9. februar

I dag har jeg slappet av maksimalt. Riktignok spiste jeg så mye i går kveld at magen stod som en bongotromme understimulert på spillejobber, med det resultat at jeg ikke fikk sove i natt. Det ble heller noen filmer og reparasjoner.

Jeg har gjort innkjøp for en ny etappe. Den starter som tidligere skrevet i morgen, og med meg er Lars Olav, som går av ved Tyin. Han gjester langturen med sin hardt opptjente friuke, og det verdsetter jeg stort.

Normal turblogg fortsetter igjen fra i morgen kveld, ettersom jeg regner med nettverk mot Finse. Mot Tyin er jeg heller i tvil, men det finnes områder hvor evolusjonen har gjort bosetting enda verre, som derfor av teleselskapene ikke verdsettes dekning. Uansett, slikt tenker vi ikke på før det er et faktum, og knapt nok da. Status quo er og blir konstant.

Jeg ser frem til morgendagens marsj. Det blir godt å legge bak seg nye mil med et livløst plastmonster på slep. Det er utrolig hva vi mennesker skal utsette oss for, og spesielt oss hvis legeme blir drevet av tidløse instinkter som ikke hører hjemme i byen. Jeg har ET konkret spørsmål til mine forfedre: Hvorfor forble dere ikke der nede i varmen?