lørdag 11. september 2010

Trollhetta

Vi hadde blitt enige om å stå tidlig opp ettersom turen til Trollhetta ville ta om lag ti timer. Jeg og to andre hadde vært gale nok til å sove under en presenning siden himmelen var stjerneklar, og søvnen ble uforskammet god. Klokken halv syv våknet jeg og sto like godt opp. Man skal ikke sove bort turnatta, lyder et gammelt ordtak.

Det var en halv time til resten skulle opp, så jeg labbet rundt i nærområdet. Været var optimalt. Fuglene kvitret mens det lille som var av rim måtte se seg slått av soloppgangen. Morgenlyset er spesielt og bør deles billedlig med dem som ikke er like priviligert som meg.

Frokosten for turen er barnegrøt i pulverform, et tips jeg fikk av Ola Helø. Smaken er grei og konsistensen svelgbar uten tygging. Det beste er havren og at det er mettet av allskens vitaminer og mineraler. De fleste andre spiste brødskiver. Enkelt, raskt og dørgende kjedelig.

Vi kom oss i marsj omkring halv ni. Ruta gikk raskt oppover etter et par kilometer. Vi tok snart igjen noen gamlinger og byttet led med dem flere ganger dagen igjennom. De sommerbleike kroppene våre ble stekt godt på vei opp, men sola skygget med sitt fravær straks vi hadde klatret den groveste biten. Godt inne på Langfjellet, mellom vannene på 1166 og en kolle med det fiffige navnet Piksteinhøa tok vi lunsjpause. Turlederne Anne Grimsbo og Hanne Strypet trakk fram svære sjokolader fra ermene, og det kunne ikke passet bedre. De passer på oss som hønemødre.

Etter pausen gikk ruta oppover et stykke før platået ledet oss fram til turens kritiske punkt. Den usle nedstigningen virket svakt som lettøl på gruppa, og vi kløv straks i gang med opptigningen til den nest høyeste toppen. Utsikten mot selve hetta var formidabel, for ikke å snakke om Litlhelvete - gryta inne i ringen som dannes av fjellkjeden fram til toppen.

Opp og ned, opp og ned, slik er oftest oppskriften når man skal bestige en topp. Det er langt triveligere når man er i lag med likesinnede, slik som nå. Snart sto vi overfor den siste ryggen, og den gikk raskt. Værforholdene på den padde flate toppen muliggjorde feiring med lunsj. Mens vi var der kom det flere, de fleste på tur fra Jøldalshytta. Den betjente hytta var fyllt til randen med folk under denne siste betjente helgen i 2010.

Etter pausen tok egoet mitt overhånd. Noen timer med sosialt slit tærer på nervene. Mens de andre snudde og begynte på hjemturen tok jeg fatt på min egen hjemtur. Jeg valgte eggen ned østsiden av toppen, etter å ha gått og sett på den hele dagen. Den var bratt, men ikke som jeg fryktet. Jeg kom omsider ned i bjørkekrattene ned mot Svartådalen. De var verre enn den verste egg.

Vel nede i dalen strøk jeg langsetter elva før jeg skred over flyene mot Bruholtsetra. Fyren der borte spurte om jeg var saueleter. Vel, det var jeg jo ikke. Koselig ble samtalen, og lang ble veien hjem. Jeg nådde leiren halv seks, en time før de andre - for skrytets skyld.

Kvelden ble fin, med potetmos, tikka masala og pølser. Jentene hadde fikset bål, og selv med kuling i kastene og en regndråpe hist og her ble det koselig som aldri før. Kvelden kom ikke før etter tolv.