Morgenen gav meg solskinn og herlige 15 kalde. Det høres kanskje macho ut, men jeg kan ikke få sagt det nok. Kalde grader er langt enklere å hanskes med enn varme.
Ferden ned til Vågåmo gikk lekende lett, stort sett på vei. Den siste milen før sentrum og et stykke etter var stygt kledd av grus. Jeg mener å kunne høre plastmeiene gråte der under, etter arrene fra grusen. De får ikke medlidenhet, så mye som pulken motarbeider meg. Den skal være glad den får bli med, de færreste pulker får noen gang kjenne så mye av Norge. I mangel av bikkje kunne jeg sagt at den er min nærmeste venn, men så kjær er den ikke. Godt at den ikke gneldrer om mat i tide og utide.
Langs Vågåvatnet så jeg to rådyr midt ute på isen. Lite mat der, tror jeg. I sentrum fikk jeg brevet med et nytt kart, som jeg trengte etter å ha endret ruta. Jeg kjøpte meg også noe frisk frukt. Det var herlig.
Etter en kort og givende samtale med en innfødt, kom jeg meg oppover veien som på sommeren kan kjøres til Lesja. Et stykke oppe, klokken var fire og tid for lunsj, ble jeg tilbudt ly for natten, av koselige folk med et koselig hus. Jeg skulle egentlig gå to timer til, men tilbudet var fristende.
De gav meg min egen lille hytte, og jeg fikk attpåtil herlig laksemiddag og dessert sammen med dem. Jeg var den åttende NPL-personen som hadde gjestet dem. Riktignok var de andre kjente av familien, slik jeg oppfattet det.
Jeg føler meg som en snylter, som får kost og losji to dager på rad. På samme tid tror jeg de fleste som får besøk av et slikt stinkdyr, synes det er en artig opplevelse. Det er jo elefanten med to snabler man vil se, ikke grisen med krøll på halen, eller hva?
