Panoramabilder

En kompis av meg drasser rundt på 10 kilo med fotoutstyr på sine fjellturer. Mesteparten er utstyr som gjør ham i stand til å knipse andre bilder enn oss dødelige. Han tar panoramabilder i kuleform, og disse gjør at man får en følelse av å stå ute i terrenget mens man vender blikket i alle mulige retninger. Lev deg inn i dem via følgende lenke: http://www.360cities.net/search/@author-olaheloe.

Fanaråken og Dyrhaugsryggen

Lørdag 11. august

Fanaråken Opp stod på tapetet denne lørdagen, og jeg befant meg snart på startstreken sammen med de andre løpsnerdene. En god stund senere lå jeg 2068 meter over havet, fullstendig utkjørt. Det er ikke mye interessant å si om turen min, annet enn at den var et forbannet slit. Jeg har vært oppe på toppen før, og derfor ble det ingen ny topp å registrere. Turen opp er fin hvis man tar seg tid til å leve, og gir god utsikt til blant annet Storen og Maradalstindane. Oppe på toppen kan man overnatte i den høyeste sommeråpne hytta i Norge.

Vel nede igjen ble det maksimal avslapning på gresset utenfor Turtagrø. Solen farget godt, og jeg hadde som vanlig glemt solkrem. Det tok noen timer før jeg fikk i gang motoren, og plasserte teltet nær brua over Helgedalselva. Det var digg å nakenbade i elva etter alt slitet, noe jeg nøt spesielt godt da noen gikk forbi på brua fem meter bak ryggen min.

På kvelden ble det middag på hotellet. Det var diverse kjøtt og tilbehør, men kvaliteten skuffet. Jeg var glad til, men hadde regnet med noe bedre fra et hotell. Det ble visst noen øl også. Den beste sovemedisinen. Lysene slukket halv elleve.

Søndag

Fanaråk-løpet var årsaken til at jeg kom helt fra Stryn, men jeg ville naturligvis utnytte søndagen også. Jeg kom meg opp litt etter 06, og gikk oppover mot Dyrhaugsryggen en liten time senere. Veien opp gikk gjennom de verste vierkrattene, ettersom jeg ikke ante hvor stien befant seg. Jeg skulle finne den på veg ned, 10 timer senere.

Ved nedre Dyrhaug fylte jeg flasken. Solen stekte, og solkremen rant. Stemmer i hodet mitt fortalte meg at Ivar Dyrhaug en gang navngav området, vissnok før den første soloppgangen fant sted. Jeg tok til fornuften og gikk rolig videre, bit for bit.

Øvre Dyrhaug ble snart unnagjort, med lunsj ved nordre tjern. Austanbotntindane så ekstra spisse ut denne morgenen, mot knallblå himmel. Jeg har vært der borte før, men de røffeste gjenstår.

Snart lå også hele Dyrhaugsryggen under meg, og jeg stod igjen med tinderanglingen. Dette var selve indrefileten på turen. For flisespikkerne består massivet av fire topper, store- og søre Dyrhaugstind, samt søndre og nordre midt mellom de to førstnevnte. Livsnyterne teller kun en eller to topper. Topphøyden varierer fra 2072 til 2147 overhavsmetere.

Selve ranglingen er temmelig luftig hvis man kroner de fleste eggene, og mange vil derfor foretrekke å gå på vestsiden, litt under toppene. Jeg valgte det første, men vil ikke anbefale det for alle. Noen steder er man en hårsbredd fra døden.

Den blå himmelen og den forholdsvis stille luften skriver turen inn i historiebøkene. Jeg nøt dagen, selv om jeg la igjen mye svette der oppe. Borte på søre møtte jeg på en franskmann som nettopp hadde klatret opp fra bandet. Sistnevnte er stedet hvor Skagatølsbua ligger, eller Hytta på bandet, som mange sier. Her starter de fleste bestigningen av Storen. Jeremy satt og sikret kjæresten, og de skulle ned igjen samme veg. Jeg returnerte, og traff annet godtfolk tilbake ved hovedtoppen.

På vegen ned la jeg ruten innom tjernene ved øvre Dyrhaug, og tok en rask dukkert. Det er ikke mye som frisker opp på samme måte som et fjellbad under en svett og solbefengt tur, men alt for ofte går jeg forbi uten å gidde bryet.

Jeg fortsatte raskt nedover, og kom snart inn på stien ned mot Skagastølsbotnen. Stien slynger seg mellom meterhøye vierkratt, og sporet er velgått. Mang en klatrer har fulgt denne stien, de første for langt over hundre år siden. Dette er beiteområde, og kyrne later seg helst på de irrgrønne torvplettene innimellom gressingen. Pelsen glinser i solen, uten spor av gjørme. Her hersker idyll, og ingenting annet.

Jeg skulle forsøke å klappe en av kuene, men kom ikke nærmere enn to armlengder før den reiste seg. Hun var ikke interessert i fysisk kjærlighet. Stadig flere satser på kjøttproduksjon på bekostning av melkeproduksjon, og kyr for førstnevnte næring er gjerne mer aggressive. Det bør man ha i hodet når man forsøker å gjenskape et av barndommens minner, da man kunne stryke melkekua mens den tygde drøv.

Turtagrø kom snart til syne, i sin mørkerøde og særegne prakt. Menneskemengden fra gårsdagen var forduftet. Førerne og noen få desperate var de eneste som tviholdt på idyllen. Jeg lot meg steke i de siste strålene og gjorde ende på jordbærkake og rabarbrajuice. Snart føk bilen tilbake over Sognefjellet.

Flere bilder her.

Påske

Mandag 2. april

I påsken var jeg på tur med Anne, Jaran og Marit. Vi skulle gå på noen topper nær Sotaseter. Sistnevnte er en betjent turisthytte innenfor Skjåk, og blir ofte brukt som utgangspunkt for Josten (Jostedalsbreen) på langs.

Vi ankom området noe før 22 på mandag, og teltet på en parkeringsplass like før sætra. Jeg hadde med et latterlig antall kolli, etter en særdeles dårlig pakkeseanse hjemme i Stryn. Teltet kom likevel raskt opp, med bardunering i tilhengeren.

Tirsdag

Natten ble ikke av mine beste. Jeg våknet kald flere ganger. 10-15 minus ble for mye for tresesongsposen. Morgenen var enda kaldere, men solen gløttet snart fram fra klar himmel. Det gnistret i florlett snø, og luften var frisk som tyggis. Jeg hadde allerede blitt aklimatisert for vår i fjordlige Stryn, og derfor ble kalde og tørre Skjåk et lite helvete som skulle vare det meste av turen. Tresesongsutstyr gjorde ikke saken bedre.

Etter noen greie skjeer havregrøt sto de andre snart klare til avmarsj. Jeg vinket dem av sted, og pakket videre. Borte ved Sotaseter fant vi tilbake til hverandre, og begynte på bakkene i retning Nørstedalsseter.

Bakkene oppover fra Sotaseter er ikke av de lengste, men de suger krefter. Når man i tillegg trekker pulk river det ekstra i lungene. Skaren hjalp mye, og vi gikk stort sett på føttene. Frøya, huskyen som var med oss led ingen nød, og trakk den andre pulken opp og ned både to og tre ganger.

Vi lunsjet i ly av Vestfjellhaugan. Solen strålte og frosten kjentes. Jeg hadde kjøpt lunsj til meg og søsteren, og hun ble ikke videre glad for innholdet. Nøtter, rosiner og kokesjokolade er ikke det beste i alle tilfeller, særlig ikke på kosetur i påsken. Selv jeg innså det etterhvert.

Planen for dagen var å sette leir og bestige en topp eller tre. Vi fant raskt ut at det ville være nok med å finne leirplass, selv om toppabstinensen bet. Høyden sør for Sottjørnin egnet seg, med plan og steinhard snø.

Middagen for alle dagene var av den kjedeligste sort, altså Real Turmat. Godt, men bedrøvelig enkelt. Man har ofte mye tid på kvelden, og da er det ikke noe problem med tidkrevende retter. Noen vil nok ikke kalle potetmos med diverse tilbehør for en krevende rett, men det gir litt mer kos enn en plastpose med kvernet næring. Det gjelder i alle fall i mitt enkle sinn.

Jeg nøt en årgangs-torskepaté fra 2001. De gamle sølvposene smaker bedre enn dagens oransje.

Kveldshimmelen var tindrende klar, og vinden hadde funnet andre marker. Vi fant fram noen sjokolader og lagde fest i teltet. Festen varte vel en halvtime før frosten tvang oss ned i posene.

Onsdag

Anne skulle på død og liv stå opp klokken syv fordi hun var kald. Nattetempen må ha nærmet seg 15 kalde. Hun fikk bare noen grynt av oss andre, og måtte følgelig returnere til posen. Vi kom oss opp noe etter åtte, og solen hadde allerede stått på duken. Selv med kald uteluft ble det lunt i teltet.

Det var en drøm å smelte snø i forteltet. På denne tiden av året kan det like gjerne bli for varmt på påsketur, men her i området er temperaturen lavere enn mange steder.

Vi hadde sett for oss å gå i retning Holåtindan, enten for å bestige alle eller færre. Jeg hadde fått for meg å gå med pulk for å slippe sekk, og vi lastet derfor de tyngste gjenstandene oppi, mens de andre gikk med lette hoftesekker. Det ble et slit i mange av bakkene, og tempoet varierte fra de andres. Dette gjorde at jeg innså pulkens begrensning, og ble påminnet fordelen med at alle bærer sitt. Den late bikkja trakk lasten så lenge bakken ikke var brattere enn 10 grader, men det er den ofte i Jotunheimen. Jaran tok de fleste andre. Av en eller annen grunn var batteriene mine passe dårlig ladet, selv etter gode uker i Stryn.

Vel oppe på kammen før nedstigningen til Ytre Gjelåbreen bestemte vi oss for å gå alle tre 2000-meters-toppene, altså austre, midtre og vestre Holåtinden. På vei ned skulle jeg slippe pulken ned bakken mot breen, og gli etter. Etter nesten å ha truffet en stein, suste den nedover og ut på brefallet, hvor jeg regnet med at den ville stoppe. Vi hadde ikke brydd oss om den svake kurvingen ut mot venstre, men pulken svingte raskt i retning av denne. Frøya fulgte i hælene på pulken, og snart satte Jaran i en forbausende fart nedetter siden. Han måtte stanse like før vi mistet ham av syne. Pulken og bikkja hadde for lengst forsvunnet. Jeg fulgte like etter, og stanset ved Jaran. Vi speidet nedover breen. Frøya var på veg tilbake, mens pulken kunne skimtes som en prikk langt der nede på den nordre armen. Vi kunne bare glemme toppene.

Veien tilbake ble altså bestemt av pulken. Vi rundet foten av ytre Gjelhøi på nordsiden og fulgte sørover rundt fjellet mot passet i retning Tundradalsbandet. På vestsiden av fjellet passerte vi en reinsflokk, noe Frøya også forsto, men vi hadde henne i bånd. Solen var fremdeles fremme, og pleiet det knuste humøret.

Tilbake i leir var vi klare for middag og posen. Det ble tidlig kveld, etter å ha gått en liten tur for å sjekke mobilsignalene. De var til stede, men ikke sterke. Kveldshimmelen var rolig og tilskyet, med litt snø i anmarsj.

Torsdag

Denne natten var den beste. Jeg våknet få ganger. Temperaturen var den samme som gårsdagens, altså 10-15 kalde, men vi var blitt temperert.

Vi hadde lagt oss tidlig i går, rundt 22. Flere av oss hadde fått lite søvn de siste dagene, noe som gjorde at vi likevel ikke kom oss opp før åtte-ni.

Planen var å returnere til Sotaseter denne morgenen, men vi hadde ingen hast. Solen på duken gjorde morgenen prisverdig, og havregrøten levde opp til sitt dårlige rykte.

På vei opp fra Sotaseter hadde vi fulgt løypa, men på vei ned tenkte jeg at vi kunne følge strake veien ned langs bekken fra Sottjørnin. Et temmelig dårlig valg. Snøoverflaten hadde vært hard og glasert hele turen, og utforkjøringen ble dermed langt mer strabasiøs enn ved porøs snø.

Bakken var slak og fin de første hundre meterne nedenfor tjernene, og ble gradvis brattere inntil den gikk over i 30-40 graders helling før skoggrensen tok over. På det verste måtte jeg ta av skiene før å holde farten nede, men selv da var det tungt å holde igjen. Pulken ville det verre, og det hjalp ikke at jeg hadde valgt et Paris sklibrett med dårlig festet innhold. Før jeg visste ordet av det lå vesken og spaden i bunnen av bakken, mens plastbrettet hang bak meg. I så bratt terreng funker ingen pulker, men et akebrett uten stivt stag har sine svakheter. Det gjorde det riktignok ikke bedre at jeg ga blanke i å feste innholdet.

Vel nede på Sotaseter fikk vi betalt oss til vafler, is og kaffe. Sola sto høyt, og stemningen var god selv om turen ikke ble slik vi hadde tenkt.

Bildene viser dalen ved Sotaseter, Frøya, Vestre og Midtre Holåtinden og teltleiren. Flere bilder på Facebook.

Nesten Skåla

Lørdag 29. oktober

Skåla er en av de mest kjente fjelltoppene i Sogn og Fjordane, og trekker årlig mange tusen turister opp de bratte bakkene mot 1848 meter. Jeg hadde vært der en gang før, nemlig under Skåla Opp, som er et av de mest populære motbakkeløpene i landet. Forrige gang gikk det mest i svette og tung pust, og derfor husker jeg ikke så mye av området utenfor stien. Nå ville jeg ta meg en tur til.

De fleste går opp fra Loen, og mange av dem er gjester ved ærverdige Hotell Alexandra. Stien slynger seg nær en frådende elv de første kilometerne, som stedvis slipper seg nedover høye stup og danner spektakulære fosser. Elven er severdig flomstor både titt og ofte, for her i vest er vi velsignet med god og saftig nedbør omtrent hver dag. Noen hevder at hver dag er en fest. Min erfaring er at hver dag er en test.

Oppe i bakkene kuttet jeg til noen granpinner for å bruke som snøplugger. Dette fant jeg på under Norge på langs, ettersom jeg innså å ha glemt plugger da jeg hadde ankommet Ljosland, hvor skigåingen skulle begynne. Jeg kan sterkt anbefale dette. Pinnene veier ikke mye mer enn aluminiumsplugger, de er gratis og er ikke for søppel å regne om man glemmer en og annen.

I forhold til sist gang holdt jeg nå en behagelig hastighet, men hadde samtidig 15 kilogram på ryggen. Ingen grunn til å bære lite hvis man ikke må.

Jeg tok meg en pause i høyde med Tjugensætra, som ligger på andre siden av elven. Der borte fant jeg en koselig plass med noen små bygg, som nyter en fabelaktig utsikt over Loen. Etter en alt for lang vurdering, bestemte jeg meg for å telte på en liten plass ovenfor sætra. Klokken nærmet seg den attende timen, og mørket ville raskt sige oppover fjellsidene.

Det var godt å atter ligge i teltet, selv om forrige helgs natt under åpen himmel var minneverdig. Kveldens middag var også av mine bedre på tur, med potetmos, kjøttboller av lam og meierismør. Som dessert fulgte mange timers dødtid, uten annen underholdning enn mine egne tanker og bruset fra elven.

Søndag

Jeg våknet noen ganger før jeg mekket grøt halv ti. På grunn av omstilling til vintertid var klokken egentlig halv ni, uten at jeg hadde oppdaget det. Det fikk merkelig nok ingen store konsekvenser.

Regnet trommet på duken fra tid til annen, og formildet ikke omstendighetene for å komme i gang med dagen. Det er ikke videre fristende å være ute i regn når man kun har bomull i ytterklærne, men jeg ville gi dem et forsøk.

Noen hundre høydemetere lenger opp var det snø nok for skiene. Det var temmelig glatt, og jeg hadde ikke medbrakt feller. Snøen var ikke særlig dyp, og skiene sank ofte igjennom og ned mellom steinene under. Det ville ha vært en pine uten plankene, men så fikk stålkantene også gjennomleve et mareritt oppetter bakkene.

Smått om senn kom jeg meg opp i skaret mellom Skåla og Rongjuvnibba. Føret hadde bedret seg den siste kilometeren, men været ble stadig mindre medgjørlig jo høyere jeg klatret. Jeg fulgte noen varder videre fra skaret, etter å ha satt igjen ski og sekk. Sistnevnte er noe jeg ikke liker å gjøre, så jeg ville se an oppover mens jeg fortsatt hadde en viss kontroll på vardene og mine egne spor. Jeg kom meg opp til den fjerde varden etter skaret, og kunne skimte den siste bakken før toppen. Sikten varierte, men ble dårligere mens jeg sto der oppe. Tåken kom og gikk, med stedvis tykk konsistens. Det diagonale regnet fra de siste timene var blitt til horisontal snø, og gjorde det mindre trivelig å stå der oppe våt til skinnet mens vinden snek oppunder jakkeryggen.

Jeg valgte å snu, selv om toppen var noen hundre meter unna. Det er ikke gøy å kave rundt i uværet uten livsnødvendigheter, attpåtil oppe på et bratt fjell. Skåla har riktignok en selvbetjent steinhytte på toppen, men slikt gir likevel ingen garanti.

Returen var spennende nok de første ti minuttene, med tiltagende uvær og kald kropp. Nedenfor skaret kom alt i balanse, og jeg kunne skli nervøst nedover på de smale skiene.

Nede ved Tjugensætra pakket jeg teltet som jeg hadde latt stå igjen, og fortsatte nedetter elva mot fjorden. Skåla får besøk senere.

Øverst ser man Loen, sett fra Tjugensetra. Dernest en enkel smørblomst som tviholder på livet. Det neste viser en av de mange steintrappene opp mot Skåla, som blir lagt av arbeidere fra Himalaya. Disse skal redusere slitasjen fra de mange turistene. Ellers er det verdt å merke seg refleksjonen i isen på Skålavatnet, et syn man kun ser ved overvann. Det siste viser Skålavatnet og Vesleskåla, med Loen og fjorden der bak.

Strynefjellet

Lørdag, 22. oktober

Snøen har kommet til Stryn, om enn bare i høyden. Den kommer nærmere for hvert snøfall, men det tar tid. I blant kommer også varmen tilbake og nøytraliserer mesteparten av det hvite gullet. Strynefjellet får ikke like mye nedbør, men ligger i høyeste grad i den nåværende snøsonen, med det meste av sitt areal på snaufjellet eller høyere. Jeg har passert Strynefjellet mange ganger i høst, og hver gang har det forsøkt å lokke meg ut til seg. Denne helgen lot jeg fjellet få sitt.

Jeg forlot bussen litt etter fire, noen kilometer øst for Grotli. Sjåføren tenkte nok sitt, ettersom alle kunne se at snølokket var temmelig tynt. Myrmoene hadde sine brune flekker, og de ville ha vært i flertall hvis jeg hadde spurt en brillebefengt akademiker. Jeg visste at fjellet ikke var kledd for midtvinters, men hadde forventet noen færre farger. Det har ikke blitt for mange høstfarger så langt i år, men for denne anledningen var jeg kledd i rødt (les: vinterantrekk).

Været var forholdsvis godt, med vindstille og overskyet. Så lenge det ikke regner eller sludder til skiføret kan de andre variablene leke fritt. Når man er mye ute må man like labert vær. Jeg er riktignok ikke så mye ute for tiden, men innstillingen har satt seg i meg fra tidligere år.

Det tok ikke lang tid før jeg fant meg en lun furumo. Jeg brukte en god time på å finne rikelig med tyrived, og som ellers fanger jeg mye mer enn jeg trenger. Kjelen koste seg snart nede i glørne, og det tok ikke lang tid før den putret om å få menge seg med den tørre potetmosen. Med makrell i tomat ble middagen sedvanlig gørrkjedelig, ettersom jeg hadde glemt meierismør og krydder. Tyribålet og litt snacks gjorde opp for det.

Jeg kom meg i posen en halv time før kvelden stengte, og frøs litt før jeg fant meg til rette.

Søndag

Noen ganger er jeg redd når jeg er på tur alene. Kombinasjonen av tussmørke og nære lyder gir liv til forestillinger om banditter, lystmordere, romvesener og andre fantasiskapninger. Denne kvelden var jeg uvanlig avslappet, og tenkte knapt to ganger da jeg hørte noe. Jeg godtok mine egne rasjonelle forestillinger om at lydene kom i fra bekkene, isen, vinden, plantene og et og annet dyr, noe de naturligvis gjør. Det er likevel ikke grenser for hvor irrasjonelt man kan gruble hvis man først lar tankene få gro.

Denne natten var den beste utenatten jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Jeg våknet riktignok flere ganger, og vet ikke hvorfor. Jeg var ikke kald en eneste gang, og været holdt seg. Himmelen ble stjerneklar etter hvert, noe jeg la merke til fordi jeg våknet, og å våkne til bedre vær er bare en fornøyelse.

Jeg lot solen stå opp før meg, bare for å nyte den gode følelsen. Ettersom været var såpass bra på kvelden hadde jeg ikke satt opp presenningen. Den tette furua over meg ville hjelpe en god del hvis været skulle svikte. Det er alltid best å våkne i fri luft, heller enn i teltet. Tilgangen på frisk luft har sin del av æren.

Bålet tok raskt fyr. Tyri og bjørkenever i kombinasjon er en sikker vinner. Det blir egentlig for enkelt, og utgjør ingen særlig treningsverdi for dem som tenker såpass kjedelig. Havregrøt med tørrmelk og ferske eplebiter som frokost var faktisk ikke verst, selv om jeg muligens synes at den er best uten melk.

Jeg kom meg i sporet litt etter elleve. Med ny smurning under skiene var ikke føret så aller verst, og jeg kom meg raskt opp i høyden hvor snømengden var mer enn god nok. Solen tok tak med en gang, og med den litt gamle og råtne snøen følte jeg at sesongen minnet mer om påske enn senhøst. Temperaturen var også deretter. Skjorten fant raskt sin plass i sekken, i bytte mot solkremen.

Ved bålet hadde jeg blitt gjestet av en overivrig spettmeis, og her oppe i høyden fikk jeg snart se noen rypekull. De var hvite som snøen, og trykket lenge før de gadd å lette. Den siste satt stivt helt til jeg sto en halv meter fra, riktignok uten at jeg så den før den hadde lettet. Jeg stjal en fjær som minne.

Det er ikke mange navn på kartet her oppe, spesielt når man går såpass kort. Jeg startet ved Stuttgongen, og sto nå høyt oppe ved bekken Mosagrovi. Det rant livlig i alle bekker og far, noe som ellers ikke er så vanlig når snøen kler grunnen. Åpent vann er praktisk, ettersom man ikke behøver å smelte mye snø for drikke.

Jeg fulgte fjellet i omkring 1100 meters høyde, og holdt meg sør for Rundhaugen, som rager 1339 meter til værs. Et par timer før bussen skulle gå fra Grotli, sto jeg med utsikt til hotellet. Skianlegget lå der borte i det fjerne, med sin danske fallhøyde. Her er ikke natur for utforkjørere.

Det var vanskelig nok å ta seg nedover på spinkle ski i den råtne snøen. Jeg brukte mine senest innkjøpte fjellski, et par som kostet meg 10 kroner på et loppemarked ved Småbergan barnehage i Trondheim. Jeg ville egentlig bare ha bindingene, men skiene viste seg å stå til gull.

Jeg kom meg ned på en liten time, og kunne snart late meg nede ved et vinterstengt Grotli Hotell. Varmegradene og det klare været gjorde det ikke spesielt ubehagelig. Strynefjellet har vist seg fra sin beste side, så det tar nok ikke lang tid før jeg vender tilbake.

Flere bilder kommer på Facebook.

Stryn

Høstens første tur er historie. Jeg bor nå i Stryn, og derfor vil mange av turene framover utspille seg i nærområdet. Stryn og omegn har en natur som er typisk for Vestlandet, med stupbratte fjell som skyter opp fra den bregrønne fjorden. Her er flust for folk som liker seg ute.

Lørdag

Helgens tur har kun en overnatting. Leiren ligger tre timers gange fra Stryn sentrum, like ovenfor en skiheis. De fleste lokale synes å foretrekke det aller nærmeste fjellet for dagsturer, og det gir meg anledning til å vandre i ro og mak ellers i området. Når man har bodd et sted lenge nok vil ikke nærområdet være like spennende, men for en fersking som meg varer nysgjerrigheten en god stund.

Jeg startet turen med å gå opp til Stryn Skisenter og videre til Bøasætra, før jeg fortsatte rett øst til Bubergskaret, med høyde 907. Skisenteret må ikke forveksles med det mer kjente sommerskisenteret, som ligger på Strynefjellet, en times kjøretur lenger inn i landet.

Dagens ferd sluttet altså like ovenfor øverste skiheis, sør for fjellet Natakupa (1400). Jeg aner ikke hva navnet kommer av, og fantasien hjelper meg heller ikke særlig langt. Dialekten i området gir meg allerede problemer med å forstå hva som blir sagt til daglig. Kanskje jeg finner ut av navnet senere.

Området er svært steinete, med mange ulike steintyper. Den sedvanlige granitten er ikke like dominerende her som på Østlandet, og spesielt er det en lys type som fanger oppmerksomheten. Plantene har jeg sett før, men til gjengjeld er det svært frodig. Det er ikke uten grunn at uttrykket Fagre Stryn har blitt viden kjent.

Jeg har stort sett brukt tiden til å kikke og fotografere, og derfor har det gått mer tid enn planlagt. Leiren ble altså lagt før det egentlige målet, uten at det gav meg noen tunge tanker.

Sauen er på alle hauger, og gir meg sjarmerende selskap med sine mange fakter. Dyrene her oppe er mer skvetne enn nede i dalen, naturlig nok, men jeg kommer nært nok. Utover ullkulene er det ravnen som regjerer luftrommet.

Været er Stryns store og svært uforutsigbare variabel, men solen var ofte med i dag. Regnet kommer og går daglig her omkring, noe jeg allerede har lært å kjenne. Så også i kveld, men har man telt er man stelt, lyder et forholdsvis nytt ordtak. Det er godt å være tilbake i vante baner, med potetmos og annen luksustrøst, etter en tid uten særlig turaktivitet.

Søndag

Jeg våknet noen ganger før jeg gadd å stå opp. Dråpene trommet på teltduken med noen få avbrudd, og med varierende intensitet. Mellom ni og ti fikk jeg laget meg havregrøt, med tørrmelk og hjemmelaget eplesyltetøy. Jeg kom i gang opp bakkene mot Natakupa klokken 11, men uten pakning. Det er fantastisk å gå på tur uten særlig mye på ryggen, noe jeg har gjort alt for lite. Den tunge sekken stjeler oppmerksomhet og mobilitet.

Oppe på Natakupa ble jeg møtt av et kraftig uvær rett etter ankomst, og valgte å ri stormen av bak varden. Det fungerte optimalt, ettersom været veksler raskt her i vest. Plutselig blir været bedre, men ofte for en kort periode. Man må gripe sjansen. Å ta værpauser i le bak steiner og annet føyer seg inn i rekken av smarte ting som jeg vanligvis ikke gjør, og det skyldes at jeg prioriterer å gå, koste hva det koste vil. Det er deilig å kunne ta mange pauser, og ikke føle at klokken tikker.

Natakupa har en ørliten bre på sin østre flanke, og jeg fant også et boltet topptaufeste noen meter bortenfor toppen. Et merkelig sted å bolte, men for all del.

Vel nede ved sekken fortsatte jeg mot foten av Sølvberget, som er litt lavere. Jeg kunne se toppen fra lang avstand, men da jeg omsider nådde opp hadde tåken kommet meg i forkjøpet. Det ble en rask pause før jeg gjøv løs mot Karifjellet. Tåken fulgte med som en slitsom venn, og gav meg ingen pause. Jeg fikk først et glimt av utsikt på neste topp, Holskarhornet.

Været hadde gitt regn hele dagen, med noen få pauser. På vegen ned fra toppen og mot Holskaret opplevde jeg det verste regnværet jeg har hatt i år, med vannrett pissregn i kulings hastighet. Jeg kunne ikke annet enn le, selv om det gav meg en hard tørn på veg ned det bratteste henget på turen. 15-20 kilogram på ryggen trekker godt nedover lia.

Jeg kom meg raskt ned til Holevatnet, som er drikkevannskilden til en liten bygd i nærheten av Stryn. Dette var kjente trakter, etter at jeg hadde løpt opp hit en ukes tid tidligere. Det kan høres langt ut, men er ikke lenger enn en time hjemmefra. Hjemturen langs kjerrevegen ned fra vannet og videre til sentrum var det eneste som gjensto før den stakkars kroppen kunne få sine timer.

Bildene er temmelig selvforklarende. Jeg var heldig og hadde pause da en sau kom brekende over kammen. Legg godviljen til, og tenk på den som en slags koselig elg i solnedgang. Flere bilder på Facebook-siden.

Den tragiske dagen

Fredag 22. juli

Den første morgenen med regn var også starten på siste dag for turfølget mitt. Jeg skulle bli igjen, mens de andre skulle returnere.

Dagens mål var Storronden, en enkel topp i nærheten av hytta og teltet. Min søster sto først opp, og befalte en rask start. Vi hev i oss noen skiver og pakket sekkene. Amund valgte å passe teltene.

Regnet hadde stilnet, og vi labbet tilfredse oppetter lia. Det var kun en liten gruppe turgåere foran oss, som vi snart tok igjen.

Storronden har en slak og jevn profil, med to bratte partier, nederst og rett før toppen. Den er ganske kjedelig, men egner seg for alle. Dette gjaldt i særdeleshet i dag, hvor tåken og duskregnet regjerte himmelen. Med fritt utsyn blir det meste trivelig.

På grunn av været ble det få pauser. Vinden var tidvis sterk og tåken tykk, og kombinasjonen gjorde huden kald. Pausen på toppen ble ganske kort, men vi fikk med oss den stupbratte østsiden, hvis avgrunn besto av kritthvit tåke. Det gjorde den mindre fryktinngytende og desto mer spennende. Med fjeset ned i avgrunnen følte jeg at vinden blåste oppover, et fenomen som ikke er uvanlig på slike steder.

Returen gikk forholdsvis raskt, de fuktige forholdene tatt i betraktning. Vi møtte kun tre andre grupper på vei ned, så det var få turgåere ute i været. Amund kom oss etterhvert i møte, etter å ha fått mark i bena nede ved hytta.

De andre samlet raskt sakene før returen. En halvtimes tid i teltet var nok før de strøk i vei mot bilen. Jeg var nå overlatt til meg selv, som så ofte ellers.

De neste fem timene ble brukt til å lette samvittigheten for bloggen, samt å bøte på for tapt interaksjon med omverdenen.

I løpet av kvelden fikk jeg høre om de tragiske hendelsene lenger sør, og resten av turen ble farget av dette. Jeg reiste hjem dagen etter.