikke til mange direkte konkurrenter, men man kan naturligvis benytte enhver vanntett pose. Det som gjør denne posen god er dens kraftige stoff og det at den står slik at innholdet er oversiktlig. Man må selv velge hvorvidt de nevnte egenskapene kan forsvare den høye kostnaden.

tirsdag 26. mai 2009

TEST: Silva kartmåler


TEST: Silva kartmåler

Hvor langt jeg har gått er alltid spennende å finne ut i teltet etter endt dag. Inntil nylig har jeg ikke benyttet annet enn mine fingre ved å telle ruter på kartet. Det har stort sett gått bra.

Hvorvidt man noen gang ender opp med godt resultat er sjelden godt å vite. Man har lenge kunnet lagre ruta ved å ha GPS’en påslått mens man går. Verre er det å addere opp- og nedstigninger, for ikke å si små skritt som navigatoren ikke tar med fordi den lider under en viss grad av unøyaktighet. For dem hvis resultat er avgjørende kan nevnes at dagens satelittnavigatorer med innlagte 3D-kart begynner å nærme seg en pertentlig total. Hvor gode disse 3D-kartene er, vites ikke. Når det er sagt, behøver man sjelden å vite hvor langt man har gått, utover hva man makter å finne ut med fingre og tankekraft.

Form & funksjon
Jeg valgte en mekanisk modell fra Silva som har vært på markedet i mange år. Den er tilvirket i plastikk, og har et hjul som man ruller langs kartet. Ikke ulikt gamlekaras distansehjul. På hver side finnes skalaer dekket av transparent plast, med ulike målestokker, fra 1:15000 og opp til 1:750000. Måleren veier omkring 50 gram. Håndtaket er et sort skaft på toppen. Prisen ligger i overkant av 200,-.

I bruk
I våre dager finnes ikke mange instrumenter som ikke er elektroniske. Det er fint å kunne bruke noen av gammeldags art, fordi produktene er mer tillitsfulle. Batteri er fraværende og de fungerer i kulde.

For en tid tilbake kom jeg tilfeldigvis over den aktuelle måleren på tilbud. Før denne turen har den i størst grad blitt brukt hjemme. Under planleggingen før NPL viste den seg svært nyttig.
Det tar litt tid før man blir vant til å kjøre måleren, fordi hjulet fort ruller ut en av veiene hvis man har for stort marktrykk. Samtidig kan det være kinkig å få med små svinger. Måleren er mer stabil når jeg holder utenpå den transparente plasten i stedet for i skaftet.

Plastmaterialet virker solid, men konstruksjon synes noe spinkel. Jeg oppbevarer den derfor i en vanntett plastboks.

Jeg har ikke kontrollert om den faktisk leverer riktige distanser. Dette kan enkelt utføres ved at hjulet føres over et visst antall ruter på kartet.

Konklusjon
Å bruke denne kartmåleren under planlegging av langtur forenkler arbeidet og sparer tid. Samtidig er den fin å ha med seg på tur, fordi man raskt ser hvor langt man går hver dag. Den veier ikke mye, og vil trolig vare i mange år hvis den behandles godt.

lørdag 23. mai 2009

TEST: Ortlieb silikon


TEST: Ortlieb silikon

Kartet er en av mine viktigste turkamerater. Før plastens inntreden ser jeg for meg at det var en utfordring å holde papiret tørt samtidig som man ønsket å ha oversikt.

Den typiske kartmappen er laget i stoff, har lommer, en halssnor og et vindu. Slike holder sjelden vannet ute uansett vær, og er klumpete og tunge.

Jeg har i mange år brukt en lomme av silikon, og ikke bare til kart. Materialet holder seg mykt i kulden, er vanntett og transparent. Det får en nyanse av gult med årene, men det er intet problem.

Form & funksjon
Mappene mine kommer fra tyske Ortlieb. De er alle laget av silikon, og er temmelig like hverandre. Forskjellen ligger i størrelsen.

Den største lommen er omtrent stor nok til å vise en hel avisside, kartmappen viser en fjerdedel av et M711/1:50000-kart, den nest minste holder nesten en hel pose av Bjørn havregryn, og minsten holder til to nyere mobiltelefoner. De har alle fester for halssnor og tettes ved at man ruller plasten noen ganger før den festes med borrelås.

I bruk
Jeg bruker den største til alle kartene jeg ikke benytter under marsj, det vil vanligvis si alle utenom et, to eller tre. Den har god plass til kart for en måned eller tre. I tillegg har jeg dagbøkene, lesebok, skissepapir og andre flate eventualiteter.

Jeg har med meg to poser til havregryn, og en liten til de to mobiltelefonene. Kartlommen er om lag 10 år gammel, men har kun blitt litt gul. Ellers er den god som ny.

Alle fungerer slik at jeg sjelden behøver å ofre en tanke. Plasten ligger tidvis mot skarpe gjenstander i sekken, men holder fint stand. Jeg har ikke behøvd å lappe plasten enda, men dette burde være enkelt, selv om man vil tape innsyn.

Lukkemekanismen er ikke vanntett under vann, og kan ta inn vann hvis den ligger i en våt sekk i lang tid. Man bør åpne lommene i blant for tørking. Det kan være kinkig å pakke lommene lufttette, men man lærer raskt.

Konklusjon
Det synes vanskelig å forbedre rullelukkingen slik at lommene kan bli tette under vann. I praksis holder mekanismen godt nok, selv om det perfekte alltid vil være et mål.

Så vidt meg bekjent har disse mappene få konkurrenter. SealLine lager en kartmappe, men den virker stiv og tung, samtidig som lukkingen synes skrøpelig. Ortlieb er trolig alene om å tilby god kvalitet i såpass mange størrelser.

Lommene hører til standardutrustningen min, og vil fortsette løpet i uoverskuelig framtid.

fredag 22. mai 2009

Test: Balaklava fra Forsvaret


TEST: Balaklava fra Forsvaret

I mine yngre år var jeg ikke så nøye på å bekle halsen. Den ble ofte overlatt til sin egen isolasjon, som er temmelig tynn fra naturens side.

Ved et punkt i livet får de fleste høre at man mister over halvparten av kroppstemperaturen gjennom topplokket. Man blir fasinert, og de fleste velger å kle seg med lue mens faktumet ennå blomstrer i hodet. Det man ofte ikke blir bevisstgjort, er at varmen i hodet sendes via halsen. Derfor er det så viktig å også kle halsen. Min erfaring er at lua er viktigst, mens å kle halsen handler om komfort. Viktig komfort.

Form og funksjon
Balaklavaen har sitt navn fra byen med samme navn i Krim, Ukraina. Britiske tropper brukte dette plagget som vern mot kulden under Krimkrigen. Min er også en militær modell, som jeg fikk med meg etter endt militærtjeneste. Jeg valgte å skaffe en ekstra, og den ble kjøpt gjennom et overskuddslager.

Plagget kan benyttes på vanlig måte, som hals ved å træ hodet gjennom ansiktsåpningen, eller som lue ved å brette opp hals- og ansiktsdelen. Det er tilvirket i tolags ull, med samme følelse som en klassisk ulltrøye. Fargen er todelt, og man kan vrenge den for å velge grønne eller hvit utside.

Man kan velge blant to størrelser: enten balaklava eller ikke balaklava, slik det ofte er i Forsvaret. Førstnevnte passet meg fint, og jeg har stort hode. Prisen ligger på under 100 kroner. Min ble kjøpt hos Forsvarsbrukt AS.

I bruk
Plagget har fungert godt, slik man forventer av ull. Det kan bli vått, men holder på varmen i en viss grad.

Åpningen til ansiktet er noe trang for mitt store hode. Enten ligger den litt for langt opp på haken, eller for langt ned i pannen. Små detaljer. Verre er det å bruke den som hals, ettersom hodet må gjennom den trange åpningen. Etter noen fødsler vil en del av sømmene ryke, men disse kan raskt sys. Når man syr bør man holde åpningen strukket, for å unngå gjentakelse.

Halsdelen når godt ned under ulltrøya, som bør være høyhalset. Jeg la den innenfor trøyehalsen, med godt resultat.

Konklusjon
Balaklavaen er velegnet som pauseplagg og når man vil ha ett plagg i stedet for to (lue og hals). I soveposen er den uerstattelig. Dette plagget tas sjelden av under vinterturer, i så fall kun ved intens aktivitet.

Jeg ser ikke for meg store muligheter til å forbedre dette produktet. Det eneste måtte være snittet, som er sydd for å passe alle.

Fra den tid jeg erfarte at en hals er et enestående plagg, har den alltid tilhørt standardutrustningen. Jeg har sjelden brukt balaklava før denne turen. Jeg kommer sjelden til å dra på tur igjen uten.

onsdag 20. mai 2009

TEST: Norrøna Amundsen Klatregamasjer og Fjellvotter


TEST: Norrøna Amundsen Klatregamasjer og Fjellvotter

For noen år siden bestemte jeg meg for et drastisk standpunkt. Jeg hadde fått nyss om at PTFE-
baserte stoffer, som Gore-tex (Gtx) kan være skadelig for levende organismer, og valgte derfor å love
meg selv at jeg aldri igjen skulle kjøpe klær i dette nesten uungåelige stoffet.

Vottene og gamasjene til denne turen ble valgt i bomull, primært fordi det vinterstid puster
overlegent bedre enn membraner og sekundært av første avsnitts årsak.

Valget falt på Norrønas linje. De har tradisjonelt tilbudt god passform, minimalisme og varighet. På
tross av de senere års falitt, henger enkelte kvaliteter igjen i småvarene.

Form og funksjon
Gamasjene tilvirkes i en blanding av bomull og polyester, som gir økt varighet på bekostning av
pusteegenskaper og patina. Stoffet er forsterket med Cordura på anklenes innside. Fronten har
glidelås, det er strikkstramming øverst og strikker for feste under støvelen.

Vottene er laget i bomull og har Gtx i grepet (markedsføres ikke med merkenavnet fordi plagget ikke kan garanteres vanntett). Jeg skulle egentlig ikke ha Gtx, men stoffet - som kan skade formeringsevnen - er vanskelig å komme utenom. Dessverre. Strikkstramming øverst på armen, strammebånd over håndleddet, håndleddsstropper for sikring av vottene i sterk vind og børstet stoff på tommelen for renneneser.

I bruk
Begge plagg har utmerket passform. I lavere kuldegrader dannes is på innsiden av begge plagg, noe som er umulig å unngå. Dette skjer fordi dampen ikke rekker ut før den blir avkjølt. Gamasjene har dog dårligere pusteegenskaper enn ren bomull.
Gtx'en delaminerte (lag på innsiden løsner) på under én måned, og ytterstoffet får raskt hull som må lappes. Et godt eksempel på at Gtx er oppskrytt ekstravaganse.
Bomullen i votten fikk også raskt hull. Stoffet i gamasjene har holdt seg.
Sistnevnte har plastikkfester nede for strikken som skal gå under skoen. Tre av fire fester løsnet da jeg prøvde dem før turen. Slikt skjer for ofte med dagens masseproduksjon. Klok av skade syr jeg på bånd og lager eget system med ståltråd.
Foruten det nevnte fungerer produktene godt.

Konklusjon
Denne testen er ikke en heksejakt på PTFE-membraner, men det er viktig å opplyse om hva man utsetter miljø og helse for på tur. Friluftsliv, som er uløselig knyttet til miljøvennlighet og helsevennlighet hører ikke sammen med et stoff som åpenbart kan lede til kreft. Mange vil argumentere med at bomull, som er det opplagte naturvennlige valg samtidig sluker brorparten av verdens plantevernmidler. Da må man ikke glemme at fossil olje - hvor Gtx stammer fra - trolig er den største årsaken til dagens fokus på miljøet.
Utvikling av klær kan være bra, men det er synd å se at ny og bedre teknologi - som eVent - også er basert på PTFE/Teflon, som er den største årsaken til det negative ved membraner.
Jeg håper å få testet ut den miljøvennligere membranen til Klättermusen på turen, så får vi se om det finnes et godt alternativ i kunststoff.

Produktene ovenfor fungerer godt når man får gjort noen små endringer. Jeg kunne ønske at Norrøna kutter ut Gtx i vottene, til fordel for et vanntett stoff som ikke puster. Bruk av Gtx for pusting i håndflaten er en gimmick, og ettersom håndflaten utsettes for stor slitasje vil det være en fordel med et stoff som ikke slites i stykker såpass raskt, og som samtidig er vanntett.

Flere bilder her.

mandag 18. mai 2009

TEST: Termometer fra Clas Ohlson


TEST: Termometer fra Clas Ohlson

Det finnes svært få der ute som legger sin sjel i å skape et godt termometer, i alle fall et som egner seg for turbruk. Jeg håper at noen kan motbevise det.
Egenskaper som lav vekt, god byggekvalitet, bred skala, ikke kvikksøl(v), ikke glass og annet havner sjelden i samme produkt. For ikke å nevne en selvfølgelighet som Celsiusgradering.

Å måle temperaturen er luksus, så lenge man ikke drar på tur i forskningens navn. På den annen side, en slik innretning koster vanligvis noe tilnærmet lik null, og veier det samme. Det vil muligens skape mening å kunne lese ut eksakt temperatur fra dagboken når man en gang ligger på dødsleiet.

Erfaring viser at temperaturen helst ikke måles om morgenen på vinteren, og i alle fall ikke før man har maktet seg ut av posen. Årsaken er naturligvis at resultatet gjerne har en dempende effekt på motivasjonen.

Form
Turens termometer kommer fra Clas Ohlson og er laget i sprø plast, noe man nærmest kan lukte utenfor butikken. Jeg innså raskt at det var like greit å bli ferdig med kjøpet ettersom alle eksemplarene skuffet.
Valget falt på et produkt med en noe ukonvensjonell form. Det er lett og kan enkelt pakkes ned i en eske for høyst nødvendig beskyttelse.
Termometeret er fritt for kvikksøl(v). Dette er viktig for meg, fordi jeg ønsker å ta hensyn til naturen. Teknologien er basert på bimetall. Det er et interessant fenomen, som utdypes her. Det beste med kvikksølvets erstatter er at effekten ikke blir så stor hvis jeg mister termometeret i naturen. I tillegg risikerer jeg ikke alvorlig tilsølt utstyr.

Prisen er lav. Et sted under 50 kroner.

Funksjoner
Skalaen dekker fra 50 kalde til 50 varme, og viser naturligvis Celsiusgrader.
Produktet leveres med en holder for festing utenfor husvinduet, men dette ble lagt igjen. Jeg har nå skåret bort festet fra baksiden, for enklest mulig overflate. Egentlig litt dumt, fordi det kunne brukes til opphenging.

I bruk
Termometeret har vist seg som en god turkamerat, så fremt det behandles med respekt. Det vil si at det må ligge i en boks under transport. Ellers bør man forberede seg på å måtte stole på sansene.
Jeg har ikke opplevd dugg på innsiden av den transparente plasten, men det kan trolig forekomme. Kassen er tilsynelatende ikke en vanntett konstruksjon.
Det hendte at jeg nesten mistet termometeret, fordi jeg glemte det oppe i telttaket. Ved en anledning lå det igjen i teltet til neste kveld, men en annen gang mistet jeg det under pakking om morgenen. Jeg måtte lete godt i en nærmest gjengravd kuldegrop for å finne det, mye på grunn av dens hvite farve.

Konklusjon
Det var ingen anbudsrunde før innkjøpet, noe som kan bety at andre butikker kan ha utgaver hvor flere av egenskapene ovenfor er til stede. Når det er sagt er dette termometeret et godt alternativ hvis man tar seg bryet med beskyttelse.

lørdag 16. mai 2009

TEST: Tradex Blå Comfort


TEST: Tradex Blå Comfort

Mang en gang har jeg blitt møtt av høylytt latter når jeg - med engasjert røst - taler dette liggeunderlagets sak. Jeg forstår det godt. Navnet «Tradex Blå Comfort» kan høres ut som «Durex Extra Safe» eller noe liknende, og mer enn antyder hva dette egentlig kan handle om. Og - når alt kommer til alt - dette handler jo om ligging, så hvorfor ikke. Morsomt skal man ha det, og humør er spesielt viktig når stormen gjør de 20 blå gradene dobbelt så effektive, uten at undertegnede har erfart noe slikt.

Tilbake til start. Statistikken forteller oss at vi tilbringer 30 % av våre liv liggende på et eller annet. Dette produktet, som synes å alltid bli nedtrykt av mennesker, blir ofte undervurdert. Enten vi ligger i et hus, telt, hustelt eller telthus, så er det sjelden noen putter så store summer i madrassen som den fortjener. Vel, noen putter mange penger i madrassen, men med det sannsynlige resultat at liggekomforten blir dårlig. Uansett om talen er bokstavelig, så handler det ikke alltid om penger. Tradex Blå Comfort er trolig det rimeligste liggeunderlaget på markedet, i kategorien «Celleplast med tykkelse 15 millimeter».

Mange glemmer at liggeunderlaget er svært viktig, ikke bare å ha en tykk sovepose. Et dårlig underlag kan blekne inntrykket av en knallgod pose. Husk at du ligger på snø, at den er kald og gjerne vil varme seg på din potetmosbaserte kroppsenergi.

Form
Tradex Blå Comfort kommer i én størrelse. Lengde 1800 millimeter, bredde 550 og tykkelse 15. Overflaten er glatt og med et slags mini-vaffelmønster. Trolig benytter fabrikken gigantiske vaffeljern når disse ryggdelikatessene skal bakes. Hvert eksemplar er tydeligvis kuttet ut av en enda større bit, noe som vitner om et enda større vaffeljern. Trolig enorme vaffelhjerter som er kuttet opp, etter at de forsto at et underlag med form som et hjerte ikke er særlig praktisk, hverken på tur eller for en lønnsom produksjon. Nå er vel ikke vaffelteorien morsom lenger. Sidene er altså «grove» etter kuttingen. Fargen er nydelig blå, og underlaget er rullet sammen med en strikk for samhold. Mer er ikke å fortelle.

Dette underverket har en vidunderlig pris: 200 norske kroner. De to siste nullene kan forekomme som andre sifre i noen butikker, men jeg har aldri sett noen som har bikket «2» som midterste tall.

Funksjoner
Kinkig avsnitt. Hva kan man si om noe så enkelt? Tradex Blå Comfort kan rulles sammen til noe som likner en lompe, eller lefse ettersom den er firkantet. Praktisk og velkjent transportform.
Man kan ikke si at det er utstyrt med antisklibelegg, men den glatte overflaten er bedre enn man kanskje vil tro. Legemet mitt ender ikke opp nederst i teltet mot slutten av søvnen.
Brannteppe, i praksis. Dette underlaget har reddet meg fra en begynnende teltbrann. Underlaget var så godt som nytt etterpå, dog ikke av utseende. Hvis jeg den gang hadde brukt et ekstravagant, «selvoppblåsbart» liggeunderlag ville jeg måttet kjøpe et nytt, og etter å ha brukt altfor mange daler på seng ville jeg ikke hatt råd til annet enn - nettopp - et Tradex Blå Comfort etterpå. Og godt er det.

I bruk
Jeg har i lang tid, også før 1. januar, brukt dette lyseblå liggeunderlaget. Det har vært min partner gjennom mang en tur, så også på turen som foregår nå for tiden. Nok en gang er jeg fornøyd. Dette liggeunderlaget punkterer ikke, det forblir ikke vått, snøen og is sklir av, det veier «ingenting», det er klart til bruk når som helst, det holder spensten lenge, det er i følge merkelappen - en enkel, glanset papirlapp som faller av før man er kommet hjem fra butikken - miljøvennlig, hva enn det i praksis betyr, det har god bredde og lengde, det kan enkelt forlenges og «forbredes» hvis man kan bruke hendene til annet enn tasting, og man kan kjøpe to for dobbelt bredde eller tykkelse til prisen av ett fra en annen produsent! Som om ikke alt dette var nok, så støtter man norsk industri ved kjøpet. Det kan man høste skryt for i disse dager. Jeg føler at denne testen allerede er ferdig.

Strikken som følger med må raskt knytes mindre, hvis man vil ha minst mulig diameter på lefseformen.

Konklusjon
Her kommer en god, gammel markedsklisjé til nytte: løp og kjøp!

Hvis du vil ha utstyr, og ha råd til buss-/ togbillett til fjellet etterpå, så bør valget være enkelt. Turen er jo tross alt viktigst, nok en gang i følge en gammel klisjé. Som jeg pleier å si til forsvar av min gode partner; «Man må spare inn noen steder, og da ryker søvnen først.» Etterfulgt av en løgnaktig latter, for dette mener jeg naturligvis ikke. De fleste vet jo ikke at dette er et knallprodukt, og da nytter det ikke å være ærlig.

torsdag 14. mai 2009

TEST: SPOT - Satellite Personal Tracker


TEST: SPOT - Satellite Personal Tracker

Fra Lindesnes til Meråker har jeg hatt med meg en innretning som er temmelig ny på markedet, og som ytterligere stiller nåtidens eventyrere i skyggen av gamlegutta fra de to foregående århundrene. Jeg snakker om Spot, som er en nødpeilesender for allmuen.

De av dere som har fulgt meg i vinter, har kunnet se hvor jeg slår leir hver kveld. Mine nærmeste har i tillegg hatt et beroligende middel i at jeg har avgitt posisjon også om morgenen. Mye kan skje om natten - fordi man er mest sårbar. Stormen kan bli overmåte spennende hvis teltet slipper taket i snøen når man ligger der nede i posens lune mørke.

Tidligere var nødpeilesendere forbeholdt "skikkelige" ekspedisjoner, som ferder til Grønland og polene. Dagens Spot har riktignok dårlig dekning i hver ende av vår klode, men det skal visst bli bedre. Årsaken - så vidt jeg vet - til at slikt utstyr ikke har vært for kreti & pleti er den samme gamle greia, altså høy kostnad.

Form
Jeg vil ikke legge stor vekt på det tekniske, som kan leses i utfyllende grad her.
Spot kommer i et skall av kvalitetsplast, som er vanntett. Sistnevnte er bra på sommeren, men også kjekt om vinteren når man tar den med inn og ut av soveposen for å varme batteriene, noe som ellers ville skapt problemer med kondens. Baksiden har klips for feste til bukse, sekk eller annet.
Apparatet benytter to stykk AA-batterier, og de må være lithium. Hvorfor vites ikke. Batteridekselet festes med stålskruer som henger igjen og derfor ikke mistes. Det er tilsynelatende få svake punkter i konstruksjonen.
Den veier omtrent det samme som et kompaktkamera, og er temmelig likt i størrelsen. Fargen levner ingen tvil om at dette er et instrument for redning. Gummigrep på sidene gjør håndtering enklere. De fire knappene er av behagelig gummi, omtrent som viskelær, og fungerer godt i bruk. Nødknappen ligger nede i en brønn, for å motvirke utilsiktet bruk. Det er bra at Spot’en ikke er laget i metall, fordi det ville ledet kulde rett ut i våre sårbare og livsnødvendige klør.

Apparatet koster så vidt over 2000 kroner, og i tillegg må man ha et abonnement som øker totalprisen til oppunder 3000 kroner.

Funksjoner
Spot har innebygget GPS i tillegg til satelittsender. Når man velger å sende et OK-signal eller et nødsignal, sendes posisjonen sammen med nødsignalet. Det er to store fordeler ved dette. Den forulykkede kan melde i fra på et tidlig tidspunkt og dermed begrense eventuelle skader, og i tillegg gjør GPS-en det mulig for mannskaper å finne personen raskere. Dermed kan redningsorganisasjonene sende ut noen få personer i stedet for 20 eller 40, noe som kan spare liv og store ressurser. Det sistnevnte er grunn god nok for å inkludere denne i standardutrustningen.

Spot har tre hovedfunksjoner. Den eneste jeg har brukt er OK-funksjonen, hvor jeg bekrefter at alt er bra samtidig som posisjonen oppgis. Dette blir sendt til ulike e-postadresser, men kan også sendes som SMS. SMS koster noe ekstra, mens e-post er gratis. Jeg benyttet kun e-post.
De to andre funksjonene er nødsignal og en Help-knapp. Sistnevnte er satt opp for å sende et mindre alvorlig signal om at noe er galt, for eksempel ved utstyrshavari, men den kan stilles inn til hva som er ønskelig. Jeg fant ikke noe aktuelt bruksområde for dette.

I bruk
Bruken er noe komplisert, og krever tilvenning. Man blir bedt om holde inne enkelte av knappene i ulike antall sekunder for å aktivere ønskede funksjoner. Når man er blitt vant med den, fungerer det greit, men det blir prøving og feiling i noen dager.

Ved to tilfeller opplevde jeg at Spot'en ikke fungerte. Det vil si, i ettertid. Man får beskjed av noen lysdioder om at meldingene er sendt, noe jeg fikk ved de anledningene det ikke fungerte. Da jeg atter kom til mobildeknning fikk jeg beskjed via SMS om at signalene likevel ikke var mottatt, med det resultat at familien min hadde vurdert å melde meg savnet. Vi hadde et døgn som sikkerhetsmargin. Heldigvis hadde Spot'en fungert neste kveld i begge tilfeller. Slike feil bør ikke skje, selv om det skjedde over et løp på to måneder.

Apparatet har ligget i pulken under hele turen, og ser derfor ut som det er nytt. Vi får se hva som skjer i sommer og høst, men den virker temmelig solid. Klipsen kan dog være et svakt punkt. Utskifting av batteriene er enkelt. Batteriene varte opp til tre uker i vinter, og jeg var nøye med å varme dem. Jeg sendte signal hver kveld og morgen, og apparatet behøvde om lag 15 til 20 minutter for hver sending. Dette gjorde jeg under frokost og middag.

Konklusjon
Mange former for dagens friluftsliv stinker kapital og mote lang veg. Det er likevel mulig å leve uten mesteparten av det markedsaktørene forteller oss at vi er avhengige av. På samme tid kan man ikke vri seg fra det faktum at folk flest har relasjoner til andre mennesker. Relasjoner som vil føre til bekymringer for den som er ute i villmarken. I verste fall vil disse bekymringene føre til at store redningmannskaper risikerer livet for å redde ett annet liv. I slike tilfeller vil Spot'en gjøre regning for sitt forurensende fotavtrykk.

En klar forbedring ville være et display som med enkelhet kan fortelle at signalet er kommet fram. Displayet kunne også vise GPS-koordinater. Da ville det vært unødvendig med en egen GPS-enhet i tillegg. Trolig kommer dette i fremtiden, og kanskje også GPS-enheter med innebygget satelittsender for nødbruk.

For meg fungerte apparatet som en psykisk støtte. Det gir en følelse av trygghet. Spot har riktignok sin største verdi hos dem som sitter der hjemme.

Flere bilder av enheten ligger her.

lørdag 9. mai 2009

Søndag 10. mai, Gjøvik

Dette er en dag for vedmod. Bare en uke før vi feirer oss selv, annonserer jeg nå en stor beslutning.

Med blandede følelser har jeg bestemt meg for å droppe fjelltoppene. Jeg får rett og slett ikke tid. Nesten to måneder er blitt borte i sykdom. Disse to månedene er best egnet for skibestigninger, og ville trolig gitt flest topper.

Jeg har hatt tre alternativer en stund. Bestige topper, fullføre NPL eller begge. Førstnevnte er uansett usikker innen året, fordi været er avgjørende. NPL kan jeg klare uansett, og den er tross alt påbegynt. Det er fortsatt en teoretisk mulighet for å klare begge, men da burde jeg sykle resten av Langsen for å høyne oddsen. Da blir det ikke mye igjen av årsaken til at jeg drar på tur, nemlig det å være ute med naturen.

I vinter lekte jeg med tanken om Store Norske Triple, mens jeg gikk der ute i det kalde landskapet. Hvis tiden strakk til ville jeg altså vurdere Norge på tvers (NPT) i tillegg. For noen dager siden gjentok plutselig tanken seg, da toppene så som høyest ut. Store Norske Doble uten toppene, men med NPT som erstatter. Et godt substitutt.

Jeg har sagt til flere at kun NPL ville være litt kjedelig. Dette høres teit ut, men slik er det når man har hatt en langt mer ambisiøs plan. De nye planene har gitt meg nytt pågangsmot, og jeg jobber nå med å komme meg ut så raskt som mulig. Det er tross alt enklere å gå tur i flatt landskap enn opp og ned topper når formen fortsatt er rusten.

Jeg har tidligere lovt utstyrstester mens turen ligger brakk. Først glemte jeg å ta med bilder til Trondheim, og her hjemme har jeg ikke bredbånd for tiden (jeg blogger via telefonen). Altså stadig nye unnskyldninger, men de kunne vært dårligere.

Tross det vonde med omleggingen har jeg nå fått mulighet til å vandre langs Norge på sommeren. Dette gir meg større muligheter for fisk og bål, og lar meg bedre se landskapet. Vinteren, god som den er, skjuler også mye fint.

I tiden før fortsettelsen vil jeg oppdatere bloggen oftere enn før. Kors på ullhalsen.