Søndag på Porsangerhalvøya

Jeg våknet nok en gang til flott vær. Klokken var åtte og jeg kom meg i gang halvannen time senere. Frokosten var ikke i hånden denne gangen. Besøket på butikken i går kveld hadde velsignet meg med Polarbrød og majones, som jeg spiste sammen med Arnoldpølsa. Spekepølsen lages i Valdres og holder lenge i varmen. Jeg fikk den i posten på Helligskogen. Den er svært god og ypperlig som turmat. Måltidet manglet agurk, men jeg gråt ikke av den grunn.

Jeg tok omsider fatt på bilveien. Fotsålene var ikke så gale til sinns, og jeg skulle heldigvis bare gå litt mer enn fem kilometer før ruta gikk ut i terrenget. Inne i hodet mitt hadde jeg en hard kamp mellom ja- og neisiden. Spørsmålet var om jeg nok en gang skulle vrake planene om å gå i terrenget, og heller kjøre på med asfalt. Naturen vant. Det er jeg svært glad for i skrivende stund. Det er noe HELT annet for kroppen å gå i terrenget. Føttene jubler for hver meter, jeg slipper å tette øret for hver bil som passerer og nervene står ikke i helspenn på grunn av biler som passerer på armlengdes avstand. For ikke å snakke om harmonien.

Jeg kom meg raskt gjennom bladvegetasjonen mellom E6 og veien i Russelvdalen. Videre strøk jeg opp siden langs høyspenten som går nordover og parallellt med fjellområdet Gárdevárri. De første kilometerne bød på myr, men snart ble det tørt og fint. Luften var kjøligere og vestavinden tilstede. Myggen hadde tatt ferie og blokkura var bokstavelig talt som sunket i jorden. Det var rett og slett gildt å være på tur. Jeg tok det rolig og regnet med at antall kilometere måtte lide, men ved dagens slutt viste det seg at jeg hadde gått opp i mot fire mil likevel. Marsjen varte i ni timer.

Jeg tok meg godt med pauser gjennom dagen. Skrånende gressletter var det mange av, og de er klart best å ligge i. Null fukt, fjærende mykt og uten for mange gratispassasjerer som kryper opp og gjemmer seg. Med sola til stede blir det ikke bedre.

Jeg tenkte å gå til åtte, men under pausen i syvtiden fant jeg plassen for fristende. Reinen sto og glodde mens jeg satte opp teltet. Det er morsomt å se hvordan de ofte sprer bakbena og later vannet mens de vurderer situasjonen. Posituren gjør dem ganske latterlige å se på. De aner nok ikke hva jeg tenker, og godt er det.

I dag har jeg hatt George Michael med Papa Was a Rolling Stone (?) på hjernen. Ellers har jeg latt meg fascinere av luftboblene som ofte ligger på bunnen i små bekker og kulper. De ligger der i tusentall og ser ut som egg, men løsner og stiger til overflaten hvis man pirker på dem.

Bildet av føttene viser det paradisiske gresset. Hvis man ser nøye etter kan man mellom bena skimte et reinsdyr som står og glor langt der framme. De to andre er kveldsbilder som viser typisk terreng.

Ved Skaidi

Jeg våknet til knallstemning utenfor teltet. Kroppen klarte å samle seg halv åtte, og en time senere gikk jeg langs E6 med frokosten i hånden.

Det var få biler ute så tidlig en lørdag morgen. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å gå til klokken 19, som er grensen min. Føttene var heldigvis ved godt mot. Planen var egentlig å skjære av veien ved Áisaroaivi og streife i fjellet omtrent parallellt med veien, for deretter å lande i Skaidi. Jeg syntes det var like greit å følge veien. Det er mange myrer her oppe, og de frister meg minst av alt. Det er en av årsakene til at jeg følger veien såpass mye.

Det ble mange pauser på rasteplassene. Benkene frister meg når jeg ser dem langt unna. Ved en anledning delte jeg benk med noen nederlandske campingturister. De var greie, og det ble en kort prat. Jeg er ikke så ivrig på det sosiale når jeg kjører på så hardt, ettersom jeg har nok med smerten og sola. Engelsken blir også tyngre når jeg er i ørska.

Jeg fulgte Repparfjorddalen ned til Skaidi. Det var mange laksefiskere ute i finværet. De fleste av dem har de særegne bilstativene hvor stangen festes på skrått opp fra panseret og til overkanten av frontvinduet. Andre bruker vanlige skistativ. Det er slikt jeg legger merke til. Fisket i seg selv er uinteressant for meg. Jeg må være på tur for at det skal bli noe tess. Mitt fiske blir riktignok sjelden noe tess, men det holder i alle fall til mat i blant.

Jeg har slått leir så vidt øst for Skaidi. Da jeg gikk i gjennom tettstedet dumpet jeg heldigvis innom en butikk rett før stengetid, og fikk kjøpt halvt om halvt med fornuftige og mindre fornuftige varer. Jeg telter i myrterreng, og har nå spist sesongens første multe. Den var god. Jeg liker multe bedre enn blåbær, men den er dessverre vanskeligere å få tak i. Årets sesong er sen. De fleste bærene er fortsatt knallrøde.

Jeg har tenkt på dette med campingbiler og -vogner og hvorfor de er hvite, som jeg nevnte i går. Jeg tror det må skyldes at den hvite fargen gir mindre varme innvendig i møte med solen. Et nytt spørsmål er hvorfor de fleste anleggsmaskiner er gule? Kan det stemme at det var Caterpillar som initierte dette?

I dag har jeg gått oppunder fem mil. Jeg har gått i omtrent ti timer, samme tid som i går. Omtrent ti mil på to dager er godt som gull.

Planen for morgendagen er å gå et stykke på vei, for så å gå ut i terrenget, krysse veien mot Lillefjord og deretter fortsette i terrenget. Neste dag dumper jeg forhåpentligvis ned i Repvåg og går straks i terrenget igjen med retning Kåfjord og tunnelen som går ut til Magerøya. Det vil nok ta to-tre dager.

Bildet av tangen måtte med for å følge opp i den uoffisielle bildesamlingen av antikke verktøy som ligger og slenger rundt om i fjellene. Ut over det sier bildene mest om hvor lite interessant som skjer om dagen. Utrolig at jeg likevel får klemt ut en lang tekst.

Fem mil til Sennalandet

Været viste kjærlighet i dag morges. Jeg følte at det ville gi meg en god start. Solen varmet og frokosten mettet. Jeg hadde brød, smør, brunost og kvalitetsjuice. Grunnlaget for gull var lagt.

Jeg forlot campingplassen klokken ni og styrte mot veien som går utenom sentrum og bort til østre del, der E6 tar overhånd. Fjeset ble snart innhyllet i svette, og alt var plutselig som det skal være. Like før jeg var fremme ved utkanten av sentrum passerte jeg noen som la asfalt. De ble i alle fall ikke kalde i dag.

Jeg hadde egentlig tenkt meg inn i terrenget og oppom Stabbursdalen Nasjonalpark. Den har verdens nordligste furuskog, og er visst veldig koselig. Ettersom jeg er mest interessert i Nordkapp for tiden ville ruten gått i utkanten av parken. Dette ville blitt noe krampaktig og derfor vil jeg spare den til en annen gang. Asfalt kan være dødelig effektivt, bokstavelig talt for bena.

Noen timer etter Alta gikk jeg gjennom Rafsbotn. Det er en liten vik med egen skiheis og matbutikk. Jeg fant noen kuer ved veien som var oppsiktsvekkende rene og pene, for ikke å si nysgjerrige. Jeg måtte naturligvis prøve strømgjerdet, og støtet var så kraftig at jeg impulsivt bannet, hoppet bakover og skremte bort kuene. Det sved i fingertuppen og den har så vidt merke når jeg ser på den i skrivende stund. Rart at det er lov med så sterk strøm. Kanskje bonden egentlig hadde koblet det til høyspentlinjen som gikk forbi like bortenfor.

Jeg maktet forøvrig ikke å gå forbi matbutikken. Det ble en is, bananer og kjeks. Rett før jeg så butikken spurte jeg om vann i et hus. Kvinnen der inne utbrøt først at hun ikke ville ha noe, og regnet nok med at jeg var ryggsekkmisjonær. De er temmelig pågående i utkantstrøk, noe jeg erfarte i Hattfjelldal i fjor. Jeg skrev forresten om det i bloggen. Damen gav meg vann og var svært hyggelig da jeg forklarte henne om min misjon.

Jeg kom meg snart opp i høyden. På kort tid syklet det forbi hele tre grupperinger som tilsynelatende skulle langt. To alene og en familie. De var nok i siget ettersom det ikke ble noe mer enn hilsing. Rett før Sennalandet møtte jeg nok en fyr på sykkel, og han var svært hyggelig og pratsom. Han hadde syklet fra Tyskland og kom via Finland og Karasjok. Nå var han på vei tilbake. Tøff tur. Det ble en lang prat i kveldssola. Nettsiden hans, hvis noen vil friste tysken: www.weltentraum.de.

Et stykke tidligere i løypa fikk jeg øye på noe kjent og kjært i grøfta. Noen hadde mistet et telt, med både inner- og ytterduk. Stengene manglet dog. Kleptomanfingrene mine fisket ivrig etter merkenavn, og det viste seg å være av anerkjent kvalitet. Sjansen er liten for at noen vil finne det igjen, derfor tok jeg hånd om det, for å si det pent. Jeg flyr som fuglen over asfalten om dagen, så det er bare bra med noen ekstra kilogram i sekken slik at jeg blir nødt til å slappe av.

Angående avslapping, så har jeg hatt noen deilige pauser i dag. Før på turen har jeg nesten ikke tatt pauser i løpet av dagen og har praktisk talt gått hele tiden. Asfalten er tøff og solen frister til hvile.

Jeg så for første gang en campingbil som ikke var hvit i dag. Den var attpåtil kledd i knallrød metallic-lakk, noe som egentlig var ganske kult. Kulhetsfaktoren på lang sikt er kanskje noe annerledes. Hvorfor alle andre er hvite er et høyt skattet spørsmål.

Langs den nye asfalten på Sennalandet hadde jeg medvind. Bilene som kom mot meg hørtes ikke før de var tyve meter foran, mens de brummet lenge etter at de var passert. Interessant å tenke over hvor mye vinden har å si for forplantning av lyd. Det samme gjelder jo for lyd i skogen, med tanke på rovdyr.

For dem som er på Facebook kan jeg nå skilte med egen side for Turporten. Alle som vil kan melde seg inn ved å trykke på "Like". Man vil da kunne se innleggene der man ellers ser innlegg fra venner, og slipper å besøke nettsiden. Det skal samtidig sies at nettsiden fungerer best til lesning og visning av bilder. Utover det vil jeg anbefale RSS til dem som forstår slikt. Dette ligger nede til høyre på nettsiden.

Folk har ønsket at jeg skal legge inn hvor langt jeg går hver dag. Den dagen jeg ankom Alta hadde jeg gått 45 kilometer, fordelt på terreng og vei. I dag har jeg gått 50. Jeg er særdeles godt fornøyd med begge dager.

Blomsterbildet forteller noe om hvorfor Alta sies å være så frodig. Sofaen og kuene står i Rafsbotn. Campingplassen på bildet er ikke hvor jeg lå, heldigvis, for den er kanskje Norges tristeste. De siste viser sykkeltyskeren Uwe og utsikt over Sennalandet. Det er strålende flott her oppe.

Alta gir hvile

Han våknet til regnvær. Dråpene rant nedover innerteltet. Regnet gjør treg om morgenen, han gruer seg alltid til å gå ut. I dag kunne han sove lenger. Han skulle til byen.

De slitte lankene bevitnet en grov ferd over tunge vidder. Myren hadde satt sine spor. Ura hadde bitt seg merke i ham. De ville ikke gi slipp. Men havet lokket. Havet er liv. Havet er dypt. Havet er endeløst.

Han spiste sin frokost og pakket sine ting. Sekken skulle med, men kun for å huse verdisakene og innkjøpene. Teltet og de nedslitte tingene ble igjen. Han var ikke redd for dem. "Gamle menn mister aldri sokkene." hadde bestefaren alltid sagt. Den tid er over nå. Ordene lever fortsatt i ham. Som suset fra skogen.

I øsende regn og blendende sprut fra forbipasserende motorvogner famlet han seg fram til Altas indrefilet. Mannen søkte postkontoret, men fant først matbutikken. Den gjorde alt den kunne for å suge ut blodet fra den tynnslitte stakkaren, men hans innbitte vesen var ikke til å rikke. Posen hans tynget den værbitte sekken, men ikke så meget at han ikke kunne hindre den fra å gå i dørken. Han fattet mot og fant utgangen.

Utenfor var været fortsatt det samme. Han lot blikket gli over skiltene, myste til rynkene foldet seg om de dype øyehulene og fant snart det han lette etter; "Posten".

Kjøpesenteret var varmt og gjestfritt. Det luktet nybakt. Han hadde ikke smakt gjærbakst på snart en uke. Borte ved rulletrappen fant han skiltet som skulle vise veien for de som ikke før hadde satt føttene innenfor. Der nede til høyre fant han navnet. "Posten" stod det. "Posten." Denne statlige tjenesten var det nærmeste han kom nødhjelp på denne altfor lange turen. Han var langt hjemmefra. Han kunne føle kallet. Jo lenger vekk, desto sterkere.

"Sendingsnummer?". Mannen kvakk til. Kvinnen bak skranken strammet munnvikene. "Sendingsnummer?!". Han forsøkte å forklare at han ikke hadde fått det. "Moe..." mumlet han. "Moe." Kvinnen smatt ut på lageret og kom tilbake med en liten pakke. Hun smilte. Navnet var riktig. Han fattet den brune, slitte pakken under armen og føk ut. Dagen var reddet.

Nede ved utgangen så han skiltet som så mange ganger hadde belastet kontoen hans. Blikket flakket. Fram og tilbake. Han ville ut, men lukten slapp ikke taket. Pizzaene der inne var varme. Døren var åpen. Lukten seg ut. Han visste så godt at det bare var et triks. Selg mer, selg mer. Han så det overalt. "Motstand gjør sterk." tenkte han. Men i dag var han for svak.

Servitrisen tilbød buffét. Han svelget, og tok menyen. Musikken var funky. Lokalet var tomt for mennesker. Han følte seg godt. "Buffét og øl." utbrøt han. Kortet ble en anelse mindre. Det var snart ikke mer igjen av det etter en lang sommer uten arbeid. Plasten skrek etter påfyll.

Borte ved bufféen forsynte han seg grovt. "Grådighet varer lengst." tenkte han. Altfor ofte hadde han falt for dette begrepet. Altfor ofte hadde han lidd. Likevel satt det ved ham. Det var hans fødselsmerke. Han levde for dette. Aldri skulle han gi etter for overmakten.

Bufféen var tom. Glasset tømt. Kaffekoppen kald, men det var intet igjen. Puten på stolen hadde for lengst fått tilbake sin opprinnelige form. Bare litt regnvann beminnet slaget som nettopp var hendt.

Sårene var grodd med årene, men kunne fortsatt skimtes. Piggtrådene hadde revet godt i leggene den gangen. Som en slagen mann hadde han ligget der. Heldigvis var han ikke alene. Han fikk hjelp. Kom seg i hus. Fikk plasterlapp. De var ikke dype. "De vil gro." sa gymlæreren. Piggtråden fra det gamle gjerdet ute i skogen var rusten, men hjalp ikke mot lærerens kamferdråper. Dråpene sved som syre.

Dråpene lå på duken. Mannen sto ved teltet, fomlet med tankene. Hva skulle han gjøre? Pizzabitene trykket ikke lenger mot magen. Men duken var våt. Han tok sekken og lette etter et tørt sted. "Grillhytten er alltid ledig." tenkte han. Med det mente han "fritt for folk". Han likte det slik. Derfor var han blitt som han var.

Han gikk ikke ut igjen før sola var nede. Kartene var ferdigpakket. Ruta var prikket inn. Han var klar. Som en ørn med mus i blikket gjorde han seg klar for det siste krampetaket. Havet lå der framme. Det var snart på tide å reise seil.

Endelig Alta

Jeg maktet å stå opp klokken syv til tross for sen kveld i går. Når jeg finner nettverk går det merkelig nok mer tid. Luften ute var fylt av tåke. Jeg var halvveis i ørska, men kom meg i marsj en time senere. Frokosten var klar i hånden. Jeg måtte bare finne en bekk.

Terrenget hadde begynt å kjede meg, med sine myrer, koller og steinblokker. Etter at frokosten var unnasvelget fikk jeg lyst til å dra på for å komme bort fra ensformigheten. Jeg kjørte på med tidvis småløping i et par timer, og rakk bortenfor Sandåsvannet godt før elleve. Sekken veier nå under 20 kilogram, og det føles som ingenting når man har båret og gått i lang tid.

Etter vannet var det bare å komme seg over et høydedrag før slutten av vidda åpenbarte seg. Jeg fant snart spor etter firehjulinger som ledet meg inn på stien jeg hadde sett på kartet. Den skulle gå helt til riksvei 93, som binder sammen Alta og Kautokeino.

Stien gav meg tid til å sakke farten. Underlaget var steinete, så det var uansett ubehagelig å gå raskt. Været var blitt bedre utover dagen og myggen var bare tidvis plagsom.

Jeg ligger nå på en campingplass noen kilometere utenfor Alta sentrum. I morgen skal jeg inn dit for å proviantere og hente en pakke.

Jeg hadde først Abisko/Narvik som ydmykt mål for sommeren. Ettersom kroppen fungerte overraskende bra skjønte jeg snart at jeg kanskje kunne kjøre rett i mål. De siste ukene har kroppen gått som vinkelsliper i kjøttdeig, så det er ingen vits i å hemmeligholde de åpenbare planene; jeg går for Nordkapp!

Dagens bilder viser mange motorspor. Jeg har også fått med et hjemmelaget vindskur. Samene er mestere til å finne nye bruksområder for gammelt skrap, noe som er en veldig god egenskap. Det estetiske er en helt annen sak. Veibildet viser hva som straks møtte meg da jeg skred ut i fra skogsbilveien. Det tok meg 40 minutter å gå til enden, som man så vidt kan skimte. Dagens siste bilde er en verdig vinner av konkurransen om Norges styggeste låve. Her er stilkrasj på stilkrasj. Det ser ut som om de faktisk har lagt ned en del arbeid for å gjøre den stygg. Den kan trolig fungere både som fugleskremsel og menneskeskremsel. Tyvene holder seg nok på god avstand.

Solen har snart gått ned her oppe i midnattssolens land, og klokken er bare 22. Turen begynte rundt sankthans. Nok en gang kan jeg bruke mitt enorme bibliotek av høykvalitetslåter for å understreke poenget, og siterer Morten Harket; "Summer moved on.".

Finnmarksliv

Jeg startet dagen til Dire Straits' Sultans of Swing. Sangen har toppet listen i hodet min i flere dager, og nå var det på tide å høre den uten at det bare er hjernen som setter reprisen på repeat.

Solen stekte på duken mens jeg lå som et blekt rundstykke der inne og strevde med sportsteipen. Heten var heldigvis ikke uutholdelig. Formen var god, men kroppen treg. Rutinene seg unna som rennende kvae. Det hjalp å komme i marsj.

Jeg har nå gått over til å spise frokost gående, og sparer en del tid på det. Det handler bare om å få på sportsteip og klær om morgen, så er jeg klar. Jeg sparer ikke bare tid, men unngår å bli passiv og søvnig som jeg ellers kan bli når jeg ligger og spiser. Det blir gjerne til at jeg slapper av og tar det piano. I disse dager er det en slett holdning som ikke fører fram.

Jeg begynner å bli dritt lei vellingen som jeg blander ut i müslien. Det er et svensk produkt som jeg kjøpte i Björkliden, for barn fra seks måneder og oppover. Morsmelkerstatning er langt bedre, og inneholder den samme ekstreme blandingen av vitaminer og mineraler og andre vitenskapeligheter.

Noe annet som plager meg er heiloen. I begynnelsen var den en pen fugl med et vakkert pip som fulgte meg i et sett. Nå er den en plageånd av verste sort. Den har det med å være i nærheten av teltet, hvor den sitter og piper og piper og piper og piper. Snakk om ensformig låt. Når jeg begynner å tenke på den får jeg ikke lyden ut av hodet. Det verste er å våkne midt på natta og høre pipene. Da er det et sant helvete å få sove igjen. Hadde jeg hatt en hagle ville jeg vært farlig nær ved å skyte den, hvis jeg bare ikke hadde vært fuglevenn. Man ser i alle fall at livet på langtur er noe ganske annet enn en eneste lang dans på røde roser.

Myggen ble mye mer plagsom for noen dager siden, men i går var den ikke ille. I dag har den nok en gang summet rundt hodet mitt. De er mange, de er tørste og de er ville. Likevel driver de meg ikke til vanvidd, og det er trolig fordi de ikke setter seg i fjeset. Av en merkelig grunn har jeg sjelden blitt bitt der de siste ukene. De stikker gladelig gjennom trøya, men jakka har nå satt en stopper for det. Å gå med badstue rundt overkroppen er bedre enn tusener av nålestikk. Jeg tror det er jakken som gjør meg ekstra sliten og svimmel, fordi jeg ikke blir kjølt ned. Det er likevel verdt det.

Terrenget veksler mellom blokkur, uendelige myrer og lettgått vidde. Det tar lengre tid å gå her enn jeg hadde trodd. Finnmarksvidda øst for veien mellom Alta og Kautokeino skal være langt enklere å gå på, så vidt jeg har hørt. Jeg går i utkanten, noe jeg ble advart mot på forhånd.

Jeg dropper oftest å nevne stedsnavn i bloggen. De er vanskelige å lese riktig og umulige å sette i kontekst for kreti og pleti. Det er langt enklere i sør, hvor man gjerne har et forhold til mange fjellnavn fra før. Jeg ligger nå ved vannet Guhkes Hoalloluoppal i området Cuidnárlákhu, for den som lurer...

"Knas." Kna-knas." Plutselig hadde den minste stangbuen på teltet en annen form enn før. Jeg lå og plukket ut bilder til kveldens innlegg da jeg plutselig hørte den første lyden. Jeg skjønte ikke hvor det kom i fra, og trodde først det var noen utenfor. Deretter neste knaselyd, og plutselig hang duken litt innover. Ikke "knekk", men "knas". Merkelig. Det tok litt tid før jeg husket at jeg alltid har med reserveledd. Jeg kom meg ut, tok ned halve teltet, byttet ledd og fikk strukket duken igjen. Rett etter at stangen knakk begynte det passende nok å regne, men jeg rakk å ordne det før de verste dråpene tok til. Regnet ville gjort det særdeles kjipt hvis jeg ikke hadde hatt med reserveledd. Det samme skjedde i Snåsatraktene i fjor, og da holdt leddet noen strakser før det knakk igjen samme kveld. Jeg hadde heldigvis to.

Det første, dårlige bildet viser hva man kan finne i finske turistkoier. Det neste viser finnehytta Kopmajoki i idylliske omgivelser ved Somásjárvi. Deretter to bilder av en sjarmerende elv i Reisa Nasjonalpark. Neste viser strømgaten som tok meg ned i Reisadalen. Bildet med broen viser Nedrefosshytta ved Reisaelven. Fossebildet er naturlig nok av Imofossen. Hva den andre kalles aner jeg ikke. Imo er den til høyre - tror jeg. De neste viser bilder av vidda fra i går og i dag.

Lørdag til mandag

Lørdag 31. juli

Jeg kom meg i marsj fra Helligskogen like etter 08. Natten hadde ikke gitt den beste søvnen på grunn av noen som kom tilbake midt på natten med en skrikerunge. Klokken seks måtte jeg uansett gi opp ettersom Baalsrudgjengen skulle tidlig ut. Det var et svare leven. Hvis Jan Baalsrud hadde bråkt slik da han forsøkte å riste av seg tyskerne i fjæra utenfor Tromsø, hadde han blitt knepet på flekken.

Jeg gikk så vidt tilbake langs veien mot Finland, og tok inn på en vei opp til en liten demning. Derfra gikk det sti opp til Loassuhytta. Jeg klarte å gå feil slik at jeg rotet bort en time, men lærte kanskje noe av det.

Like før hytta møtte jeg en finne som virkelig var dårlig i engelsk, men som likevel ikke var gammel. Synd. Det kom lite ut av den samtalen.

Hytta var kjip, rett og slett. Det så ut som om den var solgt til samene, ettersom det ikke var tegn til DNT der. Noen senger og kokekar pluss en del krimskrams. Det spilte uansett liten trille, jeg kikket bare innom. Hytta ligger rett inntil finskegrensen. Jeg kom meg over gjerdet - som finnene er så nøye på å sette opp langs grensen - og kikket innom turisthytta til finnene. Den var nesten like trist. Ingen madrasser, noe kjøkkenutstyr, riktignok ved men ellers ittno. Det er til gjengjeld gratis å bo på slike hytter, og hytta er god som gull etter min standard. Jeg liker bare å være kritisk. Men; til min store forbauselse satt det en jente på min alder der inne! Hun var finsk, utadvendt med god engelsk flyt og hadde vært ute i to uker. Dette var hennes siste dag. Hun samlet prøver til noe biologigreier, ettersom det var jobben hennes. Vi pratet en stund før jeg skjerpet meg og gikk. Jeg er jo også i fjellet i embets medfør, på et vis. Hun var søt, noe som gjorde det vanskelig å gå. En modifisert bit fra Roxettes utsøkte univers kan passe inn her; "It could have been love, but it's over now." Åh, som jeg digger Roxette. De har tilført verden så mye. Hun nevnte forøvrig at han jeg nettopp hadde møtt, hadde fått fløyet ut sønnen på grunn av feber. Da jeg konfronterte henne med myten om at finner generelt virker innadvendte mente hun at det hadde mest med skyhet å gjøre. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Finland forblir mystisk for meg.

Videre nedover dalen skjedde det ikke stort annet enn værskifte. Himmelen var jevnt over grei dagen gjennom. Da jeg skulle krysse en litt dyp elv før jeg dreide av mot nord og vannet Pihtsusjärvi, klarte jeg å skli på en stein og plumpe med trekvart kropp. Det må jo skje i blant, men når hverken vannet eller luften er gørrkald går det som oftest med et smil. Jeg har det med å få latterkrampe når slike dumme ting skjer meg, og det er en mental styrke.

Oppe ved vannet var det både samehytter, "vannflyplass" og turisthytte. Jeg var så heldig å bevitne en flygning mens jeg var der, og passasjerene som lettet var de samme jeg hjalp med å finne seg selv rett før jeg ankom Helligskogen. På vei mot hytta ble jeg angrepet av tre måker, som stupte mot meg med en halvmeters avstand mens de skrek stygge, uforståelige gloser. Avstanden er faktisk ingen overdrivelse. Jeg har ikke opplevd maken til gjestfrihet før.

Jeg svingte av mot øst da jeg ankom hytta. Jeg skulle inn på en sti mot Somashytta, som ligger så vidt innenfor norsk territorium og Reisa Nasjonalpark. Det ble telt på impuls før jeg nådde så langt. Greit å starte opp igjen med bare en 90 %-dag etter hviledagene.

Søndag 1. august

Jeg var svak på morgenen og kom meg ikke opp før halv åtte. Det høres breialt ut, men jeg la meg jo halv elleve kvelden i forveien.

Været var skjønt som Aurlandsdalen selv etter regnskuren i går. Opphold og tørt telt på morgenen er luksus, ellers kan det regne som i Bergen.

Ferden gikk greit ned til finnehytta Kopmajoki, som ligger ved vannet Somájávri. Terrenget rundt er feiende flott. Jeg kom meg raskt bort til Somashytta, som ligger tre kilometer bortenfor. Hytta var godt brukt, for å si det sånt, helt grei. Jeg gikk raskt videre, og nå bar det ut i uvissheten. Det vil si orientering på egenhånd. Mye mer spennende enn å gå langs sti. Det holder hodet i kok i stedet for at jeg går rundt i koma.

Ved enden av vannet lå noen folk i telt, og jeg spurte om nedstigningen til Reisadalen. Ålreite nordlendinger. Tre voksne i et lite tomannstelt. Sprøtt. Man kan lure på hva slags forhold de hadde til hverandre.

Jeg kom inn i Reisa Nasjonalpark etter at jeg passerte riksgrensen, og snart var jeg på vei mot Geatkevuopmi. Dalen viste seg å være et særdeles fint sted, på nivå med Femundsmarka. Mye flat mark perfekt for telting, en sjarmerende elv og mye lav bjørk for båling. Jeg skremte opp en andefamilie jeg ikke kjenner navnet på, og strøk videre opp skogen i retning fjellovergangen som var siste post for Reisadalen. Dalen var selve høydepunktet ettersom jeg var usikker på om det var mulig å komme ned langs høyspentlinjen. Å gå nedenom Saraelv ville tatt en halv dag ekstra.

Fra fjellovergangen og ned mot høyspenten møtte jeg vanskelig terreng med tett vegetasjon, både av trær og undervegetasjon. Sansene var på topp ettersom jeg visste at det ferdes rovdyr i området. Resultatet ble riktignok null.

Jeg fant linjen etterhvert, og fulgte den mot nordvest. Det skulle være en sti der, men selv om jeg fant den hjalp den ikke. Terrenget ned mot Reisaelva var brattere enn noe hittil på turen. Med tung sekk var jeg avhengig av å konsentrere meg for å unngå overtråkk eller fall forover. Myggen var langt verre her enn tidligere på turen, og kombinert med tungt terreng, skalljakke som beskyttelse mot blodsugerne og varmegrader som aldri før var så jeg skyggen av en mental smell i periferien gjennom hele dagen. Jeg svevde mellom himmel og jord, og de siste kilometerne langs elva i retning Nedrefosshytta var tøffe, selv om terrenget nesten var som hjemme i hagen. Hvis hytta hadde vært nedbrent eller full av sure finner hadde jeg sannsynligvis lagt meg i elven. Med en stein bundet til halsen.

Ferden mot hytta bød på tett bladvegetasjon. På elva var det flust med elvebåter fulle av turister. Overraskende at dette er lov i en nasjonalpark. Jeg kom til tom hytte og fikk slappe av med vann og sjokolade før potetmosen med reinskjøtt. Litt senere fikk jeg selskap av fire snille nordlendinger som attpåtil gav meg en pils. Jeg var sliten som aldri før og svetten rant selv innendørs, men ølen gjorde godt.

Nedrefosshytta har fått badstue etter at dronning Sonja var her oppe noen år tidligere. Hun hadde visst uttalt at en sauna ville være på sin plass. Ordene fra Norges hellige er naturligvis lov, og svettebua ble bygget. Hytta blir naturlig nok brukt av mange båtturister, og derfor er det utvilsomt markedsgrunnlag selv om hytta ligger midt i huttiheita.

Det ble badstue på meg og de andre. Jeg fikk vasket meg for første gang på tre uker, og det gjorde virkelig susen. Å sitte i varmen og svette var en herlig bonus som jeg ellers går og drømmer om. På sett og vis har jeg badstue hver dag innenfor klærne mine, men det er merkelig nok ikke like behagelig. Det var også veldig fint å prate med de fire, hvor tre av fire var på min alder. Jeg møter vanligvis eldre folk på tur, og det er derfor fint å møte jevnaldrende.

Det var kommet flere til hytta da jeg kom inn etter badstua. Hyggelige folk, og vi snakket en god del om turen og turting generelt. På grunn av kveldens nytelser ble det en sen kveld. Jeg spratt til slutt en Lion-sjokkis, og den symboliserte hvordan en uvanlig slitsom dag plutselig kan gli over i en overnaturlig god kveld.

Mandag 2. juli

Jeg kom meg ikke i seng før halv ett i går, men klarte likevel å stå opp rundt syv. De andre lå og sov da jeg forlot hytta klokken ni. Det hadde nok jeg også gjort hvis jeg hadde visst bedre.

Morgenen hadde faktisk ikke så mange mygg å by på. Himmelen var skjult bak skyene og regnet ble slått av og på fra tid til annen. Bra gåvær.

Jeg skulle følge Reisaelva et stykke sørover før stien skulle lede meg oppetter dalsiden. Før oppstigningen var det skiltet til Imofossen, som er en kjent attraksjon for de som våger seg hit inn. Jeg stakk innom ettersom det ikke var så mye lengre. Sjelden har jeg sett noe så imponerende kraftfullt og vakkert som disse fossene, for det er faktisk to svære som ender i samme avgrunn. Den ene er Reisaelva selv mens den andre kommer fra vestsiden. Jeg sto om lag 30 meter ovenfor vannspeilet og hadde stupet en fotlengde unna. Den irrasjonelle dragningen mot å kaste seg ut for kanten var til stede, men jeg strittet i mot. Slitet og myggen i bakken oppover lia var mer fristende.

Ved høyspentledningen noen kilometer senere svingte jeg av stien. Hvis man følger stien kan man nå Kautokeino på et par dager. Slike kjente stedsnavn gjør at jeg forstår at jeg er langt nord. Jeg skulle altså mot nordøst, og fortsatte rett opp mot fjellet. Etterhvert kom jeg så høyt at vinden var sterk, og det var deilig med en pause fra myggen. Å se den dype og trerike Reisadalen langt der nede var herlig etter å ha opplevd hva som skal til for å komme seg fra den ene siden til den andre. Jeg må innrømme at jeg ble uhemmet glad der og da.

Det er alltid en befriende følelse å plutselig forlate stien for å friste lykken i ingenmannsland. Man er overlatt til seg selv, og følelsen av å mestre de enkle prøvelsene gir mer igjen enn hva man legger på bordet. Selvfølelsen får positivt fortegn.

Jeg dreide mot nord rundt fjellet Vuobararássa og fortsatte langsetter siden opp mot Mollejus, som er en av de høyeste toppene i området, riktignok under tusen høydemetere. Terrenget var steinete, men ble bedre etter hvert. Jeg var blitt overrumplet av regnskyll like før, så kraftig at jeg ikke kan huske sist det var i nærheten. Dråpene liknet hagl og var omtrent like drepende. Hastigheten og tettheten var også i en egen klasse. Heldigvis varte det ikke lenge. Straks etterpå skremte jeg opp noen fugler som hadde søkt ly under en bitteliten steinhammer. De hadde det nok verre enn meg, som har mer beskyttelse enn hva naturen utstyrer oss med.

Før jeg nådde opp til Mollejus passerte jeg en sameleir og to reingjerder. Kun det ene gjerdet var avmerket på kartet. Det er ofte slik, men så er de færreste kartene mine oppdatert de siste ti årene. Selv om man kjøper dem nye i dag må man ofte ta til takke med slikt. Jeg vet ikke hva det skyldes, men trolig er det gammel lagerbeholdning. Kartene er uansett mer enn gode nok. Jeg fikk nye på Helligskogen, og før det hadde jeg brukt et bilkart i målestokk 1:400000 siden Abisko i Sverige. Det gikk fint spesielt siden jeg fulgte merket sti, men man kan risikere å havne i uføre.

Jeg hadde gått delvis i svime de siste timene. Det skyldtes nok varmen. Jeg sjanglet tidvis der terrenget skjøv meg ut av balanse, og forsto snart at det var på tide med leir. Jeg fant plass nær elva Ruossalágojohka. Navnene her omkring er umulig å uttale for meg, og mobiltelefonen har ikke en gang alle tegnene slik at jeg får skrevet dem riktig. S med et lite v-liknende tegn over er en av de fraværende bokstavene. Området har vært bebodd av samer i uminnelige tider og er det fortsatt, og en søring som meg burde vel aldri ha innfunnet seg her oppe. I løpet av sommerens tur har det slått meg at jeg ville hatt langt mer utbytte av å ha lært noe samisk i grunnskolen i stedet for å ha "lært" nynorsk. Jeg får aldri tilbake min tapte ungdom, men kanskje jeg skal ta et kurs til høsten.

I dag

Jeg har ikke avsluttet dagen enda. Vi får se om jeg finner nett.i leiren. I så fall kommer det mer tekst og noen bilder.