Turporten

Nesten Skåla

2011-10-30T21:55:00.002+01:00

Lørdag 29. oktober

Skåla er en av de mest kjente fjelltoppene i Sogn og Fjordane, og trekker årlig mange tusen turister opp de bratte bakkene mot 1848 meter. Jeg hadde vært der en gang før, nemlig under Skåla Opp, som er et av de mest populære motbakkeløpene i landet. Forrige gang gikk det mest i svette og tung pust, og derfor husker jeg ikke så mye av området utenfor stien. Nå ville jeg ta meg en tur til.

De fleste går opp fra Loen, og mange av dem er gjester ved ærverdige Hotell Alexandra. Stien slynger seg nær en frådende elv de første kilometerne, som stedvis slipper seg nedover høye stup og danner spektakulære fosser. Elven er severdig flomstor både titt og ofte, for her i vest er vi velsignet med god og saftig nedbør omtrent hver dag. Noen hevder at hver dag er en fest. Min erfaring er at hver dag er en test.

Oppe i bakkene kuttet jeg til noen granpinner for å bruke som snøplugger. Dette fant jeg på under Norge på langs, ettersom jeg innså å ha glemt plugger da jeg hadde ankommet Ljosland, hvor skigåingen skulle begynne. Jeg kan sterkt anbefale dette. Pinnene veier ikke mye mer enn aluminiumsplugger, de er gratis og er ikke for søppel å regne om man glemmer en og annen.

I forhold til sist gang holdt jeg nå en behagelig hastighet, men hadde samtidig 15 kilogram på ryggen. Ingen grunn til å bære lite hvis man ikke må.

Jeg tok meg en pause i høyde med Tjugensætra, som ligger på andre siden av elven. Der borte fant jeg en koselig plass med noen små bygg, som nyter en fabelaktig utsikt over Loen. Etter en alt for lang vurdering, bestemte jeg meg for å telte på en liten plass ovenfor sætra. Klokken nærmet seg den attende timen, og mørket ville raskt sige oppover fjellsidene.

Det var godt å atter ligge i teltet, selv om forrige helgs natt under åpen himmel var minneverdig. Kveldens middag var også av mine bedre på tur, med potetmos, kjøttboller av lam og meierismør. Som dessert fulgte mange timers dødtid, uten annen underholdning enn mine egne tanker og bruset fra elven.

Søndag

Jeg våknet noen ganger før jeg mekket grøt halv ti. På grunn av omstilling til vintertid var klokken egentlig halv ni, uten at jeg hadde oppdaget det. Det fikk merkelig nok ingen store konsekvenser.

Regnet trommet på duken fra tid til annen, og formildet ikke omstendighetene for å komme i gang med dagen. Det er ikke videre fristende å være ute i regn når man kun har bomull i ytterklærne, men jeg ville gi dem et forsøk.

Noen hundre høydemetere lenger opp var det snø nok for skiene. Det var temmelig glatt, og jeg hadde ikke medbrakt feller. Snøen var ikke særlig dyp, og skiene sank ofte igjennom og ned mellom steinene under. Det ville ha vært en pine uten plankene, men så fikk stålkantene også gjennomleve et mareritt oppetter bakkene.

Smått om senn kom jeg meg opp i skaret mellom Skåla og Rongjuvnibba. Føret hadde bedret seg den siste kilometeren, men været ble stadig mindre medgjørlig jo høyere jeg klatret. Jeg fulgte noen varder videre fra skaret, etter å ha satt igjen ski og sekk. Sistnevnte er noe jeg ikke liker å gjøre, så jeg ville se an oppover mens jeg fortsatt hadde en viss kontroll på vardene og mine egne spor. Jeg kom meg opp til den fjerde varden etter skaret, og kunne skimte den siste bakken før toppen. Sikten varierte, men ble dårligere mens jeg sto der oppe. Tåken kom og gikk, med stedvis tykk konsistens. Det diagonale regnet fra de siste timene var blitt til horisontal snø, og gjorde det mindre trivelig å stå der oppe våt til skinnet mens vinden snek oppunder jakkeryggen.

Jeg valgte å snu, selv om toppen var noen hundre meter unna. Det er ikke gøy å kave rundt i uværet uten livsnødvendigheter, attpåtil oppe på et bratt fjell. Skåla har riktignok en selvbetjent steinhytte på toppen, men slikt gir likevel ingen garanti.

Returen var spennende nok de første ti minuttene, med tiltagende uvær og kald kropp. Nedenfor skaret kom alt i balanse, og jeg kunne skli nervøst nedover på de smale skiene.

Nede ved Tjugensætra pakket jeg teltet som jeg hadde latt stå igjen, og fortsatte nedetter elva mot fjorden. Skåla får besøk senere.

Øverst ser man Loen, sett fra Tjugensetra. Dernest en enkel smørblomst som tviholder på livet. Det neste viser en av de mange steintrappene opp mot Skåla, som blir lagt av arbeidere fra Himalaya. Disse skal redusere slitasjen fra de mange turistene. Ellers er det verdt å merke seg refleksjonen i isen på Skålavatnet, et syn man kun ser ved overvann. Det siste viser Skålavatnet og Vesleskåla, med Loen og fjorden der bak.

Strynefjellet

2011-10-24T22:57:00.001+02:00

Lørdag, 22. oktober

Snøen har kommet til Stryn, om enn bare i høyden. Den kommer nærmere for hvert snøfall, men det tar tid. I blant kommer også varmen tilbake og nøytraliserer mesteparten av det hvite gullet. Strynefjellet får ikke like mye nedbør, men ligger i høyeste grad i den nåværende snøsonen, med det meste av sitt areal på snaufjellet eller høyere. Jeg har passert Strynefjellet mange ganger i høst, og hver gang har det forsøkt å lokke meg ut til seg. Denne helgen lot jeg fjellet få sitt.

Jeg forlot bussen litt etter fire, noen kilometer øst for Grotli. Sjåføren tenkte nok sitt, ettersom alle kunne se at snølokket var temmelig tynt. Myrmoene hadde sine brune flekker, og de ville ha vært i flertall hvis jeg hadde spurt en brillebefengt akademiker. Jeg visste at fjellet ikke var kledd for midtvinters, men hadde forventet noen færre farger. Det har ikke blitt for mange høstfarger så langt i år, men for denne anledningen var jeg kledd i rødt (les: vinterantrekk).

Været var forholdsvis godt, med vindstille og overskyet. Så lenge det ikke regner eller sludder til skiføret kan de andre variablene leke fritt. Når man er mye ute må man like labert vær. Jeg er riktignok ikke så mye ute for tiden, men innstillingen har satt seg i meg fra tidligere år.

Det tok ikke lang tid før jeg fant meg en lun furumo. Jeg brukte en god time på å finne rikelig med tyrived, og som ellers fanger jeg mye mer enn jeg trenger. Kjelen koste seg snart nede i glørne, og det tok ikke lang tid før den putret om å få menge seg med den tørre potetmosen. Med makrell i tomat ble middagen sedvanlig gørrkjedelig, ettersom jeg hadde glemt meierismør og krydder. Tyribålet og litt snacks gjorde opp for det.

Jeg kom meg i posen en halv time før kvelden stengte, og frøs litt før jeg fant meg til rette.

Søndag

Noen ganger er jeg redd når jeg er på tur alene. Kombinasjonen av tussmørke og nære lyder gir liv til forestillinger om banditter, lystmordere, romvesener og andre fantasiskapninger. Denne kvelden var jeg uvanlig avslappet, og tenkte knapt to ganger da jeg hørte noe. Jeg godtok mine egne rasjonelle forestillinger om at lydene kom i fra bekkene, isen, vinden, plantene og et og annet dyr, noe de naturligvis gjør. Det er likevel ikke grenser for hvor irrasjonelt man kan gruble hvis man først lar tankene få gro.

Denne natten var den beste utenatten jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Jeg våknet riktignok flere ganger, og vet ikke hvorfor. Jeg var ikke kald en eneste gang, og været holdt seg. Himmelen ble stjerneklar etter hvert, noe jeg la merke til fordi jeg våknet, og å våkne til bedre vær er bare en fornøyelse.

Jeg lot solen stå opp før meg, bare for å nyte den gode følelsen. Ettersom været var såpass bra på kvelden hadde jeg ikke satt opp presenningen. Den tette furua over meg ville hjelpe en god del hvis været skulle svikte. Det er alltid best å våkne i fri luft, heller enn i teltet. Tilgangen på frisk luft har sin del av æren.

Bålet tok raskt fyr. Tyri og bjørkenever i kombinasjon er en sikker vinner. Det blir egentlig for enkelt, og utgjør ingen særlig treningsverdi for dem som tenker såpass kjedelig. Havregrøt med tørrmelk og ferske eplebiter som frokost var faktisk ikke verst, selv om jeg muligens synes at den er best uten melk.

Jeg kom meg i sporet litt etter elleve. Med ny smurning under skiene var ikke føret så aller verst, og jeg kom meg raskt opp i høyden hvor snømengden var mer enn god nok. Solen tok tak med en gang, og med den litt gamle og råtne snøen følte jeg at sesongen minnet mer om påske enn senhøst. Temperaturen var også deretter. Skjorten fant raskt sin plass i sekken, i bytte mot solkremen.

Ved bålet hadde jeg blitt gjestet av en overivrig spettmeis, og her oppe i høyden fikk jeg snart se noen rypekull. De var hvite som snøen, og trykket lenge før de gadd å lette. Den siste satt stivt helt til jeg sto en halv meter fra, riktignok uten at jeg så den før den hadde lettet. Jeg stjal en fjær som minne.

Det er ikke mange navn på kartet her oppe, spesielt når man går såpass kort. Jeg startet ved Stuttgongen, og sto nå høyt oppe ved bekken Mosagrovi. Det rant livlig i alle bekker og far, noe som ellers ikke er så vanlig når snøen kler grunnen. Åpent vann er praktisk, ettersom man ikke behøver å smelte mye snø for drikke.

Jeg fulgte fjellet i omkring 1100 meters høyde, og holdt meg sør for Rundhaugen, som rager 1339 meter til værs. Et par timer før bussen skulle gå fra Grotli, sto jeg med utsikt til hotellet. Skianlegget lå der borte i det fjerne, med sin danske fallhøyde. Her er ikke natur for utforkjørere.

Det var vanskelig nok å ta seg nedover på spinkle ski i den råtne snøen. Jeg brukte mine senest innkjøpte fjellski, et par som kostet meg 10 kroner på et loppemarked ved Småbergan barnehage i Trondheim. Jeg ville egentlig bare ha bindingene, men skiene viste seg å stå til gull.

Jeg kom meg ned på en liten time, og kunne snart late meg nede ved et vinterstengt Grotli Hotell. Varmegradene og det klare været gjorde det ikke spesielt ubehagelig. Strynefjellet har vist seg fra sin beste side, så det tar nok ikke lang tid før jeg vender tilbake.

Flere bilder kommer på Facebook.

Stryn

2011-09-12T22:15:00.001+02:00

Høstens første tur er historie. Jeg bor nå i Stryn, og derfor vil mange av turene framover utspille seg i nærområdet. Stryn og omegn har en natur som er typisk for Vestlandet, med stupbratte fjell som skyter opp fra den bregrønne fjorden. Her er flust for folk som liker seg ute.

Lørdag

Helgens tur har kun en overnatting. Leiren ligger tre timers gange fra Stryn sentrum, like ovenfor en skiheis. De fleste lokale synes å foretrekke det aller nærmeste fjellet for dagsturer, og det gir meg anledning til å vandre i ro og mak ellers i området. Når man har bodd et sted lenge nok vil ikke nærområdet være like spennende, men for en fersking som meg varer nysgjerrigheten en god stund.

Jeg startet turen med å gå opp til Stryn Skisenter og videre til Bøasætra, før jeg fortsatte rett øst til Bubergskaret, med høyde 907. Skisenteret må ikke forveksles med det mer kjente sommerskisenteret, som ligger på Strynefjellet, en times kjøretur lenger inn i landet.

Dagens ferd sluttet altså like ovenfor øverste skiheis, sør for fjellet Natakupa (1400). Jeg aner ikke hva navnet kommer av, og fantasien hjelper meg heller ikke særlig langt. Dialekten i området gir meg allerede problemer med å forstå hva som blir sagt til daglig. Kanskje jeg finner ut av navnet senere.

Området er svært steinete, med mange ulike steintyper. Den sedvanlige granitten er ikke like dominerende her som på Østlandet, og spesielt er det en lys type som fanger oppmerksomheten. Plantene har jeg sett før, men til gjengjeld er det svært frodig. Det er ikke uten grunn at uttrykket Fagre Stryn har blitt viden kjent.

Jeg har stort sett brukt tiden til å kikke og fotografere, og derfor har det gått mer tid enn planlagt. Leiren ble altså lagt før det egentlige målet, uten at det gav meg noen tunge tanker.

Sauen er på alle hauger, og gir meg sjarmerende selskap med sine mange fakter. Dyrene her oppe er mer skvetne enn nede i dalen, naturlig nok, men jeg kommer nært nok. Utover ullkulene er det ravnen som regjerer luftrommet.

Været er Stryns store og svært uforutsigbare variabel, men solen var ofte med i dag. Regnet kommer og går daglig her omkring, noe jeg allerede har lært å kjenne. Så også i kveld, men har man telt er man stelt, lyder et forholdsvis nytt ordtak. Det er godt å være tilbake i vante baner, med potetmos og annen luksustrøst, etter en tid uten særlig turaktivitet.

Søndag

Jeg våknet noen ganger før jeg gadd å stå opp. Dråpene trommet på teltduken med noen få avbrudd, og med varierende intensitet. Mellom ni og ti fikk jeg laget meg havregrøt, med tørrmelk og hjemmelaget eplesyltetøy. Jeg kom i gang opp bakkene mot Natakupa klokken 11, men uten pakning. Det er fantastisk å gå på tur uten særlig mye på ryggen, noe jeg har gjort alt for lite. Den tunge sekken stjeler oppmerksomhet og mobilitet.

Oppe på Natakupa ble jeg møtt av et kraftig uvær rett etter ankomst, og valgte å ri stormen av bak varden. Det fungerte optimalt, ettersom været veksler raskt her i vest. Plutselig blir været bedre, men ofte for en kort periode. Man må gripe sjansen. Å ta værpauser i le bak steiner og annet føyer seg inn i rekken av smarte ting som jeg vanligvis ikke gjør, og det skyldes at jeg prioriterer å gå, koste hva det koste vil. Det er deilig å kunne ta mange pauser, og ikke føle at klokken tikker.

Natakupa har en ørliten bre på sin østre flanke, og jeg fant også et boltet topptaufeste noen meter bortenfor toppen. Et merkelig sted å bolte, men for all del.

Vel nede ved sekken fortsatte jeg mot foten av Sølvberget, som er litt lavere. Jeg kunne se toppen fra lang avstand, men da jeg omsider nådde opp hadde tåken kommet meg i forkjøpet. Det ble en rask pause før jeg gjøv løs mot Karifjellet. Tåken fulgte med som en slitsom venn, og gav meg ingen pause. Jeg fikk først et glimt av utsikt på neste topp, Holskarhornet.

Været hadde gitt regn hele dagen, med noen få pauser. På vegen ned fra toppen og mot Holskaret opplevde jeg det verste regnværet jeg har hatt i år, med vannrett pissregn i kulings hastighet. Jeg kunne ikke annet enn le, selv om det gav meg en hard tørn på veg ned det bratteste henget på turen. 15-20 kilogram på ryggen trekker godt nedover lia.

Jeg kom meg raskt ned til Holevatnet, som er drikkevannskilden til en liten bygd i nærheten av Stryn. Dette var kjente trakter, etter at jeg hadde løpt opp hit en ukes tid tidligere. Det kan høres langt ut, men er ikke lenger enn en time hjemmefra. Hjemturen langs kjerrevegen ned fra vannet og videre til sentrum var det eneste som gjensto før den stakkars kroppen kunne få sine timer.

Bildene er temmelig selvforklarende. Jeg var heldig og hadde pause da en sau kom brekende over kammen. Legg godviljen til, og tenk på den som en slags koselig elg i solnedgang. Flere bilder på Facebook-siden.

Den tragiske dagen

2011-07-23T23:27:00.001+02:00

Fredag 22. juli

Den første morgenen med regn var også starten på siste dag for turfølget mitt. Jeg skulle bli igjen, mens de andre skulle returnere.

Dagens mål var Storronden, en enkel topp i nærheten av hytta og teltet. Min søster sto først opp, og befalte en rask start. Vi hev i oss noen skiver og pakket sekkene. Amund valgte å passe teltene.

Regnet hadde stilnet, og vi labbet tilfredse oppetter lia. Det var kun en liten gruppe turgåere foran oss, som vi snart tok igjen.

Storronden har en slak og jevn profil, med to bratte partier, nederst og rett før toppen. Den er ganske kjedelig, men egner seg for alle. Dette gjaldt i særdeleshet i dag, hvor tåken og duskregnet regjerte himmelen. Med fritt utsyn blir det meste trivelig.

På grunn av været ble det få pauser. Vinden var tidvis sterk og tåken tykk, og kombinasjonen gjorde huden kald. Pausen på toppen ble ganske kort, men vi fikk med oss den stupbratte østsiden, hvis avgrunn besto av kritthvit tåke. Det gjorde den mindre fryktinngytende og desto mer spennende. Med fjeset ned i avgrunnen følte jeg at vinden blåste oppover, et fenomen som ikke er uvanlig på slike steder.

Returen gikk forholdsvis raskt, de fuktige forholdene tatt i betraktning. Vi møtte kun tre andre grupper på vei ned, så det var få turgåere ute i været. Amund kom oss etterhvert i møte, etter å ha fått mark i bena nede ved hytta.

De andre samlet raskt sakene før returen. En halvtimes tid i teltet var nok før de strøk i vei mot bilen. Jeg var nå overlatt til meg selv, som så ofte ellers.

De neste fem timene ble brukt til å lette samvittigheten for bloggen, samt å bøte på for tapt interaksjon med omverdenen.

I løpet av kvelden fikk jeg høre om de tragiske hendelsene lenger sør, og resten av turen ble farget av dette. Jeg reiste hjem dagen etter.

Veslesmeden

2011-07-23T23:00:00.001+02:00

Torsdag 21. juli

Vi våknet til solskinn og kvalmende teltvarme. Luften stod nesten stille, så det var ikke mye som holdt meg fra å krype ut.

Det er sjelden jeg ikke spiser kjedelig frokost, men i dag var det annerledes. Vi hadde kjøpt med oss egg og bacon, noe som selvfølgelig ikke var min idé. De andre tenker alternativt, og får meg ut av den vante banen.

Med proteiner i bringa og sol i fjeset satte vi oppover lia langs Lonin og etterhvert Rondhalsbekken. Begge er leverandører til Rondvatnet, og finner flere av sine kilder oppunder tindene i vest. Blant disse fjellene var Veslesmeden det ydmyke målet for dagen. Toppen er lett tilgjengelig, med en lang, slak oppstigning fra Rondvassbu.

Ingen av oss er av den gode, gamle sorten som lar mobiltelefonen ligge igjen hjemme. Med utsyn helt ned til Furusjøen sørøst for Mysuseter fikk vi strålende gode signaler, bokstavelig talt. De livsviktige nyhetene fra Tour de France var førsteprioritet, dernest den høyst avgjørende e-posten.

I dag som i går glemte jeg å fylle på vann ved siste kilde, og måtte nøye meg med noe sandholdig. Jeg tror ofte at det stadig ligger en kilde enda høyere, og unngår å fylle for å spare vekt. I de verste tilfellene kan det bli rimelig tørt i kjeften.

Oppe på 1871, sørøst for Veslesmeden kan man spasere uhindret ganske lenge inntil den siste kneika før toppen. Med knallblå himmel så vi rett hjem hos alle Rondanes 2000-metere, foruten den navneløse tinden nordøst for Midtronden.

Etter en del knipsing slet vi oss opp til målet på 2015 overhavsmetere. Her var enda bedre utsikt, vindstille og flate sittesteiner. Som så ofte ellers fant vi noen buer av oppstablet stein, men de var unødvendige denne dagen.

Brød, nøtter, sjokolade og vann sto høyt i kurs, mens regnskyene nærmet seg fra nordøst. Etter å ha lagt alle toppene øst for Rondvatnet i blind vigør, kom de etter oss. Vi ble innhentet på vei ned, men dusjen varte kun ti minutter. Deretter stekende sol og vindstille. Været i fjellet lever sitt eget, upåvirkede liv.

Vi kostet på oss en pause i den sterke solen, og fortsatte deretter ned mot Kaldbekkbotn langs vestsiden av Svarthammaren. Blokkura var løs, men vi var forsiktige. Vel nede gjøv vi løs på flyene langs østsiden av Kaldbekken. Det går en gammel T-sti her, som ikke lenger blir vedlikeholdt. Den går forbi en dyregrav, og kan være spennende for folk som ikke har mer fornuftig fore.

Nede ved teltet ble det eldgammel Real turmat i sola, før vi kapret en salong på Rondvassbu mens de egentlige gjestene spiste middag. Det ble øl på øl, men ikke flere. Etter en del kortspilling med fremmede og et møte med en gammel kjenning kom vi oss tilbake til teltet før regnet satte inn.

En god avslutning på en heldig dag, hvor vi akkurat hadde gjestet fjelltoppen før den ble innhyllet i skodde.

Det siste bildet viser dyregraven. De andre er selvforklarende.

Vinjeronden og Rondeslottet

2011-07-22T16:35:00.001+02:00

Onsdag 20. juli

Vekkerklokka gikk som vanlig i vasken. Vi våknet til samme vær som kvelden før, nemlig tåke med himmelglimt. Klokken viste 10.30 da vi la i vei. Målet for dagen var Storronden, Vinjeronden og Rondeslottet.

Vi var ikke alene i dalen. På ingen måte. Før vi la i vei så vi folk som strømmet ut langs alle stiene fra hyttesentrumet. De fleste startet nok tidligere enn oss. Da vi kom i gang gikk vi etterhvert forbi flere grupper med turister, av ulikt kaliber. Hyggelige folk, som vanlig.

Dalen opp til Rondholet er lettgått, med slettemark flere steder. Her er altså ikke bare stein, men grønne lunger og sildrende bekker. Den er på ingen måte noen tropisk oase, men et frodig innslag i et ellers steinete terreng.

Tåken hadde ligget godt over toppene siden kvelden før, og da vi kom opp i passet sør for Vinjeronden tok vinden tak. Vi gjøv på oppover selv om været og tåken sparket oss ned. Oppe på toppen (2044) hadde vi 50 meters sikt, og ble enige om å gå for Slottet.

Veien fram var brått, våt og stedvis løs, men temmelig trygg. Før den siste stigningen i sørhellingen klarnet det plutselig opp, med sol og store hull i skylaget. På vei opp i ura gjorde skyene helomvending, og testet tålmodigheten vår nok en gang. Rondeslottet (2178) har en stor og velbygd varde, av typen man la opp i gamle dager. Det er vel slik det bør være på det høyeste fjellet her omkring.

Vi hev i oss noe mat bak en levegg, og kom oss ned igjen. Pausene blir ofte slik på høye topper hvor været er ullent.

Rondanes fjell har mange naturlige huler og overbygg i blokkura, noe som kan skyldes den skiferaktige lagdelingen her omkring. Det er mange fine steder å søke ly om været ikke skulle imponere.

Tilbake i passet sørøst for Vinjeronden vurderte vi å gå opp til Storronden fra nordvest, men droppet det på grunn av all den løse steinen. Ruta var fristende, men det får bli en annen gang.

Vi kom oss raskt ned dalen, og rakk et forbigående regnskyll like før teltet ble nådd. Noen dråper regn etterfulgt av stekende solskinn gir den beste kontrasten man kan få. Litt hat med etterfølgende nytelse.

Min middag besto av Real turmat produsert i 2001, fra Forsvaret. De gamle sølvpakningene slår dagens ned i støvlene. Etter en horisontal time i teltet besøkte vi Rondvassbu. Det smakte usannsynlig godt med Solo og Pepsi på glassflaske.

Sittegruppene var temmelig fulle. Vi fant oss noen små puter etterhvert, og tørrpratet med noen turister. En av ulempene med turisthytter er at man stues sammen og tvinges til å sosialisere med ukjente når man er sliten og egentlig vil slappe av i ro og mak. Man kommer naturligvis ikke utenom dette, men så kan det også bli overraskende koselig hvis man havner med de rette menneskene.

Hytta hadde sine spennende personligheter. En rødmusset, stivbent kar med ølmage som knapt kunne gå, og en kvinne i postbuduniform som fisket med flue. For ikke å nevne alle mennene med langt, mørkt hår.

Vi kjøpte oss en flaske lokalbrygget Atna-øl. Gjæren på bunnen ble dessverre med inn i munnen og ødela smaken. En tur bort i det lokale Jutulhogget reddet kvelden, og gav oss noe fint å tenke på før vi la oss. Severdigheten består av et ti meter dypt og hundre meter langt kutt i terrenget, med en foss innerst, for dem som våger seg inn langs bunnen.

Det er forresten flust med lemen i terrenget. De fleste er i levende live. Vi gambler med urenset vann så lenge flaksen rekker.

Topper i Rondane

2011-07-22T14:59:00.002+02:00

Tirsdag kveld, 19. juli

Toppene i Rondane har lenge ligget i hodet for sommeren. Området er lett tilgjengelig med kollektivtrafikk, og fjellene er relativt enkle å bestige. Denne gangen har jeg med meg søsteren min og Amund.

Vi kom fram til Rondvassbu noe før midnatt. Hytta er betjent, og med sin beliggenhet i hjertet av nasjonalparken er den et naturlig mål for turer hit opp. De fleste av toppene ligger i umiddelbar nærhet, og nås enkelt i løpet av en dagsmarsj.

Vi kunne naturligvis ikke koste på oss hytteluksus, og hamret opp teltet i det store vierkrattet sør for bua. Mens vi skulte opp på forbipasserende, og passet på å vende hodet vekk før de kunne hilse på oss, fikk vi i oss noen blingser av Annes hjemmelagde brød.

Vi kom oss i posene noe etter ett, og hadde store planer om å stå opp tidlig.

Skredahøin og hjem

2011-07-17T00:58:00.006+02:00

Fredag, 15. juli

Det ble vel fem-seks timers søvn før Jon kom og vekket meg klokken 06. Han er god på å stå opp tidlig, i motsetning til meg. Jeg vil, men har ikke sjangs.

Den umiskjennelige havregrøten gled ned i dag også, og når man står opp såpass tidlig er det fint med varm mat. Jeg foretrekker vanligvis kald frokost om sommeren, noe som delvis skyldes at jeg ligger til langt på dag, når lufttemperaturen er blitt kvalmende varm.

Vi kom oss i gang mot vest klokken 08. Målet var Skredahøin, Svånåtindane og Langvasstind. Ambisiøst, som vanlig, selv om de sistnevnte kan tas enkelt uten særlig opp- og nedstigning når man først er kommet opp i høyden.

Før vi knapt nok hadde kommet i marsj fant jeg en granat 50 meter fra leirplassen. Den så ikke ut til å ha detonert. Jeg merket av plassen, og rørte den ikke. Noen kilometere senere, på høyden øst for Bandranden fant vi detonerte granater i hopetall. Disse, i tillegg til overnevnte lå innenfor det markerte området hvor man ikke skal oppholde seg innenfor visse tidsrom. Forsvaret har muligens oversett en god del skrapjern, i verste fall også udetonerte bomber. I så fall er ikke området sikkert å ferdes i, selv om gutta i vaktbua hadde fått i oppgave å opplyse om at det var trygt.

Før Bandranden kom vi over en spurv som jaget en røyskatt, like ved en steinrøys. Uoverensstemmelsene hadde trolig rot i et eggtyveri.

Jon krysset Svoni barføtt på grunn av sine lave sko. Jeg hadde jaktstøvler, og labbet over. Det må ha vært kaldt for ham, men han skar ikke ansikt av den grunn.

Ferden opp til den høyeste av Skredahøin bar på blokker, urer, hauger, røyser og mye annet man kan sette "stein" foran. Vi så grått, men himmelen var blå med hvitt slør, og holdt motet oppe selv om øynene datt ned. Oppe på 2004-toppen var utsikten skandaløst bra, og vi kunne se det meste av ruten vår før oppstigningen hadde tatt til.

Før vi steg ned mot vestenden av Svånåvatnet tok vi en velfortjent hvil i den hvite ura. Store partier av fjellet var dekket av hvit stein, med spennende strukturer på de fleste av dem. Mange hadde også en lavflekker i overflaten, som om noen hadde sølt blekkdråper over dem.

Vi spiste og drakk, og kom fram til at vi skulle slappe av i det fine været og si oss fornøyde med dagens fangst, heller enn å gå for de andre toppene. Det er deilig å regelrett kunne drite i planene, uten å få dårlig samvittighet.

Etter pausen begynte returen. Vi ruslet ned dalen mot vestenden av Svånåvatnet. Jon ble bokstavelig talt bergtatt av de store kampesteinene, og begynte å buldre på dem. De fleste ville blitt dritt lei av en dal fylt av store steiner, men her rådet et ungdommelig engasjement som bare naturen fremkaller.

Vi ble snart lei den harmoniske tilstanden, og hoppet videre fra stein til stein langs vannet. Snøspurven var en av de få innfødte som viste seg frem, foruten en rype som forsøkte å lede oss bort. Førstnevnte fugl finner man sjeldent andre steder enn i høyfjellet eller lenger nord, og er således et kjærkomment bekjentskap på fjelltur.

Været hadde vært noe tilbakeholdent fra morgenen av, med et gjennomsiktig skylag som forgjeves forsøkte å stenge solen ute. Den kom likevel frem en gang i blant, og minte oss på hvor vi var brent.

På veg ned mot Fisketjønne gled vi ned en snøbakke så bratt at vi kunne ha satt helsen på spill. Vi var pinlig nøyaktige med stegene, og kom oss vel ned. Etter å ha rundet nok et vann dristet vi oss tilbake over Svoni, og jog opp mot nordsiden av Heimaste Svånåkollen. Vel oppe i høyden gjenstod sjarmøretappen mot teltet, men det ble langt med såre føtter og sultne kasser.

Vi hadde vært ute i over 12 timer da vi ankom teltet, og tilbakelagt tre mil foruten mange hundre høydemetere. Snurringen og potetmosen gled godt ned, og det tok ikke lang tid før Jon kom seg i posen. Jeg rotet rundt i en time til før jeg tok til fornuften.

Lørdag, 16. juli

Jon var i plagsomt godt humør da han sang meg opp klokken 04. Jeg hatet og hatet under frokosten og pakkingen, og så ikke lyset før vi ankom grusveien ved Snøheim, som skulle lede oss ut mot Hjerkinn. Vi måtte begynne tidlig for å rekke toget sørover.

Dagen begynte som gårsdagen sluttet, med et usannsynlig godt vær. Vi spaserte rolig nedover veien, og gjorde unna de fire første kilometerne på tre kvarter. Deretter ventet moskusene på oss fremme på veien, som måtte passeres ved å ta en avstikker ut i lyngen. De gadd knapt å vende seg mot oss, og forventet nok en stor porsjon respekt fra de tynne, spinkle legemene våre.

Lengre nedover kom vi over en moskuskalv, men den valgte å løpe foran oss i ren redsel. Vi følte oss svære, og spradet stolt nedover hakk i hæl på den stakkars kalven. Den fant snart en venn, og tok den med seg nedover veien før den galoperte ut i terrenget ved synet av dagens første bil.

Fotsålene ble stadig sårere, noe jeg har blitt godt vant med fra veigåing under NPL. Det gjør fortsatt minst like vondt selv om jeg har erfart det mang en gang. Vi haltet oss omsider fram til Hjerkinn stasjon, hvor det vanket åpen bygning med toalett og springvann. Det ligger et vandrerhjem like ved, og jeg var ikke sen om å spandere is på Jon. Han hadde det like vondt som meg, men smilet satt som stemplet.

Turen gav oss tre topper: Stortoppen og Midttoppen i Snøhettamassivet, samt den eneste over 2000 meter av Skredahøin. Det gikk ikke som planlagt, men vi gråt ikke nevneverdig av den grunn.

Bildene viser oppstigningen til Skredahøin, elvekryssing, fotavtrykket til en Måsåbjønn, Jon som utfordrer moskusene og den potensielt udetonerte granaten. Flere fotos kommer på Facebook.

Snøhetta

2011-07-15T00:06:00.002+02:00

Vi våknet til strålende sol, stille og skyfritt, men frost på bakken. Vekkerklokken sto på 04, men jeg kom meg ikke opp før Jon begynte å mase to timer senere.

Vi hev i oss havregrøt og kom i marsj halv åtte. Fjellet var rolig, og ingen la foran i løypa. Ved nærmeste bekk bunkret vi opp vann og renset det best mulig. Harepesten har gjort oss varsomme, men den gir neppe like store konsekvenser som i 1349. Det hele er sannsynligvis overdrevet.

Vi nådde Snøhetta klokken 10, etter å ha svettet mer enn nødvendig på vei opp. I sedvanlig stil hadde jeg trumfet gjennom at vi skulle gå utenfor stien. Et stykke opp i siden klarte jeg å tryne etter å ha tråkket på en løs blokk, og kuttet opp kne, legg og hånd. Det var vel som fortjent. Man skal jo helst ikke gjøre uvanlige ting i Norge.

Oppe på toppen traff jeg overraskende nok en kamerat med kjæreste. De hadde ligget der over natten etter å ha kommet opp fra nordvest og Åmotdalsbu. Daniel og Sigrid startet fra Kristiansund, og har vært ute i over to uker. Målet er å nå Lillehammer. Original rute med sprekt tidsperspektiv.

Jeg og Jon hadde som mål å gå hele traversen mot Vesttoppen og videre mot Larseggen. Vi så raskt at klatringen ville blitt for tøff opp til Larstinden. Etter å ha passert Midttoppen sto Hettpiggen for tur. På vei ned i gjelet fikk vi snart mer enn én tanke i hodet, og de var ikke spesielt gode. Ruta så fryktinngytende ut, spesielt med det glatte og stupbratte svaet på venstre side, som ender i lufta over breen. Jeg har gått på naturlige sikringer flere ganger før, men det er noen år siden sist. Jon er blank. Litt snø og is i noen av sprekkene gjorde det ikke bedre. Vi bestemte oss for å snu, og øve mer før vi kommer tilbake. Surt, men det eneste fornuftige. Vil man oppnå suksess må man i blant være feig.

Det tok ikke lang tid før humøret var tilbake på topp. I optimalt vær skulle det bare mangle. Vi møtte en god del mennesker på returen. Snøhetta er en populær topp.

Nede på flatene traff vi på en gjeng damer som var med på nyinnspilling av Ingen grenser, serien med Lars Monsen. De var kule, og vi slo av en prat. Snøhetta er siste mål for dem, slik jeg forsto det. Serien skal være ferdig innspilt på tirsdag, med sending etter jul. Lenger nede i bakken så vi flere av deltakerne, noen filmcrew og selveste Monsemann. Kanskje vi får et glimt av oss selv etter jul, kjekke som vi var i bare torsoer.

Vel nede ved teltet lagde vi oss herlig pastagryte med Falukorv. Den ble langt bedre enn de fleste av mine middager, og var da også signert Jon. Desserten var et bad ved Snøheim, i vann som faktisk holdt levelig temperatur. Myggen er tidvis like ille her som i indre Trøndelag, men vi er stort sett fullt påkledd i leir, hvor den er verst. Etter badet var vi riktignok ikke påkledd, og fikk smake nålen.

Etter en turblås, toddy og Honningkamfer som visstnok var best før 2003 nedla vi virksomheten for dagen. Dagsturen ble på vel ti timer, og gav oss to høye topper.

Bildene viser meg foran toppene som viste seg for tøffe, meg ved militærstasjonen på Snøhetta, Monsen med turdeltakere samt en putt med ferskt islokk.

Dovrefjells topper

2011-07-14T00:17:00.001+02:00

Det har blitt få turer det siste semesteret. Jeg er ferdig som student, og det har kostet. Nå ligger jeg ved Snøheim på Dovre, klar til å ta fatt på noen høye topper før hverdagen innhenter meg.

Jeg har med meg Jon Elvesæther, og sammen skal vi raske med oss så mange 2000-metere som mulig. Helst uten å stresse. Sistnevnte blir nok det vanskeligste.

Vi har funnet en fin plass noen hundre meter fra Snøheim. På grunn av oppryddingsarbeid i forbindelse med at Forsvaret har lagt ned øvingsområdet på Dovre, måtte vi bli kjørt omtrent inn til Snøheim på grunn av ferdselsforbud. Hytta blir for tiden pusset opp etter at DNT overtok den. I enkelte soner er det forbud mot ferdsel, men kun på grunn av selve oppryddingen. Det anses som trygt å ferdes i hele terrenget. Snøheim ligger kun 2-4 timer fra Snøhetta, og er et populært startpunkt for turer til toppen.

Været har vært fint i hele dag, og desto bedre på kvelden. Vi ligger i et rolig søkk, og har derfor blitt ofre for en gjeng sultne mygg. Koselig så lenge vi kan utøve vold mot dem, en konsekvens de bare må ta innover seg.

Jon har tatt kvelden under åpen himmel. Jeg ligger i teltet og håper at regnet snart skal komme.

Bildene viser Snøheim fra to vinkler, samt Jon som klatrer og lager mat.

Vassfjellet på langs

2011-02-20T21:13:00.004+01:00

Lørdag

I rekken av mine mange tvangstanker må jeg gjennom alle tenkelige "på langs"-varianter i Norge. Det er bare fantasien som setter grenser, og hos meg er den særdeles velutviklet. Denne helgen har jeg gjennomført Vassfjellet på langs, en særdeles tung og lang tur på opp i mot to mil. Mye hard bålfyring, lange pauser og mat opp til ørene. En slik tur kan knekke en tøff stakkar.

Fra lørdag til søndag har jeg hatt gleden av å være på tur med Gunnhild Preus-Olsen. Ettersom ingen av oss ville bruke hele helgen på tur med NTNUI Ski og Fjellsport, fant vi på å lage vår egen. Den sto ikke noe tilbake for de andre.

Bussen skulle gå fra Samfundet klokken 08.30, og jeg stresset som vanlig. Hukommelsen min har omtrent samme kvalitet som mine besteforeldres, noe som førte til at jeg måtte innom instituttet på veg ned og printe kart. De ble særdeles vellykkede, rett fra nettleseren, sorte/hvite og uten målestokk.

Morgenen var fri for skyer, og solen lurte i det fjerne. På veg ned fra Gløs enset jeg Fosens snøkledde åser der ute i Trondheimsfjorden, med den duse fiolette og rosa horisonten over seg. Området har sin egen, horisontale tyngdekraft, men denne morgenen var jeg sterk. Jeg takket pent nei, og ble med bussen i motsatt retning.

Vi ankom snart Nyhus, et lite busskur sør for Melhus. Vi gikk de første kilometerne oppover en gårdsvei, med morgensolen i ryggen. Den bleknet i kampen mot en knapt merkbar, men isende kald vind. Ute i marka ble vi snart overrumplet av det svært kuperte terrenget sør for fjellet. Man må kjenne terrenget for å gå effektivt. Etter noen tunge tak befant vi oss snart i en scooterløype, og fulgte den nesten helt opp til toppen.

Et par timer før toppen ble det lunsjbål i solen. Vi hadde enda ikke truffet folk. Disse områdene er nok ikke de mest populære, men de går mange en høy gang. Krokete furuer, åpne myrområder med lettgått terreng og utsikt så langt øyet kan se.

Den siste timen gav oss utsikt til nesten alle kanter. Fuglene hadde kvitret hele dagen, og snart fikk vi øye på en hakkespett. Den var som vanlig svært opptatt med maskingeværet, og tok seg ikke tid til oss. Vi hilste arrogant tilbake.

Oppe på toppen var vi vitne til solnedgangen, med utsikt til alle kanter. Stasjonen med den gigantiske antennen ble vel dokumentert på minnekortet, og vi var fortsatt alene. Solen var nesten i havn, og klokken hadde passert 16. Kulden tvang oss til fornuft, og vi akte snart ned det første henget i alpintbakken på østsiden.

Nede ved øverste heisbu strøk vi av mot nord, og fant oss en leirplass borte i skogen. Teltet fôr opp, og bålgropa fant sin lyng. Gunnhild behøvde ikke mer enn én fyrstikk for å finne flammene, og tenkte nok at hun kunne ha spart seg for en hel pakke. Den er tross alt unødvendig tung.

Kvelden ble fin, med måneskinn og jaktgryte med biffkjøtt, bacon, tørrmelk, løk, sopp og potetmos. Retten var naturligvis ikke mitt verk, til det var den for avansert. Selv om jeg hadde tatt æren ville ingen ha trodd meg.

Soveposen fant sin make noe etter midnatt. Vi kastet ikke bort tiden, og sovnet snart hen.

Søndag

Jeg våknet bare én gang, og måtte derfor ha sovet godt. Kroppen og sinnet var likevel tregt resten av dagen. Tregere enn vanlig, vel og merke.

Vi fikk i gang bålet og havregrøten, og sved av tre-fire timer før vi tok til vettet. Ferden mot Klæbu-bussen begynte klokken 14. Himmelen var løst overskyet, men været ellers perfekt. Vi føk nordetter Reinslættdalsåsen, Reinslettåsen og Higeråsen før Damtjønna ble etterlatt med isen i behold. Bakkene nedover via Vassfjellkapellet og mot Skjøla gikk radig unna, og snart stod vi der nede og ventet på bussen. Ikke lenge etter oss kom en eldre herremann susende på langrennski, og tilbød oss skyss til Tiller. I neste øyeblikk stod vi ved City Syd og ventet på bussen hjem.

Nok en fortreffelig tur, selv om jeg hadde fått røykelunger etter noen tunge drag av bålet kvelden før. Man får sjelden noe uten å ofre.

Turen talte omtrent to mil. Absolutt verdt et forsøk for dem som ikke har noe nyttigere å ta seg til, og for dem som tør våge. Flere bilder på Facebook.

Storlien

2011-01-30T17:11:00.002+01:00

Fredag

Helgen gav atter en gang tid for tur med NTNUI. Denne gangen skulle jeg og Kristian Steen Wollen være turledere, en rolle jeg har hatt til gode å fylle. Ruten skulle egentlig gå langs Fosen-halvøya, men på grunn av en deprimerende værmelding ble den endret. Jeg gikk fra svenske Storlien til norske Tydal i fjor vår, en rute som derfor ville være en rask erstatter.

Bussen var sen som vanlig. Hasteløpingen ned fra Gløshaugen til busslommen ved Samfundet var derfor verdiløs, men vi kom i alle fall med. Like etter klokken 15 forlot vi Trondheim sentrum med kurs for Stjørdal. Busskiftet gikk fint, i motsetning til i fjor, hvor bussen allerede var på vei ut før vi tok til vettet. Skade gjør klok.

Mørket seg mer og mer på ettersom vi nærmet oss. Ved Meråker ble det lille gjenværende dagslyset fullstendig absorbert av skyene, og dråpene rant i strie strømmer nedover vinduene. Grunnlaget for noen timers vandring var strålende.

Oppe ved Storlien hadde vinden og snødrevet inntatt horisontalen mot vår tiltenkte marsjretning. Vi hastet inn på matbutikken og klargjorde feller, smurning og fordeling av fellesutstyr. Det ble så vidt tid til en visitt bakenfor kassadamen, uten at vi sved av kortene. Sekkene var allerede lastet til randen. Det siste jeg husker derfra var køen av trøndere ved tobakksdisken. Det er nok ingen engangshendelse.

Jeg gjorde regning for en pølsesnabb for å blidgjøre gruppa, noe som egentlig var helt unødvendig. Stemningen hadde vært høylydt hele veien fra Trondheim, forsåvidt uten takstbar skade på hørselen.

Vi gikk ikke lenger enn en time før vi satte leir. Snøen var nådeløs mot den røde sølvvoksen min, men de andre hadde heldigvis husket feller. Fiskeben reddet æren for meg. Det hadde ikke snødd siden vi forlot butikken, men vinden trente fortsatt til VM. Teltene kom omsider opp etter en god kamp med blesten.

Kvelden ble særdeles velkommen, med sosial middag i det store teltet. Vi brukte et femmanns og et tomanns selv om vi bare var fem personer. Teltprodusentene lover alltid for god plass, noe vi var vel kjent med på forhånd.

Vi gravde sitteplasser og koblet løs innerteltet, en løsning som er undervurdert i sosiale sammenhenger. Middagen besto av signaturretten min, potetmos med bogskinke, meierismør og krydder. Tørrmelken lå hjemme, men ingen klagde over det. Kvelden ble avsluttet med kakao, sjokolade og tullprat. Perfekt start på turen.

Lørdag

Vi hadde bestemt oss for vekking klokken 7. I motsetning til på forrige tur klarte jeg å våkne denne morgenen. Vinden utenfor gav oss enda mer luft enn i går, og serverte attpåtil mengder av snø. Jeg forsøkte uten hell å ringe Kristian i det andre teltet for å slippe å gå ut, men gjenoppdaget snart en eldgammel kommunikasjonsteknikk. Rop fungerte strålende. I vår tidsalder skal det flott gjøres, men i blant fungerer kun det elementære. Det er bra at ikke stemmen er avhengig av mobilnettet.

Vi hadde blitt enige om å se an været, og snurpet derfor igjen posene med det samme. Jeg våknet neste gang klokken 10, til lyden av glidelåsen på soveposen til Helge Tovslid, min teltkamerat. Snart kom tyske Sara von Kaminietz over, og maste om at frokosten allerede var inntatt i deres telt. Etter fikling med klærne i en halvtimes tid kom jeg meg ut i godværet.

Havregrøten ble godt mottatt av fordøyelsessystemet. De fleste andre hadde kalde brødskiver. De fikk intet misunnelig blikk av meg.

Den siste jeg ikke har nevnt er franske Matthieu Desbief. Vi har altså en god slump utvekslingsstudenter med, men de takler utfordringene godt. Gruppen kom sammen i krigsråd, og fant ut at det ville være håpløst å forsøke opprinnelig plan i slikt vær. Vi bestemte oss for å returnere på kvelden.

Etter tidlig middag i 14-tiden kom vi i gang med pakkingen, og returnerte omkring klokken 16. Mørket hadde begynt å sige inn, og gjorde turen tilbake temmelig spennende. Vi fulgte scooterleden, og øynet så vidt de neste pinnene framfor oss selv om snødrevet forsøkte å pløye oss ned. Litt etter litt så vi det svake lyset som forplanter seg på himmelen når man nærmer seg tettsteder. Det neste var lysmastene, og da var vi sikre på suksess. Matbutikken fikk atter besøk av oss.

Med hårfin margin og bæreposer i hendene gled vi inn på togstasjonen. Vi hadde nådd målet som kun vår egen fysikk kunne nekte oss. I år som i fjor ble jeg lurt til å kjøpe rådyre, lokalproduserte varer av den søte tjeien bak disken på togstasjonen. Historien fra i fjor gjentok seg, men tjeien var ny.

Snart satt vi på jernhesten tilbake til bartebyen. Stemningen var fortsatt på topp selv om vi måtte over på plan C. Fosen og Tydal får vente.

I Forollhogna Nasjonalpark

2011-01-17T18:18:00.010+01:00

Fredag

I helgen var jeg på tur med NTNUI Ski og Fjellsport, og denne gangen skulle vi gli på ski gjennom Forollhogna nasjonalpark. Jeg krysset parken fra vest til øst under NPL, men denne gangen skulle det skje fra nord til sør. Røros var målet.

En kvalmende varm buss fraktet oss fra Trondheim til Kotsøy, hvor vi skiftet til lokalbussen. Den var deilig temperert. Sjåføren var svært vennlig, og kjørte oss et ekstra stykke innover Budalen. Vi var de eneste passasjerene, noe som forsåvidt ikke overrasket oss i et øde område som dette.

Vi la i vei fra Tovmoen etter klokken 18, og rakk et stykke opp langs Storbekken før vi fant leir noen hundre meter unna Tangvollen. Her var ly for den verste vinden. Luften var varmere enn ti kalde, og pudderet voldt oss ikke mer slit enn ankelhøydes motstand.

Ivar og Gunnhild ledet turen, og besto med glans. Selv i det hustrige været ble det bål og pasta med kjøttdeig. Maten ble riktignok kald etter hvert, men det er vel min egen skyld. Vi talte ni personer på tre telt, med ulike antall i hvert.

Lørdag

Denne dagen klarte jeg å skuffe gruppen to ganger, og i det ene tilfellet kunne det ha blitt fatalt. Det første som skjedde var at jeg forsov meg, slik at resten av gruppen måtte vente på meg og min teltgjeng. Jeg hadde lovt de andre vekking kvelden i forveien. Smått om senn kom vi i marsj, omkring 09.30.

Vinden ble stadig sterkere ettersom vi nærmet oss snaufjellet. Ansiktsmaske og snøbriller var nærmest nødvendig for å beholde forstanden. Kastene var i blant så sterke at vi hadde vansker med å holde oss oppe. Vi sneglet oss fremover, og turlederne innså etterhvert at noe måtte gjøres. Røros ville ikke være mulig i vårt tempo. I slikt vær ville også et uhell kunne belaste oss med langt større utfordringer enn i normalt vær. Etter noen kilometer oppover elva snudde vi.

Målet for lørdagen ble endret fra Dalbusjøen midt i parken til Taagaabu, som ligger ved Nordre Nysæterbekken, et par kilometer sør for Ytre Tåvåhøgda.

Under en pause på vei ned oppdaget jeg at teltstengene ikke lenger var med meg. Jeg toget oppetter sidene for å finne dem, men de var som sunket i snøen. Dette var dagens andre blemme. Hvis vi hadde fortsatt innover i parken ville natten blitt temmelig kjip, med tre personer stuet inn i de andre teltene.

Vel fremme på Taagaabu skremte vi opp et kjærestepar som for lengst hadde innlosjert seg. Bua er en såkalt NTNUI-koie, som studenter kan låne. Paret var svært vennlige, og lot oss få plass selv om de hadde leid den. Kvelden ble god, med potetmos og gryte, og annet godt. De fleste sov ute i de gjenværende teltene, mens synderen selv og noen andre brisket seg i hytta.

Søndag

Natten hadde gjort meg godt. De fleste andre virket også tilfredse. Ydmyket av gårsdagens blemmer sto jeg først opp og fikk i gang vannkokingen. Rutinene gikk som en drøm, og vi la i veg fra hytta før 10.

Planen var å nå Singsås, slik at vi kunne toge tilbake til Trondheim. Ruten gikk via Tåvåfjellet, som rager 1084 meter over havet. Vinden var sterk, men ikke plagsom. Kulden veide knappe 5 grader. Fjellet var stedvis bart, men det bød ikke på store utfordringer.

Etter noen knall og fall kom vi oss ned på veien til Forbygda. Veien gav lite friksjon, og kilometerne gikk radig unna. Det tok ikke stort mer enn en time før vi nådde Singsås kirke. Den siste strekningen ble tilbakelagt oppover Gaula, som knapt var flytende. Noen av oss nøt glass-Cola og en bedre middag på Arnolds kro, mens de fleste fyrte bål ved togstasjonen. Med en time igjen før toget skulle ankomme, fikk vi glede av flytende nedbør. Singsås fikk vist seg fra sin beste side.

Togturen gikk strålende. Jeg satt utenfor toalettet, som mot slutten av turen begynte å lekke vann utover i gangen. Sekken trakk til seg det den kunne, som om den ikke hadde drukket på to uker. Prikken over i'en en søndag ettermiddag.

Total lengde ble omkring tre mil. Se flere bilder på Facebook.

Bålnatt i Estenstadmarka

2010-10-09T14:38:00.006+02:00

Fredag

Endelig fikk jeg tatt meg sammen og kommet meg ut igjen. Det er to uker siden sist, og det er jo alt for lenge. Vi skulle egentlig på lørdagstur med NTNUI Ski & Fjellsport til Snota, som med sine 1668 overhavsmetere er en av de høyeste toppene i Trollheimen. Slik ble det ikke, men det ble bålkveld i Estenstadmarka i stedet. Marka ligger østenfor Trondheim by, og er en av de sentrale utfartsmålene for beboerne i bartebyen.

Jeg og Frederik Duun Norberg hadde som mål å overnatte ute, og satte oppover lia fra Dragvoll klokken halv seks. Jeg møtte Frederik under Norge på langs i 2009, hvor han gjennomførte NPL i ett strekk. Turbloggen hans finnes her.

Vi fulgte veiene oppover, og kom oss snart sør for Estenstaddamman, med retning Styggedalen. Like deretter strøk vi av mot Tomsetåsen, som ligger på hele 414 overhavsmetere. Ingen av oss hadde vært her oppe før, og målet var derfor ikke fastsatt på forhånd. Etter en del sutring om våt mose fra min side fant vi en tørr plass ved et hogstfelt. Ved var det i lange baner, med tørrgraner både høyt og lavt. Himmelen ble skyfri mot kvelden, og hverken regn eller vind våget å utfordre tålmodigheten vår.

Til middag bød jeg på laksefilét med potetmos og meierismør, mens Frederik sto for de edlere varene. Potetmosen ble grå av sot, men sulten var verre. Snart satt vi der, gode og runde og stekte ansiktene i lyset fra bålet. Det ble mye mimring om NPL, men også et og annet om livet utenfor villmarken. Vi er nok nærmere knyttet til byen enn vi liker å innrømme.

I dag

Været holdt seg natten i gjennom. Jeg våknet noen få ganger, men var sjelden kald. Den mørke, prikkete himmelhvelvingen hjalp meg i søvn, og velsignet meg med en håndfull stjerneskudd, deriblant et av de største jeg noen gang har sett.

Solen reiste seg snart og jeg kom meg opp, lysten på å gjenopplive bålet. Frederik ante fred og ingen fare, og purket videre. Etter en stund måtte han også innse at det snart var slutt på drømmen. Frokosten ble herlig, med grillpølser, ost og Polarbrød signert Frederik.

Det intense bålet og den varme solen tviholdt på oss, som om de ønsket at vi skulle bli værende. Vi tok oss etterhvert sammen, og ruslet nedover etter elleve. Jeg sitter igjen med én huskelapp etter denne turen, og det er nettopp å dra ut oftere. Det skal så lite til.

Første bilde viser Trondheim by night, med Gråkallen som tredje kul fra høyre og Storheia nærmere solnedgangen i vest. Neste viser omtrent samme motiv morgenen etter, med soloppgangen fra øst. Neste viser leiren, deretter Frederik i posen og ved bålet.

Siste dag

2010-09-12T20:22:00.014+02:00

Natten ble ikke så god som dagen i forveien. Vinden rev løs presenningen, så vi tok den ned. Etter noen timer var blesten løyet og og regnet borte. Dråpene returnerte noen timer etterpå, men uten vind kunne vi bare legge duken over oss. Vi fire som lå ute var likevel godt fornøyde med valg av bopel. Telt er fint til sitt bruk, men helst skal det stå tomt som nødskjul.

Vi kom oss opp halv ni, lenge etter soloppgang. Myggen var fortsatt i live, og hadde besøkt oss alle i løpet av natten. Knotten var også frempå. Jeg observerte frosten dagen i forveien, og den er faretruende for blodsugende insekter. De får sin straff ganske snart. Godt er det.

Frokosten ble lang og god. Barnegrøten gjorde godt i min slunkne kasse. Solen stakk i gjennom nå og da, og gav oss ungdommelig optimisme. Temperaturen var uansett god og gjorde skyene blide når solen meldte pass.

Dagens mål var fossen innenfor Øyasetra, så vidt sørvest for Jølvatnet og leiren vår. Etter en knapp times tid kom vi frem til fossen. Den var overraskende høy, mellom 20 og 30 meter. Vi måtte selvfølgelig ta oss et bad i kulpen under. Vannet var isende kaldt, men været hadde vært relativt godt hele formiddagen. Det var ingen ispinner blant oss, bare blide fjes som gikk i ett med den hvite himmelen.

Straks etter badet ble jeg utålmodig, og kløv oppover lia mot toppen av fossen. Markeringsbehovet og draget mot det ukjente banket mot tinningen. Jeg knipset noen halvdårlige bilder på toppen mens jeg ventet på de andre.

På vei ned ble det kniving med hopping mellom myrøyer. Noen fikk bæsjebukse i møte med myra, men jeg og de fleste andre var allerede våte i ræva av undertøyet vi badet med, så det utgjorde ingen forskjell. Bevegelse gjør varm.

Vi kom oss snart i marsj bortetter kjerreveien mot leiren. Regnet gav oss snart noe å deppe over, men det varte ikke lenge. Før vi visste ordet av det kom godværet tilbake.

Det ble lang og god lunsj ved teltene før vi iførte oss striskjortene. Etter rydding av telt og pakking av sekker kom vi oss i vei langs kjerrestien mot parkeringsplassen. Vi stakk hodet innom Jøldalshytta og slo av en prat med vertinnen. Hun kunne fortelle om 110 gjester i går, med 80 sengeplasser til rådighet. Varm og svett atmosfære i matsalen, med andre ord. Klamme føtter og skjeve blikk hører med på turisthyttene.

Vel borte ved bilene fordelte vi oss og kom raskt i gang. Vi stoppet underveis på Berkåk for å kaste bort pengene på skvipmat før vi tok fatt på siste asfaltrest. Vi ankom bartebyen noe før seks. Den var naturligvis snudd på hodet på grunn av Rosenborg-kamp. Biler parkert her, der og opp i mente. Rosenborg er kongen, og selv politiet er underlagt dem når det er julaften og påske på samme kveld.

Jeg er storfornøyd med min første gruppetur med NTNUI's Ski & Fjellsport. Trivelige folk med godt humør, koselige turledere og nærmest strålende vær gjør det vanskelig å være festbrems. Selv for en ensom vandrer som meg frister det allerede til gjentakelse. Hvem vet hva høsten bringer.

Trollhetta

2010-09-11T23:59:00.004+02:00

Vi hadde blitt enige om å stå tidlig opp ettersom turen til Trollhetta ville ta om lag ti timer. Jeg og to andre hadde vært gale nok til å sove under en presenning siden himmelen var stjerneklar, og søvnen ble uforskammet god. Klokken halv syv våknet jeg og sto like godt opp. Man skal ikke sove bort turnatta, lyder et gammelt ordtak.

Det var en halv time til resten skulle opp, så jeg labbet rundt i nærområdet. Været var optimalt. Fuglene kvitret mens det lille som var av rim måtte se seg slått av soloppgangen. Morgenlyset er spesielt og bør deles billedlig med dem som ikke er like priviligert som meg.

Frokosten for turen er barnegrøt i pulverform, et tips jeg fikk av Ola Helø. Smaken er grei og konsistensen svelgbar uten tygging. Det beste er havren og at det er mettet av allskens vitaminer og mineraler. De fleste andre spiste brødskiver. Enkelt, raskt og dørgende kjedelig.

Vi kom oss i marsj omkring halv ni. Ruta gikk raskt oppover etter et par kilometer. Vi tok snart igjen noen gamlinger og byttet led med dem flere ganger dagen igjennom. De sommerbleike kroppene våre ble stekt godt på vei opp, men sola skygget med sitt fravær straks vi hadde klatret den groveste biten. Godt inne på Langfjellet, mellom vannene på 1166 og en kolle med det fiffige navnet Piksteinhøa tok vi lunsjpause. Turlederne Anne Grimsbo og Hanne Strypet trakk fram svære sjokolader fra ermene, og det kunne ikke passet bedre. De passer på oss som hønemødre.

Etter pausen gikk ruta oppover et stykke før platået ledet oss fram til turens kritiske punkt. Den usle nedstigningen virket svakt som lettøl på gruppa, og vi kløv straks i gang med opptigningen til den nest høyeste toppen. Utsikten mot selve hetta var formidabel, for ikke å snakke om Litlhelvete - gryta inne i ringen som dannes av fjellkjeden fram til toppen.

Opp og ned, opp og ned, slik er oftest oppskriften når man skal bestige en topp. Det er langt triveligere når man er i lag med likesinnede, slik som nå. Snart sto vi overfor den siste ryggen, og den gikk raskt. Værforholdene på den padde flate toppen muliggjorde feiring med lunsj. Mens vi var der kom det flere, de fleste på tur fra Jøldalshytta. Den betjente hytta var fyllt til randen med folk under denne siste betjente helgen i 2010.

Etter pausen tok egoet mitt overhånd. Noen timer med sosialt slit tærer på nervene. Mens de andre snudde og begynte på hjemturen tok jeg fatt på min egen hjemtur. Jeg valgte eggen ned østsiden av toppen, etter å ha gått og sett på den hele dagen. Den var bratt, men ikke som jeg fryktet. Jeg kom omsider ned i bjørkekrattene ned mot Svartådalen. De var verre enn den verste egg.

Vel nede i dalen strøk jeg langsetter elva før jeg skred over flyene mot Bruholtsetra. Fyren der borte spurte om jeg var saueleter. Vel, det var jeg jo ikke. Koselig ble samtalen, og lang ble veien hjem. Jeg nådde leiren halv seks, en time før de andre - for skrytets skyld.

Kvelden ble fin, med potetmos, tikka masala og pølser. Jentene hadde fikset bål, og selv med kuling i kastene og en regndråpe hist og her ble det koselig som aldri før. Kvelden kom ikke før etter tolv.

Trollheimen

2010-09-10T23:45:00.003+02:00

Høstens første tur er i gang. Kroppen er omtrent i slaget etter utmattelsen i begynnelsen av august. Jeg har fått konstatert senebetennelse i hånden, og det kommer trolig av tasting på mobilen. Av den grunn skal jeg forsøke å få sagt mest mulig med færrest mulige ord. Uvant for meg.

Jeg har blitt med turgruppen Ski & Fjellsport ved NTNU til Trollheimen. Fra før har jeg kun vært i Innerdalen, og således er det på sin plass med en ny tur.

Vi ligger i teltleir noen kilometere fra Jøldalshytta, som er betjent til og med denne helgen. Kvelden har vært flott, med optimalt vær. Folkene rundt meg er av beste sort.

Stjernehimmelen kaster sitt sterkeste lys over oss her nede i bjørkeskogen, og bekken synger oss i søvn. Pastagryta med bacon var kveldens sosiale klimaks og murrer stille og fredelig der nede i den sure magen. Alt ligger til rette for en fin tur på Trollhetta i morgen.

Turen i tall

2010-08-23T17:04:00.004+02:00

I dette innlegget presenterer jeg en rekke tall fra i sommer. De er basert på posisjoner fra GPS'en, måling av rutene på papirkart og tall fra Gule Siders karttjeneste. Mange av tallene er gjennomsnittsverdier og noen er basert på skjønn, slik som antall timer og hastighet. Bildet av grafen kan forstørres ved et klikk.

Tall
Jeg var totalt 50 dager i nord. 9 dager med rehabilitering i Lønsdal gir 41 reele dager. 36 marsjdager. 5 reele hviledager. 88 % av dagene var marsjdager, 12 % var hviledager.

Jeg gikk 1067 kilometer på 36 marsjdager, gjennomsnittlig 30 kilometer hver marsjdag. Med gåtid hver dag på anslagsvis 8 timer tilsvarer det 288 timer totalt. Marsjhastighet var 4 kilometer per time. Distanse mellom samme start- og stoppunkt langs bilvei er 1150 kilometer. Hypotetisk reisetid med bil er 15 timer, hastighet oppunder 80 kilometer per time. Konklusjon: Å gå er en svært ineffektiv reisemåte.

Korteste marsjlengde var 8 kilometer på turens fjerde dag. Lengste dag gav 80 kilometer, og det var nest siste dag. Interessant nok skilles de to tallene med faktor 10. Tallenes nøyaktighet er ikke så viktig, men forholdet sier mye om progresjonen fra start til mål på langtur.

Distansen langs veien fra Lindesnes til Nordkapp er om lag 2450 kilometer. Sett i forhold til veistrekning innebærer dette at jeg har gått omtrent halve Norge på langs i sommer. Dette stemmer med manges oppfatning av at Mo i Rana ligger midtveis mellom sør og nord. Jeg startet fra Umbukta, som er omtrent like langt nord som Mo.

Grafen viser hvor langt jeg gikk hver dag. De hvite feltene fra bunnen og opp viser hviledager. Den lange hvite perioden fra månedsskiftet juni/juli reflekterer rehabiliteringen i Lønsdal. Den blå linjen viser trenden. De fleste periodene mellom hviledagene slutter med lange dager, og kan tyde på at jeg økte for raskt. Man kan undres om jeg burde ha gått jevnere og noe kortere, for dermed å kunne kutte ut enkelte av hviledagene.

Jeg hadde fem marsjperioder mellom hviledagene. Første periode varte i fem dager med gjennomsnittlig 21 kilometer per dag. Andre periode varte i 14 dager med 24 kilometer daglig. Tredje periode varte i seks dager med 33 kilometer per dag. Fjerde periode varte i fem dager med 36 kilometer daglig. Femte og siste periode varte også i seks dager og hver dag gav gjennomsnittlig 43 kilometer. Teller jeg med hviledagen etter hver periode i snittet har jeg fortsatt gode gjennomsnittsmarsjer. Etter siste periode ville jeg riktignok behøvd lang hviletid for å kunne fortsette med lange etapper.

Lærdom
Å gå intensivt i korte perioder kan gi god uttelling på marsjlengde, men dette stemmer kun opptil et visst punkt. Etter nest siste dag, hvor jeg gikk 80 kilometer burde jeg ha hvilt føttene i noen dager. Jeg mistenker at de tre milene dagen etter gjorde at føttene i ettertid har vært ubrukelige i tursammenheng. Jeg ville trolig ikke ha vært klar for lange marsjer før to til tre uker etterpå. Dette viser at det er lite hensiktsmessig å ta seg ut i så stor grad hvis man har mange dager igjen av turen.

Livet i boblen

2010-08-11T20:23:00.000+02:00

Mandag 9. august - dagen før Dagen

Jeg våknet til tåke og vått yttertelt. Det strålende været dagen i forveien hadde spikret fast smilet til munnvikene og tåken fremkalte således ikke mitt negative repertoar.

Med frokosten i hånden jog jeg nedetter dalen i retning E69. Jeg kunne småløpe i det steinete terrenget, men tåkedråpene ble snart så store at de satte spor etter seg. Friksjonen svant hen. Et fall forover gjorde meg voksen, og jeg tok det rolig deretter.

Rett før hovedveien traff jeg en halvgammel kall på vei oppover lia. Han jobbet med å kartlegge blant annet det biologiske mangfoldet innenfor et mindre geografisk område. Jeg fattet straks interesse for en dings han hadde hvor han kunne få et stereoskopisk inntrykk av terrenget. Dette skjedde ved hjelp av påmonterte briller og to like flyfotos ved siden av hverandre. Det er vel i praksis hva dagens opphausede 3D-teknologi handler om.

Vel nede på veien rev sjøluften i skjegget. Jeg var på havnivå og kunne skimte bratte klipper i det fjerne. Naturligvis ikke Nordkapplatået, men spektakulært likevel. Jeg hadde noen kilometere å gå før jeg måtte velge mellom terreng og vei. Det ble terreng, og jeg sparte en time eller to på det. For ikke å snakke om beina. Det ble igjen muligheter for småjogging og storsvetting.

Jeg dumpet snart ned i Kåfjord, hvorfra fergen gikk til Honningsvåg før den undersjøiske tunnelen ble bygget. Sistnevnte var også min vei, og noe jeg ikke hadde sett fram til.

I fem-tiden trasket jeg ned i tunnelen. Laveste punkt er om lag 200 meter under havoverflaten. Det var rart å gå nedover ettersom jeg allerede var på havnivå før tunnelen. Halvannen time senere var røret unnagjort. Jeg kunne puste lettet ut i frisk sjøluft. På grunn av lite trafikk var luften riktignok ganske bra der inne. Sikkerheten ble ivaretatt med refleksvest. Ørepropper var veldig behagelig, for dem som trenger tips.

Gående i tunnelen oppdaget jeg at lufttrykket fra forbipasserende lastebiler kommer motsatt vei av hva man skulle tro. Hvis bilen passerer i motsatt retning av din marsjretning - altså på samme side som deg hvis du følger venstreregelen for gående - kommer lufttrykket bakfra og vice versa. Jeg har ikke kommet fram til noen forklaring på fenomenet.

Jeg hadde egentlig tenkt å køye like etter tunnelen, men var allerede blitt fristet av Honningsvåg som lå nesten to mil unna. 7. august drømte jeg om å fullføre turen tre dager senere ettersom 10. er et rundt tall, men da jeg samme dag så skiltet med 150 kilometer igjen mistet jeg alt håp. Nå var håpet tilbake.

Jeg manglet kartene for både Honningsvåg og Skarsvåg og begynte etterhvert å drømme om å nå inn på Nordkappkartet før jeg tok kvelden, slik at jeg kunne markere av teltplassen. Det var et mål hinsides all fornuft, og derfor bare en utopisk drøm.

Det gjenstod en lang tunnel før Honningsvåg som jeg ikke visste om. Nordkapptunnelen var syv kilometer lang, Honningsvågtunnelen fire. Midt inne i tunnelen oppnådde jeg den deilige rusen man får hvis man kjører på lenge nok. Man føler ikke smerte og bryr seg ikke om omstendighetene. Omtrent som når man er passe full og sitter i sofaen og stirrer ut i luften med en herlig låt fra stereoen. Man føler seg god. Jeg kan delvis forstå hvorfor narkomane ruser seg. Følelsen av å sveve er herlig, og jeg har kjent den noen ganger før på turen. Jeg foretrekker likevel den tunge og sunne veien til rusen.

Vel framme i Honningsvåg kjøpte jeg meg påfyll på butikken og la i vei mot Nordkapp for å finne teltplass. Kvelden var rolig og kjølig, og kroppen fungerte utmerket. Føttene var de eneste som ville stoppe.

Det var fortsatt mange biler og busser ute selv om klokken hadde passert ni. Straks etter Honningsvåg så jeg de lange asfaltstripene som ledet opp langs fjellet foran meg, og ønsket meg dit. Jeg gikk og gikk, og klokken fulgte med. Halv tolv la jeg inn årene. Det hadde vært interessant å presse kroppen gjennom dagen, men jeg måtte stoppe hvis jeg skulle fungere dagen etter. Neste morgen skulle det vise seg at jeg hadde maktet å gå 80 kilometer på 15 timer. Jeg var innenfor Nordkappkartet med margin på under tusen meter. Sjumilsstøvler er ikke slitesterke nok for meg.

Tirsdag 10. august - den store dagen

Jeg våknet til uanstendig godt vær. Verden smilte til meg, som om jeg hadde fortjent noe ekstra godt. Gårsdagens ekstreme etappe lå godt i skrotten, men jeg var i overraskende god form. Jeg kom meg ikke i marsj før halv ett, ettersom jeg visste at sjarmøretappen ville bli kort. Ved kveldens slutt skulle den vise seg å bli på tre mil, som absolutt ikke er kort.

Kartmappen min var forresten deilig lett i dag. Jeg kan ikke huske sist jeg bare hadde ett kartblad i plastlommen. Det var jo ikke flere igjen.

Etter en halv mil droppet jeg innom Midnattssol Camping for å lade batterier. Det ble kaffe, øl og chilinøtter også. Vertskapet gav meg hyggelig selskap. Halv fem satte jeg inn sluttspurten.

Veien inn mot campingen ender forøvrig ved Skarsvåg. Stedet hevder å være verdens nordligste fiskevær. Jeg kjørte forbi i buss senere, og stedet virket trivelig nok.

Underveis gikk jeg forbi en steinrøys. En røyskatt eller snømus jagde fra hull til hull og skrek for å skremme meg vekk mens jeg foreviget den. Jeg så også mange harer i løpet av dagene på Magerøya. For ikke å snakke om rein, som er overalt.

Fem kilometer fra
Nordkapplatået styrte jeg ut mot vest. Jeg fant teltplass og la i vei mot Knivskjellodden med lett sekk. Dette er mitt Nordkapp, både fordi det ligger lengst nord og fordi det ikke er pløyet ned av campingturister. Det skal riktignok sies at stien dit ut er særdeles slitt og vond for såre føtter på grunn av alle de spisse steinene. Jeg tar min del av skylden for slitasjen.

På veien ned dalen mot stranden hadde jeg hatt hovedlåten til American Beauty på hjernen. Stemningsfull og svært passende, for dem som kjenner den.

Havet og horisonten der framme trakk meg utover. Jeg fikk lyst til å legge på svøm ut i evigheten. Hvis man svømmer til man ikke orker mer, har man et problem når man skal tilbake. I fjellet kan man bare legge seg ned og slappe av til formen er tilbake.

Vel ute på odden kunne jeg meddele verden min bragd. Jeg ble velsignet en feiende flott solnedgang, men følte ikke noe spesielt over denne siste dagen. Jeg har feiret i stillhet i hodet mitt de siste ukene ettersom sannsynligheten for at jeg ville klare det var høy. Dessuten er det ofte ikke noe spesielt over å nå slike langsiktige mål, fordi de store hendelsene skjer underveis - hver dag. Hver eneste dag er som å nå en liten bit av målet. Den siste dagen er ikke forskjellig fra de andre, den bringer bare den siste biten på plass.

Gårsdagens monsterbragd ble det store høydepunktet for meg, og satte på mange måter punktum før turens formelle endepunkt.

I dag

Jeg kom meg i gang mot platået før elleve. Bussen skulle gå sørover klokken 13, så jeg hadde god tid ettersom leiren lå fem kilometer unna.

Etter noen hundre meter ble jeg angrepet av et par aggressive fugler. De var mørke og hadde svømmeføtter. Jeg overlevde.

Jeg hadde beholdt sovesokkene på i dag. For første gang siden 23. juni gikk jeg i andre sokker. De var herlig myke og klebet ikke. Gåsokkene har riktignok blitt vasket to ganger i mellomtiden.

På vei opp den siste bakken møtte jeg to karer som skulle gå sørover i samme ærend som meg. De var veldig hyggelige, og vi ble stående en lang stund. Jeg må si at det føltes godt å være ferdig da. Samtidig har de mye fristende foran seg. Høsten er en flott tid, og bør brukes i fjellet. Jeg skal delvis leve opp til det. Bloggadressen deres: www.uteliggar.no.

Oppe ved senteret ville de ha inngangspenger av meg. Jeg visste om det på forhånd, og forsøkte å snike meg inn ved å late som ingenting. Det fungerte dårlig, men ettersom jeg bare skulle ta bussen derfra og hadde gått så langt lot kvinnen meg få slippe inn gratis. Hyggelig av henne. Samtidig synes jeg at området rundt bør være fritt. Å ta betaling ved museet og kinoen er naturlig, men selve platået bør være åpent for alle. I forhold til allemannsretten er sperringen like urimelig som å skulle kreve betaling for de siste hundre meterne av Galdhøpiggen.

Jeg kom meg inn og fikk tatt noen fotos. Moralsk som jeg er kikket jeg ikke innom museet eller kinoen. Utover utsikten var det ikke noe spennende ved stedet. Senteret var ellers bare en stor kafé og souvenirbutikk.

Bildene er fra de siste tre dagene. Det andre bildet viser en rein inne i en steintunnel ved siden av veien. Det neste er det foreløpig siste tilskuddet til verktøyserien min. Deretter de stive sokkene mine, min brune kropp, beistet i steinura, Skarsvåg, meg på Knivskjellodden seende mot vest og deretter mot platået, de to gutta som skulle mot sør, Knivskjellodden sett fra platået, standardfotografiet med meg og globusen og feiring med obligatorisk glass-Cola i Honningsvåg. Ikke alle er beskrevet, men det trenger jeg nok ikke.

Jeg kommer tilbake med ettertanker og annet senere. Utover det vil jeg fortsette å blogge om turene mine. Se heller ikke bort i fra at jeg kommer tilbake med nye sprell.

Takk til alle som har hjulpet meg på turen, og til dem som har fulgt med på bloggen! Kommentarer er alltid gull!

Knivskjellodden - mitt Nordkapp

2010-08-10T22:32:00.001+02:00

Norge på langs er herved fullført!

Det er sent og jeg er enda ikke tilbake ved teltet. Jeg har hatt mye å gjøre i dag, derfor rekker jeg dessverre ikke å komme med fyldige innlegg før i morgen.

En vilje til besvær

2010-08-09T22:54:00.000+02:00

Jeg har nå gått siden klokken 08 og holder fortsatt koken. Føttene kjenner milene godt. Jeg har kommet meg over på Magerøya og har passert Honningsvåg. Dagens innlegg blir noe kort, så jeg vil beskrive både dagens og morgendagens forløp i morgen.

Søndag på Porsangerhalvøya

2010-08-08T22:26:00.000+02:00

Jeg våknet nok en gang til flott vær. Klokken var åtte og jeg kom meg i gang halvannen time senere. Frokosten var ikke i hånden denne gangen. Besøket på butikken i går kveld hadde velsignet meg med Polarbrød og majones, som jeg spiste sammen med Arnoldpølsa. Spekepølsen lages i Valdres og holder lenge i varmen. Jeg fikk den i posten på Helligskogen. Den er svært god og ypperlig som turmat. Måltidet manglet agurk, men jeg gråt ikke av den grunn.

Jeg tok omsider fatt på bilveien. Fotsålene var ikke så gale til sinns, og jeg skulle heldigvis bare gå litt mer enn fem kilometer før ruta gikk ut i terrenget. Inne i hodet mitt hadde jeg en hard kamp mellom ja- og neisiden. Spørsmålet var om jeg nok en gang skulle vrake planene om å gå i terrenget, og heller kjøre på med asfalt. Naturen vant. Det er jeg svært glad for i skrivende stund. Det er noe HELT annet for kroppen å gå i terrenget. Føttene jubler for hver meter, jeg slipper å tette øret for hver bil som passerer og nervene står ikke i helspenn på grunn av biler som passerer på armlengdes avstand. For ikke å snakke om harmonien.

Jeg kom meg raskt gjennom bladvegetasjonen mellom E6 og veien i Russelvdalen. Videre strøk jeg opp siden langs høyspenten som går nordover og parallellt med fjellområdet Gárdevárri. De første kilometerne bød på myr, men snart ble det tørt og fint. Luften var kjøligere og vestavinden tilstede. Myggen hadde tatt ferie og blokkura var bokstavelig talt som sunket i jorden. Det var rett og slett gildt å være på tur. Jeg tok det rolig og regnet med at antall kilometere måtte lide, men ved dagens slutt viste det seg at jeg hadde gått opp i mot fire mil likevel. Marsjen varte i ni timer.

Jeg tok meg godt med pauser gjennom dagen. Skrånende gressletter var det mange av, og de er klart best å ligge i. Null fukt, fjærende mykt og uten for mange gratispassasjerer som kryper opp og gjemmer seg. Med sola til stede blir det ikke bedre.

Jeg tenkte å gå til åtte, men under pausen i syvtiden fant jeg plassen for fristende. Reinen sto og glodde mens jeg satte opp teltet. Det er morsomt å se hvordan de ofte sprer bakbena og later vannet mens de vurderer situasjonen. Posituren gjør dem ganske latterlige å se på. De aner nok ikke hva jeg tenker, og godt er det.

I dag har jeg hatt George Michael med Papa Was a Rolling Stone (?) på hjernen. Ellers har jeg latt meg fascinere av luftboblene som ofte ligger på bunnen i små bekker og kulper. De ligger der i tusentall og ser ut som egg, men løsner og stiger til overflaten hvis man pirker på dem.

Bildet av føttene viser det paradisiske gresset. Hvis man ser nøye etter kan man mellom bena skimte et reinsdyr som står og glor langt der framme. De to andre er kveldsbilder som viser typisk terreng.

Ved Skaidi

2010-08-07T21:56:00.000+02:00

Jeg våknet til knallstemning utenfor teltet. Kroppen klarte å samle seg halv åtte, og en time senere gikk jeg langs E6 med frokosten i hånden.

Det var få biler ute så tidlig en lørdag morgen. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å gå til klokken 19, som er grensen min. Føttene var heldigvis ved godt mot. Planen var egentlig å skjære av veien ved Áisaroaivi og streife i fjellet omtrent parallellt med veien, for deretter å lande i Skaidi. Jeg syntes det var like greit å følge veien. Det er mange myrer her oppe, og de frister meg minst av alt. Det er en av årsakene til at jeg følger veien såpass mye.

Det ble mange pauser på rasteplassene. Benkene frister meg når jeg ser dem langt unna. Ved en anledning delte jeg benk med noen nederlandske campingturister. De var greie, og det ble en kort prat. Jeg er ikke så ivrig på det sosiale når jeg kjører på så hardt, ettersom jeg har nok med smerten og sola. Engelsken blir også tyngre når jeg er i ørska.

Jeg fulgte Repparfjorddalen ned til Skaidi. Det var mange laksefiskere ute i finværet. De fleste av dem har de særegne bilstativene hvor stangen festes på skrått opp fra panseret og til overkanten av frontvinduet. Andre bruker vanlige skistativ. Det er slikt jeg legger merke til. Fisket i seg selv er uinteressant for meg. Jeg må være på tur for at det skal bli noe tess. Mitt fiske blir riktignok sjelden noe tess, men det holder i alle fall til mat i blant.

Jeg har slått leir så vidt øst for Skaidi. Da jeg gikk i gjennom tettstedet dumpet jeg heldigvis innom en butikk rett før stengetid, og fikk kjøpt halvt om halvt med fornuftige og mindre fornuftige varer. Jeg telter i myrterreng, og har nå spist sesongens første multe. Den var god. Jeg liker multe bedre enn blåbær, men den er dessverre vanskeligere å få tak i. Årets sesong er sen. De fleste bærene er fortsatt knallrøde.

Jeg har tenkt på dette med campingbiler og -vogner og hvorfor de er hvite, som jeg nevnte i går. Jeg tror det må skyldes at den hvite fargen gir mindre varme innvendig i møte med solen. Et nytt spørsmål er hvorfor de fleste anleggsmaskiner er gule? Kan det stemme at det var Caterpillar som initierte dette?

I dag har jeg gått oppunder fem mil. Jeg har gått i omtrent ti timer, samme tid som i går. Omtrent ti mil på to dager er godt som gull.

Planen for morgendagen er å gå et stykke på vei, for så å gå ut i terrenget, krysse veien mot Lillefjord og deretter fortsette i terrenget. Neste dag dumper jeg forhåpentligvis ned i Repvåg og går straks i terrenget igjen med retning Kåfjord og tunnelen som går ut til Magerøya. Det vil nok ta to-tre dager.

Bildet av tangen måtte med for å følge opp i den uoffisielle bildesamlingen av antikke verktøy som ligger og slenger rundt om i fjellene. Ut over det sier bildene mest om hvor lite interessant som skjer om dagen. Utrolig at jeg likevel får klemt ut en lang tekst.

Fem mil til Sennalandet

2010-08-06T22:27:00.001+02:00

Været viste kjærlighet i dag morges. Jeg følte at det ville gi meg en god start. Solen varmet og frokosten mettet. Jeg hadde brød, smør, brunost og kvalitetsjuice. Grunnlaget for gull var lagt.

Jeg forlot campingplassen klokken ni og styrte mot veien som går utenom sentrum og bort til østre del, der E6 tar overhånd. Fjeset ble snart innhyllet i svette, og alt var plutselig som det skal være. Like før jeg var fremme ved utkanten av sentrum passerte jeg noen som la asfalt. De ble i alle fall ikke kalde i dag.

Jeg hadde egentlig tenkt meg inn i terrenget og oppom Stabbursdalen Nasjonalpark. Den har verdens nordligste furuskog, og er visst veldig koselig. Ettersom jeg er mest interessert i Nordkapp for tiden ville ruten gått i utkanten av parken. Dette ville blitt noe krampaktig og derfor vil jeg spare den til en annen gang. Asfalt kan være dødelig effektivt, bokstavelig talt for bena.

Noen timer etter Alta gikk jeg gjennom Rafsbotn. Det er en liten vik med egen skiheis og matbutikk. Jeg fant noen kuer ved veien som var oppsiktsvekkende rene og pene, for ikke å si nysgjerrige. Jeg måtte naturligvis prøve strømgjerdet, og støtet var så kraftig at jeg impulsivt bannet, hoppet bakover og skremte bort kuene. Det sved i fingertuppen og den har så vidt merke når jeg ser på den i skrivende stund. Rart at det er lov med så sterk strøm. Kanskje bonden egentlig hadde koblet det til høyspentlinjen som gikk forbi like bortenfor.

Jeg maktet forøvrig ikke å gå forbi matbutikken. Det ble en is, bananer og kjeks. Rett før jeg så butikken spurte jeg om vann i et hus. Kvinnen der inne utbrøt først at hun ikke ville ha noe, og regnet nok med at jeg var ryggsekkmisjonær. De er temmelig pågående i utkantstrøk, noe jeg erfarte i Hattfjelldal i fjor. Jeg skrev forresten om det i bloggen. Damen gav meg vann og var svært hyggelig da jeg forklarte henne om min misjon.

Jeg kom meg snart opp i høyden. På kort tid syklet det forbi hele tre grupperinger som tilsynelatende skulle langt. To alene og en familie. De var nok i siget ettersom det ikke ble noe mer enn hilsing. Rett før Sennalandet møtte jeg nok en fyr på sykkel, og han var svært hyggelig og pratsom. Han hadde syklet fra Tyskland og kom via Finland og Karasjok. Nå var han på vei tilbake. Tøff tur. Det ble en lang prat i kveldssola. Nettsiden hans, hvis noen vil friste tysken: www.weltentraum.de.

Et stykke tidligere i løypa fikk jeg øye på noe kjent og kjært i grøfta. Noen hadde mistet et telt, med både inner- og ytterduk. Stengene manglet dog. Kleptomanfingrene mine fisket ivrig etter merkenavn, og det viste seg å være av anerkjent kvalitet. Sjansen er liten for at noen vil finne det igjen, derfor tok jeg hånd om det, for å si det pent. Jeg flyr som fuglen over asfalten om dagen, så det er bare bra med noen ekstra kilogram i sekken slik at jeg blir nødt til å slappe av.

Angående avslapping, så har jeg hatt noen deilige pauser i dag. Før på turen har jeg nesten ikke tatt pauser i løpet av dagen og har praktisk talt gått hele tiden. Asfalten er tøff og solen frister til hvile.

Jeg så for første gang en campingbil som ikke var hvit i dag. Den var attpåtil kledd i knallrød metallic-lakk, noe som egentlig var ganske kult. Kulhetsfaktoren på lang sikt er kanskje noe annerledes. Hvorfor alle andre er hvite er et høyt skattet spørsmål.

Langs den nye asfalten på Sennalandet hadde jeg medvind. Bilene som kom mot meg hørtes ikke før de var tyve meter foran, mens de brummet lenge etter at de var passert. Interessant å tenke over hvor mye vinden har å si for forplantning av lyd. Det samme gjelder jo for lyd i skogen, med tanke på rovdyr.

For dem som er på Facebook kan jeg nå skilte med egen side for Turporten. Alle som vil kan melde seg inn ved å trykke på "Like". Man vil da kunne se innleggene der man ellers ser innlegg fra venner, og slipper å besøke nettsiden. Det skal samtidig sies at nettsiden fungerer best til lesning og visning av bilder. Utover det vil jeg anbefale RSS til dem som forstår slikt. Dette ligger nede til høyre på nettsiden.

Folk har ønsket at jeg skal legge inn hvor langt jeg går hver dag. Den dagen jeg ankom Alta hadde jeg gått 45 kilometer, fordelt på terreng og vei. I dag har jeg gått 50. Jeg er særdeles godt fornøyd med begge dager.

Blomsterbildet forteller noe om hvorfor Alta sies å være så frodig. Sofaen og kuene står i Rafsbotn. Campingplassen på bildet er ikke hvor jeg lå, heldigvis, for den er kanskje Norges tristeste. De siste viser sykkeltyskeren Uwe og utsikt over Sennalandet. Det er strålende flott her oppe.

Alta gir hvile

2010-08-05T19:51:00.000+02:00

Han våknet til regnvær. Dråpene rant nedover innerteltet. Regnet gjør treg om morgenen, han gruer seg alltid til å gå ut. I dag kunne han sove lenger. Han skulle til byen.

De slitte lankene bevitnet en grov ferd over tunge vidder. Myren hadde satt sine spor. Ura hadde bitt seg merke i ham. De ville ikke gi slipp. Men havet lokket. Havet er liv. Havet er dypt. Havet er endeløst.

Han spiste sin frokost og pakket sine ting. Sekken skulle med, men kun for å huse verdisakene og innkjøpene. Teltet og de nedslitte tingene ble igjen. Han var ikke redd for dem. "Gamle menn mister aldri sokkene." hadde bestefaren alltid sagt. Den tid er over nå. Ordene lever fortsatt i ham. Som suset fra skogen.

I øsende regn og blendende sprut fra forbipasserende motorvogner famlet han seg fram til Altas indrefilet. Mannen søkte postkontoret, men fant først matbutikken. Den gjorde alt den kunne for å suge ut blodet fra den tynnslitte stakkaren, men hans innbitte vesen var ikke til å rikke. Posen hans tynget den værbitte sekken, men ikke så meget at han ikke kunne hindre den fra å gå i dørken. Han fattet mot og fant utgangen.

Utenfor var været fortsatt det samme. Han lot blikket gli over skiltene, myste til rynkene foldet seg om de dype øyehulene og fant snart det han lette etter; "Posten".

Kjøpesenteret var varmt og gjestfritt. Det luktet nybakt. Han hadde ikke smakt gjærbakst på snart en uke. Borte ved rulletrappen fant han skiltet som skulle vise veien for de som ikke før hadde satt føttene innenfor. Der nede til høyre fant han navnet. "Posten" stod det. "Posten." Denne statlige tjenesten var det nærmeste han kom nødhjelp på denne altfor lange turen. Han var langt hjemmefra. Han kunne føle kallet. Jo lenger vekk, desto sterkere.

"Sendingsnummer?". Mannen kvakk til. Kvinnen bak skranken strammet munnvikene. "Sendingsnummer?!". Han forsøkte å forklare at han ikke hadde fått det. "Moe..." mumlet han. "Moe." Kvinnen smatt ut på lageret og kom tilbake med en liten pakke. Hun smilte. Navnet var riktig. Han fattet den brune, slitte pakken under armen og føk ut. Dagen var reddet.

Nede ved utgangen så han skiltet som så mange ganger hadde belastet kontoen hans. Blikket flakket. Fram og tilbake. Han ville ut, men lukten slapp ikke taket. Pizzaene der inne var varme. Døren var åpen. Lukten seg ut. Han visste så godt at det bare var et triks. Selg mer, selg mer. Han så det overalt. "Motstand gjør sterk." tenkte han. Men i dag var han for svak.

Servitrisen tilbød buffét. Han svelget, og tok menyen. Musikken var funky. Lokalet var tomt for mennesker. Han følte seg godt. "Buffét og øl." utbrøt han. Kortet ble en anelse mindre. Det var snart ikke mer igjen av det etter en lang sommer uten arbeid. Plasten skrek etter påfyll.

Borte ved bufféen forsynte han seg grovt. "Grådighet varer lengst." tenkte han. Altfor ofte hadde han falt for dette begrepet. Altfor ofte hadde han lidd. Likevel satt det ved ham. Det var hans fødselsmerke. Han levde for dette. Aldri skulle han gi etter for overmakten.

Bufféen var tom. Glasset tømt. Kaffekoppen kald, men det var intet igjen. Puten på stolen hadde for lengst fått tilbake sin opprinnelige form. Bare litt regnvann beminnet slaget som nettopp var hendt.

Sårene var grodd med årene, men kunne fortsatt skimtes. Piggtrådene hadde revet godt i leggene den gangen. Som en slagen mann hadde han ligget der. Heldigvis var han ikke alene. Han fikk hjelp. Kom seg i hus. Fikk plasterlapp. De var ikke dype. "De vil gro." sa gymlæreren. Piggtråden fra det gamle gjerdet ute i skogen var rusten, men hjalp ikke mot lærerens kamferdråper. Dråpene sved som syre.

Dråpene lå på duken. Mannen sto ved teltet, fomlet med tankene. Hva skulle han gjøre? Pizzabitene trykket ikke lenger mot magen. Men duken var våt. Han tok sekken og lette etter et tørt sted. "Grillhytten er alltid ledig." tenkte han. Med det mente han "fritt for folk". Han likte det slik. Derfor var han blitt som han var.

Han gikk ikke ut igjen før sola var nede. Kartene var ferdigpakket. Ruta var prikket inn. Han var klar. Som en ørn med mus i blikket gjorde han seg klar for det siste krampetaket. Havet lå der framme. Det var snart på tide å reise seil.

Endelig Alta

2010-08-04T21:57:00.000+02:00

Jeg maktet å stå opp klokken syv til tross for sen kveld i går. Når jeg finner nettverk går det merkelig nok mer tid. Luften ute var fylt av tåke. Jeg var halvveis i ørska, men kom meg i marsj en time senere. Frokosten var klar i hånden. Jeg måtte bare finne en bekk.

Terrenget hadde begynt å kjede meg, med sine myrer, koller og steinblokker. Etter at frokosten var unnasvelget fikk jeg lyst til å dra på for å komme bort fra ensformigheten. Jeg kjørte på med tidvis småløping i et par timer, og rakk bortenfor Sandåsvannet godt før elleve. Sekken veier nå under 20 kilogram, og det føles som ingenting når man har båret og gått i lang tid.

Etter vannet var det bare å komme seg over et høydedrag før slutten av vidda åpenbarte seg. Jeg fant snart spor etter firehjulinger som ledet meg inn på stien jeg hadde sett på kartet. Den skulle gå helt til riksvei 93, som binder sammen Alta og Kautokeino.

Stien gav meg tid til å sakke farten. Underlaget var steinete, så det var uansett ubehagelig å gå raskt. Været var blitt bedre utover dagen og myggen var bare tidvis plagsom.

Jeg ligger nå på en campingplass noen kilometere utenfor Alta sentrum. I morgen skal jeg inn dit for å proviantere og hente en pakke.

Jeg hadde først Abisko/Narvik som ydmykt mål for sommeren. Ettersom kroppen fungerte overraskende bra skjønte jeg snart at jeg kanskje kunne kjøre rett i mål. De siste ukene har kroppen gått som vinkelsliper i kjøttdeig, så det er ingen vits i å hemmeligholde de åpenbare planene; jeg går for Nordkapp!

Dagens bilder viser mange motorspor. Jeg har også fått med et hjemmelaget vindskur. Samene er mestere til å finne nye bruksområder for gammelt skrap, noe som er en veldig god egenskap. Det estetiske er en helt annen sak. Veibildet viser hva som straks møtte meg da jeg skred ut i fra skogsbilveien. Det tok meg 40 minutter å gå til enden, som man så vidt kan skimte. Dagens siste bilde er en verdig vinner av konkurransen om Norges styggeste låve. Her er stilkrasj på stilkrasj. Det ser ut som om de faktisk har lagt ned en del arbeid for å gjøre den stygg. Den kan trolig fungere både som fugleskremsel og menneskeskremsel. Tyvene holder seg nok på god avstand.

Solen har snart gått ned her oppe i midnattssolens land, og klokken er bare 22. Turen begynte rundt sankthans. Nok en gang kan jeg bruke mitt enorme bibliotek av høykvalitetslåter for å understreke poenget, og siterer Morten Harket; "Summer moved on.".

Finnmarksliv

2010-08-03T22:19:00.000+02:00

Jeg startet dagen til Dire Straits' Sultans of Swing. Sangen har toppet listen i hodet min i flere dager, og nå var det på tide å høre den uten at det bare er hjernen som setter reprisen på repeat.

Solen stekte på duken mens jeg lå som et blekt rundstykke der inne og strevde med sportsteipen. Heten var heldigvis ikke uutholdelig. Formen var god, men kroppen treg. Rutinene seg unna som rennende kvae. Det hjalp å komme i marsj.

Jeg har nå gått over til å spise frokost gående, og sparer en del tid på det. Det handler bare om å få på sportsteip og klær om morgen, så er jeg klar. Jeg sparer ikke bare tid, men unngår å bli passiv og søvnig som jeg ellers kan bli når jeg ligger og spiser. Det blir gjerne til at jeg slapper av og tar det piano. I disse dager er det en slett holdning som ikke fører fram.

Jeg begynner å bli dritt lei vellingen som jeg blander ut i müslien. Det er et svensk produkt som jeg kjøpte i Björkliden, for barn fra seks måneder og oppover. Morsmelkerstatning er langt bedre, og inneholder den samme ekstreme blandingen av vitaminer og mineraler og andre vitenskapeligheter.

Noe annet som plager meg er heiloen. I begynnelsen var den en pen fugl med et vakkert pip som fulgte meg i et sett. Nå er den en plageånd av verste sort. Den har det med å være i nærheten av teltet, hvor den sitter og piper og piper og piper og piper. Snakk om ensformig låt. Når jeg begynner å tenke på den får jeg ikke lyden ut av hodet. Det verste er å våkne midt på natta og høre pipene. Da er det et sant helvete å få sove igjen. Hadde jeg hatt en hagle ville jeg vært farlig nær ved å skyte den, hvis jeg bare ikke hadde vært fuglevenn. Man ser i alle fall at livet på langtur er noe ganske annet enn en eneste lang dans på røde roser.

Myggen ble mye mer plagsom for noen dager siden, men i går var den ikke ille. I dag har den nok en gang summet rundt hodet mitt. De er mange, de er tørste og de er ville. Likevel driver de meg ikke til vanvidd, og det er trolig fordi de ikke setter seg i fjeset. Av en merkelig grunn har jeg sjelden blitt bitt der de siste ukene. De stikker gladelig gjennom trøya, men jakka har nå satt en stopper for det. Å gå med badstue rundt overkroppen er bedre enn tusener av nålestikk. Jeg tror det er jakken som gjør meg ekstra sliten og svimmel, fordi jeg ikke blir kjølt ned. Det er likevel verdt det.

Terrenget veksler mellom blokkur, uendelige myrer og lettgått vidde. Det tar lengre tid å gå her enn jeg hadde trodd. Finnmarksvidda øst for veien mellom Alta og Kautokeino skal være langt enklere å gå på, så vidt jeg har hørt. Jeg går i utkanten, noe jeg ble advart mot på forhånd.

Jeg dropper oftest å nevne stedsnavn i bloggen. De er vanskelige å lese riktig og umulige å sette i kontekst for kreti og pleti. Det er langt enklere i sør, hvor man gjerne har et forhold til mange fjellnavn fra før. Jeg ligger nå ved vannet Guhkes Hoalloluoppal i området Cuidnárlákhu, for den som lurer...

"Knas." Kna-knas." Plutselig hadde den minste stangbuen på teltet en annen form enn før. Jeg lå og plukket ut bilder til kveldens innlegg da jeg plutselig hørte den første lyden. Jeg skjønte ikke hvor det kom i fra, og trodde først det var noen utenfor. Deretter neste knaselyd, og plutselig hang duken litt innover. Ikke "knekk", men "knas". Merkelig. Det tok litt tid før jeg husket at jeg alltid har med reserveledd. Jeg kom meg ut, tok ned halve teltet, byttet ledd og fikk strukket duken igjen. Rett etter at stangen knakk begynte det passende nok å regne, men jeg rakk å ordne det før de verste dråpene tok til. Regnet ville gjort det særdeles kjipt hvis jeg ikke hadde hatt med reserveledd. Det samme skjedde i Snåsatraktene i fjor, og da holdt leddet noen strakser før det knakk igjen samme kveld. Jeg hadde heldigvis to.

Det første, dårlige bildet viser hva man kan finne i finske turistkoier. Det neste viser finnehytta Kopmajoki i idylliske omgivelser ved Somásjárvi. Deretter to bilder av en sjarmerende elv i Reisa Nasjonalpark. Neste viser strømgaten som tok meg ned i Reisadalen. Bildet med broen viser Nedrefosshytta ved Reisaelven. Fossebildet er naturlig nok av Imofossen. Hva den andre kalles aner jeg ikke. Imo er den til høyre - tror jeg. De neste viser bilder av vidda fra i går og i dag.

Lørdag til mandag

2010-08-03T16:07:00.000+02:00

Lørdag 31. juli

Jeg kom meg i marsj fra Helligskogen like etter 08. Natten hadde ikke gitt den beste søvnen på grunn av noen som kom tilbake midt på natten med en skrikerunge. Klokken seks måtte jeg uansett gi opp ettersom Baalsrudgjengen skulle tidlig ut. Det var et svare leven. Hvis Jan Baalsrud hadde bråkt slik da han forsøkte å riste av seg tyskerne i fjæra utenfor Tromsø, hadde han blitt knepet på flekken.

Jeg gikk så vidt tilbake langs veien mot Finland, og tok inn på en vei opp til en liten demning. Derfra gikk det sti opp til Loassuhytta. Jeg klarte å gå feil slik at jeg rotet bort en time, men lærte kanskje noe av det.

Like før hytta møtte jeg en finne som virkelig var dårlig i engelsk, men som likevel ikke var gammel. Synd. Det kom lite ut av den samtalen.

Hytta var kjip, rett og slett. Det så ut som om den var solgt til samene, ettersom det ikke var tegn til DNT der. Noen senger og kokekar pluss en del krimskrams. Det spilte uansett liten trille, jeg kikket bare innom. Hytta ligger rett inntil finskegrensen. Jeg kom meg over gjerdet - som finnene er så nøye på å sette opp langs grensen - og kikket innom turisthytta til finnene. Den var nesten like trist. Ingen madrasser, noe kjøkkenutstyr, riktignok ved men ellers ittno. Det er til gjengjeld gratis å bo på slike hytter, og hytta er god som gull etter min standard. Jeg liker bare å være kritisk. Men; til min store forbauselse satt det en jente på min alder der inne! Hun var finsk, utadvendt med god engelsk flyt og hadde vært ute i to uker. Dette var hennes siste dag. Hun samlet prøver til noe biologigreier, ettersom det var jobben hennes. Vi pratet en stund før jeg skjerpet meg og gikk. Jeg er jo også i fjellet i embets medfør, på et vis. Hun var søt, noe som gjorde det vanskelig å gå. En modifisert bit fra Roxettes utsøkte univers kan passe inn her; "It could have been love, but it's over now." Åh, som jeg digger Roxette. De har tilført verden så mye. Hun nevnte forøvrig at han jeg nettopp hadde møtt, hadde fått fløyet ut sønnen på grunn av feber. Da jeg konfronterte henne med myten om at finner generelt virker innadvendte mente hun at det hadde mest med skyhet å gjøre. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Finland forblir mystisk for meg.

Videre nedover dalen skjedde det ikke stort annet enn værskifte. Himmelen var jevnt over grei dagen gjennom. Da jeg skulle krysse en litt dyp elv før jeg dreide av mot nord og vannet Pihtsusjärvi, klarte jeg å skli på en stein og plumpe med trekvart kropp. Det må jo skje i blant, men når hverken vannet eller luften er gørrkald går det som oftest med et smil. Jeg har det med å få latterkrampe når slike dumme ting skjer meg, og det er en mental styrke.

Oppe ved vannet var det både samehytter, "vannflyplass" og turisthytte. Jeg var så heldig å bevitne en flygning mens jeg var der, og passasjerene som lettet var de samme jeg hjalp med å finne seg selv rett før jeg ankom Helligskogen. På vei mot hytta ble jeg angrepet av tre måker, som stupte mot meg med en halvmeters avstand mens de skrek stygge, uforståelige gloser. Avstanden er faktisk ingen overdrivelse. Jeg har ikke opplevd maken til gjestfrihet før.

Jeg svingte av mot øst da jeg ankom hytta. Jeg skulle inn på en sti mot Somashytta, som ligger så vidt innenfor norsk territorium og Reisa Nasjonalpark. Det ble telt på impuls før jeg nådde så langt. Greit å starte opp igjen med bare en 90 %-dag etter hviledagene.

Søndag 1. august

Jeg var svak på morgenen og kom meg ikke opp før halv åtte. Det høres breialt ut, men jeg la meg jo halv elleve kvelden i forveien.

Været var skjønt som Aurlandsdalen selv etter regnskuren i går. Opphold og tørt telt på morgenen er luksus, ellers kan det regne som i Bergen.

Ferden gikk greit ned til finnehytta Kopmajoki, som ligger ved vannet Somájávri. Terrenget rundt er feiende flott. Jeg kom meg raskt bort til Somashytta, som ligger tre kilometer bortenfor. Hytta var godt brukt, for å si det sånt, helt grei. Jeg gikk raskt videre, og nå bar det ut i uvissheten. Det vil si orientering på egenhånd. Mye mer spennende enn å gå langs sti. Det holder hodet i kok i stedet for at jeg går rundt i koma.

Ved enden av vannet lå noen folk i telt, og jeg spurte om nedstigningen til Reisadalen. Ålreite nordlendinger. Tre voksne i et lite tomannstelt. Sprøtt. Man kan lure på hva slags forhold de hadde til hverandre.

Jeg kom inn i Reisa Nasjonalpark etter at jeg passerte riksgrensen, og snart var jeg på vei mot Geatkevuopmi. Dalen viste seg å være et særdeles fint sted, på nivå med Femundsmarka. Mye flat mark perfekt for telting, en sjarmerende elv og mye lav bjørk for båling. Jeg skremte opp en andefamilie jeg ikke kjenner navnet på, og strøk videre opp skogen i retning fjellovergangen som var siste post for Reisadalen. Dalen var selve høydepunktet ettersom jeg var usikker på om det var mulig å komme ned langs høyspentlinjen. Å gå nedenom Saraelv ville tatt en halv dag ekstra.

Fra fjellovergangen og ned mot høyspenten møtte jeg vanskelig terreng med tett vegetasjon, både av trær og undervegetasjon. Sansene var på topp ettersom jeg visste at det ferdes rovdyr i området. Resultatet ble riktignok null.

Jeg fant linjen etterhvert, og fulgte den mot nordvest. Det skulle være en sti der, men selv om jeg fant den hjalp den ikke. Terrenget ned mot Reisaelva var brattere enn noe hittil på turen. Med tung sekk var jeg avhengig av å konsentrere meg for å unngå overtråkk eller fall forover. Myggen var langt verre her enn tidligere på turen, og kombinert med tungt terreng, skalljakke som beskyttelse mot blodsugerne og varmegrader som aldri før var så jeg skyggen av en mental smell i periferien gjennom hele dagen. Jeg svevde mellom himmel og jord, og de siste kilometerne langs elva i retning Nedrefosshytta var tøffe, selv om terrenget nesten var som hjemme i hagen. Hvis hytta hadde vært nedbrent eller full av sure finner hadde jeg sannsynligvis lagt meg i elven. Med en stein bundet til halsen.

Ferden mot hytta bød på tett bladvegetasjon. På elva var det flust med elvebåter fulle av turister. Overraskende at dette er lov i en nasjonalpark. Jeg kom til tom hytte og fikk slappe av med vann og sjokolade før potetmosen med reinskjøtt. Litt senere fikk jeg selskap av fire snille nordlendinger som attpåtil gav meg en pils. Jeg var sliten som aldri før og svetten rant selv innendørs, men ølen gjorde godt.

Nedrefosshytta har fått badstue etter at dronning Sonja var her oppe noen år tidligere. Hun hadde visst uttalt at en sauna ville være på sin plass. Ordene fra Norges hellige er naturligvis lov, og svettebua ble bygget. Hytta blir naturlig nok brukt av mange båtturister, og derfor er det utvilsomt markedsgrunnlag selv om hytta ligger midt i huttiheita.

Det ble badstue på meg og de andre. Jeg fikk vasket meg for første gang på tre uker, og det gjorde virkelig susen. Å sitte i varmen og svette var en herlig bonus som jeg ellers går og drømmer om. På sett og vis har jeg badstue hver dag innenfor klærne mine, men det er merkelig nok ikke like behagelig. Det var også veldig fint å prate med de fire, hvor tre av fire var på min alder. Jeg møter vanligvis eldre folk på tur, og det er derfor fint å møte jevnaldrende.

Det var kommet flere til hytta da jeg kom inn etter badstua. Hyggelige folk, og vi snakket en god del om turen og turting generelt. På grunn av kveldens nytelser ble det en sen kveld. Jeg spratt til slutt en Lion-sjokkis, og den symboliserte hvordan en uvanlig slitsom dag plutselig kan gli over i en overnaturlig god kveld.

Mandag 2. juli

Jeg kom meg ikke i seng før halv ett i går, men klarte likevel å stå opp rundt syv. De andre lå og sov da jeg forlot hytta klokken ni. Det hadde nok jeg også gjort hvis jeg hadde visst bedre.

Morgenen hadde faktisk ikke så mange mygg å by på. Himmelen var skjult bak skyene og regnet ble slått av og på fra tid til annen. Bra gåvær.

Jeg skulle følge Reisaelva et stykke sørover før stien skulle lede meg oppetter dalsiden. Før oppstigningen var det skiltet til Imofossen, som er en kjent attraksjon for de som våger seg hit inn. Jeg stakk innom ettersom det ikke var så mye lengre. Sjelden har jeg sett noe så imponerende kraftfullt og vakkert som disse fossene, for det er faktisk to svære som ender i samme avgrunn. Den ene er Reisaelva selv mens den andre kommer fra vestsiden. Jeg sto om lag 30 meter ovenfor vannspeilet og hadde stupet en fotlengde unna. Den irrasjonelle dragningen mot å kaste seg ut for kanten var til stede, men jeg strittet i mot. Slitet og myggen i bakken oppover lia var mer fristende.

Ved høyspentledningen noen kilometer senere svingte jeg av stien. Hvis man følger stien kan man nå Kautokeino på et par dager. Slike kjente stedsnavn gjør at jeg forstår at jeg er langt nord. Jeg skulle altså mot nordøst, og fortsatte rett opp mot fjellet. Etterhvert kom jeg så høyt at vinden var sterk, og det var deilig med en pause fra myggen. Å se den dype og trerike Reisadalen langt der nede var herlig etter å ha opplevd hva som skal til for å komme seg fra den ene siden til den andre. Jeg må innrømme at jeg ble uhemmet glad der og da.

Det er alltid en befriende følelse å plutselig forlate stien for å friste lykken i ingenmannsland. Man er overlatt til seg selv, og følelsen av å mestre de enkle prøvelsene gir mer igjen enn hva man legger på bordet. Selvfølelsen får positivt fortegn.

Jeg dreide mot nord rundt fjellet Vuobararássa og fortsatte langsetter siden opp mot Mollejus, som er en av de høyeste toppene i området, riktignok under tusen høydemetere. Terrenget var steinete, men ble bedre etter hvert. Jeg var blitt overrumplet av regnskyll like før, så kraftig at jeg ikke kan huske sist det var i nærheten. Dråpene liknet hagl og var omtrent like drepende. Hastigheten og tettheten var også i en egen klasse. Heldigvis varte det ikke lenge. Straks etterpå skremte jeg opp noen fugler som hadde søkt ly under en bitteliten steinhammer. De hadde det nok verre enn meg, som har mer beskyttelse enn hva naturen utstyrer oss med.

Før jeg nådde opp til Mollejus passerte jeg en sameleir og to reingjerder. Kun det ene gjerdet var avmerket på kartet. Det er ofte slik, men så er de færreste kartene mine oppdatert de siste ti årene. Selv om man kjøper dem nye i dag må man ofte ta til takke med slikt. Jeg vet ikke hva det skyldes, men trolig er det gammel lagerbeholdning. Kartene er uansett mer enn gode nok. Jeg fikk nye på Helligskogen, og før det hadde jeg brukt et bilkart i målestokk 1:400000 siden Abisko i Sverige. Det gikk fint spesielt siden jeg fulgte merket sti, men man kan risikere å havne i uføre.

Jeg hadde gått delvis i svime de siste timene. Det skyldtes nok varmen. Jeg sjanglet tidvis der terrenget skjøv meg ut av balanse, og forsto snart at det var på tide med leir. Jeg fant plass nær elva Ruossalágojohka. Navnene her omkring er umulig å uttale for meg, og mobiltelefonen har ikke en gang alle tegnene slik at jeg får skrevet dem riktig. S med et lite v-liknende tegn over er en av de fraværende bokstavene. Området har vært bebodd av samer i uminnelige tider og er det fortsatt, og en søring som meg burde vel aldri ha innfunnet seg her oppe. I løpet av sommerens tur har det slått meg at jeg ville hatt langt mer utbytte av å ha lært noe samisk i grunnskolen i stedet for å ha "lært" nynorsk. Jeg får aldri tilbake min tapte ungdom, men kanskje jeg skal ta et kurs til høsten.

I dag

Jeg har ikke avsluttet dagen enda. Vi får se om jeg finner nett.i leiren. I så fall kommer det mer tekst og noen bilder.

Full ferie

2010-07-30T20:55:00.001+02:00

Jeg bevilget meg en dag ekstra ved Helligskogen. Kroppen har fortjent en liten ferie. Magen fikk riktignok jobbe på høygir i hele dag.

Jeg kom meg faktisk opp like etter åtte, og spiste frokost til kappgang på tv.

Jo mer jeg ser kappgang, desto mindre forstår jeg hvorfor noen velger å bruke tiden sin på å motarbeide kroppens naturlige bevegelsesmønster. Enkelte kappgangeksperter mener at vi er skapt for å gå, ikke for å løpe, og at kappgang slik sett er mer naturlig for oss. Har vi noen gang sett urbefolkning holde på med dette? Nei! Men løping? Ja! Man kan gjerne liste opp mange unaturlige ting mennesker gjør i hverdagen som motargument. Å gå i fjellet med sekk på 30 kilogram er også motstridende, for ikke å si direkte skadelig, noe kappgang riktignok ikke er selv om det ser slik ut. Men hva med estetikk? Hvorfor bruke livet på å se ut som en tulling? Det ser også ut som om de virkelig ønsker å løpe mer enn alt på jord, men at de hindres av et handikap og slik sett regnes som funksjonshemmede. Men slik er det heller ikke, og hvis det skulle vært slik måtte avviket hatt rot i forstanden. Historien forteller at kappgang ble funnet opp av den britiske overklassen på 1600-tallet, visstnok fordi de led av kjedsomhet. I dag har man flere alternativer, men kappgang består like så vel. De fleste andre idretter er i mine øyne like meningsløse, som tresteg og diskos, men utøverne framstår i alle fall ikke som treskaller. Eller handler det bare om at jeg ikke er vant til å se kappgjengerne? Det kvernes vel ned til at vi mennesker lett blir oppslukt av ting som virker totalt meningsløst for andre. Det er bare det at estetikken i kappgang er til å spy av...

Jeg har brukt dagen til spising, eliminering av utstyr, forbedringer, vasking av klær og pakking av postpakke. Som i går har jeg nesten fått med meg en full episode av Dynastiet. Interessant nok så jeg denne dessverre udødelige serien da jeg pleiet føttene mine på Ljosland i januar i fjor, etter å ha gått asfalten opp fra Vigeland. Alexis forsøker å ødelegge for Blake, noe som var tema også den gang, men da hadde han nettopp blitt kjent med Krystle. De har nå fått barn, men utover det har det ikke skjedd mangt. At kanalene sender serier fra 80-tallet sier vel noe om det som har blitt laget i senere tid, eller kanskje mest om budsjettene de opererer med for sendinger på dagtid. Jeg foretrekker MacGyver, men det blir vel i dyreste laget for dem. MacGyver er en av de få ting i verden som ikke kan prissettes. Slike ting er likevel laget for å omsettes, og blir derfor alltid svimlende kostbare. Utsøkt amerikansk høykultur som lett danker ut de syv underverker.

I kveld har jeg spist middag med en gjeng som har gått Baalsrudmarsjen. Marsjen gjøres til minne om Jan Baalsrud, som levde ut en av de mest spennende fortellingene fra andre verdenskrig. Gjengen går veien hvor den utrolige historien utspant seg. De starter ved kysten og ender ved Treriksrøysa. Jeg har selv lest boken om historien, Ni Liv og kan anbefale den. Hendelsen er mer spennende enn selv de beste neglebiterne fra Hollywood.

Jeg ønsker å utdype noe fra gårsdagens innlegg som kanskje var i gråsonen av hva som er forståelig. Da jeg blant annet skrev "Det er fint å vite hva man sloss mot." mente jeg at klarvær gir sikt, mens de siste dagers tåke gjør blind. I blant glemmer jeg at jeg skriver for andre enn meg selv.

Hviledag på Helligskogen

2010-07-29T22:08:00.000+02:00

Dagen i dag har vært som en eneste lang drøm. Jeg måtte bite meg i øret flere ganger for å tro hva øyet så.

Morgenen startet med en type frokost jeg ikke har hatt på lenge. Brød, egg, syltetøy, juice og melk var bare noen av bestanddelene. Like deretter ble jeg med bestyrer John til Skibotn. Jeg hadde en avtale med noen pakker og noen handleposer med unødvendig innhold.

Tilbake på Helligskogen studerte jeg kartene jeg hadde fått, mens jeg trosset mattilsynets anbefalinger på groveste vis. Noen timer senere ble jeg med bestyrerinne Guri til Kilpisjärvi. Jeg fikk endelig muligheten til å oppleve Finsk høykultur. Butikkene jeg hadde bommet på dagen i forveien inneholdt riktignok mye av hva jeg ikke vil ha. Gipstroll, t-skjorter med vikingmotiv og annet finsk håndverk. Varene jeg ville ha var beskrevet på et språk hvor den røde tråden er totalt fraværende. Det eneste finsk har til felles med norsk er at ordene stort sett inneholder samme bokstaver. Jeg endte blant annet opp med Lapin Kulta, is med multesmak og en minnekortleser som ikke fungerer. Isen var god. Ølen spretter jeg etterpå. Å skrive i rus er som å lese med bind for øynene.

Været har vært uvirkelig flott i dag. Det er fint å vite hva man sloss mot. Terrenget er veldig passende, med noe trevegetasjon, svaberg og til dels kupert terreng. Et fint turterreng. Vandrerhjemmet har gode priser, selv for studenter. Hotell er på tryne når man har slikt i nærheten.

Dagens bilder omhandler stort sett nærområdet og en av mine mange myke sider. Jeg håper i alle fall noen av dem er i fokus, noe som kan være vanskelig ved nærfotografering.

Det var forresten interessant å smake Cherry Coke i Finland. Den er faktisk ikke så gal. Ellers hadde de ølbokser som inneholdt én hel liter øl. Bare i Finland. Og trolig USA.

Treriksrøysa og Helligskogen

2010-07-28T21:38:00.000+02:00

Noen ganger er det deilig å tenke på at regnet lakk inn i innerteltet kvelden i forveien. En av gangene er når man våkner opp til tørt telt etter at vinden, varmen og noen timer med opphold har gjort jobben. Det er som å våkne til nybakt brød fra brødbakemaskinen, noe jeg riktignok aldri har opplevd, men det holder med tanken.

Ikke så rent sjelden kan dyrene i fjellet irritere meg. Skrikende fugler, fjelljoer som stuper mot hodet mitt og suser to meter over og heiloen som piper intenst ved teltet midt på natten. Dyr er ikke alltid romantisk uimotståelige. Når man er så lenge på tur som jeg, så blir fjellet hverdagen og dyrene hverdagslige. Ting gjentar seg, og man får nok. Tur er en romantisk affære i kortere tidsrom. I det lange perspektiv ser man nye sider. Hverdagen i byen er plutselig ikke så ulik likevel.

Ettersom bekken var hundre meter unna gadd jeg ikke hente vann til frokosten. Det ble frokost on the run, noe som fungerer utrolig bra. Jeg skal gjøre det mer. Man sparer sikkert 20 minutter hver morgen, som tilsvarer nesten to kilometer lengre marsj per dag. Etter fem dager vil man ha gått inn én mil, og det er utrolig flott å tenke på. Ta det med et snev av ironi, men bare et lite snev.

Jeg kom meg til Treriksrøysa på en times tid. Selve røysa er temmelig stygg. Den ville vært mye penere om man hadde vektlagt estetikk mer enn økonomi, og laget en skikkelig steinrøys á la den jeg viste bilde av for noen dager siden. Området rundt var også ganske nedslitt, men slik må det jo bli. Jeg er jo selv en av årsakene. Uansett, det var trivelig å se den. Det var en god del folk ute selv om tåken hang lavt.

Jeg gikk videre mot Kilpisjärvi av ren nysgjerrighet. Terrenget var som i Norge og Sverige, overraskende nok. Jeg møtte mange stereotype finner langs stien, altså folk som mumlet lavmælt eller så deprimerte ut. De mest livlige var kvinnene, uten at det sjokkerte meg. Mennene er vel mest opptatt av å komme hjem til spriten og hopprennet.

Møtet med Kilpisjärvi var et av de tristeste på turen. Det jeg trodde var en bensinstasjon var i virkeligheten en tollstasjon, hvor de attpåtil sa at matbutikken lå noen kilometre lenger sør. Jeg er ikke særlig interessert i sørlige anliggender nå for tiden, som leseren sikkert forstår. Jeg endte opp med striskjorta, havrelefsa og katta i sekken og to mil igjen med asfalt før Helligskogen. Skjegget havnet også i postkassen, for den som trenger teskjeer.

Jeg er vant til å gå på vei. Fingrene i ørene og fjeset bort når motorene farer forbi. Et stykke før grensen lå en reinkalv i veikanten. Den var pen og så ikke ut til å være skadet. Vi får håpe at døden inntraff momentant.

Grensen kom raskere enn forventet. Jeg øynet håp. Like før Helligskogen møtte jeg noen finner som trengte hjelp, og fikk nytte av GPS'en for første gang på turen. Da jeg endelig kom fram var det fortsatt en time igjen til de skulle stenge kaféen. John og Guri ved Helligskogen Vandrerhjem er selve personifiseringen av gjestfrihet. De vartet opp med stor middag, påfyll og kake til dessert. Jeg ble stappmett.

Vi fikk en lang prat om alle tidligere NPL'ere de har huset. De første var Lars Monsen og Trond Strømdahl i 89/90. Jeg bor nå på samme rom som de hadde den gang. Det suser i veggene. Kjenningsmelodien fra Monsens mange tv-program dirrer i hodet mitt. Jeg får den ikke bort. Nei, det er faktisk løgn, diktet opp fordi det passet inn. Jeg har hatt Ace of Base på hjernen i dag. For dem som er sjokkert over min overraskende gode musikksmak; ja, jeg hører faktisk på dem i blant. I blant.

Det blir hviledager inntil jeg har mottatt begge pakkene på posten. Den ene har visst kommet, den andre aner jeg intet om. De som tjener mest på dette er først og fremst bena mine, dernest Helligskogen. Men det fortjener de begge to. De har begge imponert meg stort.

Omstendighetene rundt dagens bilder har stort sett blitt forklart. Husene og måltidet er fra Helligskogen. Skiltet med det liflige navnet er fra Finland. Det er alltid gøy å gjøre narr av andre språk.

Strålende, strålende, mindre strålende

2010-07-27T21:24:00.000+02:00

Søndag 25. juli

Været var optimalt for andre dag på rad. Skal dette fortsette? Jeg tør ikke leke med tanken.

Jeg kom meg i marsj halv ni, etter å ha stått opp syv. Planen er å få sparket litt disiplin inn i meg, slik at jeg ikke dasser rundt på kvelden uten mål og mening. Søvn har løst mange problemer opp gjennom historien.

Jeg følger Nordkalottruta og skal innom Treriksrøysa før Helligskogen. Første mål i dag var Vuomahytta etter 17 kilometer. Starten var ikke så tullete rask som i går, men jeg ble skikkelig sliten da jeg bikket over passet ned dalen mot hytta. Jeg møtte snart en finne som hadde gått fra Kautokeino. Han var lik de andre finnene jeg har sett, blek og med pistrete skjegg, men hans mentale utseende stred mot stereotypien; han var utadvendt og snakkesalig. Jeg klarte å lire av meg "I'm getting tired, I better keep walking." før vi tok farvel, noe han muligens tolket som at han kjedet meg. Jeg var som sagt sliten, derfor uberegnelig i munnen, men mente det ikke slik. De neste jeg møtte var et tysk par, og starten på samtalen ble en masse mumling fra min side. Jeg tok tak i meg selv etterpå, og nektet meg selv mer prat før jeg følte meg tilregnelig. En pause med kjeks og sjokolade fungerte som en turboladet hjertestarter, og snart jog jeg nedetter de steinete flyene.

Nede ved hytta var omgivelsene til å grine av. Noen ganger blir jeg overveldet av hvor flott fjellet kan være. I disse dager har jeg riktignok ikke salt nok i kroppen til tårer.

Nedenfor hytta var det et lite vann, med en bekk som endte i et enda mindre vann - og ingen bekk derfra. Det lille vannet hadde tydeligvis et sluk i bunnen. Sprøtt. Jeg har ikke sett slikt før.

Ruta fortsatte ned Anjavassdalen. Jeg hadde bjørnesansene i helspenn. Dalen var flott som få, men hadde bare fugler å by på. Jeg møtte etterhvert noen koselige lokale. De fortalte om masser av bjørn i Dividalen, som jeg snart skulle krysse.

Det tok ti lange år å komme seg ned. Dalen var smykket med tykk bladvegetasjon, og en stor, men rolig elv. Elva ned Anjavassdalen var noe helt annet, med juv i canyon-klassen. Øvre Dividal Nasjonalpark har alt fra elvegrus til furumoer og breer, og området er relativt kompakt.

Jeg hadde satt øynene mine på Dividalshytta, som lå oppe i lia på andre siden av dalen. Der oppe møtte jeg en utsikt jeg sent vil glemme, og fornemmet samtidig hvor barskt det må være her på vinteren. Vindutsatt til tusen.

Jeg kom meg inn og kickstartet tarmsystemet med en Kex. Gamlehytta var koselig, som de pleier å være. Nyhytta var fin, men manglet sjel. Den kommer med årene.

Jeg har gått litt over 35 kilometer nok en gang, og er over meg av begeistring. Det hele tok ni og en halv time. Sliten og støl, men stolt av meg sjøl, det er jeg til gangs. Med to tidligere betennelser i akillesen er jeg vidunderlig glad for hver dag den fungerer når forholdene er som nå.

"Sliten og støl, og fy faen for et høl." utbryter noen når de kommer fram til Oslo etter å ha syklet Den Store Styrkeprøven. Mye visdom der. Solen skinner på den, som i Øvre Dividal har gået.

Mandag 26. juli

Nok en dag med flott vær. Jeg kan vende meg til dette, men jeg vet bedre. Regnet lurer nok bak neste blåne.

Jeg klarte å komme meg ut av hytta klokken 08, og ble straks møtt av en nordmann som bodde i nyhytta. Han hadde gått fra Kilpisjärvi i Finland, og det har påfallende mange av de andre jeg har møtt. Resten har begynt i Kautokeino. Begge er gode distanser. I sør er det annerledes, der er gjerne folk ute på kortere distanser, og kan attpåtil kjøpe mat på mange hytter (alle DNT-hytter nord for Trøndelag er ubetjente). Nord er noe for seg selv.

Dagens distanse bød på mange stigninger og nedstigninger. Jeg gikk blant annet tvers over Skakterdalen, som er en flott dal med rolige fiskevann i den innerste halvdelen. Deretter bar det rett mot Dærtahytta. Jeg møtte flere utlendinger på veien. De fleste jeg har møtt på turen er tyske. Noen mener at folk generelt kommer fra Asia, min erfaring er at folk generelt er tyske.

Noen ganger møter jeg merkverdige folk, som den siste jeg så før den nevnte hytta. Jeg hilste, han nikket forsiktig, og vi skred raskt forbi hverandre. Han hadde sorte solbriller, agentfjes deluxe og siste fjellmote fra Patagonia, inkludert rutete, tofarget skjorte med korte ermer, bukse med zip-off ben, staver, liten sekk og strandhatt. Fjeset minnet meg om Arnold i Terminator. Noen ganger lurer jeg på om slike har helt ren samvittighet. Man vet aldri. Jeg ble i alle fall bittelitt redd ham.

Jeg var sliten da jeg ankom hytta, etter 24 kilometer. Mannen fra morgenen mente at denne distansen burde være nok, så jeg hadde allerede forbannet meg på å gå 17 kilometer til, altså til Rostahytta. Han burde ikke sagt slik når han ikke visste hvem han hadde med å gjøre.

En Kex og noen kjeks senere var jeg i vei. Terrenget var tungt, med klyving og steinete terreng de første kilometerne. Jeg tok farvel med Øvre Dividal Nasjonalpark, og braste i vei mot Rostadalen. På vei ned møtte jeg mange, og totalt har jeg nå møtt overraskende mange i nasjonalparken. Jeg trodde på forhånd at jeg ville få være i fred i så ville trakter, men det er visst mange flere enn meg som har noen kromosomer til overs.

Det høye folketallet i området reduserte lysten på å gå ned til hytta i bunnen av dalen. Det var også et herlig vinddrag oppe i høyden som jaget vekk blodsugerne. Jeg la meg til en kilometer fra hytta, med overblikk over det meste.

Jeg har gått 42 kilometer på 10 timer i dag. Bena imponerer meg, selv om det tidvis kan bli langt for resten av kroppen. Så lenge mastene holder kan skipet seile, men hva med seilene og skroget? Skroget har nok blitt tynnere, men får noen nye bord hver dag. Det spørs bare om det får nok. Seilene varer nok ut sommeren.

Tirsdag 27. juli

Jeg hadde merket meg østavind i går kveld, noe som gjerne betyr dårligere vær. Skyene begynte også så smått å komme fram. Jeg luktet lunta på morgenen, og kom meg i marsj kvikkere enn min egen skygge.

Nede ved Rostahytta ble det en obligatorisk prat med turgåerne før jeg strøk oppover lia. Terrenget ble etterhvert temmelig brått. Jeg måtte klyve over et høyt pass før dalen igjen roet seg ned.

På vei nedover mot Gappohytta møtte jeg flust med folk, både tyskere og nordmenn. Trivelige alle som en. Jeg møtte også horder av andre, mindre trivelige organismer. Myggen var riktig ille der nede.

Tåken hadde ligget på lur i horisonten gjennom hele dagen, og plutselig tok den kvelertak på meg. Jeg hadde god sikt mot de neste tre vardene, og moroa varte heller ikke lenge. Kult med tåke når man ser langt nok foran seg.

Jeg fortsatte naturligvis forbi hytta, og ble enig med meg selv om å nå (Tr)eriksrøysa, et ikke altfor hårete mål. Terrenget var krevende, med rabber og kampesteiner hulter til bulter.

Regnet kom naturligvis fram like før jeg nådde Goldajávri. Jeg visste det. Godværet kunne ikke vare. Es regnet in strömen. Jeg tok vett til meg, og fikk satt opp teltet. Krysset mellom de tre landene fikk vente til i morgen, det lå bare en times tid unna.

Jeg rakk heldigvis å bli våt som en fisk før jeg smatt inn gjennom glidelåsen. I skrivende stund prøver jeg forgjeves å holde dråpene unna innerteltet, men det funker ikke. Det er godt det er sommer. I morgen når jeg trolig Helligskogen, så det spørs om det ikke blir en tørk der. Jeg har i alle fall funnet meg flere finske mobilnettverk, så stemningen er likevel på topp. Finnene har attpåtil 3,5G-dekning her oppe. To spark sendes herved til norske og svenske mobiloperatører.

De første bildene er fra Øvre Dividal Nasjonalpark. Bildene fra og med steinørkenen ble tatt etterpå. Legg merke til nesen til det nyoppdagede steinvillsvinet og reinen på snøbreen. De trekker dit opp for å kjøle seg ned, og er et merkverdig skue der de står tett sammen.

Bønnhørt

2010-07-24T21:39:00.001+02:00

Jeg våknet til sol og avtagende skyer, men valgte å ikke ta det seriøst før jeg kom meg i marsj. Jeg har begynt å blande en slags barnemat-velling i frokosten, og den ble faktisk litt bedre av det.

På vei opp lia mot snaufjellet kom himmelen mer og mer for en dag, og jeg begynt å drømme om skyfritt hele dagen gjennom. Det torde jeg ikke i går, da jeg forbannet været nord og ned.

Terrenget der oppe var stort sett lettgått. Jeg møtte først to utlendinger, deretter en tysk familie. Hyggelige folk. Nå har jeg kommet inn i områder hvor det er få, og da er det enklere å komme i snakk. Senere på dagen, nede i Salvasskardet møtte jeg også noen nordmenn.

Nede i bunnen av skardet kom Altevatnet til syne. Vannet er stort og langt, regulert og demmet opp av store steinblokker. Mye finere enn betong. Jeg mener å ha fått med meg at steinblokker er den nye trenden innenfor konstruksjon av demninger. For dem som følger med på slikt.

Det tok tid å komme rundt vestenden og opp på nordsiden. Terrenget på nordsiden var kupert og fullt av bladtrær og alskens plantevekster. Skal det være trær på tur, så foretrekker jeg bartrær og helst skrinn bunn. Blad holder fukten mye lengre, og gjør klærne våtere når man presser seg forbi. Det var riktignok ikke et problem i dag.

Jeg kom meg omsider til Gaskashytta. Den lå fint til i sola, og gjorde det lett å ikke velge telt. Dagens etappe ble på 35-40 kilometer, en distanse som gjør meg ganske fornøyd. Klok av skade har jeg ingen tanker om morgendagens vær.

I morgen bærer det inn i Øvre Dividal Nasjonalpark. Jeg har hørt så mangt om den, blant annet angående rovdyr. Vi får se hva den har å by på, spennende blir det okke som.

Jeg ser for meg dårlige dekningsforhold de neste tre dagene.

Chorizopølser til potetmosen smaker forresten gromgodt. Reinsdyrpølser er riktignok best, men vanskeligere å få tak i. Putt mye meierismør i mosen, det betaler seg.

Ambivalent dag

2010-07-23T22:14:00.000+02:00

Vinden hadde vært streng mot teltet gjennom hele natten. Jeg var kald i blant, men gadd ikke kle på meg. Morgenrutinene gikk raskt unna ettersom vinden fortsatt holdt luften kjølig.

Jeg kom meg raskt inn på en sti langs jernbanen mot nordvest. Før stien tok av mot den vestre enden av innsjøen Torneträsk måtte jeg krysse europaveien, som går innom Narvik. Vinden og regnet gjorde sitt til å bringe meg både i fysisk og mental ubalanse. De tvang meg ikke i kne i dag, men jeg må innrømme at begeret fylles for hver dag som går. Det er irriterende å ha dette helsikes drittværet hele tiden. Uvanlig sterk ordbruk, men det har ikke tørnet for meg enda.

Dagens etappe ble behagelig kort. Distansen fra veien og inn til Norge og Lappjordhytta tar ikke lenger tid enn et par-tre timer. Mens man er opptatt med den svært bratte stigningen opp til hytta, åpenbarer den seg raskere enn man tror og gir umiddelbart lønn for strevet. Det var en god del tåke i horisonten i dag, men utsikten viste seg likevel formidabel på en kjip dag som denne. Hytta er koselig og vel verdt et besøk, aller mest gjelder det gamlehytta.

Temperaturen har holdt seg godt under ti grader i dag. Det var nysnø på de høyeste toppene rundt meg.

Været blir glemt når jeg en gang i blant gir meg selv en hyttenatt. Siste gang var ved Sorjushytta i Norge. Det er herlig å få tørket det som er blitt vått og få oppleve ovnsvarme. Mikkjel Fønhus mente at vi setter større pris på ting når vi må slite for dem, i følge et av bladene i hytta. Når man er ute på langtur lærer man seg raskt betydningen av slike ord.

Jeg fikk spist meg tykk og feit i dag, ettersom jeg ankom så tidlig som klokken to, og fikk sydd litt selv om det meste av tiden gikk med til lesing av blader. Et av bladbildene konstaterte at fuglebildet jeg la ut for noen dager siden er en fjelljo. I tillegg har jeg lært at antioksidanter er viktige for å hindre at andre kjemiske stoffer i kroppen oksiderer. Uten dem dør vi nok stille hen, om enn smått om senn. Poesi på sitt beste.

Et av dagens bilder viser en moselue så sjarmerende at ikke engang en Eizo-skjerm gjør fremstillingen verdig. Jeg har koordinatene, for dem som vil se den selv. Det andre bildet viser en grensevarde og det tredje viser nærbildet av steinplaten på toppen. Legg merke til grensegaten i skogen bak varden.

Dagens bilder har nok lidd under regnet. Det er tidvis umulig å holde kameralinsen tørr. Da hjelper det lite at det er vanntett.

Utenfor vinduet flyter en rovfugl på vinden over dalen nedenfor. Den har morderiske hensikter. Jeg ser bare skjønnhet.

Den svenske sjokoladen Kex er forresten knallende god lunsj. Lett som en tung fjær og fristende som sprøstekt kyllingskinn.

Hviledag ved Björkliden

2010-07-22T21:06:00.000+02:00

"Ingen dag uten regn." Én setning kan oppsummere sommeren nordpå.

Morgenen i dag ble en av turens mest behagelige, tross tromming mot duken. Jeg våknet uthvilt, kokte meg egg og spiste dem på brød med godt smør. Noen saltkorn og røkt skinke på toppen var egentlig unødvendig. Ved siden av meg sto en herlig stor juicekartong. Mens jeg planla dagen konverterte jeg en sjokoladeplate om til en ubestemmelig masse.

Siden jeg var så gjerrig at jeg valgte å gjemme teltet i skogen ovenfor hotellet, måtte jeg finne noen strømkilder i dag. Hviledagens viktigste oppgave er å lade batteriene, både kroppens og elektronikkens. Jeg saumfarte skianlegget etter kontakter, men endte til slutt ved serviceanlegget for campingen, hvor man må ha det irriterende campingkortet. Til alt hell sto døren på vidt gap, og jeg var ikke sen om å komme meg innenfor. Der inne var det heldigvis bare noen få småbarnsfamilier, og ikke flust med vegguttak. Løsningen var å sitte klint opp i bordtennisbordet i omtrent seks timer, mens barna spilte og hylte i kor. En og annen serviceansatt gav meg i blant noen små adrenalinkick da de viste seg. Passende nok var personalinngangen en meter fra stolen min.

Jeg fikk ladet opp alt til slutt, og var temmelig fornøyd. Neste oppgave var å handle mat. Det endte som i Sulitjelma. Jeg brukte en sum jeg ikke vil stå inne for.

Oppe i åsen fant jeg tilbake til teltet, tilsynelatende uberørt av langfingrede. Jeg er nøye med å legge flest mulig ekle klær i åpningen slik at folk ikke skal ønske å kikke videre.

Kvelden ble brukt til å spise og lytte til podcasts. Einsteins liv og virke var det mest interessante. Ved å si det bør jeg opptjene kredibilitet hos de intellektuelle. Det er vel også derfor jeg gjør det.

Av de mer dagligdagse hendelser kan nevnes at jeg nå har vært så lenge uten vask at ammoniakklukten har kommet, slik den gjorde i fjor sommer eller vinter. Den er ikke spesielt trivelig, og er verst når jeg tar av skoene i teltet. Lurer på om den sitter spesielt i sokkene. Jeg trodde den bare kom av gammel urin, men det kan se ut som om det er flere årsaker. Det kan høres ut som om jeg pisser i buksen til vanlig, men en dråpe på buksen fra tid til annen er umulig å unngå. Og flere dråper blir som kjent til små bekker, som igjen blir til en stor Å. I det jeg skrev dette slo det meg at man visuelt sett bør bruke en stor og ikke en liten å. Eller er det allmenn kjent? Kredibiliteten ovenfor står i fare.

Et av dagens bilder viser en del av verdens nordligste golfbane, som ligger 50 meter fra teltet. Enda nærmere ligger toppen av skiheisen. Det merkelige med banen er at den ligger i bratt terreng. Jeg trodde de bare ble lagt i flatt terreng. Et av de andre viser hvor langt opp og bredt Stordalens imperium strekker seg. Han har nå sitt eget naturreservat, samt togstasjon. Det forundrer meg ikke om han eier hotellet her også.

Før dette blir alt for morsomt, skal jeg fortelle litt om framtidsplanene. For hva skjer videre? Fortsatt tur! Iii-haaa! Ja, det er riktig. I morgen den dag tar jeg farvel med billig og svakt øl, og hilser på gode gamle Norge. Jeg setter kursen mot Lappjordhytta, langs Nordkalottleden. Om en ukes tid håper jeg å kunne hente ut depotpakker på Helligskogen. I verste fall blir det siste mål i sommer. Vel, det kan alltids skje verre ting, men jeg er ikke av typen som banker i bordet.

Til slutt; ikke kjøp Mentos Tropical Mix. Den smaker som vaskemiddel. I alle fall slik jeg forestiller meg at vaskemiddel smaker.

11 mil på tre dager

2010-07-21T20:33:00.000+02:00

Mandag 19. juli

Jeg våknet opp til opphold og rimelig tørt telt. Når det er sommer og en god del varmegrader, riktignok under ti, men bra til å være fjellet, så tørker ting raskt. Det er verre på høsten.

Oppe i hytta var det sveitsiske paret allerede i gang med frokosten. Müslien jeg kjøpte i Sulitjelma er langt mer fristende enn 4-korn, og jeg gleder meg alltid til den annenhver dag, som er bytteintervallet mellom dem.

Det var solskinn høvelig lenge på morgenen, så jeg fikk tørket utstyret før marsjen. Så lenge jeg får tørket ting i ny og ne kan regnet strømme som det vil.

Jeg tok snart igjen paret, som hadde fått et forsprang. Hvis noen ligger foran meg, så må jeg alltid ta dem igjen, slik er det bare. Jeg klarer å slappe av hvis jeg må, men vanligvis lar jeg egoet få fritt spillerom. Jeg tok farvel med paret nok en gang. Samtidig kom regnet atter tilbake.

Terrenget var lettgått. Ganske likt Hardangervidda. Ved Kaisejaure strøk jeg østover mot Kungsleden, og fikk endelig oppleve urørt natur. Etter å ha gått ved siden av sølete spor etter firehjulinger hele dagen fikk jeg plutselig følelsen som jeg har savnet siden turen startet. Jeg følte meg i harmoni med fjellet. Turer til folketomme områder uten stier, hytter og annet glassknuseri er hva jeg vanligvis foretrekker, men i år har jeg satset på å gå effektivt. Det er herlig å kunne nyte det virkelige livet en gang i blant. Det skal sies at jeg hadde opphold da jeg gikk gjennom det uberørte området, og det hjelper stort.

Drømmen varte ikke særlig lenger enn fem kilometer. Jeg kom inn på stien igjen, og fant leirplass da jeg kom ut i dalen Tjäktjavagge litt sør for Sälkastugorna. Kebnekaise (2111), Sveriges høyeste fjell ligger en halv dagsmarsj unna.

Regnet hadde forlengst funnet meg igjen, men jeg nøt et kort opphold slik at jeg fikk slappet av og satt opp teltet. Etappen ble på såvidt over tre mil, og det er lengst hittil i sommer. Jeg ble inne resten av kvelden.

Tirsdag 20. juli

Jeg var i overraskende god form da jeg våknet, sett i forhold til den lange etappen i går. Ettersom jeg har lite tørrmelk, begynte morgenen med 4-korn og mandler utspedd i vann. Frokosten blir ikke tristere enn det.

Noen tunge svelg senere var jeg klar til å gå. De siste timene hadde vært uten regn, derfor var teltet tørt og fint. Jeg gjorde noe høyst nødvendig like ved broen over elva, i god tro om at det ikke var folk i nærheten. Etterpå gikk jeg over en kolle ti meter bak og ramlet nærmest over et telt med folk. Man kan aldri føle seg for trygg.

Jeg gikk langs reingjerdet for å finne en åpning nordover, men måtte helt opp til stien. Nå var jeg altså kommet inn på Kungsleden, og her var det flust med folk. Det vil i gjennomsnitt si én person per 100 meter, og det er mye i fjellet. Jeg nådde snart Sälkastugorna og gikk inn for å sjekke beholdningen. De hadde langt mer enn ved Ritsem, og dit inn er det attpåtil bilvei. Mange slag av brus, kjeks, sjokolade, hermetikk, turmat og andre ting, og dette midt inne på fjellet. Det meste fraktes inn med scooter, og det må bli pokkers mange turer. Historien er så og si den samme på de andre hyttene langs leden.

Himmelen bød stort sett på regn. Jeg hilste på mange trivelige folk, men også en del av det andre slaget. Fordelen med mange folk langs stien er at jeg har noen å jakte på foran meg. Det holder tempoet oppe. Like før Tjäktjastugan møtte jeg på to svenske ungdommer med sykler og sykkelklær. De var nok noe overmodige, og mente at de skulle komme fram til vei om noen mil. Lykke til før det. De er heldige som har mange stugor langs leden, men dagens moderne og tiltakende sportstrender gjør at mange tøyer grensene oppe i fjellene, i ført tynne, syntetiske tekstiler og dagstursekk med banan, sjokolade og mobiltelefon. De kan havne på tynn is hvis været svartner eller kroppen svikter. Man stoler for mye på gode lunger og ofrer sikkerheten.

Flatene nede i dalen Alisvággi var som rulletrapper for bena, men distansen likevel lang. Jeg nådde Alesjaurestugorna (jaure = innsjø) rundt klokken seks. Et fint sted. Vertinnen var hyggelig og spurte meg ut om turen min. Jeg endte opp med kioskvarer og en kaffekopp.

Innen klokken syv hadde jeg slått opp teltet etter å ha observert regn på vei mot meg. Jeg lå vel en kilometer nord for hytta, langs vannet. Et helikopter hadde nettopp tvunget et hundretalls rein inn i innhegningen på andre siden av vannet. Det er nok kalvmerking som står på tapetet.

Kvelden ble god, som så ofte ellers. Regnet viste seg fra sin milde side utover kvelden, selvfølgelig uten å slippe taket. Jeg forsøker en ny vri i teltlivet, og det er å pakke innerteltet for seg selv i en tett pose. Dermed blir det ikke bløtt, slik det ellers blir når jeg pakker det sammen med det våte ytterteltet. Min gamle lærer og gode venn Kjell Haugen har lært meg trikset, men jeg har ikke brukt det før nå. Dumt av meg, for det synes å være briljant.

Dagens etappe ble nok en gang over tre mil. Jeg takler ikke all denne nye selvtilliten.

I dag

Jeg fikk ikke sove før langt på natt, og jeg skylder på kaffen ved turisthytta jeg passerte. Liggende lys våken langt der nede i posen forbannet jeg meg på at jeg skulle stå opp tidlig. Som sagt så gjort.

Jeg kom meg i marsj klokken ni. Det var opphold og ganske fint. Sola kikket også fram fra tid til annet, og det regnet ikke før jeg var godt inne i Abisko nasjonalpark. Parken er ikke spesielt spennende for det blotte øyet. Stort sett skog og myr.

Etter to mil i marsj, nede i nasjonalparken begynte jeg å føle meg ganske sliten. Balansen ble litt dårlig, men jeg kom meg etterhvert. De siste to milene gikk jeg i en slags transe som ble sterkere og sterkere. Det skyldes nok at jeg har kjørt hardt i det siste.

Jeg møtte veien nede i Abisko, og fortsatte raskt mot Björkliden. Like greit å kjøre på når man først er i gang. Da jeg kom fram kjøpte jeg meg noe mat og lette etter campingen. Da jeg fant dem skulle de ha nesten 400 svenske kroner, inkludert et kort som man visstnok trenger ved alle campingsplasser i Skandinavia. Null verdt for meg. Teltplassene deres så rimelig triste ut også. Jeg fant meg i stedet en plass oppe i lia, og koste meg glugg i hæl.

Jeg har gått 45 kilometer i dag, og sammen med de to siste dagene har jeg totalt gått minst 110 kilometer. Bena føles ikke helt handikappede ut heller. Det skal sies at jeg de siste dagene har gått på Kungsleden, og den er stort sett lettgått. I dag har jeg i tillegg gått mye nedover. Uansett, jeg er storfornøyd. Målet for sommeren er nådd, nå gjenstår det å finne ut hva jeg skal gjøre videre.

Et av bildene viser en fugl jeg har sett mye, og som jeg gjerne vil vite litt om. Et av de andre, som er undereksponert viser en kjempelang plankeklopp rett før Alesjaurestugorna.

Kort og vått

2010-07-18T22:57:00.001+02:00

Dagen i dag har stort sett vært en rask og kortvarig transportetappe. Jeg sto opp tidlig for å rekke fergen, kjøpte noe mat på butikken og gikk deretter langs veien i retning innsjøen Sitasjaure. De to milene tok omtrent fire timer.

Det har regnet i omtrent hele dag, og ettermiddagen har vært voldsom. Kraftig vind og regn. Jeg pratet lenge og vel med hytteverten ved Sitasjaurestugorna, og bestemte meg for å telte ved siden av slik at jeg kunne bruke hytta på ettermiddagen.

Kvelden ble fin, og jeg fikk etterhvert selskap av et sveitsisk par jeg hilste på tidligere på dagen. Vi fant tonen og pratet hele kvelden. De skal reise rundt i verden i et år framover, og ville se den flotte naturen her oppe.

Teltet står støtt, men er ikke akkurat tørt. Jeg ser fram til å legge meg ut i løpet av kvelden. Herlig med vannseng som lekker.

Nesten Ritsem

2010-07-17T20:04:00.000+02:00

Jeg kom meg i gang så tidlig som klokken 10 i dag. Planen var å rekke båten over til Ritsem, som jeg trodde skulle gå også på kvelden.

Ferden ned fra fjellplatået gikk raskt, og stiene i bjørkeskogen langs elva Vuojatädno var flate og harde. De to milene ble gjort unna på fem timer. Jeg gikk innom en slags kafé før båtkaia, og fikk høre at båten nettopp var gått. Den går ikke på kvelden før neste uke. Jeg kjøpte meg noen kakestykker som trøst.

Nede ved kaia møtte jeg to karer fra Norge. De var også ute på NPL, og startet i nord rundt 20. juni. Sterk prestasjon å ha gått så langt på så kort tid. Nettsiden deres: www.nedoverbakke.net.

Å være på tur uten å ha dekning noen dager gjør at man tenker over hva man går glipp av. Alt kan ha skjedd i verden på denne korte tiden, og det er like spennende hver gang å sjekke mail og nyheter. Jeg blir faktisk litt skuffet når jeg ser at alt er som det var.

Strandkvelden ved Akkajaure er svært idyllisk. Her er mygg og stekende sol. Enten sitter jeg ute med jakke og svetter, ellers ligger jeg i teltet og svetter. Jeg vil tilbake til fjellet.

Jeg legger ved diverse bilder fra de siste dagene. På mange av Sveriges hytter er det hyttevakter, og de selger ofte noe mat og drikke, i noen tilfeller også eksotisk kaffe, som det ene bildet viser. Nødtelefon er det også på mange av dem. Stiene er ofte ikke merket, bortsett fra noe permanent vintermerking, noe flaggmaling her og der og noe oransje maling i skogen. Noen av doene er også mer liberalt utsmykket enn i Norge, selv om norske turistdoer gjerne har et Vi Menn liggende. Men hvem vil vel ta i det? Da er det vel bedre å gjøre som svenskene, å klistre bildene opp på veggene. To av de andre bildene viser kalkholdige bergarter og en samisk kirke.

For de som eventuelt lurer på hvorfor jeg ikke svarer på sms i dag selv om jeg blogger, så har det seg slik at jeg kun får tilgang til nettverket med den andre mobilen.

Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag.

2010-07-17T16:39:00.001+02:00

13. juli

Jeg kom meg ut av hytta klokken tolv, og la i vei opp bakkene. Målet var svenskegrensen via Sorjushytta.

En kilometer før veien slutter ved Storelvvatnan strøk jeg ut på stien mot Sorjus, og møtte snart to damer i 40-åra på vei ned. De var dansk-norske og hadde loffet rundt på norsk side i en ukes tid.

Terrenget likner Jotunheimen i all sin golde framtoning. Her er lite liv, men jeg fikk i alle fall besøk av snøspurven noen ganger. Like før hytta passerte jeg vannet Bajep Sårjåsjávrásj (bajep = øvre), som var halvveis islagt. Det var dessverre overskyet, ellers ville jeg kanskje sett Blåmannsisen, som ligger like i nærheten.

Jeg møtte flere snøbakker, og den siste, rett før hytta var temmelig bratt. Den eldre damen som jeg skrev om i går tipset meg om hvordan jeg burde gå fram. En mann hadde visst omkommet i fjor etter at han mistet fotfestet i snøbakken.

Jeg hadde kjent noe i akillesen tidligere på dagen, og bestemte meg raskt for å ta en kort dag. Nyhytta var feiende flott, nesten som hjemme. Jeg installerte meg i gamlehytta, hvor jeg kjente meg langt mer hjemme.

Dagen gikk med til å spise ekstra mye, lese noe lokal litteratur og tygge hardt smågodt fra butikken i Sulitjelma. Det er ikke til å ta feil av; smågodtet er oftest hardt ved butikker på små steder. Jeg lukter lunta når hylleboksen jeg forsyner meg av bare inneholder bunnslam og noen hår av ulik farge, men hjertet bestemmer like så vel. Et spark sendes til bygdefolk generelt fordi de ikke spiser nok smågodt, slik at hylleboksene ikke blir fylt opp med ferskt godteri. Jeg er likevel overbevist om at det hele er en konspirasjon, hvor byfolk som meg kommer inn og kjøper restene. Når jeg har reist fyller de opp med nytt.

"Tåken og regnet lå godt i dalen denne dagen. Solen når sjelden ned til dette gudsforlatte stedet, foruten i form av lys. Jeg tenkte "Faen for et sted...", og kokte meg nytt tevann. Den slitne gasskomfyren under vinduet har sett bedre tider, men den funker som ingenting annet. Hvem tør drømme om strøm i disse tider? Krakket setter sine spor i alle, men steile vi står, rake som fjell. Heller dau enn judas. Heller jord enn et liv i løgn. Myggen i vinduskarmen flyr rundt i utmattende tempo. Den vil ut, men jeg aner ikke hvorfor. Hva skal den ut etter? Det er jo ingenting der ute. Ikke noe annet enn stein og vann. Og tåke. Jeg får ikke puste, jeg må ha luft. Ute kan jeg ikke være. Jeg fomler etter røykpakken. Fingrene er ømme, men jeg kjenner fortsatt konturer. Pakken er tom." Utdrag fra Tanker i Taushet.

14. juli

Jeg fikk en god natts søvn og drømte mange sprøe ting. Vi hadde kickoff på masteroppgavene, og presenterte temaene i rom fylt av blått, fiolett og rosa lys. Som vanlig blandes hendelsene med folk som ikke har noe med saken å gjøre. Sprøtt.

Jeg kom meg i marsj klokken elleve, og hadde bare flate flyer foran meg. Noe kupert var det jo, i tillegg til nedoverbakker. Jeg skal ned 4-500 meter i løpet av de nærmeste dagene. Forøvrig ikke noe spesielt.

Foruten snøspurven har jeg stadig følge av heilo, rødstilk og en måke-liknende fugl jeg ikke kjenner. Fine venner alle som en, selv om de helst vil skremme meg bort.

Rett før jeg skulle krysse riksgrensen måtte jeg vade over en 100 meter bred elv, tidvis knedyp og ganske stri. Jeg endte opp med gjennomvåte støvler, men også et adrenalinkick jeg savner til vanlig. Noen kilometre senere møtte jeg to tyskere, før jeg ankom Sårjåsjaurestugan, som tilhører den svenske turistforeningen. Koselig hytte. Det som skiller den fra mange norske er at den har to like, separate rom. Man oppfordres altså til å være asosial.

Jeg hadde ikke noe konkret mål for dagen, men ville gjerne gå lenger enn i går, hvor etappen ble på 12000 meter. Neste hytte var Staddajåkkåstugorna, og dit var det nedoverbakke. Jeg unnagjorde distansen på rekordtid, og passerte et svensk par. Hyggelige og blide folk.

Jeg slo meg til noen hundre meter fra hyttene, så tidlig som klokken tre. Dagens etappe ble oppunder to mil. Etter middag sov jeg to timer. Deretter lagde jeg te, fortærte godteri og hørte på Röyksopp med This Must Be It og Black Eyed Peas med Where Is The Love. Jeg har hatt dem på hjernen de siste dagene, og det var på tide å slippe dem fri.

"Fuglene synger rundt teltet. Regndråpene danser på duken. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Skal jeg ikke bære livets last etter alle disse årene? Er det ikke slik at livet blir tyngre ettersom årene går? Røttene blir sterkere, men treet mindre grønt. Det er ikke så tett som det en gang var. Vil løvet komme tilbake til våren? Vil jeg fortsatt høre fuglene? Kan gammel bli ung? Der regnet ikke faller synger ikke spurven. Uten trær, ingen fugler, sier de. Da har de ikke vært i fjellet. Ingenting er gammelt, ingenting er ungt. Det skifter bare skikkelse." Utdrag fra Tanker i Taushet.

15. juli

Jeg våknet til varmt telt. Solen stekte på duken. I en fei fikk jeg av meg de fleste fillene slik at jeg ikke skulle svette. Hvis jeg gjør det blir det verre å feste sportsteipen på hælene.

Ellers var det herlig å våkne opp til slike forhold. Været var optimalt, og skulle være slik hele dagen gjennom. Jeg kom meg i marsj på under en time, noe som må være ny rekord. Jeg følte meg ikke engang stresset.

På vei nedover dalen mot Staloluokta og Virihaure møtte jeg mange mennesker. Dalen var vakker som norske fjelldaler, med interessante morenehauger der den viet seg ut. Nede ved Stalo var det mange folk og stor bebyggelse. Det var hele fire flygninger med helikoptre mens jeg var der, og det var godt under en time. Stedet ble et lite kultursjokk. Menneskene var heller ikke like åpne som de jeg møter på bortgjemte steder.

Jeg kom meg raskt i marsj videre mot Árasluokta. På veien møtte jeg stadig flere folk, men snakket mindre enn før. Det er ikke bare slik at man lukker seg når stedet blir større og menneskene flere. Man går også trøtt av å snakke om det samme stadig vekk, og det er en ærlig sak.

Árasluokta var litt mindre enn Stalo. På begge steder finner man turisthytter, men jeg var ikke innom dem. De har gjerne flere små hytter i Sverige, i stedet for en eller to store som det oftere er i Norge. Jeg gikk rett gjennom stedet, og snakket bare kort med noen samer. Jeg spurte om det bor folk i disse traktene på vinteren også, men det er visst bare sommerboliger.

Jeg fant meg leirplass en kilometer unna, med utsikt over Virihaure og retning Norge. Jeg ser for meg Rago der bak de snøkledde fjellene i nordøst. Et flott, norsk sted.

Kvelden ble nydelig, mye på grunn av været. Det har riktignok blåst kraftig i hele dag, men det gjør meg mindre varm under marsj og holder borte myggen.

Jeg kjøpte meierismør i Sulitjelma, og det hever kvelden mange hakk. Kjøttet fra reinen på Saltfjellet likeså.

16. juli

Jeg har tidligere lært at man ikke skal sovne med for stor væroptimisme når kveldshimmelen er flott. I dag morges bøttet vannet ned over teltet. Det gjorde at jeg sov litt ekstra.

Marsjen kom i gang klokken 12. På vei over vannskillet mellom Virihaure og Vastenjaure, to av de største vannene her inne møtte jeg flust med folk. De fleste bruker trolig hytter, ettersom sekkene deres ikke er så store.

Ved Låddejåkkåstugan pratet jeg så vidt med hytteverten og gav ham en jakke jeg hadde funnet i fjellet. Jeg begynte straks på oppstigningen etter hytta. Den var lang og hard.

Oppe på fjellet valgte jeg en sti som er mindre brukt enn den vanlige turiststien, og det var en befrielse. Færre folk, ingen plankeklopper og færre spor. Noen kilometre inn på fjellet fant jeg leirplass etter å ha avrundet tidligere enn planlagt. Akillesen føltes litt for godt. Jeg kan fortsatt ikke si noe om hvorvidt betennelsen er på vei.

Plassen var fin, og jeg ble belønnet med opphold og solgløtt utover kvelden. Terrenget her oppe på platået likner Børgefjell. Stien nede i dalen gjør at man ser mindre og byr på mer søle og gørr.

I morgen regner jeg med å komme fram til det store vannet Akkajaure, hvor jeg skal ta båt over til Ritsem. Det går bilvei inn til Ritsem, og de skal visst ha en kiosk der. Interessant.

I dag

Bilder og innlegg kommer senere i dag.

Forlystelsens dag

2010-07-12T23:09:00.000+02:00

Jeg kom meg i vei fra campingen klokken ti, og regnet begynte snart å dette ned i hodet mitt. Himmelen serverte meg godt, gammelt pissregn til jeg var fremme ved butikken i Sulitjelma.

Det tidligere gruvesamfunnet har ikke så mye å by på foruten golde dalsider, gamle, slitne fabrikkbygninger og billige, fraflyttede hus. Som et av bildene viser var det nettopp gruvedriften som gjorde dalsidene øde. Svovel fra smelteverket la seg på trærne og gjorde livet umulig for dem. Det grønne er riktignok på vei tilbake.

Jeg hentet ut kart på butikken og handlet masse tørrfór og godteri. Jeg ønsker ikke å nevne hvor mye penger jeg la igjen. På vei bort fra butikken ble jeg av en merkelig grunn tipset om en kafé borte i veien. Jeg stakk innom og fikk meg tre kakestykker og kaffe, etterfulgt av kvalme. Ingen vei utenom når man ikke er vant til slikt. Kaféen var liten, og foruten en eldre, vennlig vertinne var det bare en gjeng lokale som satt og kranglet om hvem som hadde det verst.

Etter et heseblesende tempo opp 400 høydemetere med fem kilo ny mat ankom jeg Ny-Sulitjelmahytta. Jeg hadde bare tenkt å kikke innom, men ble overbevist om å bli av en eldre dame som hadde ansvaret der oppe. Hun var tilfeldigvis innom, og kunne fortelle om fordums dager. Marit Sigvang ble født i en bygning ved siden av, før turisthytta ble reist. Tidligere var det et helt samfunn her oppe, men alle bygningene utenom en er revet. Hun fortalte om hvordan de hastet den lange veien opp hver dag etter skolen for å være kortest mulig i svovelluften langs dalsiden. Et tøft liv. Det må være en sterk opplevelse å komme tilbake og se terrenget hvor man hadde barndomshjemmet sitt. Et av dagens bilder viser interiøret på kjøkkenet i den andre, originale hytta. Friske farger fra glade dager.

Jeg ble som sagt værende. Det tar tid å ete alle godsakene. I alle fall skal mesteparten ned før jeg reiser. Et av bildene viser hva jeg må gjennom av kulinariske opplevelser.

Den korte dagen ble god. Regnet kom ikke tilbake etter butikkbesøket, og jeg fikk meg en kveldstur opp for å se på noen gruver. I alle fall utsiden, for de fleste er murt igjen.

Av de andre bildene kan man se to av Langvatnet, og de skal vise hele tettstedet Sulitjelma. Et annet viser noe som til forveksling er lik salt eller snø, men som er hvit stein. De bruker det på veiene om vinteren. Så vidt jeg vet tar de ut en god del hvit stein i nord, og det er vel årsaken til valget.

I morgen bærer det mot Sverige.

Sjarmøretappe

2010-07-11T20:25:00.001+02:00

Jeg sov bra i natt og tok det rolig på morgenen. Dagens jobb var bare veigåing i to mil. Veien tok tak halv tolv.

Været var alle tiders og utsikten formidabel. Det ble varmt og slitsomt, men motbakkene tok slutt etter en mil. Jeg hadde planer om å nå Sulitjelma, men var usikker på hvor jeg kunne sove eller hente vann. Jeg har vanligvis ikke vansker med å spørre hos noen, men det er greit å velge en campingplass i tettere strøk. Da det gjensto en mil oppdaget jeg plutselig en campingplass på kartet. Jeg sjekket den ut da jeg kom fram, og den var fin som få. Sulitjelma Turistsenter ligger fint til ved et vann, og for bare 30 kroner fikk jeg full losji på gressbakken. De tjente naturligvis langt mer på meg, noe bildene viser...

Jeg brukte bare 3-4 timer på gåingen, og kunne derfor hvile ut i mange timer. Sola stekte og myggen var døv. Jeg slo i hjel en svær og plagsom klegg, og måtte jobbe for å få bort den dårlige samvittigheten.

Det er mange hytter her oppe i terrenget. Mange av dem ligger i åpenbare mygghøl. De funker nok best når det ikke er sommer, men folk klamrer seg fast okke som.

Middagen ble lokal ørret, og den smakte nydelig. Jeg fant meg snart strømkontakter og trådløst nettverk, og sikret dermed kvelden.

Beina føles fortsatt brukbare. Jeg har kjempet mot gnagsår i korsryggen siden første etappe fra Lønsdal, men har klart å holde de i sjakk så langt. Jeg har begynt å smøre på elgspekk etter marsj, som jeg vanligvis bruker på støvlene. Det synes faktisk å fungere. Spekket er blitt harskt, men det gjør nok ikke kroppslukten min verre. Den er tilbake på lavmålet fra i fjor.

Framover kan det bli snaut med blogginnlegg ettersom jeg snart skal inn i Sverige. Det skjer sannsynligvis på onsdag. Jeg satser på å bruke opp i mot to uker før jeg kommer på høyde med Narvik, som er sommerens ydmyke mål.

Dagens bilder er en hyllest til meg selv, til øl og til teltet.

Omvei

2010-07-10T21:10:00.000+02:00

Jeg våknet til sterk vind over Balvatnet. Det var litt regn i den varme luften, men det gav seg snart. Jeg var treg og kom ikke i gang før halv tolv.

Nede ved elva forserte jeg den ødelagte broen nok en gang, og fortsatte bortover de halvtørre moene. Jeg måtte gå rundt halve vatnet, en distanse som sikkert er over dobbelt så langt som å gå på ski rett over. Når det ikke finnes alternativer er det ingen grunn til å irritere seg.

Veien rundt var temmelig ensformig, og jeg måtte over flere myrer. Å stampe i myr har jeg gjort mye, og jeg begynner bli mektig lei. Sånn er det når man absolutt skal slenge rundt i skog og fjell. Det skal sies at Nordland ikke er ille på dette området. Trøndelag derimot.

Etter å ha passert midten av vatnet ble terrenget bedre. Mye opp og ned, men underlaget var fast. I et lite tjern lå et helt reinsskjelett, med et svært gevir. Trolig tatt av rovdyr.

Jeg fant en liten steinhytte etterhvert, og den var ikke merket av på kartet. Slike finnes det et utall av i fjellet. De er ikke særlige tette, men er langt bedre enn ingenting når været er ille.

Et svært skiftende skydekke gav meg fine motiver av vatnet og fjellene rundt. Jeg møtte på en barnefamilie på fisketur like før jeg nådde Tjoarvvesivvun, som ligger ved nordenden av Balvatnet. Her er mange fiskebuer, og det går bilvei opp fra Sulitjelma.

Jeg fulgte veien ned et stykke, til jeg ankom Coarvihytta. Her møtte jeg to gutter på 19, som var ute på månedstur fra Hamarøy til Saltfjellet. Sterkt. I den alderen hadde jeg knapt nok vært ute en uke.

Dagens bilder viser blant annet et kveldsbilde fra i går og en båt med et sprøtt merkenavn.

Innlegget er forøvrig blodfattig som en sulten mygg. Jeg er litt trøtt, og føler meg lite kreativ. Det er nok myggen som er skylden, den har drukket mye av meg i det siste.

Balvatnet

2010-07-09T20:40:00.000+02:00

Jeg stekte reinskjøtt til frokost, noe som var langt bedre enn 4-korn. Planen var å starte grytidlig, men som vanlig slår det feil. Jeg kom meg i gang klokken ti, og været var på topp.

Dalen fra Skaiti til Balvatnet er usedvanlig vakker, spesielt når man er ferdig med løvskogen. Terrenget er lettgått, med broer over de groveste elvene.

Jeg nådde Argaladhytta to timer senere. Den består av to bygninger, og gamlehytta er den koseligste jeg har sett så langt i Norge. Gammel lafting med lavt tak og spisebord hvor man bruker sengene som stoler gjør hytta svært intim. Interiøret mangler den rød tråden, og har detaljer fra mange epoker. Slik skal en hytte være. Den nye har naturlig nok ikke den samme sjarmen, men er omtrent like intim. Det har sin fordel at fjellhytter er små, da oppvarmingen på vinteren går langt raskere. På sommeren kan de raskt bli varme bare av menneskene der inne. Høye møner hører hjemme nærmere ekvator.

Oppe ved Hedningvollen, like nord for hytta hadde vårflommen satt sine spor. Grus og stein som elva har ført med seg lå som et teppe rundt i terrenget ned mot dalbunnen. Broen over den største elva var halvveis ødelagt, men farbar. Snøsmeltingen har utvilsomt vært kraftig i år.

Like etter passeringen møtte jeg et par i 40-50-årene. De skulle egentlig opp mot Balvatnet, men snudde ved en av elvene. De mente likevel at jeg kunne komme over. Jeg nådde den like etterpå, og fant den heldigvis overkommelig.

Noen kilometere før Balvasshytta var det skiltet til en DNT-gamme, men den lå hjelpeløs som en plyndret gravhaug i terrenget. Lenger opp var det en koie av den distinkte formen som samene bruker, altså åttekantet, lav og med skrå takflater. Den var naturligvis låst. Akkurat mens jeg kikket på den fløy et helikopter over meg, og ned dalen jeg hadde kommet opp.

Regnet hadde holdt på en stund, og jeg var bare noen tusenmetere fra hytta. Terrenget var interessant, med små sandhauger av ulik geometri rundt omkring. Nede ved Balvatnet kunne jeg skimte Blåmannsisen i det fjerne. Broen over elva var ødelagt også her, så jeg måtte klatre over noen vaiere, dog uten dramatikk. Vatnet var neddemt, så stranden var temmelig avkledd. Jeg fant en teleskopstang med snelle i vannkanten som sikkert er brukbar.

Balvasshytta var koselig som få, og med god utsikt over vannet. Solen kom utover kvelden, og jeg nøt mengder av kokt reinskjøtt og potetmos.

Legg spesielt merke til den herlig grelle, regnbuefargede persiennen blant dagens bilder. Den hører til utedoen på Balvasshytta.

I gang igjen

2010-07-08T20:35:00.000+02:00

Etter å ha hvilt ut i et halvt års tid hos familien Oskal i Lønsdal, har jeg nå endelig tatt på meg støvlene igjen. Jeg har ingen vannblemmer under føttene og akillesen føles fin. Det eneste som kan felle meg nå er venstrehånden som jeg lot myggen spise på i går. Over 50 mygg fikk sitt herremåltid, og derfor har hånden svulmet opp og blitt stiv. Jeg kan fint bruke den, men det var interessant å teste ut.

I dag har jeg gått fra Lønsdal til Skaiti, og ligger inne på Trygvebu. Turen var ikke så lang, og varte fra halv elleve til halv fire. Jeg gikk forbi Viskisvatna og ned i Junkerdalen. Terrenget er som et drømmeland med sine små, blinkende vann, klukkende bekker, værbitte furuer, tørre svaberg og utsikt til alle kanter. Den spektakulære Solvågtind blir stadig kvassere når man nærmer seg Junkerdalen, og minner i grunn om Innerdalstårnets østside, som likner en skjev pigg.

På veg ned fra flyene under Viskisfjellet møtte jeg på en tysker som staket seg opp bakken. Han het Sven og skal gå den originale distansen Nordkapp-Italia. Følg ham på www.thelongwalk.de. En halv time senere, nede ved Junkerdal Turistsenter - forøvrig stengt - traff jeg to kvinner på veg mot Lindesnes. Bente og Unni kan følges på www.norgeplangs2010.blogspot.com. Det kryr av turfolk, og lite er bedre enn det.

Jeg valgte å gå langs vestsiden av dalen opp mot Skaiti, ettersom det ville blitt en lang omvei oppom Graddis og østsiden av dalen. Stien jeg valgte var temmelig bratt og utrast flere steder, og vil trolig ikke være farbar om noen år. Før jeg kom meg ut på vegen som etterhvert kommer over elva fra øst hadde jeg måkt vei gjennom mange hundre meter med tett og regnvåt jungelvegetasjon. Man blir knapt nok våtere av noen runder i Saltstraumen.

Oppe ved Trygvebu kikket jeg innom og skrev i hytteboka. Like før jeg tok på sekken for å fortsette mot Argaladhytta tok det til å lyne og tordne rett over hodet mitt, og regnet fosset ned. Brakværet fortsatte noen timer, så jeg installerte meg likeså godt hos Trygve i bua. Det ristet i hytta flere ganger, så nærme var uværet. Lyn er ikke til å spøke med. (Fotbalklubben Lyn derimot...)

Kvelden ble fin, mest på grunn av den spontane avgjørelsen om å bli. Det er deilig å overraske seg selv i blant. Jeg spiste reinkjøtt og -fett med potetmos, etter å ha fått rikelige mengder av Per Ole og Nina hos Saltfjell Reinprodukter. De har førsteklasses kjøtt, noe jeg har erfart i en ukes tid hos dem.

Været bedret seg utover kvelden. Føttene føles fine, men de neste dagene vil vise om akillesen holder. Jeg er ikke overbevist etter dagens etappe, men humøret er der det bør være.

Dagens bilder viser stampen som jeg hjalp Lena med å bygge, dagens middag og Trygvebu. Bildene er tatt med mobilkamera, derfor er kvaliteten noe lavere enn vanlig.

Fra tur til fast jobb

2010-07-02T20:55:00.000+02:00

De siste dagene har jeg snekret platting og stamp i Lønsdal. Fotsålene er nå rimelig friske, men det gjenstår å se om akillesen tåler normal belastning.

"Normal" vil i dette tilfellet si gåing med 25 kilogram på ryggen flere timer daglig. Jeg skal snart ta meg en testtur. Hvis jeg får vondt bør jeg ikke fortsette. Å gå i fjellet slik jeg vanligvis gjør vil være mulig selv med betennelse, men jeg vil ganske sikkert dra på meg kroniske plager. Få ting i verden er verdt livsvarig betennelse.

Jeg har vært forbausende heldig med å havne på et sted hvor jeg kan oppholde meg mens plagene forsvinner. Å kunne bo hos familien Oskal er svært behagelig, selv om jeg snekrer hele dagen. Snekring i sola sammen med gode venner, iblandet gode pauser med velsmakende mat er ingen jobb, men en ferie.

Dagene varer vanligvis fra 10 til 02, mye på grunn av midnattssola. På kveldene er det pilsing mens vi jobber, en vane som trolig vil føre til avhengighet for mitt vedkommede. Det finnes verre ismer enn alkoholisme. Riktignok ikke mange.

Bildene viser et sprøtt insekt, jernkvinnen Lena og huskyene Rago og Shari.

Arbeidsdag

2010-06-29T11:45:00.000+02:00

Jeg sto opp relativt sent, og spiste en relativ spinkel frokost i den relativt enkle hytta jeg bor i.

Min mentale tilstand balanserte hele tiden mellom avgrunn og normaltilstand ettersom føttene ikke var gode, til særdeleshet akillesen. En gang ut på dagen ringte Nina fra familien Oskal som jeg etterhvert har blitt godt kjent med. Jeg ble tilbudt å være midlertidig håndverker, noe jeg naturligvis er for smart til å avslå. Å jobbe fysisk er faktisk et privilegium når man ellers er ansatt hos Lånekassen. Min alternative hverdag er å stirre i veggen, noe øynene kan bli stive av i lengden.

Jeg samlet meg sammen i en fart og haltet ned til huset deres. Det første jeg gjorde var å drikke kaffe, det andre å bære jernbanesviller. Det skulle vise seg å bli en lang dag, kun avbrutt av herlig middag. Myggen var ikke altfor plagsom, og solen var langt mer fremtredende enn regnet. Vi var vel ferdige litt før midnatt. Forøvrig er midnatt som dag her oppe, derfor mister man lett oversikten.

Jeg trenger fortsatt litt tid til å avgjøre framtiden for føttene mine. Vi får se hva morgendagen bringer.

Bildene viser - foruten arbeidsfolk - også en rein som har blitt merket.

Alt for Rognan og meg

2010-06-28T22:07:00.000+02:00

Jeg sto opp før ti etter å ha sovet godt. I løpet av natten drømte jeg om alt mulig rart, blant annet ble jeg nummer fire på sprint i NM på ski, foran selveste Northug. Jeg ble hele Norges snakkis i lang tid etterpå.

Føttene tvang meg til å ta det med ro i dag. I skrivende stund har de det ikke mye bedre, og i tillegg er akillesen litt stiv. Mulig jeg slapper av også i morgen.

Jeg ble med familien Oskal - fra gårsdagens middag - til Rognan for å gjøre noe småtteri, og det gjorde dagen litt større for meg. Jeg fikk kikket meg rundt i sentrum før det ble kaffe hos Lena, som også var på middagen i går. Været var faktisk optimalt i dag, sjokkerende nok.

Rognan var ikke spesielt harry, faktisk ganske koselig. Nede på havnen fant jeg den beroligende lukten av tang & tare og salt, og oppe blant husene glimret de fleste innbyggerne med sitt fravær. De få jeg møtte var hyggelige som bygdefolk flest, spesielt hos Lena. Åssidene rundt var kledt med kraftlinjer. Ståltårnene gir meg en fornemmelse av noe majestetisk, så lenge jeg klarer å befri meg fra tanken om inngrep i naturen.

Tilbake på hytta fikk jeg selskap av en familie fra Bodø som skulle ligge over noen dager, og etterhvert et par eldre herremenn. Det var fint med noen andre stemmer rundt meg enn dem inne i hodet mitt, selv om vi også er gode venner.

Det blir vel en tidligere kveld enn i går, og et kortere innlegg. Begge deler kan jo være godt for noen og enhver.

Jeg legger ved noen fattige bilder. Det ene viser hytta bak noen trær, det andre en reinsskrott jeg fant i veikanten i går kveld. Den vitner om at jeg ikke er den eneste kjøtteteren her omkring.

Nordkapp!?

2010-06-27T00:26:00.000+02:00

Hoho, nei. Polarsirkelen. Mange lar seg nok lure av det første bildet.

Jeg kom meg opp halv ti etter å ha prøvd å stå opp flere ganger. Kroppen hadde nok behov for hvile etter den lange dagen i går. Jeg gikk jo hele åtte kilometer.

Ettersom dagens mål var Lønsstua i Lønsdal, som lå over tre mil unna måtte jeg få kroppen i gir. Jeg droppet frokosten, støvsugde meg ut, pakket og skrev i hytteprotokollen raskere enn noen kan lese alle blogginnleggene mine tilsammen. Beina ble plantet på E6 før kvart på 11.

Ferden gikk etterhvert langs den gamle veien ved siden av E6. Langt mer behagelig. Med flatbrød i jakkelommen, myrvann i flasken og kaffepenger til Polarsirkelsenteret skinte jeg som månen. Straks fikk jeg øye på senteret, med alle bobilene utenfor. Det første som møtte meg var naturligvis en japaner som myste bak et kamera.

Jeg fant meg snart et ledig bord i kaféen, og kjøpte meg kaffe og Daimkake. Kaffe for tøffe menn skal ha mye fløte og sukker, ellers forblir man innadvendt. Det tok likevel ikke lang tid før jeg strøk på dør. Kultursjokket ble for stort. Jeg tok meg en tur i souvenirsjappa før jeg forlot stedet. Juggelbutikken må være det store klimaks for tyske bussturister. Slik overflod av troll og elger har jeg knapt sett maken til. Likevel, det fantes knapt nok krus eller glorete t-skjorter med reinsdyr på, og det er jo selve særpreget for nordområdene. Elg og troll hører til sør for Børgefjell. Det later til at alle slike sjapper handler inn standardvarer. Den som produserer slikt bør i alle fall ikke få statlig kunstnerstøtte. Men altså, jeg skulle mene noe om kaféen. Den var lys og luftig, men de hadde ikke så mye å by på. Av kioskvarer så jeg ikke annet enn Kvikk Lunsj, men is hadde de i mange varianter, ikke bare på pinne. Kaffen var god, og Daimkaken likeså, men begge er standardvarer uten personlig preg. Foruten en ikke-smilende kafémann ble jeg møtt av blide, søte og serviceinnstilte jenter som trekker opp totalsummen. De drar opp stedet til en femmer. Jeg er ikke hardere på krava.

Arkitektonisk sett var bygningen vulgær, men festlig. Midt i blinken for bussturister, som ofte mangler estetisk sans. Jeg kom meg vekk etter en times tid.

Ferden gikk nå kun langs E6. Noen få biler tutet, og de fleste virket positive. Fra en av dem hang det ut en halv overkropp, som attpåtil vinket som besatt. Slikt gjør meg glad.

Med halvannen mil igjen møtte jeg på en galning på sykkel. Han het Kjell Sunde, og hadde syklet fra Stryn i midten av mai. Nå var han på vei tilbake fra Grense-Jakobselv. I fjor syklet han fra Nordkapp til Lindesnes på racersykkel. Jeg tipper at han var i 60-åra. Noen ganger lurer jeg på hva som driver folk. Det er ikke ofte, men han satte meg ut. Det jeg gjør er peanøtter, kanskje linfrø sett i forhold til å sykle langs hele Norges E6. All honnør til ham.

Med fem kilometer igjen var føttene mine som pløsete mandariner. Det er som å gå på et sviende hett svaberg. Glødende kull sier noen, men det blir å dra det langt. Å gå på vannblemmer burde jo være omtrent som å gå med Nike Air-joggesko, men så feil kan man ta. Dette gjorde jeg til gangs i januar i fjor, omtrent fra Lindesnes. Da var det mye verre, og i dag er det allerede ille. Føttene mine er ikke herdet, og det kan jeg skylde meg selv for. Jeg går ikke videre i morgen.

Da jeg hadde det som verst, med en kilometer igjen, fikk jeg øye på noe som snudde ankomsten til Lønsdal på hodet. Nysgjerrig som jeg er, snudde jeg meg og fikk øye på en bygning med et skilt på; Saltfjell Reinprodukter. Reinskjøtt og lokale bedrifter er to av mine bedre erfaringer, og ettersom jeg mangler kjøtt kikket jeg innom. Uten å tenke på at det var søndag kveld braste jeg inn i gården. Jeg møtte snart noen blikk fra et kjøkken, og ut kom far i huset. Per Ole, en snill og flegmatisk same fra Finnmark bød meg inn på kaffe. Jeg nølte ikke lenge.

Der inne var middagen i gjære, med gjester og det hele. Heldigvis var de ikke så nøye på klær og lukt. Hehe.

Rune og Grete, Liv, Lena og ikke minst Per Ole og Nina overtalte meg straks til å bli middagen over. Jeg prøvde å være tøff, men ble for svak.

Måltidet besto av surret reinsdyrstek, poteter, soppstuing, tyttebær, grønnsaker og en aldeles nydelig saus. Bedre tilberedte ingredienser har jeg ikke smakt på lenge. De er ikke noe serveringssted, men står glatt til en sekser. Hva med å begynne servering av hjemmelaget mat?

Jeg fikk med meg kjøtt og fett attpå, selv om jeg egentlig var kommet for å kjøpe. Jeg skylder dem en stor takk. Nina og Per Ole holder egne rein, og tilbyr både kjøtt og andre produkter. Se saltfjell-reinprodukter.no.

Jeg kom meg omsider opp til hytta. En av blemmene må ha sprukket, for jeg måtte plutselig halte. Jeg klarte ellers ikke å gå uten å stønne eller banne. Hytta var fin, og jeg kom meg straks inn. Etter å ha skrevet et blogginnlegg så langt at trolig ingen gidder å lese hele, får jeg vel lagt meg snart.

Komfort

2010-06-26T22:20:00.000+02:00

Jeg var særdeles lat i dag morges, og stod ikke opp før ti. Det skyldtes nok den lange marsjen i går. Jeg hadde våknet flere ganger i løpet av natten, og det skjer gjerne når regnet begynner å tromme mot duken, eller hvis jeg blir kald. Temperaturmessig besørger posen at kroppen akkurat er innenfor komfortgrensen, men ikke mer.

Jeg sov nok litt for lenge, noe som gjorde at jeg somlet og ikke kom i gang før tolv. Noen gjesp på veien nedover beviste oversovingen.

Planen var å nå Polarsirkelsenteret i løpet av dagen. Grusveien jeg lå ved viste seg etterhvert å være ufarbar for andre enn turgåere, som vist på bildet.

Oppe i bakken hadde jeg på forhånd sett jernbanen og E6, og det første kjøretøyet som viste seg var naturligvis en bobil. De hvite, uproporsjonerte kassene er ikke til å ta feil av selv om man har glemt igjen brillene med styrke -9.

Nede ved veien var det varmere. Vinden var fraværende. Et minnesmerke i veikanten minte meg på at jeg bør hoppe i grøfta hver gang en bil passerer. Jeg fant straks noen solbriller av den moteriktige og hjernetomme typen, hvor krav til form har fått spille fritt på bekostning av funksjon. Det lekre modellbildet viser hva slags typer som bruker dem.

Jeg stakk innom Bolnastua, en av de utallige ubetjente hyttene til Rana Turlag. Et spark til dem fordi de har så få selvbetjente hytter, hvor jeg i så fall kunne ha ødslet ut drøssevis av penger på mat. Hytta ligger forøvrig rett ved E6. Det var fint der inne, og ettersom jeg hadde gått så lenge som halvannen time stoppet jeg opp for kvelden. Hytten hadde elektrisitet i strie strømmer, og ikke noe er bedre enn det etter å ha vært på tur så lenge som jeg har vært nå. Villmarkingen i meg forsvinner så fort jeg får ferten av mobilmast og stikkontakt.

På tross av hytte uten mat disket jeg opp med et herremåltid uten sidestykke. Bergensk fiskesuppe, potetmos, Natvigs krydder og tørrmelk. Posesuppen gjorde susen. Krydderet fant jeg i skapet, og er det beste som er å oppdrive.

Det gjorde seg med en kortere dag. Kroppen har ytt god innsats de siste dagene. I morgen står Saltfjellet for tur, med en kikk innom Polarsirkelsenteret. Det er best at kaféen deres holder topp standard, ellers gir jeg dem en saftig smell i anmeldelsen i morgendagens innlegg. Med så mange lesere som jeg har kan det få store konsekvenser.

Regn og rein

2010-06-25T20:58:00.000+02:00

Jeg våknet av at det stortrommet på teltduken rundt halv tre i natt, og forsøkte å undertrykke tankene som fulgte. Omsider sovnet jeg. Vekkerklokken var satt på 7, og jeg sto opp 8. Bedre enn forventet.

Det regnet heldigvis ikke under frokosten. Jeg fikk sjangs til å virkelig nyte den deilige 4-korn-blandingen. Nærmere sagt; jeg spiser så fort jeg kan, skyller ned med store mengder vann og prøver å tenke på noe annet. Jeg har gjerne kartet å glo på, og det hjelper. Kornene smaker ikke vondt, det er bare det at det er så intenst kjedelig når de kun er blandet med tørrmelk, kanel og vann.

Jeg kom meg raskt på fjellet, hvor reinen stod og beitet. Rein ser jeg nå stort sett hvor enn jeg går. De pleier å flykte bak en kolle foran meg til de ser meg igjen. Deretter traver de mot neste kolle. Slik holder de gjerne på en stund før de tar til vettet og snur. Jeg så forøvrig en svær elg i går, den luntet rundt på en liten myr noen hundre meter unna. Den drev med sitt der nede, men det så ikke ut som om det var noe nyttig. Fram og tilbake, fram og tilbake.

Første mål var Virvasshytta. Jeg spiste lunsj og så meg rundt. Fin beliggenhet, og fine hus. Virvatnet har sikkert bra med fisk også, uten at jeg gadd å sjekke ut det. Himmelen hadde begynt å dette ned, så det var ikke så fristende. Jeg er mest gira på å gjøre unna en god del distanse nå, derfor prioriterer jeg å gå.

Oppe på Virvassfjellet møtte jeg en skokk med rein, og fintet dem ut før jeg kom til Daudmannselvkoia. Fiffig navn. Det er flere som slekter på det her i området. Det har trolig en skummel historie bak seg. Jeg skulle krysse Daudmannselva, som var skremmende stri. Etter en kort lunsj i koia bestemte jeg meg for å følge elva oppover. Det skulle vise seg smart, selv om det kostet noen tørre støvler. Bedre med ti våte støvler på mosen enn én dau kropp i elva. Kanskje det er derfor elva heter som den gjør.

Regnet øste ned. Landskapet rundt var karrig som Månen, og vasstrukkent som ei hengemyr. Når det trommet som verst mot hetta skremte jeg opp en heilo en meter foran meg. Regnet gjorde den nok mindre oppmerksom. Bak en stein lå det fire pyntelige egg, helt oppe i dagen. Utrolig at den kan sitte i styrtregn og holde varmen i dem og seg selv.

Tankene har gått mest mot at jeg vil hjem, ligge på sofaen og spise deilig mat. Ikke noe uvanlig, med andre ord. Slik er det alltid i starten, og gjerne når værforholdene blir mindre fristende. Etter noen dager blir det nok bedre, selv om regn flere uker i strekk kan sette meg på prøve. Jeg har aldri vært på tur med regn hver dag i mange uker. De to største utfordringene nå er å holde kart og dagbøker tørre, og sørge for å jeg får tørket føttene i løpet av natten. Resten går greit.

Jeg ligger nå i telt ved en liten grusvei, ikke langt fra E6. I morgen skal jeg gå opp mot Saltfjellet. Jeg tar etterhvert en tur innom Polarsirkelsenteret. Etter det venter Junkerdalen, men hvor ruta skal gå er enda ikke bestemt.

Bildene viser blant annet den strie elva med hengende snøbre og en spesiell topp jeg gikk forbi; Auronasa.

Godvær

2010-06-24T21:02:00.000+02:00

Jeg våknet til knallvær klokken ni. Natten hadde gjort særdeles godt. Jeg spiste 4-korn med kanel og tørrmelk, og drakk te. Førstnevnte var rimelig kjip.

Jeg pakket meg ut og kom i gang halv elleve. Målet var Virvatnet via Kvepsendalen.

Formen var fin, og jeg var helt uten støle muskler, overraskende nok. Det skyldes nok at jeg gikk med sekk noen dager like før turen. Gnagsår har jeg derimot.

Myggen har ikke kommet fram enda, og det gjør turlivet til noe ganske annet. Jeg skal nyte disse dagene før utyskene viser seg.

Jeg har fulgt T-merking til nå, og det gjør at jeg kan slappe mer av, kikke mer rundt og spare tid. Stien er langt mindre synlig her oppe enn i Sør-Norge, så det er nok få turgåere av den vanlige sorten.

Jeg har ikke sett annet enn reinsdyr, ryper og småfugl i dag. Førstnevnte brydde seg lite om meg da jeg passerte dem innenfor den vanlige intimgrensen.

Det har ikke vært aktivitet i noen vann i dag, og derfor har jeg ikke prøvd stangen. Jeg må nøye meg med potetmos i kveld også. Synd at jeg glemte å ta med meierismør og spekepølse.

Bildene viser blant annet Kvepsendalstjønna og ei nødbu lenger ned i dalen.

Kvepsendalsbukta og Melkfjellet

2010-06-24T11:48:00.000+02:00

Norge på langs i gang.

2010-06-23T23:05:00.000+02:00

Etter å ha avbrutt i fjor på grunn av studier skal jeg gå en etappe i sommer. Jeg startet i dag fra Umbukta, like ved Mo i Rana, og regner med å rekke fram til Narvik før studiene igjen setter friheten på spill.

Jeg tog nattoget til Mo i Rana etter å ha inntatt en 300 grams burger og tre halvlitere før toget skulle gå. Turen ble et ork, men mest på grunn av at jeg begynner å bli lei nattog med sittekupé. De bør forbys, og sovekupé bør bli standard, naturlig nok hjulpet av en saftig statsstøtte. Utrolig hvilke verdensproblemer man kan løse på tur.

Jeg kom meg omsider med buss til Umbukta, og slo av en prat med eieren, Thor Inge. Han gikk NPL i fjor, og hadde mange tips å komme med til en skakkjørt stakkar.

Jeg startet omkring klokken 10. Terrenget var frydefullt lettgått. Jeg hadde sett for meg å rekke en DNT-bu langt der inne mellom fjellene.

Like etter start måtte jeg gå utenom en flokk reinsdyr med kalver. Jeg har tidligere måttet slakte en kalv i Jotunheimen, etter at vi gikk rett mot dem uten å skjønne at man skal gå utenom når de har kalver. Kalvene klarer ikke å følge med på rømmen, og blir derfor forlatt. Jeg var klokere denne gangen.

Jeg passerte en annen DNT-bu på veien, og der var vannet ved siden av fortsatt isdekt. Ned mot neste bu måtte jeg gå lange strekninger på snø. Det er greit så lenge man ikke faller gjennom til knes.

Jeg blir mektig sliten av sekken, selv om den "bare" veier 25 kilogram. Det høres teit ut, men jeg er vant med å bære tyngre. Jeg har ikke trent så mye på forhånd, ettersom jeg klarte å pådra meg gnagsår i korsryggen under turen på Fosen. Det ser ut til å gå greit nå, hjulpet av masse vaselin.

Noen kilometere før bua så jeg en rev like foran meg. Den forsvant raskt, og jeg ble stående og kikke. Rett etterpå hørte jeg vemmelige skrik fra samme retning. Den holdt på en stund. Ikke nok med det, men samtidig begynte en annen merkelig lyd å fremtre. Den kom bakfra, like bak en haug, og lød som når man fyller dekk med luft fra bensinstasjon, men ikke treffer ventilen. Høyfrekvent og varierende i styrke, og den kom og gikk med jevne mellomrom. Jeg forsto ingenting ettersom jeg hadde passert der bak to minutter før. Lyden var såpass vemmelig at jeg ble redd, samtidig som jeg var nysgjerrig. Jeg aner ikke hva det kan ha vært, men jeg beveget meg sakte og forsiktig bort da jeg bestemte meg for å la risikoen få siste stikk. Lyden fulgte ikke etter meg.

Jeg ble lettere sprø og paranoid resten av ettermiddagen, og mistenkte hvert eneste lille tegn. I skrivende stund er jeg mer avslappet. Merkelige greier. Jeg håper å finne ut av lyden. Sannsynligvis en gaupe som hveste mot en bjørn.

Kvelden ble god, med herlig potetmos og krydder. Jeg hadde fiskeutstyret i sekken, så det får vente til i morgen. Ser fram til noen uker med flatbrød, mandler, potetmos, 4-korn og en bitte liten fisk i ny og ne. For en ferie!

Det blir nok så som så med mobildekning framover. Nå har jeg få og svenske signaler, slik at jeg må kutte ut bilder. Teksten kommer i alle fall i fokus, og det er en god ting.

Tilbake i Vanvikan

2010-05-16T16:49:00.000+02:00

Presenningen bråkte verre i vinden, og gjorde at jeg ikke fikk sove på flere timer. Tåken kom også etterhvert, og dempet lysten til å fjerne den. Utpå morgenkvisten lettet tåken, og jeg fjernet duken. Søvnen kom straks.

Jeg følte meg uthvilt i åtte-tiden, og lagde meg noen nudler og tomatbønner. Merkelig turmat, men de ble i alle fall ikke kombinert i samme rett. Morgenen var flott, og feide bort nattens minner.

Jeg kom meg i marsj så vidt etter ni. Ruten jeg hadde sett for meg gikk i en bue om Sauheia, Mevatnet og Brattliklumpen. Det lå godt med snø i det ellers myrlendte terrenget, og jeg gikk omtrent like mye på dét som på opptint underlag.

Været var vennlig hele dagen, og akkurat ikke for varmt. Jeg fant noen Colabokser i en brønn ved Setersetran, men lot meg ikke friste. Flomvann med myrsmak danker ut det meste.

Utsikten fra Brattliklumpen var et verdig farvel. Det var godt med dis over fjorden, men Tautra, byen, Gråkallen og alt som bedre er kunne fortsatt skimtes i det fjerne.

Jeg gikk ned ved Seter. Interessant navn. Milen tilbake langs veien mot Vanvikan gikk på rekordraske 75 minutter. Jeg skulle prøve å rekke fergen, men den gikk typisk nok lenge etter at jeg trodde den skulle gå. Det ble i alle fall trening.

Legger ved noen bilder, blant annet av noen som sloss om å parre.

Fjellene på Fosen

2010-05-15T22:50:00.000+02:00

Fjellene på Fosen-halvøya har fristet meg gjennom hele vinteren. De ligger der ute i den glitrende fjorden, steile som furutrær, og det er umulig å ikke hvile øynene på dem når man ferdes i bartebyen. Det var på tide at jeg kom meg dit ut.

På vei ned mot fergen rullet jeg forbi selveste Rema-Reitan. Han var kledd som en kjendis, med frakk og mørke briller. Trondheim har alt.

Jeg kom i land på andre siden halv fem, og kjøpte meg noen nudler på butikken. Godterihyllene var fristende, men jeg hadde Reitans Landlord melkesjokolade i sekken. Den er litt sur, men også billig.

Åssidene ble raskt besteget, men ikke uten dramatikk. Jeg rispet meg kraftig opp i et tornekratt og ble overfalt av flått. Det er på tide å passe seg. Jeg har nettopp blitt blodgiver, og har ikke mer å avse.

Før fjellene gikk jeg gjennom Bjørgan gård, og fikk hilse på får av alle slag. Gården drives økologisk, og lå trivelig til.

Veien tok snart slutt, men fortsatte som sti opp til Gammeldammen. Ute av stand til å avgjøre om dammen er eldre enn andre vann, la jeg løypa utenom. Jeg kom meg snart opp til ryggen sørøst for Grønliklumpen, områdets høyeste topp. Toppen så fristende ut, men får virke som incentiv for neste tur.

Etter en lengre lunsj kom jeg meg omsider ned i terrenget, og fant meg leirplass. Jeg ligger ved Lomtjønna, nordvest for Munken.

Plassen er fin og nudlene var en opplevelse av de sjeldne. Jeg skal legge meg under en presenning som er latterlig dårlig forankret. Det går enten bra, eller rett til helvete. Jeg ser i alle fall Gråkallen her i fra.

Været er knall og dagen har vært varm. Det ligger godt med snø her og der, men ski ville vært trasig. Jeg legger ved noen bilder som beskriver forholdene. Et av dem viser også Trondheim sett herfra, med sauer foran.

Siste pust

2010-04-19T00:13:00.011+02:00

Vi sto opp omkring klokken 09. Været var godt. Skyer, men ofte solgløtt.

Ettersom dette var siste dag, sløyfet vi frokosten for å spare tid. Vi hadde mål om å rekke bussen i Ås i Tydal klokken 18.30. Veien dit var lang.

Vi tok oss noe varm drikke og noen nøtter før vi begynte å pakke ut. Formen var fin. Været gjorde sitt for å løfte humøret vårt, men vi var allerede ved god mine.

Sekken ble fylt, og teltet pakket ned. Omkring klokken 11 sto vi klare til avmarsj. Ferden skulle gå omtrent langs kraftlinjen. Den forenkler marsjen betydelig, men på en dag som denne har det ikke like mye å si. Det fine været gir oss oversikt slik at vi kan orientere oss i forhold til omgivelsene.

Nede ved Sankåvollen i nordvestre ende av Esansjøen fikk vi øye på et par dvergspetter. De er et sikkert tegn på en vår i anmarsj, ettersom de trekker opp i fjellet når vær og temperatur gjør at insektene kommer fram. Rype ser vi flere ganger daglig.

Etter klokken 14 rundet vi Øfjellet og suste nedover scootersporet mot Ås. Det var fortsatt et godt stykke å gå. Vi passerte Gammelvollsjøen klokken 16, og sakket tempoet.

Været hadde vært svært skiftende i dag som i går. Det er ikke ofte det skifter såpass ofte som hver halve time. Sol, snødrev, sol, snødrev. Slik går dagen. Det gir en fin kontrast, ettersom gleden over solen blir større enn ved vedvarende solskinn.

Vi kom oss nedover jordene mot Ås, og bunnet dalen noe etter klokken 17.30. Vi hadde en knapp time på oss. Ås er heldigvis ikke stort, og vi fant raskt bussholdeplassen og bensinstasjonen. Jeg befant meg i en svak sinnsstilling, og kjøpte en flaske eplemost. Den ble spart til bussen. Odd Helge røyk på en muffin.

På bussen tilbake fikk vi selskap av en gjeng fjortisjenter. De maste og gnålte, og til min fortjeneste satt Odd Helge nærmest dem. Vi ankom et overskyet Trondheim rett før 21, akkurat slik vi forlot den.

Kontrastenes dag

2010-04-18T02:09:00.001+02:00

Vi våknet til et forferdelig bråk. Vekkerklokken min var på uten at jeg visste det, og la gjemt nede i en plastboks. Svært dramatisk. Det satte en ekstra spiss på dagen.

Risgrøt til frokost var godt som gull. Vi kom oss ut av teltet omkring klokken 12, og hadde gleden av vått snødrev mens vi pakket sammen.

Den første delen av marsjen gikk motsatt vei av hva som var planlagt. Jeg gikk for lenge på magefølelsen, men Odd Helge kom heldigvis med et kritisk spørsmål etter en stund. Ydmykheten omfavnet meg, og resten av dagen gikk knirkefritt.

Været vekslet fra piskende snødrev til solgløtt hver halve time. Vi fikk gleden av sol, men ble heller ikke bortskjemt. De som advarte mot dårlig vær før vi skulle ut kan herved spise store mengder boller. Vi drar ikke på tur for å nyte godvær.

Omsider fant vi høyspentmastene, slik at vi slipper å navigere. Vi mener herved at staten bør sette opp strømmaster over alt i Norge, slik at vi kan gå på tur uten å ta ut kompasskurs. Vi fant samtidig et monument til minne om Armfelts hærtog. Hundrevis av soldater hadde altså dødd der for under 300 år siden. Vi følte ingen stor frykt.

Før vi slo leir hadde vi fått et halvt blikk av Sylanmassivet i det fjerne. Synd vi ikke skal opp dit. Det får bli en annen gang.

Odd Helge disket opp med spaghetti og kjøttdeig. Herlig mat. Kvelden ble fin og uten særlig vær utenfor.

Legger ved noen bilder. Er for trøtt til å nevne noe om dem.

Sylan i helgen

2010-04-17T02:29:00.002+02:00

Vi trosset værmeldingene og satte oss på bussen mot Storlien. Helgens mål er skitur fra Storlien til Tydal. Denne gangen har jeg med meg Odd Helge Tunheim.

Bussen slapp oss av på Storlien så vidt over fem, fredag ettermiddag. Stedet var nærmest folketomt. Bak oss kunne vi skimte "Rea" gjennom butikkvinduet. Nok til å lure to gjerrige studenter. Vi skred inn i butikken, og ble møtt av en søt, svensk tjei. Odd Helge skulle se etter gamasjer. Hun hadde dessverre intet, men jeg endte opp med å kjøpe en gave og en rull med Polarbrød med reinsdyrkjøtt. Underbart.

Vi kom oss i marsj langs veien, og det tok ikke lang tid før vi fant en ny butikk. Det ble noe godis til turen. Vi er jo tross alt i Sverige. Som tjeien hadde sagt, så er det stort sett nordmenn som gjester Storlien. Dette skyldes trolig en kombinasjon av nærhet til både skianlegg og lavpris på alkohol. Det skal ikke mer til for å tekkes Ola Dunk. Uansett, butikk nummer to besto av mat, sprit og tobakk, og var således full av nordmenn.

Vi kom oss omsider opp fra metropolen, og la i vei inn mellom fjellene. Snøen var ny og løs, og lurte oss til å tro at det var midtvinters. Himmelen var ikke skyfri, men heller ikke mørk. Solen slapp tidvis nesten i gjennom. For anledningen har jeg et par utslitte ski kjøpt for ti kroner på et loppemarked. De hadde noe gammel smurning under som jeg valgte å prøve. Den viste seg å fungere perfekt. Trekjernen er blottlagt på flere steder, noe som gir gode vekstvilkår for råte. Råte er bra hvis man vil brekke skiene. Hvis jeg er heldig varer skiene halvveis.

Aftenen bød på vær av beste sort. Delvis skyet med litt vind. Noen knappe minusgrader. Utsynet inn over viddene var makeløst. Hvis noen ville kristne oss, var dette tidspunktet.

Vi fant leirplass bortenfor et lite tjern med en hytte. Lysene fra Blåhammarens Fjellstasjon strålte i det fjerne. Kvelden var sen. Skiven viste om lag ni. På tide å komme seg i telt.

Middagen ble mitt privilegie. En klassisk rett; bogskinke servert på en seng av potetmos med veldige strømmer av meierismør.

Vinden kom etter stengetid. Mon tro hva morgendagen bringer. Uansett, teltet er bedre enn hybelen. Vidda er bedre enn byen. Snødrev er bedre enn regnvær.

Det ene praktfulle bildet viser Odd Helge foran den siste butikken i Storlien. Jeg pryder det neste.

Påsken har passert.

2010-04-02T16:04:00.000+02:00

Vi våknet en stund etter klokken 10. Været var litt lettere enn i går.

Frokosten ble droppet til fordel for snarere exit. Vi labbet over noen jorder og inn i et grustak før vi fant veien. Snøen satt som lim under pulken min, og minte meg på påskeværet til siste stavtak. Noe overdramatisert, naturligvis.

Vi fikk vite navnet på stedet av ei lokal barnevogntriller før vi ringte taxien. Turen opp til Beitostølen var ikke lang, men ville vært hard. En stereotyp barnefamilie på påskeferie underholdt oss i mellomtiden med stress, mas og kjeft. Det minte oss på hva som venter hjemme, og vi følte straks en sterk hjemlengsel.

Plutselig kom en svær minibusstaxi farende mot oss på slapseføret. Vi ante ufred og fare. Sjåføren viste seg lokal og grei, og svingte oss av der oppe i "byen" før vi rakk å telle til 30000, noe som normalt tar ti minutter.

Bussplassen, som vanligvis har plass til mang en buss, var dels sperret av en bod med gratis potetgull. Oppe ved skiheisen tok en svær kakaoballong mesteparten av oppmerksomheten. Det var deilig å komme tilbake til byen.

Jeg og Ola skilte lag på Fagernes. Påsken er over for denne gang, i alle fall den påsken som betyr mest. Selv om været ikke har vært typisk, har turen vært feiende flott likevel. Det blir uansett mindre enn seks måneder til neste tur.

Bildene viser Ola og grustaket, samt en siste hilsen fra oss begge. Sistnevnte har dessverre hvitbalansen i ubalanse.

Retrett

2010-04-02T01:37:00.000+02:00

Jeg våknet klokken åtte, men orket ikke stå opp. Det var meningen at vi skulle komme oss tidligere i marsj. En time senere kom jeg igjen til bevissthet, og tok meg sammen.

Risgrøten kom raskt på kokern, men trengte kriminelt lang koketid. Jeg mistenker at det hadde sneket seg inn noen 45 minutters-korn i posen. Ola var klar for grøt, og fikk æren av å polere bollen til slutt.

Vi var rekordraske til å pakke, men sikten ute var nok en gang like dårlig som om vi skulle vært blinde. Et langt teltråd senere konkluderte vi med at det ville være hasardiøst å fortsette. Å gå tilbake samme vei ville være det tryggeste valget. Som sagt så gjort.

Av ymse årsaker valgte Ola å avslutte turen. Jeg lurte lenge på å fortsette turen mot Eidsbugarden fra øverst i Raudalen mens Ola gikk ned. Jeg tok en midlertidig beslutning om å dra ned sammen med ham. Jeg skal sove på saken.

Ferden ned fra fjellet ble lengre og tyngre enn antatt. Det hadde falt en halv meter snø i løpet av tiden i teltet, og denne skulle måkes bort over flere kilometere av tunge føtter og overvektige pulker. Det krevde sine menn.

Omsider var vi kommet et godt stykke ned langs kraftlinjen i retning Raudalen. Vi hev innpå med drivstoff mens solen glødet som en gammel døgnflue. Jeg koste meg med reinsdyrtunge mens Ola spiste selvlaget Delfiakake. Hva som inneholdt mest fett er høyst usikkert.

Været hadde vært greiere inntil lunsj, altså klokken fire, men skyet til nedover mot dalen. Snøen var ikke sen om å hive seg på.

Vi nådde bunnen av dalen omkring klokken seks og fant oss teltplass et stykke unna veien.

Like inne i skogen fikk vi øye på en jerv som yppet seg mot ei gaupe. Ved synet av oss forduftet de raskt som blå himmel i påsken. De er sjeldne syn i dette området.

Kvelden ble god med førsteklasses middag laget av Ola. Et eller annet med rødløk, kjøttdeig, bokskylling, ris og Carbonarapose. Jeg spanderte dengt sjokoladekake.

Natten tok meg ikke før halv to. Ola er mer fornuftig.

Dagens bilder kunne hengt på veggen hjemme. Snakk om blinkskudd.

Værfast

2010-04-01T01:03:00.000+02:00

Vi våknet rundt klokken ti. Soveposen var som limt til kroppen. Den lot seg ikke gli av før timeviseren hadde danset hensynsløst rundt på urskiven. Jeg skylder på været, som ikke hadde bedret seg.

Havregrøten kom etterhvert på bordet. Den var herrens god, signert Ola. Store mengder tørrmelk og meierismør er to av hemmelighetene.

Etter frokost planla vi dagens rute. Vi så for oss å nå Yksendalsbu innen kvelden.

Utenfor teltet var virkeligheten en annen. Vi så ingenting annet enn noen få steinknatter her og der. Teltet var nærmest klart til å rives, men beslutningen var egentlig tatt på forhånd. Terrenget foran oss er kupert og krever sin mann eller kvinne. Vi er bare noen guttevalper med god selvinnsikt, og ble derfor enige om å ligge værfast.

Utover dagen bygde Ola utedass av snøblokker mens jeg lå i teltet og passet mine egne saker. Etterhvert hørte vi podcast av Radioresepsjonen og sov fram til syv-åtte. Deretter ventet en herlig blanding av bogskinke, Snurring, en boks erter og gulrøtter, fett og den uimotståelige potetmosen. Et måltid forbeholdt de få.

På tampen av kvelden serverte jeg herlig Toro Fruktsuppe med best før-dato 1999, mens Ola sto for radioen. Jahn Teigen med "Det vakreste som finnes" hamret seg inn i hjernebarken. Jahn skrev visst denne sangen etter skilsmissen med Anita Skorgan, for å vise henne hva han virkelig følte. Så vidt meg bekjent er de to perlevenner den dag i dag. På vegne av Norges befolkning takker jeg ham for slik en praktfull sang. Jeg er faktisk ikke bare ironisk nå. Selv turfolk har et mykt fettlag under huden.

Jeg føler at forrige avsnitt markerer dagens høydepunkt. Det er best å gi seg på topp.

Vedlagt følger praktfotos av lovende norsk ungdom i megetsigende, naturskjønne omgivelser.

Påskesnø

2010-03-31T01:57:00.000+02:00

Natten ble god for meg, men kald for Ola. Han mener at posen er dårlig, mens jeg holder en knapp på snorkingen hans.

Vi satte over risgrøten noe etter klokken ti. Solen fikk teltet til å koke av ungdommelig optimisme. Den skulle vise seg å gi oss falske forhåpninger. Vi er heldigvis gamle nok til å ta oss inn igjen raskt. Til sammen har vi over femti års erfaring. I alle fall livserfaring.

Vi kom oss i marsj halv ett. Det var søndagstravere over alt hvor blikket gikk. Ola var pratesjuk og holdt den sosiale koken oppe. Jeg må fortsatt være på tur noen dager før jeg får behov for å prate med nysgjerrige påsketurister, og holder meg i bakgrunnen inntil videre.

Oppe på fjellet vekslet terrenget mellom oppover- og nedoverbakker og plant terreng. Det er enkelt å holde stø kurs rett forut når man følger rygg, selv om den er svært bred. Etterhvert ble vi velsignet med tett snødrev som gjorde sikten mindre god. Vi gikk på kompasskurs resten av dagen. Det var vel riktignok under to timer igjen til vi stoppet.

Leiren ble lagt ved et lite vann (for dem som ikke vet; trykk på "Posisjoner" oppe til høyre på siden for å se hvor vi befinner oss) mellom to åser. Et fint sted. Været var hustrig, og vi var begge lettkledde og våte av svette og smeltet snø. Teltet kom opp i rekordfart.

Middagen ble todelt. Først pastagryte med kjøttdeig, deretter spaghetti med saus og bogskinke. Sistnevnte ble laget på impuls fordi vi var ekstra sultne. Gode greier, som det alltid er når Ola er kokken.

I skrivende stund er været ganske greit. Vi har et forsiktig håp om god sikt i morgen. Det er et ydmykt ønske, men fjellet gjør ikke forskjell på noen.

Målet for turen var først å gå via Fondsbu til Olavsbu, Leirvassbu og ut Gjende. Etter været å regne rekker vi å gå ut Gjende via Fondsbu hvis vi er raske. Pulkene går tregt i snøen og været hjelper oss ikke. Tyinkrysset via Fondsbu kan være det mest realistiske. Å starte så sent som vi gjør er heller ikke det beste, men man skal ikke være hard i påsken. Vi får se etter i morgen. Humøret er i alle fall på topp. Humoren er derimot på bunn, men vi er jo tross alt bare to enkle mannfolk.

Legger ved to bilder. Det ene sier noe om været, det andre viser to vakre morratryner.

Klatring med pulk

2010-03-30T00:37:00.000+02:00

Natten ble god. Soveposene tålte den ene minusgraden med glans. Ikke verst.

Vi sov til nærmere ti. Deretter ble det bare prat og slumring en halvtimes tid. Frokosten gav herlig kost i form av kalde brødskiver.

Været var lovende i det vi la i marsj kvart over tolv. Snøen gjorde pulkene trege som klister i 20 minus.

Et stykke bort på en skogsbilvei skar vi ut i skogen for å vinne høydemetere. Vi måtte ta av skiene og klatre opp noen heng i råtten, hoftedyp snø. Pulkene gjorde alt de kunne for å ødelegge oppstigningen, mens grangreinene utførte tvangsakupunktur.

Oppe på toppen kunne vi puste ut og ta for oss av ny skog med påfølgende heng. De ble ikke på langt nær så ille som først, og vi kom oss raskt opp på en rygg.

Vi stod ved foten av Slettefjell i fem-tiden etter å ha lagt bak oss et forrykende snøvær. Der oppe var alt i sin skjønneste orden. Treg snø og sydenvarme.

Leiren ble lagt rett før oppstigningen til fjellet, slik at vi har noe å glede oss til. Temperaturen sank nesten ned til fem kalde grader i løpet av kvelden. Jeg sto for menyen, og kunne by på reinsdyrballer (selges under det fordekkende navnet "Joikaboller"), tomatbønner og god gammeldags potetmos fra Euroshopper. Det smakte fortreffelig, og utkonkurrerte selv brødskivene fra i går.

Kvelden ble som vanlig sen. Når dette sendes har jeg til gode å skrive dagbok. Den blir nok ikke lang.

Dagens bilder er til ære for Ola. Det siste viser kveldens leir.

Påsken 2010 - første dag.

2010-03-29T00:59:00.003+02:00

Turporten er oppe og går etter over seks måneder med turtørke.
Anledningen gjelder påsketur i Jotunheimen.

Jeg og Ola Helø skal dele telt i et uvisst antall dager. Å dele telt
er ikke hverdagskost for meg, men jeg skal undertrykke vanene mine så
lenge jeg kan.

Vi møttes på Fagernes og kom oss av bussen ved Skammestein like
nedenfor Beitostølen noe før halv seks. Pulkene har veid mer før,
men det betyr ikke nødvendigvis noe positivt. Ola har med 12 kilogram
mat, noe jeg raskt brukte for å mobbe ham og forhøye meg selv. Da vi
sammenliknet veide min betraktelig mer, uten at jeg vet hvorfor. Det
er sikkert fuktighet i utstyret. I morgen veier den nok halvparten.

Kvelden ble fin. Jeg trumfet i gjennom bålbrenning i skogen før
fjellet begynner i morgen. Vi ligger like ved en elv som bruser
kraftig, noe som er mindre vanlig om vinteren. Vinteren i år har
riktignok heller ikke vært vanlig.

Jeg nøt lunkne brødskiver ved bålet, mens Ola disket opp med
spaghetti, kjøttdeig og pastasaus. Han må jobbe hardt for å redusere
de 12 kilogrammene. Det manglet ikke på godteri etter maten.

Det har vært solgløtt blant skyene i dag. På kvelden fikk vi besøk
av månen, noen stjerner og noen ensomme snøfnugg. Temperaturen ligger rundt null, kaldt nok til at snøen danner et tynt lag skare.

Vi kom oss i posene like etter midnatt. I morgen skal vi trave
langsetter ryggen på Slettefjell, som forøvrig er en eneste lang rygg
og lite annet. Jeg har lenge hatt en drøm om å gå langs denne, fordi
den trolig gir fin utsikt og er lite begått. Kanskje jeg tar feil. Den
er i alle fall fin når man betrakter den på lang avstand.

Natt ved Jonsvatnet

2009-08-31T14:13:00.001+02:00

Sivilisasjonens alvor har satt seg i ryggmargen, og nå er det viktig å svinge av på hver rasteplass man kan finne.

Etter to ukers intens pengejobbing i Trondheim begynte turnervene mine å krible. Selv om det var søndag kveld - uke 34 - og urskiven viste 11 ble jeg trukket ut av hybelen. Kroppen er hodets slave, og denne anledningen gav intet fritak.

Ute var himmelen stjerneklar og vinden brakk. Natten handlet kun om meg og fotoapparatet. Alibiet var å forevige morgentåken over Jonsvatnet. Med en slik oppgave er det best å smyge seg i ett med omgivelsene i god tid før målet når siktemidlene.

Sykkelen gjorde ferden raskere, og jeg nådde vannet på under timen. I blant lurte jeg på hva jeg egentlig drev med. Tung sekk på ryggen, bar overkropp, mørk søndagsnatt og ensomme omgivelser. Jeg fant fram til en plass jeg før har besøkt. Fint for noen timers hvil.

Jeg våknet noen ganger før jeg stod opp, og ved flere anledninger kunne jeg knipset de ørsmå, saktefallende dråpene over vannspeilet. Ingen var fristende nok til å trekke meg ut av den narkotiske søvnen.

Det ble noen generelle bilder før hjulene rullet mot skolens plikter. Neste gang skal alltid bli bedre. Så man sier.

NPL er herved innstilt

2009-08-01T19:15:00.001+02:00

Jeg har besluttet å ta pause fra NPL. Dette betyr at resten av NPL og hele NPT blir gjennomført etter 2009. I praksis betyr det også at SND - planen om å gjennomføre to lange turer i løpet av 2009 - er oppløst.

Tidligere har jeg skrevet at jeg måtte tilbake i slutten av august for å bli med på en studiestart. I mellomtiden har jeg fått tilbud om en annen studieplass. Sistnevnte studieplass er en mulighet jeg ikke hadde regnet med å få, og derfor har det åpnet seg en ny og overraskende virkelighet for meg.

SND ble ikke slik jeg hadde tenkt. Lungebetennelsen satte en effektiv stopper for topprosjektet. Jeg lar sjelden fortiden påvirke fremtiden i form av anger, men hvis jeg kunne valgt igjen, så ville jeg ha fullført NPL før noe annet. Mye har gått galt, og like mye har gitt lærdom. Jeg vil legge ut et erfaringsnotat senere, hvor jeg tar for meg ulike hendelser fra prosjektet.

I framtiden vil jeg trolig dele opp siste halvdel, ha et roligere tempo og i blant få med meg noen. Tidligste mulighet vil bli sommeren 2010, og det er stor sannsynlighet for at ikke turen vil ta slutt før om noen år.

Denne bloggen vil bli oppdatert når jeg begynner igjen. I tillegg til erfaringsnotatet som nevnt ovenfor vil jeg legge ut noen flere utstyrstester i høst samt en detaljert utstyrsliste som viser progresjonen fra starten og fram til nå. Jeg vil også snart opprette en egen blogg for fremtidige småturer, for dem som er interessert. Link vil ligge oppe til høyre på denne siden.

Det er lenge siden jeg begynte å drømme om en ny NPL, slik den opprinnelig skulle være. Det vil si sammenhengende - altså uten hjemreiser - og kun vinterstid. Andre ting kan innebære turfølge, noe marsj i Sverige, bikkjer og isfiske. Kjenner jeg meg rett blir det nok et kappløp med polardisiplin. Riktignok er dette først og fremst en drøm. Nå vet jeg i alle fall at jeg kan, både fysisk og mentalt.

Jeg vil takke for oppmerksomheten hittil fra mine lesere og for hjelp fra familie, venner, sponsorer og mennesker jeg har truffet på min ferd. Takkekort vil jeg vente med til jeg er ferdig, for dem som tenker tanken.

TEST: Exped Fold-Drybag

2009-07-27T19:15:00.004+02:00

TEST: Exped Fold-Drybag

Denne testen omhandler flere av pakkposene i serien til Exped. Alle posene i serien har unike kombinasjoner av volum og farge.

Pakkposer generelt er noe man ikke vil være foruten etter første gangs bruk. Posene er fine fordi man enkelt kan holde ting tørre, samlet og kategorisert. Modellene varierer kraftig i kvalitet, men er temmelig like i funksjonalitet og utforming. Tyske Ortlieb var en av de første på dette markedet, med sine superkraftige og vanntette poser. De siste 5-10 årene har flere kommet på markedet, særlig med tynnere og lettere poser.

Form & funksjon
Jeg har brukt følgende modeller: small/gul/5 liter, medium/rød/8 liter og large/blå/13 liter. Det finnes totalt syv modeller å velge blant.

Posene har en sydd overlapping i posens høyde, samt kryssoverlapping i bunnen, omtrent slik skyggeluer er konstruert. Det finnes en bærereim i bunnen, i samme stoff som posen. Sømmene er teipet. I toppen finnes en klassisk, avstivet rullelukking med kvalitetsspenne. Innsiden er dekket av hvit polyuretan.

Prisen ligger rundt 100 kroner stykket, pluss eller minus avhengig av størrelse.

I bruk
Jeg stapper klær i den største, hodelykt+reparasjonsboks+alt-mulig-boks+Spot i den mellomstore og bjørkenever i den minste. Førstnevnte og sistnevnte vil jeg holde vanntett, mens den midterste kun brukes for å skape mest mulig orden i sekken.

Klesposen har holdt seg uten rifter, og er temmelig lufttett selv om jeg pakker mer enn beregnet i den. Man bør alltid ha litt plass øverst slik at man får rullet åpningen noen ganger, men den blir lufttett overraskende fort.

Den mellomstore posen har fått rifter flere steder, og en del av gummilaget på innsiden har blitt slitt bort. Dette skyldes dels tilfeldigheter og dels at tingene på innsiden er noe skarpe. Uansett, riftene kom ganske raskt og avkler posenes store svakhet: de er laget for å være lette, ikke for å være solide. Dette bør man tenke på i forkant. Vil man ha poser som er trygge, eller går man for lettest mulig sekk? Hvis vekt er viktigst må man ha med reparasjonsutstyr, noe man forsåvidt bør ha med uansett. Rifter kan komme selv om posen er laget for å tåle bomber og granater.

Den minste har holdt seg godt, men har heller ikke vært utsatt for hardt vær.

Det hvite belegget gjør posen vanntett og skaper mer lys for bedre oversikt. D-ringer på hver side av spennen i åpningen kunne vært kjekt, men jeg har ikke følt behov for det. Det er plass nok i løkkene hvor spennene er festet, hvis man vil feste en tråd for sikker lukking eller opphenging. Avstivningen på toppen gjør rulling til en lek.

Oppdatering: Posene har en svakhet i teipingen av sømmene. Noen av endene på teipremsene var ikke limt inntil posen, og er enkle å dra av hvis man skulle være uheldig. Dette viser hvor dårlig teipingen faktisk sitter. De som av ren nysgjerrighet har forsøkt å dra av gammel teiping fra en utbrukt membranjakke kjenner igjen problemet. Dette viser hvor dårlig feste teipingen faktisk har. Jeg kjenner det igjen fra flere andre produkter.

Konklusjon
I mine tidligere år fantes det kun en pakkpose i min verden, nemlig Ortlieb. Posene gikk aldri i stykker, men de var tunge og ble noe stive i kulda. Dagens vrimmel gjør godt for kroppen, da de nærmest er fjærlette. Man bør egentlig velge de mest solide posene av miljøhensyn, men samtidig er det ikke gunstig å bære helsen av seg. Å kjøpe en drøss med slike poser gjør at man ikke behøver å pakke i bæreposer eller brødposer som går i stykker før helgeturen er over. Jeg tror at det på lengre sikt tjener miljøet.

Posene fra Exped er gode, men riftene kommer raskt i denne vektklassen uansett merkenavn. Stoffene er ikke unike fra produsent til produsent, det er i realiteten ikke mange stoffer å velge blant. Tjener man én kvalitet, taper man en annen. Slik er det inntil en eller annen teknologi revolusjonerer markedet med kombinasjonen av evigvarende styrke og fjærlett vekt. Derfor gjenstår kun en setning:

Ta med reparasjonsutstyr hvis noe må holdes tørt.

Farlig ferd

2009-07-21T20:07:00.000+02:00

Jeg kom meg fra campingplassen rundt halv tolv. Gjett hvordan været var.

Straks jeg var ute på E6 fikk jeg føle hvilken dårlig løsning det er å gå på rulleski langs halve Norge, og da snakker vi attpåtil den roligere halvdelen. Vogntog, minibusser og campingbiler suser ofte forbi med mindre enn en halv meters margin i 80-sonen. I tillegg kommer dragsuget som senker livsoddsen min før neste kjøretøy passerer. Å gjøre slikt en måned i strekk har en potensiell dødsrate som trolig kan sammenliknes med en bestigning av K2. Jeg gjorde noe liknende i vinter - E6 altså, ikke K2 -, da jeg gikk en mil eller to langs veien mellom Dombås og Hjerkinn. Følelsen var bedre da, mest fordi jeg ikke gikk på stylteski. Is og snø høyner derimot risikoen.

Det var befriende å ankomme Bjerka, hvor togstasjonen ligger. Vi snakker altså om et sted så vidt sør for Mo i Rana. Jeg brukte en time på distansen, noe som vil tilsi en hastighet på 10 kilometer i timen. Det går raskt langs veien.

Jeg lokaliserte veien til toget og gikk bort på bensinstasjonen for å trøstespise forfallsmat. Det ble noen timers venting på jernbanestasjonen, men været var topp og humøret likeså.

Jeg regner med å komme hjem i morgen. Bloggen oppdateres så snart jeg har ferske nyheter.

Avgjørende overraskelse

2009-07-20T22:46:00.000+02:00

Jeg kom meg i marsj ganske sent, omkring halv ett. Været var godt som glass-Cola.

Etter noen timer på beina grunnet grusvei fikk jeg snart asfalt til skiene. Smak på ordene, "asfalt til skiene". Noe burde være fryktelig galt. Uansett, ferden gikk stort sett unna, og det var ikke veldig mange unnarenner hvor jeg måtte traske, noe jeg altså gjør fordi bremseteknikken ikke holder.

Jeg stakk innom noen steder for å fylle på vann, blant annet en kafé som heter Villmarksstua. Den viste seg riktignok stengt, og derfor snyltet jeg hos en nabo. Veien jeg går på kalles Villmarksveien, sikkert fordi strøket er grisgrendt.

Noe nærmere klokken 20 var jeg ankommet Korgen, som er tettstedet i bunnen nord for Korgenfjellet. Fjellet er en kjent, bratt passasje for dem som har kjørt E6 her nord.

Jeg fant meg en campingplass på tross av at jeg aller helst ville spørre om hageplass ved en bolig. Stedet var ok, men jeg følte meg ikke helt hjemme. Depresjonen begynte å sige inn, men jeg stanset den med erfaren tankekraft. Jeg ville ikke la det ødelegge kvelden.

I dag tidlig oppdaget jeg at det er sprekker i flere av leddene på den spinkleste teltstangen. Jeg har allerede byttet ut et ødelagt ledd med medbrakt reservestang, og nå har jeg ingen flere. Det er sprekker på to-tre ledd, og jeg frykter at alle snarlig kan gå. Sprekkene ligger i hunnendene, altså der man stapper inn det andre leddet. Jeg regner med at det minst vil ta en uke før jeg kan hente ut nye på Posten. Teltet har forlengst gått ut av produksjon, noe som ikke gjør saken bedre. Som tidligere sagt, det er ikke fra Nanok, som er min sponsor. (Årsaken til at Nanok-telt ikke er med nå kan leses i et tidligere innlegg, trolig 1. juli eller like deretter.)

Et alternativ er å få tilsendt et annet telt, men alle de andre jeg har veier minst det dobbelte, og er ikke fristende ekstravekt. Jeg gidder ikke ligge og vente i bebygde strøk i over en uke, og når framtiden attpåtil er slik at jeg må ned før midten av august sier det seg selv: Jeg er best tjent med å reise sørover nå.

Jeg har dessverre ingen bilder fra i dag. Lite spennende å finne langs veien. Sjekk følgende blogg hvis det visuelle behovet blir prekært: www.helenesfotoblogg.blogspot.com.