Tidkrevende onde

Jeg trenger fortsatt tid slik at sårene kan gjenvinne brukbar styrke. I forrige innlegg regnet jeg med å dra ut innen 20., men datoen vil altså bli noe forskjøvet.

Det er ikke bare jeg som er offer for egen kropp. Tonice - som jeg traff i vinter - har nettopp lidd en grufull skjebne. Det skal sies at hun har det langt verre enn jeg har hatt det, selv om jeg har mistet noen måneder. Mer om henne her.

Dagene mine brukes stort sett til hvile, både for hode og torso. Jeg tenker stadig på reduksjon av sekkens vekt. Dette er et område hvor man må kompromisse. Enten lett rygg eller materiell komfort. Jeg satser på en anorektisk første etappe.

Avmarsj blir i alle fall før juli. Byens komfort gjør meg sløv, men jeg skal makte å frembringe sulten etter øde skog og fjell. Tidens tann skal snart få konkurrenter.

Sårene gror

Jeg har nytt hjemmets luksus i flere dager. Sårene nyter godt av latmannslivet, og svarer med å gro raskt.

Det tar tid før huden er klar for belastning igjen. Jeg vet ikke hvor lenge, men jeg håper å kunne fortsette innen 20. juni.

Jeg lar høre fra meg med ujevne mellomrom.

Kroppen bestemmer

Jeg våknet til snøvær. Bakken utenfor teltet var hvit, men smeltet nesten grønn innen jeg kom meg ut.

Oppe på fjellet tok vinden tak og pisket meg med snø fra siden. Etterhvert stilnet det med innslag av sol. Været skiftet ofte utover dagen. Terrenget var tidvis spennende.

Jeg pådro meg gnagsår på ryggen etter Meråker, fordi jeg brukte nettingtrøye som eneste plagg. Sårene vil trolig ikke gro hvis ikke jeg bruker gnagsårplaster under marsj. Jeg kjøpte DuoDerm-plaster i går. I går kveld merket jeg at det ikke satt på huden ved svetting, selv med teip som forsterkning. Det virket greit i dag tidlig, selv om det hadde rynket seg i går. Etter noen timer kom smertene, slik det skjedde dagen etter Meråker. Plasterene viste seg verdiløse. Før Sul var sekken for tung, men vekten er levelig nå.

Jeg kom meg omsider ned Juldalen og frem til hovedveien. Opprinnelig skulle jeg gå i retning Vera, og så opp nord før Veressjøen. Plutselig kom en tømmerbil forbi, og sjåføren viste storsinn.

Nå er jeg altså på vei hjem. Jeg kan ikke gå med gnagsår på ryggen. Plaster fungerer ikke, og dagen opptas av smerte. Sårene må gro før jeg kan fortsette. Jeg ante at dette kunne skje, men jeg ville gi meg selv en siste sjans etter hjemreisen fra Sul.

Tidligere skrev jeg at siste tur ut var vinn eller forsvinn. Det gjaldt i tilfelle formen ikke fungerte selv med redusert vekt. Kroppen virker grei, det er gnagsårene som ødelegger.

Jeg fortsetter så snart sårene har grodd. Motstand gir økt kampvilje, derfor ser jeg frem til å pløye gjennom myrene i Trøndelag.

Noe av det verste med gjentatte avbrekk er uforutsigbarheten mine lesere utsettes for. Nettingtrøya blir nok ikke med neste gang.

SPOT satelittsender: Alt er bra med Erik!

ESN:0-7429914
Latitude:63.6993
Longitude:12.0356
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:06/02/2009 20:57:49 (Europe/Oslo)

Kart

Reddet ut av knipe

Jeg tok toget til Verdal i dag formiddag, og hadde god tid til å rekke skolebussen ut til Sul. Først kom det en buss med navn Levanger, og jeg spurte sjåføren selv om jeg visste at den ikke skulle min vei. Derfor gadd jeg ikke spørre i neste buss, som het Vuku. Det var riktignok mer lik retning, men likevel et annet sted. Like etterpå kom en bybuss, og min buss skulle nå være forsinket. Sjåføren sa det jeg fryktet, nemlig at jeg skulle ha blitt med Vuku-bussen. Jeg ble temmelig irritert på meg selv. Dette har skjedd en gang før, og jeg trodde jeg var blitt klok.

Jeg begynte å gå mens det knaket i hjernen. Plutselig fikk jeg en glimrende idé: hva med å ringe hun som skysset meg for noen dager siden? Som sagt, så gjort. Det ordnet seg heldigvis, hun var tilfeldigvis en tur i Verdal. Jeg måtte riktignok vente på stasjonen i fem timer, men det fikk jeg klare, dum som jeg var.

Jeg kom meg ut til Sul før syv, og begynte på veien opp mot fjellet. Jeg gikk ikke lenger enn til åtte. Leirstedet mitt er en gammel boplass med store hauger av skiferstein. Et merkelig og spennende område. Jeg legger ved et lyssvakt bilde av et gammelt hus i området.

Regnet har fosset siden jeg tok på meg sekken. Helt på slutten ble jeg hyllet med sludd mens jeg slo opp teltet. Nå er det opphold, men kaldt. Jeg ser for meg mange dager med regn. Det er i alle fall greit å begynne med et vær som nesten ikke kan bli verre.

Havregrøten varmet godt. Jeg gleder meg til en varm natt i posen.

Troen vender tilbake

I dag våknet jeg med optimisme. Det skyldtes at kroppen føltes bedre, mest fordi jeg fortsatt lå i sengen. Troen brast som forrige høsts verdensøkonomi da jeg stablet legemet på beina. Likevel, det lå noe og ulmet. Jeg hadde sett for meg hjemreise i går, men begynte nå å leke med rask retur til fjells.

Dagen gikk i rolig tempo. Sekken ble strippet for luksus. Jeg har lagt igjen videokamera, speilreflekskamera, solcellepanel, diverse batteriladere, røret til fiskestangen, fiskeristen og batterier og minnekort i tillegg til noen småting. Alt i alt snakker vi om fem kilo eller mer. Det merkes, og blir forhåpentligvis avgjørende.

Noen vil nok smile når de leser at jeg faktisk hadde med så mye, noe jeg godt kan forstå. Samtidig skal det sies at vi alle har ulike gleder på tur. Noen liker å ha med minst mulig for å føle seg i ett med naturen, mens andre liker å ta bilder og å fiske i stedet for å bære proteinene på ryggen. Jeg hører til siste gruppe, og må derfor ta konsekvensen i form av tyngre bør.

Jeg drar i veg på tirsdag, fordi bussen ut til Sul kun går på skoledager. Slik er det ofte på bygda.

Det blir vinn eller forsvinn denne gangen. Jeg har fått to stygge gnagsår på ryggen på grunn av sekken, og de tar all oppmerksomhet. Det er derfor ikke så lett å bedømme om kroppen virkelig er blitt så svak av lungebetennelsen som jeg frykter. Sårene gjør at jeg må gå med sekken på en litt spesiell måte, som igjen fører til verre belastning. Gnagsår er i utgangspunktet trivielt, men samtidig skaper de et helvete.

Jeg vil stå ut gnagesmerten for å se om kroppen er sterk nok. Hvis ikke bærer det hjem, med uvisst utfall. Rulleski eller sykkel er alternativer, men da snakker vi om å fortsette kun for å fullføre, noe som i utgangspunktet har liten verdi for meg.

Jeg legger ved et bilde av kveldens middag. Det er viktig å være god mot seg selv i motgangstider.

Vond gjentakelse

Jeg kom meg opp klokken 06, noe som ikke er så aller verst. Solen stod allerede høyt på himmelen. Søvnen var ok.

Marsjen tok til klokken åtte. Jeg gikk stort sett i myrterreng i timene framover. Himmelen var skyfri og vinden fraværende. Det lå an til en varm dag.

Kroppen hadde kommet seg litt etter gårsdagen, men fikk raskt den slaveliknende krumningen. Sekken var ikke bare tung, den var skikkelig tung. Jeg maktet ikke å konsentrere meg om annet enn gåing.

Etter å ha tenkt lenge har jeg bestemt meg for å sende hjem utstyr eller dra til Trondheim og legge igjen noe der.
Kroppen trenger alltid noen dager på å komme seg i starten, men kroppen min synes ikke å være i normal stand i utgangspunktet.

Lungebetennelsen har gjort meg svakere enn antatt. Jeg trodde formen var god, men møter veggen nok en gang. Slit er uunngåelig, men dette slitet er for mye. Slik skal det ikke være, og jeg kommer meg ikke fram på dette viset. Jeg er heller ikke overbevist om at redusert vekt er nok.

Jeg ankom Sul klokken tolv, og forhørte meg om mulig skyss i nærmeste hus. Jeg ble tipset om en annen gård, hvor jeg fikk napp.
Sekkens vekt vurderte jeg til 35-40 kilo. Vekten på gården viste knappe 30. Ingen tvil om at kroppen har tapt seg når jeg tar så feil.

Etter å ha delt bil til Verdal med en snill dame og tatt toget til byen, sitter jeg nå og lurer. Det er ikke gøy at slikt skjer gang på gang, og verst er følelsen overfor mine trofaste lesere og sponsorer.

Tiden er tung, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke lyst til å gi opp, selv om motgangen kunne tilsi så.

Jeg vil oppdatere bloggen som normalt.