Kvepsendalsbukta og Melkfjellet

Norge på langs i gang.

Etter å ha avbrutt i fjor på grunn av studier skal jeg gå en etappe i sommer. Jeg startet i dag fra Umbukta, like ved Mo i Rana, og regner med å rekke fram til Narvik før studiene igjen setter friheten på spill.

Jeg tog nattoget til Mo i Rana etter å ha inntatt en 300 grams burger og tre halvlitere før toget skulle gå. Turen ble et ork, men mest på grunn av at jeg begynner å bli lei nattog med sittekupé. De bør forbys, og sovekupé bør bli standard, naturlig nok hjulpet av en saftig statsstøtte. Utrolig hvilke verdensproblemer man kan løse på tur.

Jeg kom meg omsider med buss til Umbukta, og slo av en prat med eieren, Thor Inge. Han gikk NPL i fjor, og hadde mange tips å komme med til en skakkjørt stakkar.

Jeg startet omkring klokken 10. Terrenget var frydefullt lettgått. Jeg hadde sett for meg å rekke en DNT-bu langt der inne mellom fjellene.

Like etter start måtte jeg gå utenom en flokk reinsdyr med kalver. Jeg har tidligere måttet slakte en kalv i Jotunheimen, etter at vi gikk rett mot dem uten å skjønne at man skal gå utenom når de har kalver. Kalvene klarer ikke å følge med på rømmen, og blir derfor forlatt. Jeg var klokere denne gangen.

Jeg passerte en annen DNT-bu på veien, og der var vannet ved siden av fortsatt isdekt. Ned mot neste bu måtte jeg gå lange strekninger på snø. Det er greit så lenge man ikke faller gjennom til knes.

Jeg blir mektig sliten av sekken, selv om den "bare" veier 25 kilogram. Det høres teit ut, men jeg er vant med å bære tyngre. Jeg har ikke trent så mye på forhånd, ettersom jeg klarte å pådra meg gnagsår i korsryggen under turen på Fosen. Det ser ut til å gå greit nå, hjulpet av masse vaselin.

Noen kilometere før bua så jeg en rev like foran meg. Den forsvant raskt, og jeg ble stående og kikke. Rett etterpå hørte jeg vemmelige skrik fra samme retning. Den holdt på en stund. Ikke nok med det, men samtidig begynte en annen merkelig lyd å fremtre. Den kom bakfra, like bak en haug, og lød som når man fyller dekk med luft fra bensinstasjon, men ikke treffer ventilen. Høyfrekvent og varierende i styrke, og den kom og gikk med jevne mellomrom. Jeg forsto ingenting ettersom jeg hadde passert der bak to minutter før. Lyden var såpass vemmelig at jeg ble redd, samtidig som jeg var nysgjerrig. Jeg aner ikke hva det kan ha vært, men jeg beveget meg sakte og forsiktig bort da jeg bestemte meg for å la risikoen få siste stikk. Lyden fulgte ikke etter meg.

Jeg ble lettere sprø og paranoid resten av ettermiddagen, og mistenkte hvert eneste lille tegn. I skrivende stund er jeg mer avslappet. Merkelige greier. Jeg håper å finne ut av lyden. Sannsynligvis en gaupe som hveste mot en bjørn.

Kvelden ble god, med herlig potetmos og krydder. Jeg hadde fiskeutstyret i sekken, så det får vente til i morgen. Ser fram til noen uker med flatbrød, mandler, potetmos, 4-korn og en bitte liten fisk i ny og ne. For en ferie!

Det blir nok så som så med mobildekning framover. Nå har jeg få og svenske signaler, slik at jeg må kutte ut bilder. Teksten kommer i alle fall i fokus, og det er en god ting.

Tilbake i Vanvikan

Presenningen bråkte verre i vinden, og gjorde at jeg ikke fikk sove på flere timer. Tåken kom også etterhvert, og dempet lysten til å fjerne den. Utpå morgenkvisten lettet tåken, og jeg fjernet duken. Søvnen kom straks.

Jeg følte meg uthvilt i åtte-tiden, og lagde meg noen nudler og tomatbønner. Merkelig turmat, men de ble i alle fall ikke kombinert i samme rett. Morgenen var flott, og feide bort nattens minner.

Jeg kom meg i marsj så vidt etter ni. Ruten jeg hadde sett for meg gikk i en bue om Sauheia, Mevatnet og Brattliklumpen. Det lå godt med snø i det ellers myrlendte terrenget, og jeg gikk omtrent like mye på dét som på opptint underlag.

Været var vennlig hele dagen, og akkurat ikke for varmt. Jeg fant noen Colabokser i en brønn ved Setersetran, men lot meg ikke friste. Flomvann med myrsmak danker ut det meste.

Utsikten fra Brattliklumpen var et verdig farvel. Det var godt med dis over fjorden, men Tautra, byen, Gråkallen og alt som bedre er kunne fortsatt skimtes i det fjerne.

Jeg gikk ned ved Seter. Interessant navn. Milen tilbake langs veien mot Vanvikan gikk på rekordraske 75 minutter. Jeg skulle prøve å rekke fergen, men den gikk typisk nok lenge etter at jeg trodde den skulle gå. Det ble i alle fall trening.

Legger ved noen bilder, blant annet av noen som sloss om å parre.

Fjellene på Fosen

Fjellene på Fosen-halvøya har fristet meg gjennom hele vinteren. De ligger der ute i den glitrende fjorden, steile som furutrær, og det er umulig å ikke hvile øynene på dem når man ferdes i bartebyen. Det var på tide at jeg kom meg dit ut.

På vei ned mot fergen rullet jeg forbi selveste Rema-Reitan. Han var kledd som en kjendis, med frakk og mørke briller. Trondheim har alt.

Jeg kom i land på andre siden halv fem, og kjøpte meg noen nudler på butikken. Godterihyllene var fristende, men jeg hadde Reitans Landlord melkesjokolade i sekken. Den er litt sur, men også billig.

Åssidene ble raskt besteget, men ikke uten dramatikk. Jeg rispet meg kraftig opp i et tornekratt og ble overfalt av flått. Det er på tide å passe seg. Jeg har nettopp blitt blodgiver, og har ikke mer å avse.

Før fjellene gikk jeg gjennom Bjørgan gård, og fikk hilse på får av alle slag. Gården drives økologisk, og lå trivelig til.

Veien tok snart slutt, men fortsatte som sti opp til Gammeldammen. Ute av stand til å avgjøre om dammen er eldre enn andre vann, la jeg løypa utenom. Jeg kom meg snart opp til ryggen sørøst for Grønliklumpen, områdets høyeste topp. Toppen så fristende ut, men får virke som incentiv for neste tur.

Etter en lengre lunsj kom jeg meg omsider ned i terrenget, og fant meg leirplass. Jeg ligger ved Lomtjønna, nordvest for Munken.

Plassen er fin og nudlene var en opplevelse av de sjeldne. Jeg skal legge meg under en presenning som er latterlig dårlig forankret. Det går enten bra, eller rett til helvete. Jeg ser i alle fall Gråkallen her i fra.

Været er knall og dagen har vært varm. Det ligger godt med snø her og der, men ski ville vært trasig. Jeg legger ved noen bilder som beskriver forholdene. Et av dem viser også Trondheim sett herfra, med sauer foran.

Siste pust

Vi sto opp omkring klokken 09. Været var godt. Skyer, men ofte solgløtt.

Ettersom dette var siste dag, sløyfet vi frokosten for å spare tid. Vi hadde mål om å rekke bussen i Ås i Tydal klokken 18.30. Veien dit var lang.

Vi tok oss noe varm drikke og noen nøtter før vi begynte å pakke ut. Formen var fin. Været gjorde sitt for å løfte humøret vårt, men vi var allerede ved god mine.

Sekken ble fylt, og teltet pakket ned. Omkring klokken 11 sto vi klare til avmarsj. Ferden skulle gå omtrent langs kraftlinjen. Den forenkler marsjen betydelig, men på en dag som denne har det ikke like mye å si. Det fine været gir oss oversikt slik at vi kan orientere oss i forhold til omgivelsene.

Nede ved Sankåvollen i nordvestre ende av Esansjøen fikk vi øye på et par dvergspetter. De er et sikkert tegn på en vår i anmarsj, ettersom de trekker opp i fjellet når vær og temperatur gjør at insektene kommer fram. Rype ser vi flere ganger daglig.

Etter klokken 14 rundet vi Øfjellet og suste nedover scootersporet mot Ås. Det var fortsatt et godt stykke å gå. Vi passerte Gammelvollsjøen klokken 16, og sakket tempoet.

Været hadde vært svært skiftende i dag som i går. Det er ikke ofte det skifter såpass ofte som hver halve time. Sol, snødrev, sol, snødrev. Slik går dagen. Det gir en fin kontrast, ettersom gleden over solen blir større enn ved vedvarende solskinn.

Vi kom oss nedover jordene mot Ås, og bunnet dalen noe etter klokken 17.30. Vi hadde en knapp time på oss. Ås er heldigvis ikke stort, og vi fant raskt bussholdeplassen og bensinstasjonen. Jeg befant meg i en svak sinnsstilling, og kjøpte en flaske eplemost. Den ble spart til bussen. Odd Helge røyk på en muffin.

På bussen tilbake fikk vi selskap av en gjeng fjortisjenter. De maste og gnålte, og til min fortjeneste satt Odd Helge nærmest dem. Vi ankom et overskyet Trondheim rett før 21, akkurat slik vi forlot den.

Kontrastenes dag

Vi våknet til et forferdelig bråk. Vekkerklokken min var på uten at jeg visste det, og la gjemt nede i en plastboks. Svært dramatisk. Det satte en ekstra spiss på dagen.

Risgrøt til frokost var godt som gull. Vi kom oss ut av teltet omkring klokken 12, og hadde gleden av vått snødrev mens vi pakket sammen.

Den første delen av marsjen gikk motsatt vei av hva som var planlagt. Jeg gikk for lenge på magefølelsen, men Odd Helge kom heldigvis med et kritisk spørsmål etter en stund. Ydmykheten omfavnet meg, og resten av dagen gikk knirkefritt.

Været vekslet fra piskende snødrev til solgløtt hver halve time. Vi fikk gleden av sol, men ble heller ikke bortskjemt. De som advarte mot dårlig vær før vi skulle ut kan herved spise store mengder boller. Vi drar ikke på tur for å nyte godvær.

Omsider fant vi høyspentmastene, slik at vi slipper å navigere. Vi mener herved at staten bør sette opp strømmaster over alt i Norge, slik at vi kan gå på tur uten å ta ut kompasskurs. Vi fant samtidig et monument til minne om Armfelts hærtog. Hundrevis av soldater hadde altså dødd der for under 300 år siden. Vi følte ingen stor frykt.

Før vi slo leir hadde vi fått et halvt blikk av Sylanmassivet i det fjerne. Synd vi ikke skal opp dit. Det får bli en annen gang.

Odd Helge disket opp med spaghetti og kjøttdeig. Herlig mat. Kvelden ble fin og uten særlig vær utenfor.

Legger ved noen bilder. Er for trøtt til å nevne noe om dem.

Sylan i helgen

Vi trosset værmeldingene og satte oss på bussen mot Storlien. Helgens mål er skitur fra Storlien til Tydal. Denne gangen har jeg med meg Odd Helge Tunheim.

Bussen slapp oss av på Storlien så vidt over fem, fredag ettermiddag. Stedet var nærmest folketomt. Bak oss kunne vi skimte "Rea" gjennom butikkvinduet. Nok til å lure to gjerrige studenter. Vi skred inn i butikken, og ble møtt av en søt, svensk tjei. Odd Helge skulle se etter gamasjer. Hun hadde dessverre intet, men jeg endte opp med å kjøpe en gave og en rull med Polarbrød med reinsdyrkjøtt. Underbart.

Vi kom oss i marsj langs veien, og det tok ikke lang tid før vi fant en ny butikk. Det ble noe godis til turen. Vi er jo tross alt i Sverige. Som tjeien hadde sagt, så er det stort sett nordmenn som gjester Storlien. Dette skyldes trolig en kombinasjon av nærhet til både skianlegg og lavpris på alkohol. Det skal ikke mer til for å tekkes Ola Dunk. Uansett, butikk nummer to besto av mat, sprit og tobakk, og var således full av nordmenn.

Vi kom oss omsider opp fra metropolen, og la i vei inn mellom fjellene. Snøen var ny og løs, og lurte oss til å tro at det var midtvinters. Himmelen var ikke skyfri, men heller ikke mørk. Solen slapp tidvis nesten i gjennom. For anledningen har jeg et par utslitte ski kjøpt for ti kroner på et loppemarked. De hadde noe gammel smurning under som jeg valgte å prøve. Den viste seg å fungere perfekt. Trekjernen er blottlagt på flere steder, noe som gir gode vekstvilkår for råte. Råte er bra hvis man vil brekke skiene. Hvis jeg er heldig varer skiene halvveis.

Aftenen bød på vær av beste sort. Delvis skyet med litt vind. Noen knappe minusgrader. Utsynet inn over viddene var makeløst. Hvis noen ville kristne oss, var dette tidspunktet.

Vi fant leirplass bortenfor et lite tjern med en hytte. Lysene fra Blåhammarens Fjellstasjon strålte i det fjerne. Kvelden var sen. Skiven viste om lag ni. På tide å komme seg i telt.

Middagen ble mitt privilegie. En klassisk rett; bogskinke servert på en seng av potetmos med veldige strømmer av meierismør.

Vinden kom etter stengetid. Mon tro hva morgendagen bringer. Uansett, teltet er bedre enn hybelen. Vidda er bedre enn byen. Snødrev er bedre enn regnvær.

Det ene praktfulle bildet viser Odd Helge foran den siste butikken i Storlien. Jeg pryder det neste.