Solen stekte på duken mens jeg lå som et blekt rundstykke der inne og strevde med sportsteipen. Heten var heldigvis ikke uutholdelig. Formen var god, men kroppen treg. Rutinene seg unna som rennende kvae. Det hjalp å komme i marsj.
Jeg har nå gått over til å spise frokost gående, og sparer en del tid på det. Det handler bare om å få på sportsteip og klær om morgen, så er jeg klar. Jeg sparer ikke bare tid, men unngår å bli passiv og søvnig som jeg ellers kan bli når jeg ligger og spiser. Det blir gjerne til at jeg slapper av og tar det piano. I disse dager er det en slett holdning som ikke fører fram.
Jeg begynner å bli dritt lei vellingen som jeg blander ut i müslien. Det er et svensk produkt som jeg kjøpte i Björkliden, for barn fra seks måneder og oppover. Morsmelkerstatning er langt bedre, og inneholder den samme ekstreme blandingen av vitaminer og mineraler og andre vitenskapeligheter.
Noe annet som plager meg er heiloen. I begynnelsen var den en pen fugl med et vakkert pip som fulgte meg i et sett. Nå er den en plageånd av verste sort. Den har det med å være i nærheten av teltet, hvor den sitter og piper og piper og piper og piper. Snakk om ensformig låt. Når jeg begynner å tenke på den får jeg ikke lyden ut av hodet. Det verste er å våkne midt på natta og høre pipene. Da er det et sant helvete å få sove igjen. Hadde jeg hatt en hagle ville jeg vært farlig nær ved å skyte den, hvis jeg bare ikke hadde vært fuglevenn. Man ser i alle fall at livet på langtur er noe ganske annet enn en eneste lang dans på røde roser.
Myggen ble mye mer plagsom for noen dager siden, men i går var den ikke ille. I dag har den nok en gang summet rundt hodet mitt. De er mange, de er tørste og de er ville. Likevel driver de meg ikke til vanvidd, og det er trolig fordi de ikke setter seg i fjeset. Av en merkelig grunn har jeg sjelden blitt bitt der de siste ukene. De stikker gladelig gjennom trøya, men jakka har nå satt en stopper for det. Å gå med badstue rundt overkroppen er bedre enn tusener av nålestikk. Jeg tror det er jakken som gjør meg ekstra sliten og svimmel, fordi jeg ikke blir kjølt ned. Det er likevel verdt det.
Terrenget veksler mellom blokkur, uendelige myrer og lettgått vidde. Det tar lengre tid å gå her enn jeg hadde trodd. Finnmarksvidda øst for veien mellom Alta og Kautokeino skal være langt enklere å gå på, så vidt jeg har hørt. Jeg går i utkanten, noe jeg ble advart mot på forhånd.
Jeg dropper oftest å nevne stedsnavn i bloggen. De er vanskelige å lese riktig og umulige å sette i kontekst for kreti og pleti. Det er langt enklere i sør, hvor man gjerne har et forhold til mange fjellnavn fra før. Jeg ligger nå ved vannet Guhkes Hoalloluoppal i området Cuidnárlákhu, for den som lurer...
"Knas." Kna-knas." Plutselig hadde den minste stangbuen på teltet en annen form enn før. Jeg lå og plukket ut bilder til kveldens innlegg da jeg plutselig hørte den første lyden. Jeg skjønte ikke hvor det kom i fra, og trodde først det var noen utenfor. Deretter neste knaselyd, og plutselig hang duken litt innover. Ikke "knekk", men "knas". Merkelig. Det tok litt tid før jeg husket at jeg alltid har med reserveledd. Jeg kom meg ut, tok ned halve teltet, byttet ledd og fikk strukket duken igjen. Rett etter at stangen knakk begynte det passende nok å regne, men jeg rakk å ordne det før de verste dråpene tok til. Regnet ville gjort det særdeles kjipt hvis jeg ikke hadde hatt med reserveledd. Det samme skjedde i Snåsatraktene i fjor, og da holdt leddet noen strakser før det knakk igjen samme kveld. Jeg hadde heldigvis to.
Det første, dårlige bildet viser hva man kan finne i finske turistkoier. Det neste viser finnehytta Kopmajoki i idylliske omgivelser ved Somásjárvi. Deretter to bilder av en sjarmerende elv i Reisa Nasjonalpark. Neste viser strømgaten som tok meg ned i Reisadalen. Bildet med broen viser Nedrefosshytta ved Reisaelven. Fossebildet er naturlig nok av Imofossen. Hva den andre kalles aner jeg ikke. Imo er den til høyre - tror jeg. De neste viser bilder av vidda fra i går og i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar